Vanskelig forhold til min mamma etter at pappa døde

[Anonym bruker]

(Langt)

Min far døde for noen år siden, og i tiden rundt han døde fant jeg meg kjæreste og samboer.. Problemet er min mor som har endret seg totalt etter at pappa døde.. Jeg har hatt et veldig tett forhold til mamma i barne- og ungdomstiden og det virker som at hun enda ikke helt klarer å gi slipp på meg og la meg bli voksen.. Jeg er nå 24 år og venter mitt første barn til vinteren..

 

Jeg har hatt mine samtaler med hun der jeg forklarer at jeg nå danner min egen familie og at jeg ikke har mulighet til å komme innom hele tiden akkurat når hun selv ønsker det..

 

Jeg har tre eldre søsken, men disse bor langt unna og vil dermed ikke kunne "avlaste" meg når det gjelder min mor.. Hun forventer at vi skal være der lenge hver gang vi kommer på besøk, hun vil vi skal spise der hver gang vi er der, og samboer får alltid nye oppgaver hun ønsker hjelp til .. Og hvis vi noen gang sier ifra at vi ikke har mulighet til det hun ønsker blir hun skuffet og innimellom begynner hun å gråte..

 

Nå skal vi flytte ( ca 20 minutter unna med bil) og dette klarer hun ikke godta.. Hun synes det er aaaltfor langt..

 

Jeg synes det er så vanskelig.. Jeg blir sint, sur og lei og det tærer på.. Jeg har flere ganger hatt lyst til å flytte til andre siden av jorda bare for å kunne slippe unna min mor... Men slik skal det jo ikke være!!!

 

Jeg kunne skrevet masse mer som forklarer hvorfor jeg er lei, men da hadde det her blitt altfor langt..

 

Jeg lurer på om det er noen det ute som har noen tips til hva jeg kan gjøre? Eller som har opplevd lignende selv?

 

Jeg har prøvd å si ifra mange ganger om hva jeg mener og hvordan jeg føler det.. Jeg har sagt at hun burde gå til psykolog for å kunne snakke med noen andre enn familie, men dette nekter hun..

 

Jeg savner min "andre" mamma, slik hun var før pappa døde.. Jeg savner en mamma som ønsker at barna skal ha det bra og som ikke kun tenker på seg selv.. Jeg savner å kunne si ifra uten at mamma begynner å gråte...

 

Tips mottas med takk!!

 

Anonymous poster hash: 4f698...e34

[Anonym bruker]

Hun virker veldig manipulerende og kontrollerende. Sett tydelige grenser, kommuniser disse tydelig til henne, og kutt kontakten midlertidig om ikke vil overholde dine regler. Venter du med dette til babyen er kommet blir det mye verre og mer ubehaglig.

 

Stor klem, og lykke til.

Anonymous poster hash: 3878d...d17

[Anonym bruker]

Og kondolerer veldig med taper av din far. 

 

Hun over.

Anonymous poster hash: 3878d...d17

[Anonym bruker]

Uff. "Tapet".

Anonymous poster hash: 3878d...d17

[Anonym bruker]

Du savner din mamma. Din mamma savner din pappa. Og nå opplever hun at du også på en måte drar fra henne. Vil tro at du mor opplever en stor krise i livet og en psykolog hadde vært lurt, pluss at du kan være litt smidig med henne. Hun har mistet sin kjæreste, bestevenn, elsker, livsledsager og far til hennes barn. Klart det kan forandre et menneske.

 

Anonymous poster hash: fe8a6...33c

[Anonym bruker]

Du savner din mamma. Din mamma savner din pappa. Og nå opplever hun at du også på en måte drar fra henne. Vil tro at du mor opplever en stor krise i livet og en psykolog hadde vært lurt, pluss at du kan være litt smidig med henne. Hun har mistet sin kjæreste, bestevenn, elsker, livsledsager og far til hennes barn. Klart det kan forandre et menneske.

