Ekstremt sutrete og krevende unge.

[Anonym bruker]

Hadde også en krevende baby i samme stil som din gutt. Den gode nyheten er at det ble bedre. Den dårlige er at det tok nærmere 3,5 år og at vi fremdeles har noen rimelig intense perioder. Vi hadde vært i kontakt med psykolog, og det viser seg at han er hypersensitiv og har høy IQ, i tillegg til å ha veldig sterk vilje.

 

Det ble mye mye enklere når han først kunne snakke og var gått over den verste trassen. Men før det var det å være med han som å sjonglere med granatbomber. Du visste ikke når det ville smelle, bare at det ville smelle før eller siden. Det hjalp at vi ikke hadde andre barn, så vi kunne avlaste hverandre; nedsiden er at han fremdeles er enebarn, han fungerer ypperlig som prevensjonsmiddel.

 

Trøsten er at han er mega selvstendig og utrolig moro å være med nå som han nærmer seg 6. En rabulist og en kverulant, men ganske fornuftig, stort sett.

 

 

 

Anonymous poster hash: 243cd...a2a

[Anonym bruker]

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

[Anonym bruker]

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

[Anonym bruker]

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg. 

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

 

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

 

 

Det høres ganske normalt ut. Vi opplevde at det meste gikk bra i barnehagen etter at vi var gått. Det var ofte klenging og grining ved levering og henting.

 

Husk at hjemme er han trygg, og der slapper han nok mer av og slipper ut "steam" fra ting som han har opplevd. Prøv å kanskje bare sette dere ned med han litt i sofaen, mens den andre lager middag. La han få slappe av enten med smokk, kosebamse, litt drikke eller andre ting dere vet at han setter pris på. Det er viktig å unngå overstimulering der det går.

 

Vi har lært at for vår sønn er det viktig med korte dager på skolen(sfo) deretter får han lov å slappe av med litt tegnefilm, mens han spiser eller drikker noe en times tid. Da er han mer klar for lekser eller andre aktiviteter. Begynner vi med noe rett etter skolen, så kan han være utrolig sur, gretten og blir ofte sint når han ikke mestrer oppgavene. Det er jo ikke alltid at vi kan ta slike hensyn, men da prøver vi så godt som mulig å forberede han på hva som skal skje. Akkurat det hjelper veldig mye!

 

 

 

 

 

Levering i bhg er heldigvis ikke et problem, han storkoser seg og rusler fornøyd inn når han kommer! (I motsetning til broren, som var helt umulig å levere) Det er hjemme han er sånn. Sitte i ro og slappe av? Haha, ja det kan du tro Jeg har pleid å gå for å hente han, så han kan slappe av i vogna på vei hjem i det minste. Han sitter overhodet ikke rolig med noe som helst, noen gang. Kose er et begrep han ikke innehar enda

Nå er det engang sånn at jeg alltid er alene hjemme frem til 18, hvis jeg i det hele tatt får mannen hjem, så jeg kan ikke overlate middagslaging til han. Og de andre har aktiviteter som skal følges opp og lekser som skal gjøres, så det er kaotisk... Men derfor har jeg heretter tenkt at vi får spise middag når han er lagt. Kjipt for han selvsagt, men det er den tida de to andre kan få være seg selv.

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[Anonym bruker]

Høres nøyaktig (!!!) ut som min 6 åring. Fortsatt utrolig krevende! Det er klart, alle fremskritt har gjort det noe lettere (motorisk, språk etc) men han er fortsatt intens, glad i konflikter, ensporet, går fort i 100 følelsesmessig (alle følelser...) Jeg klamrer meg til den fremgangen som faktisk er der, og er egentlig ganske sikker på at han skal bli en bra mann en dag..

 

Anonymous poster hash: e7686...ff8

 

JOtakk, jeg har en 10åring som har vært slitsom i 10 år, men han her når virkelig nye høyder

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[Anonym bruker]

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

 

 

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt. 😊

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

[Anonym bruker]

Det løsner ofte når språket kommer.

