femåring med trøblete forhold til å tegne..

[Anonym bruker]

Han har aldri villet tegne noe særlig og det har egentlig ikke Vært tema. I bhg hvis alle skulle tegne har han pleid å tegne gjørme.. med grønt og brunt og svart osv. Han har fått skryt for det, jeg pleier å si at han er ekspert på å tegne gjørme..

 

Nå fra høsten i år har han begynt å tegne mye

Det er store fine tegninger hver dag i bhg og han tegner endelig hjemme også.. men han blir så fortvilet.. gråter sårt og er rasende om hverandre over at han ikke får til.. Han ber også stadig meg om å tegne detaljer i tegningene, biler, hus osv og tegner vei, lyktestolpe og slikt selv.. jeg har prøvd iherdig å forklare han at for å klare å tegne hus og biler må øving til..

 

I dag sa han at han aldri vil tegne hjemme mer og At han bare får det til i bhg og da vi kom opp på rommet hans når han skulle legges rev han av en tegning fra veggen og krøllet den sammen og ba meg kaste den.

 

Jeg lurer litt på om han har tatt med seg tegninger hjem som han ikke har tegnet selv..!? Eller, jeg aner ikke..

 

Hvorfor er han så fortvilet?

 

Anonymous poster hash: d37a8...68a

[Anonym bruker]

Forresten har han på en måte litt prestasjonsangst på andre områder også. Han nekter å ta av støttehjulene på sykkelen og sier han aldri vil lære seg å svømme..

 

Hvordan i all verden skal jeg hjelpe han med dette?

 

Anonymous poster hash: d37a8...68a

[Anonym bruker]

Kanskje han kan like å fargelegge i stedet for? Ene sønnen min fargelegger masse og da lærer han seg å bruke blyanten ordentlig og det gjør at når han tegner, så blir det mye finere fordi han kan bruke blyanten riktig og har kontroll på den. Andre sønnen har aldri vært glad i verken å tegne eller fargelegge og han tegner dårligere enn broren, selv om han er 3 år eldre. Han bryr seg ikke om det ikke blir fint og jeg ser på bokstavene hans at han ikke bryr seg så mye der heller... Han har derimot fantastiske historier til streketegningene sine, som stort sett er slurvete fargelagt. Jeg skryter av tegningene til yngste og historiene til eldste

Anonymous poster hash: 89a09...3c3

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Jeg har egentlig gått og ventet litt på dette med tegning da jeg har tenkt at det ville Være til ulempe for han å ikke kunne tegne når han begynner på skolen. Ble så glad på hans vegne da det begynte å dukke opp tegninger i bhg.. men kanskje jeg har Vært uklok her..

 

Han er en følsom gutt som trenger stadige bekreftelser på min kjærlighet til han.. kanskje har han her følt veldig på at han ikke er god nok, selv om det aldri er slik jeg har ment det..

 

Når han har bedt meg tegne detaljer for han har jeg argumentert og Vært vrang.. kanskje burde jeg heller bare tegne litt for han og ikke lage en stor sak utav det.. det er bare det at jeg har tenkt han ville få dårlig selvfølelse hvis jeg tegner flotte biler og hus og han ikke får det til.. men han har visst fått dårlig selvtillit likevel..

 

Hvordan bygger jeg opp gutten min da?

 

Ønsker veldig råd!

 

Anonymous poster hash: d37a8...68a

[mamma og trollemor]

Det første jeg ville gjort var å snakke med barnehagen. De kjenner gutten fin godt, de vet om han tegner i barnehagen og evt hvordan.

Så må man lete etter mestringssituasjoner for han. Hvis det er noen figurer han liker godt så kan man finne tegninger av dem og la han fargelegge. Nye fargeblyanter i et kult penal. Min datter syns det er superstas og få lov til å spisse.

Han må ikke føle at det han tegner ikke er bra nok, at du gjerne vil se han tegne finere. Jeg ville ha tegnet sammen med han. Vil han at du skal tegne en bil, tegn en enkel bil. Barn lærer utrolig mye av å observere. Det må være lystbetont og morsomt!

[Anonym bruker]

Forresten har han på en måte litt prestasjonsangst på andre områder også. Han nekter å ta av støttehjulene på sykkelen og sier han aldri vil lære seg å svømme..

Hvordan i all verden skal jeg hjelpe han med dette?Anonymous poster hash: d37a8...68a

Han er 5 år. Han trenger ikke lære hverken å sykkle uten støttejul eller svømme nå. Ikke snakk mer om det. Det kommer i løpet av et år eller 3 av seg selv.

