Hvordan holde ut suicidale tanker?

[Anonym bruker]

Når man har mann, barn og familie. Frykt for å prege barna for mye.

Går til psykolog, men det hjelper ikke stort. Ikke fort nok hvertfall.

Det er så vondt og skremmende.

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

[Anonym bruker]

Utsettelse, utsettelse, utsettelse! 

Det hjalp meg, og har i ettertid erfart at ande psykiatriske pasienter OG helsepersonell anbefaler det samme. Om det blir for ille ringer du legevakt, evt. hjelpetelefonen? I akutte tilfeller MÅ du si det til noen, for det hjelper overhode ikke å gå med sånne tanker alene. 

Skjønner at det er vondt og skremmende, men tenk så deilig når disse tankene gir seg? =)

Anonymous poster hash: 04f0d...5f3

[Anonym bruker]

Jeg har ingen konkrete tanker. Jeg er så villig til å strekke meg laaaangt for barna sin del.

Hvis det skjer, må det være på impuls fordi ting føles uutholdelig der og da. Det er bare så tung at disse tankene går å svirrer i hodet daglig.

 

Har vært gjennom depresjon før, og det ER fantastisk når det går over.

Jeg vet bare ikke om det gjør det fort nok denne gangen. Er så redd for å "skade" barna når de ser mamma så mye trist, selv om psykologen ikke var bekymret for det. De har jo en oppegående pappa også.

Men jeg er så sliten så sliten.

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg vet så godt hvordan du har det

Jeg har slitt med dette av og på hele voksenlivet.. De værste periodene tør jeg hverken være alene eller kjøre bil (er redd trangen til å krasje bilen i nærmeste fjellvegg blir for stor...)

Nå sist ble det så ille at jeg måtte ta med barna og flytte hjem til mine foreldre noen uker for å få hjelp... Det går alltid over, man må bare kjempe seg gjennom impulsene og tøffe på.

Det er umulig å se at ting blir bedre når man har det så vondt.. Sist fikk jeg valget mellom tvangsinnleggelse og antipsykotiske medisiner av min lege.

Jeg valgte det siste, og fikk umiddelbart effekt. Tanke kværna stoppet opp og jeg klarte å sove igjen.

Første gang jeg har blitt tilbudt slike medikamenter, men det gies til pasienter med ekstremt tung depresjon med suicidale tanker.

Nå husker jeg desverre ikke hva de pillene heter i farten.. Men allerede etter èn time fant jeg roen.

Jeg kommer til å be om det igjen ved behov.

 

 

Anonymous poster hash: 3d80a...cd5

[Anonym bruker]

Når man har mann, barn og familie. Frykt for å prege barna for mye.

Går til psykolog, men det hjelper ikke stort. Ikke fort nok hvertfall.

Det er så vondt og skremmende.

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

Utsett... Det gjør jeg. Jeg sier 3 år frem i tid.

 

Anonymous poster hash: 1d27c...325

[Anonym bruker]

Legger ved dette sist jeg var i mørket.. Du skal vite at du ikke er alene <3

 

Jeg er den morsomme i vennegjengen, hun som alltid er blid. Den hjelpsomme datteren, den positive og støttende søsteren. Venninnen som får andre til å føle seg bedre og tar initiativ til hyggelige sammenkomster.

Moren som alltid stiller opp og følger opp sine barn. Moren som aldri sier nei til dugnader og verv.

Moren som drar på fine ferier og skaper gode minner for sine barn.

Moren som de rundt beundrer for sin energi og sitt pågangsmot.

Hun som alltid sørger for at andres barn er velkomne i sitt hjem, på overnattinger og med på forskjellige aktiviteter.

 

Jeg er en skuespiller, en løgner, en sjarlatan..

 

Jeg vil ikke leve. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har hatt perioder med ekte glede og livslyst. Jeg har hatt år og måneder der jeg har holdt selvmordstanker på avstand med spiseforstyrrelsen Bulimi. Der jeg har levd i et følelsesvakum, men tilsynelatende vært oppegående og blid på utsiden.

Men etterhvert som jeg har blitt bedre av spiseforstyrrelsen, har mørket lagt sin jernklo rundt tanker og hjerte igjen.

Jeg kan ikke huske en eneste dag jeg ikke har drømt om å forsvinne.

Jeg kan ikke huske en eneste biltur alene der jeg ikke har fantasert om å krasje full-speed inn i en fjellvegg.

Eneste grunn til at det ikke har skjedd er at hvis jeg ikke hadde dødd, men endt opp i rullestol ville jeg blitt en belastning for de rundt meg. Og det er uaktuelt.

