Dere som har (hatt) hyperemesis

[Anonym bruker]

Hva tenkte dere på mens dere lå i sengen? Jeg har hatt dette tre ganger, og alt jeg klarte å tenke på var å være høyt til fjells i en liten hytte, med klar fjelluft inn gjennom vinduet og vakre høstfarver. På gode dager kunne jeg også drømme om litt iskaldt, klart kildevann. Hva drømte dere om, eller tenkte på?

 

Anonymous poster hash: 407c7...2e0

[Anonym bruker]

Jeg ville egentlig bare dø. De månedene det sto på som verst håpet jeg inderlig at jeg skulle abortere så jeg kunne bli frisk igjen. Jeg klarte bare ikke å være positiv. Jeg hadde gjennomgått 3 svangerskap med normal svangerskapskvalme og var ikke forberedt på hyperemesis i det fjerde. 

Jeg kastet opp natt som dag. Mange ganger i timen gjennom hele døgnet. Kiloene rant av. 

Forstår fremdeles ikke hvordan babyen kunne veie nesten 5 kg da han ble født

 

 

 

Anonymous poster hash: 4cb79...fa1

[Anonym bruker]

Det er virkelig helt grusomt! Måtte lage meg overlevelsesstrategier og en av disse var å tenke meg til et sted på fjellet uten lukter og lyder, og med klar luft. Jegvtenkte også på kreftpasienter som må gå gjennom cellegiftbehandlinger, og at jeg egentlig var utrolig heldig som i alle fall fikk verdens beste premie i andre enden. For meg hjalp det å sette ting i perspektiv, også mens jeg spydde galle og ikke kunne stå på bena. Husker jeg også "ønsket" meg spontanabort når det stod på som verst, men ønsket stakk egentlig ikke så dypt. HI

 

Anonymous poster hash: 407c7...2e0

[Anonym bruker]

Følelsen av å våkne av å kaste opp, og til og med være kvalm i drømme, er veldig slitsom. Man slipper ikke unna et sekund.

 

Anonymous poster hash: 407c7...2e0

[Anonym bruker]

Hmm - jeg tenkte vel egentlig at det jo bare er å holde ut. Det varer jo ikke så mange mnd. Har en sykdom som gjør at jeg har spydd mye hele livet. Jeg har også en skade som gjør at jeg er kvalm konstant enten jeg er gravid eller ikke, noen ganger like ille som ved graviditet noen dager i slengen. Forskjellen var jo bare at jeg var ekstremt kvalm den tiden svangerskapet varte.

 

Av den grunn blir jeg så matt av friske gravide som blir helt på tuppa av at de ikke kan "unne" seg den og den matvaren når de er gravide eller ammer osv osv osv (massevis av eksempler her).

Anonymous poster hash: d57e1...04c

[Anonym bruker]

Jeg talte minutter. Helt jævlig, det går ikke an å beskrive hvor dårlig jeg følte meg. Hørte på musikk og tenkte: når denne sangen er ferdig har det gått tre minutter...

 

Om jeg noen gang får kreft og blir like dårlig på cellegift så kommer bivirkningene av cellegiften til å ta knekken på meg før kreften klarer det...

 

Anonymous poster hash: 0a360...947

[Anonym bruker]

Jeg håpet seriøst at jeg skulle dø. Det var helt grusomt. Drømte om iskaldt vann med masse isbiter i. Bøtte nedpå litervis.

Alle som har kommet seg gjennom hypermesis er, i mine øyne, heltinner.

 

Anonymous poster hash: d323c...dbe

[Blondzilla]

Når det sto på som verst, og jeg var innlagt på sykehus tenkte jeg at jeg ville dø, og angret på hele graviditeten. Er fælt å tenke på i ettertid. Var heldigvis bare "vanlig" kvalm i de andre graviditetene mine.

[Anonym bruker]

I den verste perioden håpte jeg at jeg skulle miste barnet...

 

Etterhver tenkte jeg på at jeg faktisk er heldig som bor her i Norge. Andre steder i verden dør folk av denne tilstanden.

Anonymous poster hash: a4421...39b

[Anonym bruker]

 

I den verste perioden håpte jeg at jeg skulle miste barnet...

 

Etterhver tenkte jeg på at jeg faktisk er heldig som bor her i Norge. Andre steder i verden dør folk av denne tilstanden.

 

Anonymous poster hash: a4421...39b

Enig! Det tenkte jeg også, og det var forresten på hengende håret for min del i det ene svangerskapet. Når jeg ser tilbake nå er jeg så inderlig glad for at jeg er ferdig med å være gravid. Aldri igjen. HI

 

Anonymous poster hash: 407c7...2e0

[Kanutten83]

For å være ærlig så tenkte jeg at dette overlever jeg aldri... Klarte ikke tenke på hyggelige ting i det hele tatt. Til slutt kom det til et punkt hvor jeg ikke turte å sovne engang for da var jeg sikker på at kroppen min ville rett og slett gi opp... Da ble jeg innlagt på sykehuset og fikk "kjeft" for at jeg ikke hadde kommet før Legevakta fikk seg ei skrape da de mente det var forsvarlig å sende meg hjem natten før jeg ble innlagt på sykehuset på morran.

[Anonym bruker]

At jeg helst ville dø fordi dette klarte jeg ikke. Og tanken på månedsvis (etter erfaring ville det også dnne gangen vare til slutten) med oppkast var helt, helt jævlig!

 

Anonymous poster hash: 9257f...6e8