 

Nå er han minst i en familie, han har like mange ønsker, behov og forestillinger om hvordan ting skal være som alle dere andre men har ingen andre måter å formidle dem på enn ved å skrike og brøle, og likevel forstår dere ingenting

 

Fjerde barnet har var litt sånn hun også, jeg sa lenge at det var godt hun ikke kom først for da hadde det aldri verden blitt fire barn her.... Men hun var heldigvis ganske tidlig med språket, og når det løsnet løsnet det meste altså. Plutselig var hun ikke lenger barne minstemann som ikke fikk formidlet sine ønsker, men kunne klart og tydelig si fra hva hun ønsket. Da ble alt så mye lettere.

Anonymous poster hash: ce42f...d2a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

 

 

Jeg er med på tankegangen til en viss grad. Det å møte hans behov er jo superviktig, og det strekker jeg meg langt for å gjøre, så absolutt. Men ved at han får sitte på mitt fang under måltidet gjør at han ødelegger for de andre, og det er jo ikke greit? Han ødelegger også for meg, som da ikke får spist. Han selv spiser ikke noe mer av å sitte der, tvert i mot. Han vil ha alt som står på bordet og skriker om han ikke får det. Jeg kan ikke gi han en bolle med saus bare fordi han vil? Eller tenker jeg helt feil? Hvordan skal slike utfordringer løses?

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[Anonym bruker]

 

Det løsner ofte når språket kommer.

 

Nå er han minst i en familie, han har like mange ønsker, behov og forestillinger om hvordan ting skal være som alle dere andre men har ingen andre måter å formidle dem på enn ved å skrike og brøle, og likevel forstår dere ingenting

 

Fjerde barnet har var litt sånn hun også, jeg sa lenge at det var godt hun ikke kom først for da hadde det aldri verden blitt fire barn her.... Men hun var heldigvis ganske tidlig med språket, og når det løsnet løsnet det meste altså. Plutselig var hun ikke lenger barne minstemann som ikke fikk formidlet sine ønsker, men kunne klart og tydelig si fra hva hun ønsket. Da ble alt så mye lettere.

 

Anonymous poster hash: ce42f...d2a

 

 

Ja det er det jeg og håper og tror! Søstra på 10 snakket tidlig, og når hun var 16 mnd snakket hun omtrent i setninger. Veldig tidlig ute med andre ord. Her går det kun i mamma, pappa, pus og nei, så det begrenser seg jo litt hva han får formidlet

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[*Smiley*]

Hei. Jeg skjønner godt at dere er slitne og lei. Vesla her var mest krevende rundt 16 Mnd alder. Når hun ble to så roet det seg betraktelig. Hun har vært mest klengete og sutrete med faren og hun har vært høyt og lavt.Hun skrek seg til å sitte på fanget hver middag , nå har vi blitt veldig strenge på det og vi sier nei. Så hun har sluttet å bli rasende når hun ikke får lov. Det tok noen dager før hun skjønte at hun ikke kom noen vei med å skrike å hyle. Men vi orket ikke at hun skulle få styre alt. Vi har 2 barn til også .Språket kom sent her også. Nå er alt så meget bedre . Det blir nok enklere for dere når han blir litt eldre , hold ut!

Endret 17. november 2014 av *Smiley*

[Anonym bruker]

Hei. Jeg skjønner godt at dere er slitne og lei. Vesla her var mest krevende rundt 16 Mnd alder. Når hun ble to så roet det seg betraktelig. Hun har vært mest klengete og sutrete med faren og hun har vært høyt og lavt.Språket kom sent her også. Nå er alt så meget bedre . Det blir nok enklere for dere når han blir litt eldre , hold ut!

 

 

Takk for oppmuntringen! Skal  holde ut, noe annet er liksom ikke et alternativ

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Jeg er med på tankegangen til en viss grad. Det å møte hans behov er jo superviktig, og det strekker jeg meg langt for å gjøre, så absolutt. Men ved at han får sitte på mitt fang under måltidet gjør at han ødelegger for de andre, og det er jo ikke greit? Han ødelegger også for meg, som da ikke får spist. Han selv spiser ikke noe mer av å sitte der, tvert i mot. Han vil ha alt som står på bordet og skriker om han ikke får det. Jeg kan ikke gi han en bolle med saus bare fordi han vil? Eller tenker jeg helt feil? Hvordan skal slike utfordringer løses?