 

Anonymous poster hash: 3d80a...cd5

[Anonym bruker]

Resten....:

 

Så jeg tøffer videre, som et tog på autopilot, prøver å kvele dette mørke jeg har i hodet mitt. Som aldri forsvinner.

Føler meg falsk, som blir et naturlig midtpunkt i de fleste sosiale situasjoner på grunn av min festlige personlighet og mitt gode humør.

For en løgn, for en vits, for en flink skuespiller jeg er.

Jeg ligger i fosterstilling mens barna er på skolen. Bare ligger. Tenker mørke tanker. Gleder meg til de kommer hjem. Da kan jeg ta på meg masken, sminket og velstelt møter jeg verden gjennom barnas idretter og aktiviteter. Og gjemmer det mørke så langt bort at jeg ofte overbeviser meg selv om at jeg er denne morsomme, blide klovnen...

Men bak masken gråter klovnen.

Tankene til klovnen er en sort grøt. Den sorte grøten er der selvom utsiden smiler og ler, reiser og gjør morsomme aktiviteter med sine barn.

Det eneste jeg er sikker på her i livet er hvor stor kjærligheten til mine barn er. Den er så stor den. Så stor at jeg heller lever livet i dette helvete jeg har i hodet mitt, enn å gjøre kort prosess og få fred.

Men det er et helvete, mitt private, daglige helvete som ingen kan få vite om.

Hatet og selvforakten har jeg hatt så lenge jeg kan huske.

Aldri kan noe jeg gjør bli godt nok, mørket legger seg som et slør over tankene mine. Kun mørke tanker slipper gjennom sløret. Så jeg klarer ikke se det andre ser. Uansett hvor mye terapi og hjelp jeg får er det like vanskelig å få et nyansert syn på meg selv.

Jeg ser kun en stor fiasko. Jeg klarer kun å fokusere på alt jeg ikke får til....

 

Anonymous poster hash: 3d80a...cd5

[Anonym bruker]

Hvordan forløper psykologtimene, da? Dersom du ikke føler du har nytte av dem: bytt psykolog.

 

Tankene kommer jo av en årsak. Det kan være alt fra depresjon til bivirkning av medisiner, og første steg for å bli kvitt dem er å kartlegge hva som utløser dem, og jobbe ut fra det utgangspunktet.

 

Dersom situasjonen blir akutt, ringer du legevakten. Det fins også krisetelefoner du kan ringe til dersom tankene kommer, Kirkens SOS har døgnåpen telefon. Nr er 815 33300.

 

Anonymous poster hash: 49f61...0a4

[Anonym bruker]

Takk for svar <3 jeg tar det til meg, og prøver å tenke at morgendagen blir lettere hver kveld når jeg legger meg.

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

[Anonym bruker]

Ikke nøl med å ring legevakten hvis det skulle bli for ille.. Det er et helvetes slit å leve med slike tanker... Prøv å vær snill med deg selv når du har det sånn.. Det er lov å be om hjelp når ting blir vanskelig..

Det finnes mye hjelp å få <3

Tenker på deg <3

 

Anonymous poster hash: 3d80a...cd5

[Anonym bruker]

Hvordan forløper psykologtimene, da? Dersom du ikke føler du har nytte av dem: bytt psykolog.

 

Tankene kommer jo av en årsak. Det kan være alt fra depresjon til bivirkning av medisiner, og første steg for å bli kvitt dem er å kartlegge hva som utløser dem, og jobbe ut fra det utgangspunktet.

 

Dersom situasjonen blir akutt, ringer du legevakten. Det fins også krisetelefoner du kan ringe til dersom tankene kommer, Kirkens SOS har døgnåpen telefon. Nr er 815 33300.

 

Anonymous poster hash: 49f61...0a4

Det er ganske i startfasen. Han er flink, men jeg føler på et vis han ikke kan hjelpe meg. At det bare er jeg som kan gjøre det, slik som sist.

At jeg våkner en dag og tar skikkelig tak i livet mitt. Men det er vanskeligere å gjøre det denne gangen.

Bruker ingen medisiner. Fokuser hos psykolog har først og fremst vært kognitiv terapi for generalisert angstlidelse. Men det er noe på vent nå pga depresjonen og overskudd til å tenke på noe som helst egentlig.

er så lei av å være en pessimistisk belastning for de rundt meg. Eller, mine barn og mann. Jeg isolerer meg fra alle andre, fort jeg vet hvor tungt det er å omgåes negative mennesker hele tiden. Og det vil jeg skåne folk for.