Når det kommer til tegning kan du hilse ham og fortelle om min kusine. Hun var elendig til å tegne til hun var sikkert 10. I dag er hennes tegninger og malerier kjøpt inn av de største galeriene i Norge og av mange utenlandske.

 

Anonymous poster hash: e9362...020

[Anonym bruker]

Det første jeg ville gjort var å snakke med barnehagen. De kjenner gutten fin godt, de vet om han tegner i barnehagen og evt hvordan.

Så må man lete etter mestringssituasjoner for han. Hvis det er noen figurer han liker godt så kan man finne tegninger av dem og la han fargelegge. Nye fargeblyanter i et kult penal. Min datter syns det er superstas og få lov til å spisse.

Han må ikke føle at det han tegner ikke er bra nok, at du gjerne vil se han tegne finere. Jeg ville ha tegnet sammen med han. Vil han at du skal tegne en bil, tegn en enkel bil. Barn lærer utrolig mye av å observere. Det må være lystbetont og morsomt!

Ikke fortel ham at du vil se ham tegne finere. Gutten viser allerede tegn på å være redd for ikke å være bra nok eller flink nok. Ikke press ham. Fortell ham at dere elsker ham akkurat som han er og at det ikke betyr noe for deres kjærlighet hvordan han tegner, om han har støttejul, kan svømme, løper fortest eller på andre måter er flink. La ham vite at dere elsker ham fordi han er den han er og at det ikke er noen konkuranse.

 

Anonymous poster hash: e9362...020

[Anonym bruker]

Det er ikke helt sånn at jeg har sagt han må tegne finere altså.. Når han sitter og tegner kan han bryte ut i raseri eller gråte sårt og sier at han ikke får det til. Da har jeg prøvd å trøste han ved å si at det er helt vanlig at han ikke får til alt, selv om han får til mye - fest er han ekspert på å tegne gjørme, gjørmen ser helt ekte ut osv.. jeg sier videre at Når det gjelder biler og hus og slikt må det øvelse til hvis han har lyst til å få til det..

 

Jeg roser han mye, er nær og kjærlig, sier daglig at jeg elsker han, forteller at han er den fineste gutten jeg vet om osv..

 

Jeg forstår ikke helt hvor denne usikkerheten kommer fra og hvis det er noe galt jeg Gjør så greier jeg ikke å se det..

 

Han er en sosial fyr uten sjenanse.. prater som en foss, har masse humor, er supergod på å leke, Sees som en sterk personlighet i bhg.. Samtidig som han er høflig, lydhør overfor voksne og det er aldri noe tull med han..

 

Likevel har han strevd noe med vennerelasjoner. . . Det har gått seg til veldig i år, han har nå 3-4 kompiser han leker jevnlig med, også noe utenfor bhg men ikke så mye.. Tidligere drev han mye med "egne prosjekter" og var ikke så opptatt av de andre.. likte å fly rundt på egenhånd d med Tusen tanker i hodet.. uten å fremstå som trist over det overhode..

 

Kan det Være at han har blitt større og føler mer press fra det sosiale fellesskapet? Kjenner mer på hva som er forventet av han?

 

Har så vondt av min fine gutt i kveld jeg

 

Anonymous poster hash: d37a8...68a

[Anonym bruker]

Pass på når du roser ham å gi ros for det han er, ikke for det han får til. Veldig mange er flinke til å rose ungene for å være flinke. Vi roser dem for å hoppe høyt, spise pent, tegne fint, få alt rett på matteprøven osv. Blir det mye av det kan ungene bli avhengi av denne rosen og de kan bli redde for ikke å være bra nok om de ikke klarer å være flinke hele tiden. De kan få følelsen av at de må være flinke for å være verdt å elske.

 

Anonymous poster hash: e9362...020

[Anonym bruker]

Mja, kanskje jeg synder litt her.. hmm

. Kjenner faktisk at det er vanskelig å tenke hvordan jeg skal rose han for den han er fremfor hva han Gjør. . Jeg pleier å fortelle han hvor lykkelig jeg følte meg da han ble født, hvor heldig jeg var som fikk en så fin gutt, og hvordan jeg blir mer og mer glad i han for hver dag som går.. det blir fort lite spesifikt..