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Dere må jo selv velge hvilke situasjoner som passer for dere, men han mener jo ikke å ødelegge for alle andre. Sett uansett ord på det du tror han føler når dere sitter ved bordet og forklar selv med rolig stemme hva du vil. Eks: Jeg ser at du gjerne vil komme til meg, men jeg trenger å spise nå, fordi jeg er veldig sulten. Men etterpå vil jeg gjerne at du kommer til meg. Hvis han blir lei seg eller sint, så kan du gjenta det samme og føye til at du ser at han er lei seg osv.

 

Kanskje det rett og slett blir for mye for han med alle sammen rundt bordet? Husk at høysensitive tar inn 3-5 ganger mer inntrykk enn andre. Kanskje han kan få maten litt før, i ro og mak sammen med bare et menneske? Kanskje han sitter lettere på sin egen plass hvis han er mett og fornøyd først?

 

Jeg var på foredrag om høysensitivitet med en psykolog for et par uker siden. Han sa at det verste man kunne gjøre med høysensitive barn er avledning. Det gjennomskuer de med en gang og de føler seg avviste og frustrerte. Det er jo ellers noe man ofte tyr til med så små barn.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Jeg er med på tankegangen til en viss grad. Det å møte hans behov er jo superviktig, og det strekker jeg meg langt for å gjøre, så absolutt. Men ved at han får sitte på mitt fang under måltidet gjør at han ødelegger for de andre, og det er jo ikke greit? Han ødelegger også for meg, som da ikke får spist. Han selv spiser ikke noe mer av å sitte der, tvert i mot. Han vil ha alt som står på bordet og skriker om han ikke får det. Jeg kan ikke gi han en bolle med saus bare fordi han vil? Eller tenker jeg helt feil? Hvordan skal slike utfordringer løses?

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Dere må jo selv velge hvilke situasjoner som passer for dere, men han mener jo ikke å ødelegge for alle andre. Sett uansett ord på det du tror han føler når dere sitter ved bordet og forklar selv med rolig stemme hva du vil. Eks: Jeg ser at du gjerne vil komme til meg, men jeg trenger å spise nå, fordi jeg er veldig sulten. Men etterpå vil jeg gjerne at du kommer til meg. Hvis han blir lei seg eller sint, så kan du gjenta det samme og føye til at du ser at han er lei seg osv.

 

Kanskje det rett og slett blir for mye for han med alle sammen rundt bordet? Husk at høysensitive tar inn 3-5 ganger mer inntrykk enn andre. Kanskje han kan få maten litt før, i ro og mak sammen med bare et menneske? Kanskje han sitter lettere på sin egen plass hvis han er mett og fornøyd først?

 

Jeg var på foredrag om høysensitivitet med en psykolog for et par uker siden. Han sa at det verste man kunne gjøre med høysensitive barn er avledning. Det gjennomskuer de med en gang og de føler seg avviste og frustrerte. Det er jo ellers noe man ofte tyr til med så små barn.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Men om det er fordi han er sensitiv da, hvorfra kan han sitte i ro i barnehagen og vente på tur? Han får så mye skryt for å sitte pent ved bordet,spiser pent og griser ikke... er det og vanlig om man er høysensitiv? Jeg spør bare fordi jeg ikke vet, det virker som om du har peil :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Jeg er med på tankegangen til en viss grad. Det å møte hans behov er jo superviktig, og det strekker jeg meg langt for å gjøre, så absolutt. Men ved at han får sitte på mitt fang under måltidet gjør at han ødelegger for de andre, og det er jo ikke greit? Han ødelegger også for meg, som da ikke får spist. Han selv spiser ikke noe mer av å sitte der, tvert i mot. Han vil ha alt som står på bordet og skriker om han ikke får det. Jeg kan ikke gi han en bolle med saus bare fordi han vil? Eller tenker jeg helt feil? Hvordan skal slike utfordringer løses?

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Dere må jo selv velge hvilke situasjoner som passer for dere, men han mener jo ikke å ødelegge for alle andre. Sett uansett ord på det du tror han føler når dere sitter ved bordet og forklar selv med rolig stemme hva du vil. Eks: Jeg ser at du gjerne vil komme til meg, men jeg trenger å spise nå, fordi jeg er veldig sulten. Men etterpå vil jeg gjerne at du kommer til meg. Hvis han blir lei seg eller sint, så kan du gjenta det samme og føye til at du ser at han er lei seg osv.

