DRITTLEI!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg er forbanna. Lynforbanna!

Jeg er drittlei av å ha en mann som ikke er tilgjengelig for barna sine. Som sitter på internett hele tiden og hvor ingen får kontakt med han hjemme. Som ikke gidder å leke med ungene. Som plasserer ungene foran TV skjermen for å slippe å forholde seg til dem. Som ikke har guts nok til å lære seg såpass norsk etter 11 år i Norge sånn at han også kan ta et tak i leksene til ungene, delta på foreldremøter og foreldresamtaler på skolen og i barnehagen. Som på selvstendig initiativ kan gjøre hyggelige ting med barna. Som er ute og fester helg etter helg og ikke er i stand til å gjøre noe med ungene dagen derpå for det er han for trøtt og  bakpå til å gjøre. Som bruker tiden på alle andre enn sin familie- på ungene sine.  Som aldri gidder å vaske huset til tross for asmatiske barn. Som tror han har giftet seg med en au pair. Som ikke skjønner at vi er fem i familien som har behov for å ha et liv, ikke bare han. Jeg kjenner at jeg begynner å nå en tålegrense for hva jeg orker med denne mannen i hus. Rett og slett!!!!!!

 

Måtte bare få det ut etter ei helg med mange timers forberedelser av eldste sønnens bursdag (les: innkjøp, rydding, vasking, baking, pynting, rydding). Og hvor mannen med stor M går og legger seg i senga på soverommet og surfer på nettet UNDER festen til sin egen sønn. FAEN!!!

Anonymous poster hash: 2ffcc...858

[Anonym bruker]

Familieterapi!!

Anonymous poster hash: d7e8d...fc9

[Freedom]

Han vil ikke! Han sier at han ikke er motivert!

 

 

Endret 17. november 2014 av Freedom

[Anonym bruker]

 

Han vil ikke! Han sier at han ikke er motivert!

 

 

 

 

Det burde vel egentlig gjøre valget enkelt for din del? 

 

Anonymous poster hash: 37899...764

[Anonym bruker]

 

Han vil ikke! Han sier at han ikke er motivert!

 

 

 

Huff... beklager å si det... men høres ikke ut som du har skutt gullfuglen, for og si det sånn. Men skjønner han alvoret? Er jo neon menn som blir veldig motivert hvis de skjønner at de er en hårbedd far at forholdet ryker?

 

Anonymous poster hash: d7e8d...fc9

[Anonym bruker]

Og dette skjedde plutselig etter 4 barn? (siterer: Som ikke skjønner at vi er fem i familien som har behov for å ha et liv, ikke bare han)

 

Da ville jeg seriøst trodd at noe var galt med hodet til mannen. Kreft, svulst ett eller annet. Man forandrer seg ikke slik uten videre. Eller han har begynt og oppføre seg slik fordi han vil bryte ut av forholdet, men gidder ikke "ta skylda" så har en "passiv-aggressiv" oppførsel som gjør at DU blir den som "feiger ut av" forholdet og må ta "drittarbeidet"..

 

Om han alltid har vært sånn, så har du tross alt valgt og få fire barn med ham, og da er det LITT sent og si "nok er nok";- sånn uten videre. Da har jeg ikke noe annet råd enn og flytte fra ham, han har ikke forandret seg så langt, så HVROFOR skal han forandre seg nå? Hva er annerledes nå enn før dere fikk et barn, to,- fire?

Anonymous poster hash: 1080d...c6b

[Anonym bruker]

 

Og dette skjedde plutselig etter 4 barn? (siterer: Som ikke skjønner at vi er fem i familien som har behov for å ha et liv, ikke bare han)

 

Da ville jeg seriøst trodd at noe var galt med hodet til mannen. Kreft, svulst ett eller annet. Man forandrer seg ikke slik uten videre. Eller han har begynt og oppføre seg slik fordi han vil bryte ut av forholdet, men gidder ikke "ta skylda" så har en "passiv-aggressiv" oppførsel som gjør at DU blir den som "feiger ut av" forholdet og må ta "drittarbeidet"..

 

Om han alltid har vært sånn, så har du tross alt valgt og få fire barn med ham, og da er det LITT sent og si "nok er nok";- sånn uten videre. Da har jeg ikke noe annet råd enn og flytte fra ham, han har ikke forandret seg så langt, så HVROFOR skal han forandre seg nå? Hva er annerledes nå enn før dere fikk et barn, to,- fire?

 

Anonymous poster hash: 1080d...c6b

 

Du kan ikke telle eller? 5 i familien = 2 voksne og 3 barn..

 

Anonymous poster hash: 3149f...359

[Anonym bruker]

Er han muslim?

Anonymous poster hash: 3149f...359

[Freedom]

 

 

Han vil ikke! Han sier at han ikke er motivert!