Vil bare at det skal gå over nå. At jeg skal bli mmeisel igjen.

 

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

[Anonym bruker]

Barna kommer aldri til å tilgi deg om du velger å gjennomføre. De har bare en mor! Du kan ikke gjøre dette mot dem! Alle andre løsninger er bedre! Ha tolmodighet. Det blir bedre -helt sikkert. Det er de små steg som fører deg til det endelige målet -et godt og verdig liv! Lykke til! Klem

 

Anonymous poster hash: ccb2e...027

[Anonym bruker]

Det er først og fremst akutt-ambulant team som kan hjelpe deg hvis du opplever en akutt krise og er suicidal. Legevakten er ikke alltid like flinke på det psykiske og kan gjøre vondt verre. (sendte hjem meg med en haug valium og sovetabletter når jeg var suicidal, jeg heiv naturligvis dette inn i potten og tok overdose). Men å be om hjelp er jo det viktigste uansett. Det tar gjerne litt tid før man får effekt av samtaleterapi, men det er godt i lengden om man har ett godt samarbeid med psykologen. Du burde kanskje vurdere medisinsk hjelp, om dette er noe du sliter med kortvarig som regel så finnes det jo medisiner beregnet for det sålenge det er forsvarlig å bruke den type medisiner med barn rundt seg. Er det mer langvarig så bør du prøve antidepressiva, det hjelper til med å få hodet over vannet, men det tar gjerne noen uker før det gir merkbar effekt. Jeg har vært suicidal mange ganger og vet at som oftest har argumenter som handler om å være tålmodig, holde ut og tenk på alle rundt deg liten effekt om du først er på bunnen, men at du søker hjelp viser jo at du enda ikke er så langt nede og det er kjempeflott!  

 

Masse lykke til, ta godt vare på deg selv om du kan og ta imot all hjelp du kan få. I verste fall så er det ikke noe galt i å bli innlagt på en dps fks, det er ingenting å være redd for og kan være gull verdt, og er tross alt ganske fritt om man legger seg inn frivillig. Jeg gjorde det tilslutt og det var redningen. Idag er jeg etter mange år både medisinfri og temmelig frisk, så det er mulig

Anonymous poster hash: bb9e3...43c

[Anonym bruker]

 

Det er først og fremst akutt-ambulant team som kan hjelpe deg hvis du opplever en akutt krise og er suicidal. Legevakten er ikke alltid like flinke på det psykiske og kan gjøre vondt verre. (sendte hjem meg med en haug valium og sovetabletter når jeg var suicidal, jeg heiv naturligvis dette inn i potten og tok overdose). Men å be om hjelp er jo det viktigste uansett. Det tar gjerne litt tid før man får effekt av samtaleterapi, men det er godt i lengden om man har ett godt samarbeid med psykologen. Du burde kanskje vurdere medisinsk hjelp, om dette er noe du sliter med kortvarig som regel så finnes det jo medisiner beregnet for det sålenge det er forsvarlig å bruke den type medisiner med barn rundt seg. Er det mer langvarig så bør du prøve antidepressiva, det hjelper til med å få hodet over vannet, men det tar gjerne noen uker før det gir merkbar effekt. Jeg har vært suicidal mange ganger og vet at som oftest har argumenter som handler om å være tålmodig, holde ut og tenk på alle rundt deg liten effekt om du først er på bunnen, men at du søker hjelp viser jo at du enda ikke er så langt nede og det er kjempeflott!

 

Masse lykke til, ta godt vare på deg selv om du kan og ta imot all hjelp du kan få. I verste fall så er det ikke noe galt i å bli innlagt på en dps fks, det er ingenting å være redd for og kan være gull verdt, og er tross alt ganske fritt om man legger seg inn frivillig. Jeg gjorde det tilslutt og det var redningen. Idag er jeg etter mange år både medisinfri og temmelig frisk, så det er mulig

 

Anonymous poster hash: bb9e3...43c

Tusen takk for godt svar. Godt å høre at du har kommet deg ut av det og har der bedre!

Jeg er ikke der hvor jeg planlegger noe, men jeg opplever disse tankene flere ganger om dagen, og det er vondt og vanskelig. Kan ikke kjøre bil uten å føle at jeg vil krasje i en fjellvegg f.eks.

er aldri redd for å miste kontrollen slik at jeg kan skade de rundt meg, men er redd for den indirekte skaden jeg kan påføre barna mine med at de opplever en depressiv mor i en periode:(

Noen ganger ønsker jeg å bli lagt inn, for å få litt hjelp over kneika, men jeg vet ikke hvordan man går frem da.