 

Kanskje det rett og slett blir for mye for han med alle sammen rundt bordet? Husk at høysensitive tar inn 3-5 ganger mer inntrykk enn andre. Kanskje han kan få maten litt før, i ro og mak sammen med bare et menneske? Kanskje han sitter lettere på sin egen plass hvis han er mett og fornøyd først?

 

Jeg var på foredrag om høysensitivitet med en psykolog for et par uker siden. Han sa at det verste man kunne gjøre med høysensitive barn er avledning. Det gjennomskuer de med en gang og de føler seg avviste og frustrerte. Det er jo ellers noe man ofte tyr til med så små barn.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Men om det er fordi han er sensitiv da, hvorfra kan han sitte i ro i barnehagen og vente på tur? Han får så mye skryt for å sitte pent ved bordet,spiser pent og griser ikke... er det og vanlig om man er høysensitiv? Jeg spør bare fordi jeg ikke vet, det virker som om du har peil :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Fordi hjemmet er hans trygge base og det slapper han helt av. I barnehagen følger han spillereglene. Det kan også være at misforståtte/avledede følelser i bhg kommer ut hjemme. Jobben deres er å speile følelsene hans. Da blir han trygg og hans gode sider kommer frem. Han er helt sikkert en klok gutt! 💜

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hei,

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

Jeg skal lese den boka, takk!!Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt. Anonymous poster hash: c894a...9c6

Nja. Hos oss blir behovene fort umettelige hos gutten. Han er et godt eksempel på mye vil ha mer (og gjerne litt til). Og dessverre tolker han ethvert unntak som en ny regel, det er derfor veldig viktig at vi holder oss til rutinene så langt det lar seg gjøre. For oss, ville "sitte på fanget" derfor aldri fungert, vi ville ikke klart å komme oss ut av det uten en real kamp senere. Det var ikke et spørsmål om å skjemme han bort eller ikke, men å ikke begynne med ting vi ikke klarte å gjennomføre over tid.

 

Men for oss løsnet det som sagt veldig mye når språket kom (litt sent, men det kom), og vi merket en veldig stor forskjell når han passerte 3-3,5 år. Han er fremdeles mer intens enn de flest barn på sin alder, men det er mulig å snakke med han og han har skjønt poenget med kompromisser. Han blir sikkert aldri enkel å være med, men siden jeg er prikk lik er det mulig for meg å sette meg i hans sko. En annen stor forbedring som kommer med alderen er at han klarer å identifisere sine behov klarer mesteparten av tiden, og han er blitt flinkere til å skjerme seg selv. Blir han f.eks. plaget av bråk, sier han ifra og oppsøker ro av seg selv; han blir imidlertid gjerne ganske tverr om det ikke er mulig for han å trekke seg unna. Var litt problematisk i bhg og på den gamle skolen hans.

 

Annet enn trøst til HI og en god klem, er det ikke så mye jeg kan tilby. Jeg husker at jeg sluttet å barselgruppe fordi det ble så mye styr meg ungen, og jeg ble omtrent ikke sett med han i offentlighet før han nærmet seg 3 år. Det ble bare for slitsomt. det var ikke sjeldent jeg gledet meg til å dra på jobb, og overtidstimer på kontoret var egentlig nesten kos. Ellers gikk det i å telle timer til legging, som i det minste gikk stort sett ok bortsett fra midt i mørkeste trassalder. På det verste tenkte jeg å skille meg og ha delt omsorg så jeg kunne ha litt barnefri. Nå kan mannen og jeg le av det, men underveis var det ikke særlig koselig. Han sugde jo livskraften ut av oss.

 

Det verste var at nesten ingen hadde forståelse for oss, han var jo en engel i bhg og på besøk. Men de som fikk sett han i action fikk seg et sjokk, mange som ikke trodde at et lite barn kunne være så...ja...intenst er vel ordet som passer best. Min mor kunne bare humre at jeg fikk som fortjent etter det hun gikk gjennom med meg.