 

 

 

 

Det burde vel egentlig gjøre valget enkelt for din del? 

 

Anonymous poster hash: 37899...764

 

Jeg skulle ønske motet var større til å ta steget ut. Vi har tre barn i alderene 5-7 år. Økonomi er den største bekymringen ved siden av det vonde oppbruddet en skilsmisse vil være for barna. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til å gå rundt økonomisk alene med tre barn i en by med høye boutgifter. Men jeg må bare se i hvitøyet at slik det er nå kan det jo ikke fortsette.

[Freedom]

 

 

 

Han vil ikke! Han sier at han ikke er motivert!

 

 

 

 

Det burde vel egentlig gjøre valget enkelt for din del? 

 

Anonymous poster hash: 37899...764

 

Jeg skulle ønske motet var større til å ta steget ut. Vi har tre barn i alderene 5-7 år. Økonomi er den største bekymringen ved siden av det vonde oppbruddet en skilsmisse vil være for barna. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til å gå rundt økonomisk alene med tre barn i en by med høye boutgifter. Men jeg må bare se i hvitøyet at slik det er nå kan det jo ikke fortsette.

 

 

Er han muslim?

 

Anonymous poster hash: 3149f...359

 

Nei, han er ikke muslim!

[Freedom]

 

Og dette skjedde plutselig etter 4 barn? (siterer: Som ikke skjønner at vi er fem i familien som har behov for å ha et liv, ikke bare han)

 

Da ville jeg seriøst trodd at noe var galt med hodet til mannen. Kreft, svulst ett eller annet. Man forandrer seg ikke slik uten videre. Eller han har begynt og oppføre seg slik fordi han vil bryte ut av forholdet, men gidder ikke "ta skylda" så har en "passiv-aggressiv" oppførsel som gjør at DU blir den som "feiger ut av" forholdet og må ta "drittarbeidet"..

 

Om han alltid har vært sånn, så har du tross alt valgt og få fire barn med ham, og da er det LITT sent og si "nok er nok";- sånn uten videre. Da har jeg ikke noe annet råd enn og flytte fra ham, han har ikke forandret seg så langt, så HVROFOR skal han forandre seg nå? Hva er annerledes nå enn før dere fikk et barn, to,- fire?

 

Anonymous poster hash: 1080d...c6b

 

Vi har tre barn!  Og både voksne og barn fortjener til å leve et godt liv. Forhold som falmer skjer selvsagt ikke over natten. Men når man får barn, så krever livet noe annet og mer av en. Og som par må man kunne se at begge voksne trenger avlastning og tid for seg selv. At begge har et ansvar for å stille opp for barna sine. Jeg har vært  veldig tålmodig veldig lenge. Kall det å være dumsnill, og det må jeg ta på min egen kappe. Jeg  tror nok dessverre ikke har forandringene vil komme uten hjelp utenfra, som feks familieterapi. Men det er han ikke motivert for. Så da vil det nok være jeg som må bite i det sure eplet og ta steget ut...Disse tingene har vært tema i forholdet i mange år nå...

[2søtesmåh]

 

 

Og dette skjedde plutselig etter 4 barn? (siterer: Som ikke skjønner at vi er fem i familien som har behov for å ha et liv, ikke bare han)

 

Da ville jeg seriøst trodd at noe var galt med hodet til mannen. Kreft, svulst ett eller annet. Man forandrer seg ikke slik uten videre. Eller han har begynt og oppføre seg slik fordi han vil bryte ut av forholdet, men gidder ikke "ta skylda" så har en "passiv-aggressiv" oppførsel som gjør at DU blir den som "feiger ut av" forholdet og må ta "drittarbeidet"..

 

Om han alltid har vært sånn, så har du tross alt valgt og få fire barn med ham, og da er det LITT sent og si "nok er nok";- sånn uten videre. Da har jeg ikke noe annet råd enn og flytte fra ham, han har ikke forandret seg så langt, så HVROFOR skal han forandre seg nå? Hva er annerledes nå enn før dere fikk et barn, to,- fire?

 

Anonymous poster hash: 1080d...c6b

 

Du kan ikke telle eller? 5 i familien = 2 voksne og 3 barn..

 

Anonymous poster hash: 3149f...359

 

Det spørs vel hvordan man tolker "han skjønner ikke vi er fem i familien som trenger et liv,- ikke bare ham" Det tolket jeg dithen at det var fem ANDRE i familien, i tillegg til "han", altså den udugelige mannen, som trenger et eget liv!.....