 

 

Anonymous poster hash: d37a8...68a

[Anonym bruker]

Wow du beskriver gutten min. Han er 4 1/2 og har aldri likt å tegne, sliter litt med finmotorikk og det sosiale. Henger litt etter på mange områder, har alltid gjort det men det går framover for hvert år i hans eget tempo. Nå er det mulig han skal begynne med briller så kan det jo hende det åpner en ny verden for han. Jeg var forresten også slik som liten, litt treg i utviklinga men vi hadde ikke dette presset da vi var små. Kan ikke være bra å prøve å presse alle barn inn i disse firkanta rammene hele tiden.

 

Anonymous poster hash: d00f3...050

[Anonym bruker]

Mja, kanskje jeg synder litt her.. hmm

. Kjenner faktisk at det er vanskelig å tenke hvordan jeg skal rose han for den han er fremfor hva han Gjør. . Jeg pleier å fortelle han hvor lykkelig jeg følte meg da han ble født, hvor heldig jeg var som fikk en så fin gutt, og hvordan jeg blir mer og mer glad i han for hver dag som går.. det blir fort lite spesifikt.. Anonymous poster hash: d37a8...68a

Kanskje du ikke trenger å rose så mye men bare vise og fortelle at du ser ham og at du liker å være sammen med ham. Fortell at du er glad for å se ham når du henter ham, fortell at du ser han klarte å klatre opp i treet, fortell at du gleder deg til å spise middag sammen med ham osv, uten å legge til noe om at det er fordi han er flink til et eller annet.

 

Anonymous poster hash: e9362...020

[Honningbien1991]

Når jeg gikk i barnehagen var jeg utrolig flink til å tegne. Imens andre tegnet strekmennesker, tegnet jeg dyktig. Jeg tegnet øredobber, øynevipper, fingernegler. Slike ting. Jeg var flinkest til å tegne! 

 

Dette viste seg at var ett tegn på ADHD\ADD. De som har diagnosen er som regel utrolig flinke med detaljer. Så på min 4 års kontroll, ble helsesøster sjokkert.  Jeg har diagnosen ADD. 

 

 

Se lyst på det! Han er ikke DaVinchi. Maybe its a good thing? 

[Anonym bruker]

Her liker heller ikke gutten på 5,5 år å tegne eller fargelegge. Jeg har ikke pushet, for han er typen som settter seg veldig imot om man prøver å få han til å gjøre noe han ikke ønsker. Tenkte at det kanskje ville gå seg til etter hvert. Han liker andre aktiviteter som krever god finmotorikk, som å bygge med Lego og Kapla, og på skolen (Montessori) har de mange aktiviteter som utfordrer finmotorikken.

 

Nå er han i førsteklasse, og prøver fremdeles å slippe unna tegning. Men han kan skrive ganske fint egentlig. Han er ikke overbegeistret for det, men han klarer å skrive løkkeskrift (det de lærer på skolen habs) og skriver fine tall. Jeg var redd for at manglende tegningsinteresse ville ha negativ effekt på skrivingen, men det ser ikke sånn ut.

 

Når det gjelder sykling og svømming har det aldri vært et problem for oss, men vi har heller aldri pushet. Han brukte løpesykkel helt til vi kjøpte vanlig sykkel uten støttehjul (nå i sommer), og han har svømmeundervisning gjennom skolen.

 

Anonymous poster hash: 240d5...7bc

[Anonym bruker]

Jeg må igrunn bare si det at vi alle er forskjellige og er forskjellige med forskjellige ting, og det er det viktig å lære gutten din også. Noen er flinke til noe andre noe annet. Selv er jeg veldig flinkt il å tegne, men jeg er ikke flink til å tgne alt. Ber du meg tegne ett menneske blir det ett strek menneske, men gir du meg en ting og ber meg tegne den, så klarer jeg det supert. Og jeg var ikke glad i å tegne som barn.

 

Skriv ut mange tegninger fra nett, med enkle former og uten alt for mye dilldall på. Slik som hus, bil, tre osv. Og be gutten om å tegne på strekene med en tusj. Ved å tegne på strekene får han øvd på formen og får det inn med fingrene, det at han har tegnet dette før kan gjøre det enklere når han prøver seg alene siden. Noe lagrer seg bak i hjernen uten at gutten tenker over det. Jeg gjorde dette med ene ungen her i huset som ikke er så glad i å tegne, og tegningene hennes endret seg litt etterpå. Etterhvert gikk vi over til å fargelegge, ikke fargelegge hele, men bare litt farge innenfor strekene i tegningen. Da fikk hun fortsatt øvd på strekene, men tegningen ble mer livst når den fikk farger på seg. Nå er det tre år siden og hun har faktisk blitt litt flink til å tegne. Hun tegner, men kun i perioder.