 

Anonymous poster hash: fe8a6...33c

Takk for svar.. Ja hun har forklart meg dette at hun følte hun mistet meg også idet hun mistet pappa, og det har jeg full forståelse for.. Jeg skjønner også at hun føler seg alene og at hun har mistet sin ektemann.. Jeg har full forståelse for dette og trøster og prøver å gjøre mitt beste.. Men jeg håpet at dette skulle jevne seg mer og mer ut jo lenger tid det går.. Første året klarte jeg å overse alt det som irriterte meg, sånn halvveis andre året også, men nå er det over tre år siden.. Og jeg føler ting ikke har endret seg noe, selv ved gjentatte forsøk på å gjøre henne oppmerksom og forklare henne...

 

Ikke lett dette her..

 

Anonymous poster hash: 4f698...e34

[Anonym bruker]

Prøv å avtale faste tider der du prøver å komme til henne. Slik får hun det forutsigbart og kan ikkr klage på at du ikke kommer mer. Send mye koselige medlinger type glad i deg mamma, ha en fin dag osv.... Litt forebygging. Etterhvert vil det nok gå seg til. Er nok en sørgeprosess hun gjennomgår. M a nge klamrer seg til sine nærmeste når de mister noen, i underbevisstheten er de redde for å miste dem også. Hun mener nok ikke å være konterollerende.. Særlig siden denne endringen skjedde etter din fars død. Lykke til.. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: aee50...4e6

[Anonym bruker]

Har opplevd nøyaktig det samme som deg. Mamma klarte selv å drive meg lengre og lengre vekk. Det er nå åtte år siden pappa ble borte og hun er ennå ikke ferdig med å sørge. Hun har inntatt en martyr rolle nå. Jaja, jeg sitter her alene jeg, ingen bryr seg om meg.

 

Jeg har forklart at hun har forandret seg, at det ikke er hyggelig å komme på besøk og at hun har mistet mannen sin men at jeg føler jeg har mistet begge mine foreldre fordi mamma er så forandret.

Det siste argumentet var det som vekket henne litt.

Hun forsøker nå å ta seg litt sammen men faller ofte tilbake i selvmedlidenhet tilstanden.

Det er grenser for hvor lenge man skal fungere som en psykolog for en 100% frisk forelder.

Hun vil jo heller ikke oppsøke profesjonell hjelp.

 

Har din mor noen venninner eller søsken du kan prate med? Få de med på å prøve å hjelpe din mor ut av det svarte hullet hun befinner seg i?

Jeg kan uansett si at dette er noe din mor må prøve å finne ut av på egenhånd. Du kan ikke drive slik du har gjort. Det spiser deg opp altså.

Jeg vet alt om dette og lot det gå for langt.

 

Anonymous poster hash: 80081...a99

[Anonym bruker]

Synes absolutt ikke hun virker manipulerende og behov for kontroll, men rett og slett deprimert og ensom. Synes synd på henne. Kan ikke du invitere henne hjem til dere?

 

Anonymous poster hash: f3d38...24c

[Anonym bruker]

Går det ikke an å kontakte dine 3 eldre søsken og gå sammen om å få henne til psykolog? Hun ødelegger ikke bare sitt eget, men også ditt liv. Jeg ville satt hardt mot hardt, og sagt at du har vurdert tanken å flytte på andre siden av jordkloden for å komme unna henne. Hvis hun ikke skjønner alvoret da, ville jeg kuttet kontakten en periode. Si at du er glad i henne og ønsker henne velkommen når hun har tatt seg sammen og er klar for et normalt mor-datter-forhold. 

Anonymous poster hash: 0e6d5...7cb

[Anonym bruker]

 

Går det ikke an å kontakte dine 3 eldre søsken og gå sammen om å få henne til psykolog? Hun ødelegger ikke bare sitt eget, men også ditt liv. Jeg ville satt hardt mot hardt, og sagt at du har vurdert tanken å flytte på andre siden av jordkloden for å komme unna henne. Hvis hun ikke skjønner alvoret da, ville jeg kuttet kontakten en periode. Si at du er glad i henne og ønsker henne velkommen når hun har tatt seg sammen og er klar for et normalt mor-datter-forhold.

 

Anonymous poster hash: 0e6d5...7cb

Håper jeg aldri blir så kald mot mamma.

"Ta seg sammen"?

Trolig er det en ensom dame som aldri helt kom seg ut av sorgen.

Og nå skal dattera, den eneste hun har igjen, true med å flytte unna også?