 

Anonymous poster hash: 243cd...a2a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Hei,

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

Jeg skal lese den boka, takk!!Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt. Anonymous poster hash: c894a...9c6

Jeg er med på tankegangen til en viss grad. Det å møte hans behov er jo superviktig, og det strekker jeg meg langt for å gjøre, så absolutt. Men ved at han får sitte på mitt fang under måltidet gjør at han ødelegger for de andre, og det er jo ikke greit? Han ødelegger også for meg, som da ikke får spist. Han selv spiser ikke noe mer av å sitte der, tvert i mot. Han vil ha alt som står på bordet og skriker om han ikke får det. Jeg kan ikke gi han en bolle med saus bare fordi han vil? Eller tenker jeg helt feil? Hvordan skal slike utfordringer løses?Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Dere må jo selv velge hvilke situasjoner som passer for dere, men han mener jo ikke å ødelegge for alle andre. Sett uansett ord på det du tror han føler når dere sitter ved bordet og forklar selv med rolig stemme hva du vil. Eks: Jeg ser at du gjerne vil komme til meg, men jeg trenger å spise nå, fordi jeg er veldig sulten. Men etterpå vil jeg gjerne at du kommer til meg. Hvis han blir lei seg eller sint, så kan du gjenta det samme og føye til at du ser at han er lei seg osv.

Kanskje det rett og slett blir for mye for han med alle sammen rundt bordet? Husk at høysensitive tar inn 3-5 ganger mer inntrykk enn andre. Kanskje han kan få maten litt før, i ro og mak sammen med bare et menneske? Kanskje han sitter lettere på sin egen plass hvis han er mett og fornøyd først?

Jeg var på foredrag om høysensitivitet med en psykolog for et par uker siden. Han sa at det verste man kunne gjøre med høysensitive barn er avledning. Det gjennomskuer de med en gang og de føler seg avviste og frustrerte. Det er jo ellers noe man ofte tyr til med så små barn. Anonymous poster hash: c894a...9c6

Men om det er fordi han er sensitiv da, hvorfra kan han sitte i ro i barnehagen og vente på tur? Han får så mye skryt for å sitte pent ved bordet,spiser pent og griser ikke... er det og vanlig om man er høysensitiv? Jeg spør bare fordi jeg ikke vet, det virker som om du har peil :-)Anonymous poster hash: 4f95d...a01

I mange tilfeller kan det være fordi barnet bruker all sin energi på å følge spillereglene på bortebane, og deretter har en full melt-down etter hjemkomst. Dette har vi fremdeles i perioder, og gutten er neste 6 år. Det er veldig tydelig at han rett og slett ikke klarer mer, og han sier det selv. Episodene kunne være ganske imponerende, særlig når han var 2-3 år og ikke var så flink til å regulere selv.

 

Anonymous poster hash: 243cd...a2a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hei,

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

 

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

 

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

 

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

 

Jeg skal lese den boka, takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.

 

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Jeg er med på tankegangen til en viss grad. Det å møte hans behov er jo superviktig, og det strekker jeg meg langt for å gjøre, så absolutt. Men ved at han får sitte på mitt fang under måltidet gjør at han ødelegger for de andre, og det er jo ikke greit? Han ødelegger også for meg, som da ikke får spist. Han selv spiser ikke noe mer av å sitte der, tvert i mot. Han vil ha alt som står på bordet og skriker om han ikke får det. Jeg kan ikke gi han en bolle med saus bare fordi han vil? Eller tenker jeg helt feil? Hvordan skal slike utfordringer løses?

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Dere må jo selv velge hvilke situasjoner som passer for dere, men han mener jo ikke å ødelegge for alle andre. Sett uansett ord på det du tror han føler når dere sitter ved bordet og forklar selv med rolig stemme hva du vil. Eks: Jeg ser at du gjerne vil komme til meg, men jeg trenger å spise nå, fordi jeg er veldig sulten. Men etterpå vil jeg gjerne at du kommer til meg. Hvis han blir lei seg eller sint, så kan du gjenta det samme og føye til at du ser at han er lei seg osv.