 

Anonymous poster hash: f3455...28d

[Chl85]

Takk for svar

 

Jeg har egentlig gått og ventet litt på dette med tegning da jeg har tenkt at det ville Være til ulempe for han å ikke kunne tegne når han begynner på skolen. Ble så glad på hans vegne da det begynte å dukke opp tegninger i bhg.. men kanskje jeg har Vært uklok her..

 

Han er en følsom gutt som trenger stadige bekreftelser på min kjærlighet til han.. kanskje har han her følt veldig på at han ikke er god nok, selv om det aldri er slik jeg har ment det..

 

Når han har bedt meg tegne detaljer for han har jeg argumentert og Vært vrang.. kanskje burde jeg heller bare tegne litt for han og ikke lage en stor sak utav det.. det er bare det at jeg har tenkt han ville få dårlig selvfølelse hvis jeg tegner flotte biler og hus og han ikke får det til.. men han har visst fått dårlig selvtillit likevel..

 

Hvordan bygger jeg opp gutten min da?

 

Ønsker veldig råd!

 

Anonymous poster hash: d37a8...68a

 

Datteren min blir fort frustrert hvis hun skal fritegne.... Men er blitt veldig glad i å fargelegge. Hun ber meg ofte om å tegne detaljer eller andre ting og jeg gjør det. Veldig fordi hun lærer av å se på meg og hvordan jeg gjør det Selv elsket jeg fritegning som barn og hadde en tante som var kunstner. Hun pleide å vise meg hvordan jeg tegnet hender, hoder, biler osv. Jeg lærte av å se på henne Har siden elsket det og gikk på tegning,form og farge på vidregående.

 

Kanskje sønnen din har mye kreativitet som vil ut og trenger å hjelpes fram? Krativitet er frustrerende når du har en ide som du ikke får frem på papiret. Jeg kunne bli fly forbannet hvis bildet jeg hadde sett for meg inni hodet, ikke kom frem på papiret.

[Pixy]

Får ikke skrevet så langt nå. Men min sønn på snart 5 er hater å tegne. Eller dvs at han liker det så lite at han bare lar være å tegne.

Det har vært et lite samtaletema hjemme hos oss siste tiden. Han begynner på skolen neste år, så burde begynne å tegne snart. (Tenkte jeg)

Han er en veldig reflektert gutt og har meget velutviklet språk. Her er hans konklusjon:

"Jeg like ikke å tegne fordi det ikke blir sånn som jeg har tenkt inne i hodet mitt. Så da blir jeg skuffet og lei meg. Derfor vil jeg vente med å tegne til fingrene samarbeider bedre med hjernen min. Jeg kan bygge smålego i mens, det blir sånn jeg har tenkt."

[Anonym bruker]

Pass på når du roser ham å gi ros for det han er, ikke for det han får til. Veldig mange er flinke til å rose ungene for å være flinke. Vi roser dem for å hoppe høyt, spise pent, tegne fint, få alt rett på matteprøven osv. Blir det mye av det kan ungene bli avhengi av denne rosen og de kan bli redde for ikke å være bra nok om de ikke klarer å være flinke hele tiden. De kan få følelsen av at de må være flinke for å være verdt å elske.

 

Anonymous poster hash: e9362...020

Dette svaret er jeg veldig enig i. Barn (og voksne) trenger ubetinget kjærlighet, og merker fort dersom den er betinget. Jeg vil anbefale deg å lese litt om Carl rogers teori om personlighet. Han mener at barn som opplever betinget kjærlighet kun føler at de får bekreftelse på det de gjør, dersom de møter en standard satt av andre. Dette skaper usikkerhet, fordi barnet ikke føler at seg sett som menneske, men heller at dets prestasjoner blir definerende for dets menneskeverd.

 

Anonymous poster hash: 17675...3d1

[**snuskeluska**]

Vår gutt er 7 år og kan overhodet ikke tegne. Men det kan hverken jeg eller faren hans heller, så det er vel dårlige gener  . Fra spøk til alvor, barn er ulike og kan ikke være gode på alt. Vi stresser ikke med tegning, vår sønn liker ikke å tegne og får derfor heller ikke øvd seg.

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar jeg er jo ikke dypest sett bekymret for tegne ferdighetene hans, men snarere hvilke følelser disse utfordringene vekker i han og også hva dette betyr for hans emosjonelle trygghet, selvbilde m.v. + jeg kjenner meg usikker på hvordan jeg skal hjelpe han med dette på beste måte. Jeg har fått flere nyttige innspill. Tusen takk igjen

 

Anonymous poster hash: d37a8...68a