 

Får helt vondt av dama jeg. Virker som om mange mener at mødre skal ofre, stille opp og være der for oss hele livet, men når det er DE som trenger at noen ofrer seg litt, da er de bare kravstore og manipulerende.

 

Uansett hvor gammel og sprø mamma måtte bli så skal jeg la henne vite at jeg alltid er der for henne.

 

 

Anonymous poster hash: 22f5b...3a6

[Anonym bruker]

 

 

Går det ikke an å kontakte dine 3 eldre søsken og gå sammen om å få henne til psykolog? Hun ødelegger ikke bare sitt eget, men også ditt liv. Jeg ville satt hardt mot hardt, og sagt at du har vurdert tanken å flytte på andre siden av jordkloden for å komme unna henne. Hvis hun ikke skjønner alvoret da, ville jeg kuttet kontakten en periode. Si at du er glad i henne og ønsker henne velkommen når hun har tatt seg sammen og er klar for et normalt mor-datter-forhold.

 

Anonymous poster hash: 0e6d5...7cb

Håper jeg aldri blir så kald mot mamma.

"Ta seg sammen"?

Trolig er det en ensom dame som aldri helt kom seg ut av sorgen.

Og nå skal dattera, den eneste hun har igjen, true med å flytte unna også?

 

Får helt vondt av dama jeg. Virker som om mange mener at mødre skal ofre, stille opp og være der for oss hele livet, men når det er DE som trenger at noen ofrer seg litt, da er de bare kravstore og manipulerende.

 

Uansett hvor gammel og sprø mamma måtte bli så skal jeg la henne vite at jeg alltid er der for henne.

 

 

Anonymous poster hash: 22f5b...3a6

Det er lett å si når du ikke har opplevd dette selv. Selv ble min mor "alene" når mine foreldre skilte seg for 20 (!!!) år siden, og min mor har vært slik som HIs mor siden - værre vil jeg påstå.

 

Man skal selvsagt gi litt rom og omsorg, men jeg merket mer og mer at min mor manipulerte og brukte tårer, stygge kommentarer osv for å få viljen sin. Jeg går ikke inn i detaljer, men på et tidspunkt måtte jeg sette hardt mot hardt. Alternativet hadde vært å bryte all kontakt med min mor.

 

Så kan andre som ikke har opplevd en slik mor sette seg på sin høye hest og fortelle hvor kald man er, men vær forsiktig med det før dere har opplevd situasjonen selv.

 

For egen del gjør jeg alt jeg kan for ikke å bli som min mor.

 

Anonymous poster hash: 7cb22...3b0

[Anonym bruker]

 

 

Går det ikke an å kontakte dine 3 eldre søsken og gå sammen om å få henne til psykolog? Hun ødelegger ikke bare sitt eget, men også ditt liv. Jeg ville satt hardt mot hardt, og sagt at du har vurdert tanken å flytte på andre siden av jordkloden for å komme unna henne. Hvis hun ikke skjønner alvoret da, ville jeg kuttet kontakten en periode. Si at du er glad i henne og ønsker henne velkommen når hun har tatt seg sammen og er klar for et normalt mor-datter-forhold.

 

Anonymous poster hash: 0e6d5...7cb

Håper jeg aldri blir så kald mot mamma.

"Ta seg sammen"?

Trolig er det en ensom dame som aldri helt kom seg ut av sorgen.

Og nå skal dattera, den eneste hun har igjen, true med å flytte unna også?

 

Får helt vondt av dama jeg. Virker som om mange mener at mødre skal ofre, stille opp og være der for oss hele livet, men når det er DE som trenger at noen ofrer seg litt, da er de bare kravstore og manipulerende.

 

Uansett hvor gammel og sprø mamma måtte bli så skal jeg la henne vite at jeg alltid er der for henne.

 

 

Anonymous poster hash: 22f5b...3a6

Helt enig. Hvor er nestekjærligheten?

 

Leser bare om en ensom og deprimert mamma som aldri har fått bearbeidet sorgen, gjør kanskje klønete ting - men blir møtt av en kald datter.

 

Mamma ble enke for 3 år siden. Hun går inn og ut i sorgen, kan være hos oss masse eller vi hos henne når hun har dårlige perioder.

 

Selvfølgelig!!