 

Kanskje det rett og slett blir for mye for han med alle sammen rundt bordet? Husk at høysensitive tar inn 3-5 ganger mer inntrykk enn andre. Kanskje han kan få maten litt før, i ro og mak sammen med bare et menneske? Kanskje han sitter lettere på sin egen plass hvis han er mett og fornøyd først?

 

Jeg var på foredrag om høysensitivitet med en psykolog for et par uker siden. Han sa at det verste man kunne gjøre med høysensitive barn er avledning. Det gjennomskuer de med en gang og de føler seg avviste og frustrerte. Det er jo ellers noe man ofte tyr til med så små barn.

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Men om det er fordi han er sensitiv da, hvorfra kan han sitte i ro i barnehagen og vente på tur? Han får så mye skryt for å sitte pent ved bordet,spiser pent og griser ikke... er det og vanlig om man er høysensitiv? Jeg spør bare fordi jeg ikke vet, det virker som om du har peil :-)

 

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Fordi hjemmet er hans trygge base og det slapper han helt av. I barnehagen følger han spillereglene. Det kan også være at misforståtte/avledede følelser i bhg kommer ut hjemme. Jobben deres er å speile følelsene hans. Da blir han trygg og hans gode sider kommer frem. Han er helt sikkert en klok gutt! 💜

 

 

Anonymous poster hash: c894a...9c6

Spennende. Tenkte dette ikke "var mulig" når de var så små, men man skal kanskje ikke undervurdere de heller :-) Akkurat nå ligger han ute i vogna og babler med seg selv. Ingen tvil om at det tar på i barnehagen!

 

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Hei,

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

Jeg skal lese den boka, takk!!Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt. Anonymous poster hash: c894a...9c6

Nja. Hos oss blir behovene fort umettelige hos gutten. Han er et godt eksempel på mye vil ha mer (og gjerne litt til). Og dessverre tolker han ethvert unntak som en ny regel, det er derfor veldig viktig at vi holder oss til rutinene så langt det lar seg gjøre. For oss, ville "sitte på fanget" derfor aldri fungert, vi ville ikke klart å komme oss ut av det uten en real kamp senere. Det var ikke et spørsmål om å skjemme han bort eller ikke, men å ikke begynne med ting vi ikke klarte å gjennomføre over tid.

 

Men for oss løsnet det som sagt veldig mye når språket kom (litt sent, men det kom), og vi merket en veldig stor forskjell når han passerte 3-3,5 år. Han er fremdeles mer intens enn de flest barn på sin alder, men det er mulig å snakke med han og han har skjønt poenget med kompromisser. Han blir sikkert aldri enkel å være med, men siden jeg er prikk lik er det mulig for meg å sette meg i hans sko. En annen stor forbedring som kommer med alderen er at han klarer å identifisere sine behov klarer mesteparten av tiden, og han er blitt flinkere til å skjerme seg selv. Blir han f.eks. plaget av bråk, sier han ifra og oppsøker ro av seg selv; han blir imidlertid gjerne ganske tverr om det ikke er mulig for han å trekke seg unna. Var litt problematisk i bhg og på den gamle skolen hans.

 

Annet enn trøst til HI og en god klem, er det ikke så mye jeg kan tilby. Jeg husker at jeg sluttet å barselgruppe fordi det ble så mye styr meg ungen, og jeg ble omtrent ikke sett med han i offentlighet før han nærmet seg 3 år. Det ble bare for slitsomt. det var ikke sjeldent jeg gledet meg til å dra på jobb, og overtidstimer på kontoret var egentlig nesten kos. Ellers gikk det i å telle timer til legging, som i det minste gikk stort sett ok bortsett fra midt i mørkeste trassalder. På det verste tenkte jeg å skille meg og ha delt omsorg så jeg kunne ha litt barnefri. Nå kan mannen og jeg le av det, men underveis var det ikke særlig koselig. Han sugde jo livskraften ut av oss.

 

Det verste var at nesten ingen hadde forståelse for oss, han var jo en engel i bhg og på besøk. Men de som fikk sett han i action fikk seg et sjokk, mange som ikke trodde at et lite barn kunne være så...ja...intenst er vel ordet som passer best. Min mor kunne bare humre at jeg fikk som fortjent etter det hun gikk gjennom med meg.