[Freedom]

 

 

 

Og dette skjedde plutselig etter 4 barn? (siterer: Som ikke skjønner at vi er fem i familien som har behov for å ha et liv, ikke bare han)

 

Da ville jeg seriøst trodd at noe var galt med hodet til mannen. Kreft, svulst ett eller annet. Man forandrer seg ikke slik uten videre. Eller han har begynt og oppføre seg slik fordi han vil bryte ut av forholdet, men gidder ikke "ta skylda" så har en "passiv-aggressiv" oppførsel som gjør at DU blir den som "feiger ut av" forholdet og må ta "drittarbeidet"..

 

Om han alltid har vært sånn, så har du tross alt valgt og få fire barn med ham, og da er det LITT sent og si "nok er nok";- sånn uten videre. Da har jeg ikke noe annet råd enn og flytte fra ham, han har ikke forandret seg så langt, så HVROFOR skal han forandre seg nå? Hva er annerledes nå enn før dere fikk et barn, to,- fire?

 

Anonymous poster hash: 1080d...c6b

 

Du kan ikke telle eller? 5 i familien = 2 voksne og 3 barn..

 

Anonymous poster hash: 3149f...359

 

Det spørs vel hvordan man tolker "han skjønner ikke vi er fem i familien som trenger et liv,- ikke bare ham" Det tolket jeg dithen at det var fem ANDRE i familien, i tillegg til "han", altså den udugelige mannen, som trenger et eget liv!.....

 

Vi er fem i familien som som trenger et liv- han, jeg, og våre 3 barn. Altså ikke bare han. Antallet spiller nå heller ikke den største rollen her. Poenget er vel mer holdningene til involvering i egen familie, og særlig barna som jo gjerne vil ha pappa med i lek og liv.

[Havhesten]

Kjære deg, dette høres vanskelig ut.

 

Hvis du ikke når frem til ham ville jeg skrevet et brev som sier helt ærlig hvordan du opplever situasjonen. Ta utgangspunkt i deg selv, hvordan du har det, føler det og opplever familiesituasjonen. Uten å anklage å kreve i den første delen av brevet.

 

Så ville jeg skrevet hvordan jeg ønsket det skal være, hvordan en far i deres familie burde involvere seg og være med i samhandlingene. Så ville jeg ende brevet med en del krav og ønsker for å oppnå disse målene. Familieterapi kan være en av måtene til å få hjelp fra en utenforstående, men hvis han kan klare å motivere seg til endringene uten hjelp utenfra, er dette også et alternativ.

 

Saken er at du må være ABSOLUTT I DINE KRAV. Du må kreve at han melder seg inn i familien, ellers ønsker du en skilsmisse og hovedomsorgen for barna.

 

Jeg ville endt brevet med helt konkrete spørsmål hvor du setter tidsfrister på at du ønsker et svar fra ham da og da, og at de og de endringene må settes igang innen den og den datoen.

 

Dette er kniven på strupen for ham, men gir rom for at han kan endre seg og det gir ham faktsk en sjanse ved at du er konstruktiv!

 

Lykke lykke til!!

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette høres vanskelig ut.

 

Hvis du ikke når frem til ham ville jeg skrevet et brev som sier helt ærlig hvordan du opplever situasjonen. Ta utgangspunkt i deg selv, hvordan du har det, føler det og opplever familiesituasjonen. Uten å anklage å kreve i den første delen av brevet.

 

Så ville jeg skrevet hvordan jeg ønsket det skal være, hvordan en far i deres familie burde involvere seg og være med i samhandlingene. Så ville jeg ende brevet med en del krav og ønsker for å oppnå disse målene. Familieterapi kan være en av måtene til å få hjelp fra en utenforstående, men hvis han kan klare å motivere seg til endringene uten hjelp utenfra, er dette også et alternativ.

 

Saken er at du må være ABSOLUTT I DINE KRAV. Du må kreve at han melder seg inn i familien, ellers ønsker du en skilsmisse og hovedomsorgen for barna.

 

Jeg ville endt brevet med helt konkrete spørsmål hvor du setter tidsfrister på at du ønsker et svar fra ham da og da, og at de og de endringene må settes igang innen den og den datoen.

 

Dette er kniven på strupen for ham, men gir rom for at han kan endre seg og det gir ham faktsk en sjanse ved at du er konstruktiv!

 

Lykke lykke til!!

Pass på å skriv brevet på engelsk da eller morsmålet hans så han skjønner hva du mener.

 

Anonymous poster hash: 36a70...a0a

[Freedom]

Takk for konstruktivt innspill, Havhesten! Det er verdt et forsøk. Jeg kjenner iallefall at jeg nå snart må stå klart og tydelig frem med hva jeg ønsker for livet mitt og familiens. Jeg bærer på en tikkende bombe av raseri inni meg og endring må simpelten til for at dette forholdet kan fortsette. Jeg må også ta min del, og jeg vil ikke lenger tilrettelegge for at han ikke forholder seg skikkelig til ungene sine.