 

Anonymous poster hash: f3d38...24c

[Anonym bruker]

For 5 år siden flyttet foreldrene mine fra gården for å la neste generasjon overta, en stund etter dette gikk pappa bort, broren min fikk ny jobb og ble veldig opptatt og jeg flyttet 30 min unna pga jobb.

Etter en stund ble mamma en helt annen person, glemsk, kunne gjennta det samme over og over igjen, husket ikke om hun hadde spist frokost og virket veldig forvirret. Vi tenkte først hun begynte å bli dement, ikke så unormalt i 70 årene men da jeg først fikk henne med til lege og utallige utredninger senerer viser det seg at hun er dypt deprimert.

Først forandring i miljøet, flyttet fra naboer, mindre kontakt med barna og barnebarna, mistet ektemannen, ble mer isoliert og hadde vanskelig for å ta kontakt med andre.

 

Det har tatt tid men det er mye bedre nå, hun har fått tilbake livsgleden mer og fungere godt. At min mamma har det vondt er helt forferdelig for meg å tenke på, hun fortjener kun det beste og jeg strekker meg milevis for å hjelpe henne. Jeg treffer henne minst en gang i uken, snakker med henne på telefonen ca 4-5 dager i uken og min bror besøker henne iallfall en gang i uken også. Vi tok det også opp med en søster hun har som også har blitt alene, så nå har dem som ikkehar hatt så god kontakt på mange år, jevnlige skravletreff og trimturer.

 

Mamman din virker deprimert og ensom og alle som har vært det vet hvor forferdelig det er. Kannskje er en psykolog tingen, men også det å vite at man er satt pris på, inviteres med på ting, får hjelp til å komme igang med ting..til god hjelp.

Anonymous poster hash: 4792a...9c9

[St-Ka]

Tusen takk for alle svar.. Jeg har virkelig prøvd alt.. hun jobber hver dag, har mange venner, ofte er hun opptatt med ting og egentlig er hun ikke så ensom.. Hun forventer en telefon fra meg hver dag, og hvertfall en melding før hun legger seg.. Hun sier hun er redd for å dø alene, men hun er kun 50 år og frisk som en fisk.. Det tynger på at hun også tenker på døden hver eneste dag.. Jeg håper dette vil bedre seg litt for litt..

 

Noen som vet om noen jeg kan snakke med for å spørre om råd? Nesten så jeg føler jeg må til psykolog da dette er slitsomt i lengden. I fjor gikk jeg på en smell for dette ble altfor mye for meg.. Men ting stabiliserte seg og jeg kom meg gjennom..

HI

[SeverineSuveren]

Forhåpentligvis vil hun blomstre opp igjen når barnebarnet kommer til verden. Men det motsatte kan også skje, at hun savner mannen sin ekstra mye da.

 

Hva med å oppmuntre henne til å bli med på aktiviteter hvor hun kan finne nye venner? Bli gjerne med henne de første gangene.

 

Kanskje dere også kan ha faste dager, hvor dere sammen tar trilleturer med babyen.

 

Ser at hun er ung enke, og da har kanskje dødsfallet kommet brått på.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar.. Jeg har virkelig prøvd alt.. hun jobber hver dag, har mange venner, ofte er hun opptatt med ting og egentlig er hun ikke så ensom.. Hun forventer en telefon fra meg hver dag, og hvertfall en melding før hun legger seg.. Hun sier hun er redd for å dø alene, men hun er kun 50 år og frisk som en fisk.. Det tynger på at hun også tenker på døden hver eneste dag.. Jeg håper dette vil bedre seg litt for litt..

 

Noen som vet om noen jeg kan snakke med for å spørre om råd? Nesten så jeg føler jeg må til psykolog da dette er slitsomt i lengden. I fjor gikk jeg på en smell for dette ble altfor mye for meg.. Men ting stabiliserte seg og jeg kom meg gjennom..

HI

 

Hva om du og din mor sammen går til familieterapi på familievernkontoret? Det kunne kanskje vært en løsning. Da kan dere i et trygt fora snakke sammen og få råd og veiledning på hvordan dere sammen kan løse dette. Terapeuten kan også gi dere noen verktøy for fremtiden.

 

#5

 

Anonymous poster hash: fe8a6...33c