 

Anonymous poster hash: 243cd...a2a

Akkurat sånn har jeg det og! Ingen forstår, og de som tror de gjør det har barnevakt annenhver helg, gjern bare et barn, som aldri krever noe... mamma og humrer og ler, istedenfor å se mine behov å tilby seg å passe noen timer...

Tror jeg skal forsøke å be de i bhg om å la han sove så lenge han vil og. De vekker han av uviss grunn. ..jeg tror han trenger søvn!

 

Anonymous poster hash: 4f95d...a01

[Anonym bruker]

Min 17 mnd gamle unge er likedan - mye sutring og hyling..

 

Anonymous poster hash: 973a6...030

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Hei,

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om gutten din. Vår gutt har vært utrolig krevende, trassete, og slitt med mye søvnproblemer siden han var ganske liten. Han har også intoleranse ovenfor meieriprodukter.

I dag er han 6 år og har nettopp begynt på skolen i høst. Da kom jeg tilfeldigvis over en bok om særlige sensitive barn av Elaine Aron. Da jeg leste den boken falt utrolig mange brikker på plass, nesten alt stemte med ting som vi har slitt med, med sønnen vår. Jeg fant også ut at jeg er høysensitiv, så han har nok arvet det fra meg.

Det finnes en test du kan ta for å sjekke om sønnen din er høysensitiv. Men anbefaler deg å lese boken, for det er ikke sikkert at spørsmålene i testen nødvendigvis gir deg svar.

1 av 5 personer er høysensitiv og det er arvelig. Så mitt råd er å undersøke det

Takk! Jeg har sjekket dette med høysensitiv på meg selv, og det stemmer veldig godt! Også på mellomste sønnen min... Så kanskje det er det. Men det er så rart at han er sååå blid og fornøyd i bhg, men når han kommer hjem er alt galt. Jeg tenker at han kanskje er for liten til å "holde maska" blandt andre, for så å ta det ut hjemme, som jo er naturlig at barn gjør...

Jeg skal lese den boka, takk!!Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Støtter det med at han sikkert er høysensitiv. Jeg er det selv og har en sønn og jeg tror kanskje at tvillingene mine på 2,5 også er det. Jeg har lært av erfaring at det eneste som hjelper er å vise at du forstår dem, samt å trygge dem. Det gjelder i hvert fall før de får språk. Hvis han faller, så sett ord på det. Hvis han vil til deg når han sitter ved matbordet, si akkurat det: "Likt du ikke å sitte på plassen din, ville du heller komme til meg?" Sett ord på alt han gjør og alt du tror at han føler, hver gang han sutrer, men også når han er glad! Da føler han seg akseptert og ikke avvist.Anonymous poster hash: c894a...9c6

Ja dette med høysensitivitet tenker jeg og kan være et problem. Sammen med melkeallergi og antageligvis vonde ører :/

Men tenker du at han bør få komme på fanget når vi spiser da? Det umuliggjør jo et måltid for min del, og sinne fra han om han ikke får tak i kniver og gafler, eller drikke vann av mitt glass (som hadde gått ann hvis han ikke kasta det på gulvet...)Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Ja, det tenker jeg faktisk. Behov som blir møtt er behov som blir borte. Høysensitive er også mer vare for sult enn andre barn og derfor blir det ofte mye tull før de får spist litt. Vi har tvillinger og i fjor var de på alder med din og like krevende. Vi hadde fokus på å trygge dem i alle situasjoner. Ville de ha mammakos, fikk de alltid det. Nå er de snart 2,5 og ber aldri om å sitte på fanget når vi spiser lenger. Ikke er det mye sutring heller. Det går over og han blir ikke bortskjemt. Anonymous poster hash: c894a...9c6

Nja. Hos oss blir behovene fort umettelige hos gutten. Han er et godt eksempel på mye vil ha mer (og gjerne litt til). Og dessverre tolker han ethvert unntak som en ny regel, det er derfor veldig viktig at vi holder oss til rutinene så langt det lar seg gjøre. For oss, ville "sitte på fanget" derfor aldri fungert, vi ville ikke klart å komme oss ut av det uten en real kamp senere. Det var ikke et spørsmål om å skjemme han bort eller ikke, men å ikke begynne med ting vi ikke klarte å gjennomføre over tid.

Men for oss løsnet det som sagt veldig mye når språket kom (litt sent, men det kom), og vi merket en veldig stor forskjell når han passerte 3-3,5 år. Han er fremdeles mer intens enn de flest barn på sin alder, men det er mulig å snakke med han og han har skjønt poenget med kompromisser. Han blir sikkert aldri enkel å være med, men siden jeg er prikk lik er det mulig for meg å sette meg i hans sko. En annen stor forbedring som kommer med alderen er at han klarer å identifisere sine behov klarer mesteparten av tiden, og han er blitt flinkere til å skjerme seg selv. Blir han f.eks. plaget av bråk, sier han ifra og oppsøker ro av seg selv; han blir imidlertid gjerne ganske tverr om det ikke er mulig for han å trekke seg unna. Var litt problematisk i bhg og på den gamle skolen hans.

Annet enn trøst til HI og en god klem, er det ikke så mye jeg kan tilby. Jeg husker at jeg sluttet å barselgruppe fordi det ble så mye styr meg ungen, og jeg ble omtrent ikke sett med han i offentlighet før han nærmet seg 3 år. Det ble bare for slitsomt. det var ikke sjeldent jeg gledet meg til å dra på jobb, og overtidstimer på kontoret var egentlig nesten kos. Ellers gikk det i å telle timer til legging, som i det minste gikk stort sett ok bortsett fra midt i mørkeste trassalder. På det verste tenkte jeg å skille meg og ha delt omsorg så jeg kunne ha litt barnefri. Nå kan mannen og jeg le av det, men underveis var det ikke særlig koselig. Han sugde jo livskraften ut av oss.

Det verste var at nesten ingen hadde forståelse for oss, han var jo en engel i bhg og på besøk. Men de som fikk sett han i action fikk seg et sjokk, mange som ikke trodde at et lite barn kunne være så...ja...intenst er vel ordet som passer best. Min mor kunne bare humre at jeg fikk som fortjent etter det hun gikk gjennom med meg. Anonymous poster hash: 243cd...a2a

Akkurat sånn har jeg det og! Ingen forstår, og de som tror de gjør det har barnevakt annenhver helg, gjern bare et barn, som aldri krever noe... mamma og humrer og ler, istedenfor å se mine behov å tilby seg å passe noen timer...

Tror jeg skal forsøke å be de i bhg om å la han sove så lenge han vil og. De vekker han av uviss grunn. ..jeg tror han trenger søvn! Anonymous poster hash: 4f95d...a01

Det hjelper veldig å sørge for nok søvn og mat. Her hadde vi ettermiddagslur lenge etter at de andre i bhg sluttet, faktisk helt til 4,5 år. Han ble så sliten av bråket. Nå er han nesten 6 og legger seg mellom 19.00 og 19.30 enda.

 

Når det gjelder mat, har vi aldri fulgt norsk timeplan, av ulike grunner. Han får et mellommåltid når vi kommer hjem i 16-tiden, og vi spiser middag ca. 18.30. Det blir ingen kveldsmat, men vi slipper at han går sulten mens jeg lager middag.

 

Jeg passer ellers på å gi han nok tid til å lande mellom slagene. Vi er ikke de mest aktive eller sosiale utenom skole/bhg, han trenger mye egentid og rolig lek. Skal han leke med andre, trives han best med bare ett barn hjem om gangen. Lek med flere får han nok av på dagtid. Om helgene er vi stort sett sammen alle tre, uten utenforstående.

 

Det hjalp faktisk på hans humør å ha en roligere hverdag, det er sikkert vanskeligere for deg slm har andre barn, men det kan hjelpe om du klarer å skjerme han fra altfor mange inntrykk i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 243cd...a2a

[Anonym bruker]

Når du skriver at det mest er med deg han oppfører seg slik, da tenker jeg at hans oppførsel skyldes forholdet mellomdere to. Gir du etter for mye? Vet hna at du alltid gir oppmerksomhet, bare han sutrer nok? At han alltid får komme på fanget? Men at far setter grenser, er strengere?

 

Nå tenker jeg bare høyt her.

 

Anonymous poster hash: 3f4c4...243