Kan man ta det med psykologen f.eks? Det er å elva, og ikke gjennom dps.

Brukt cipralex sist gang jeg var deprimert(begge gangene i forbindelse med fødsel og permisjonstid), men jeg merker ikke noen effekt av de. Startet ved 9 mnd alder på baby når jeg sluttet å amme, og brukte de i 5 mnd.

 

Minstemann er 9 mnd nå.

Kveldene og morgenene er verst. Vil bare ha den "vanlige" meg tilbake

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

[Anonym bruker]

 

Det er først og fremst akutt-ambulant team som kan hjelpe deg hvis du opplever en akutt krise og er suicidal. Legevakten er ikke alltid like flinke på det psykiske og kan gjøre vondt verre. (sendte hjem meg med en haug valium og sovetabletter når jeg var suicidal, jeg heiv naturligvis dette inn i potten og tok overdose). Men å be om hjelp er jo det viktigste uansett. Det tar gjerne litt tid før man får effekt av samtaleterapi, men det er godt i lengden om man har ett godt samarbeid med psykologen. Du burde kanskje vurdere medisinsk hjelp, om dette er noe du sliter med kortvarig som regel så finnes det jo medisiner beregnet for det sålenge det er forsvarlig å bruke den type medisiner med barn rundt seg. Er det mer langvarig så bør du prøve antidepressiva, det hjelper til med å få hodet over vannet, men det tar gjerne noen uker før det gir merkbar effekt. Jeg har vært suicidal mange ganger og vet at som oftest har argumenter som handler om å være tålmodig, holde ut og tenk på alle rundt deg liten effekt om du først er på bunnen, men at du søker hjelp viser jo at du enda ikke er så langt nede og det er kjempeflott!

 

Masse lykke til, ta godt vare på deg selv om du kan og ta imot all hjelp du kan få. I verste fall så er det ikke noe galt i å bli innlagt på en dps fks, det er ingenting å være redd for og kan være gull verdt, og er tross alt ganske fritt om man legger seg inn frivillig. Jeg gjorde det tilslutt og det var redningen. Idag er jeg etter mange år både medisinfri og temmelig frisk, så det er mulig

 

Anonymous poster hash: bb9e3...43c

Tusen takk for godt svar. Godt å høre at du har kommet deg ut av det og har der bedre!

Jeg er ikke der hvor jeg planlegger noe, men jeg opplever disse tankene flere ganger om dagen, og det er vondt og vanskelig. Kan ikke kjøre bil uten å føle at jeg vil krasje i en fjellvegg f.eks.

er aldri redd for å miste kontrollen slik at jeg kan skade de rundt meg, men er redd for den indirekte skaden jeg kan påføre barna mine med at de opplever en depressiv mor i en periode:(

Noen ganger ønsker jeg å bli lagt inn, for å få litt hjelp over kneika, men jeg vet ikke hvordan man går frem da.

Kan man ta det med psykologen f.eks? Det er å elva, og ikke gjennom dps.

Brukt cipralex sist gang jeg var deprimert(begge gangene i forbindelse med fødsel og permisjonstid), men jeg merker ikke noen effekt av de. Startet ved 9 mnd alder på baby når jeg sluttet å amme, og brukte de i 5 mnd.

 

Minstemann er 9 mnd nå.

Kveldene og morgenene er verst. Vil bare ha den "vanlige" meg tilbake

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

 

Det er helt klart bedre for barna å ha en mor som er deprimert enn en som har tatt livet sitt -for å sette det hele i perspektiv...-Ta en dag av gangen. Vær snill mot degselv. Det tror jeg er kjernen ved depesjonen din: at du er altfor streng mot degselv. Bli din egen beste venn! Du har allerede begynt å jobbe med degselv. Gratulerer! Lykke til

 

Anonymous poster hash: ccb2e...027

[Anonym bruker]

 

Det er først og fremst akutt-ambulant team som kan hjelpe deg hvis du opplever en akutt krise og er suicidal. Legevakten er ikke alltid like flinke på det psykiske og kan gjøre vondt verre. (sendte hjem meg med en haug valium og sovetabletter når jeg var suicidal, jeg heiv naturligvis dette inn i potten og tok overdose). Men å be om hjelp er jo det viktigste uansett. Det tar gjerne litt tid før man får effekt av samtaleterapi, men det er godt i lengden om man har ett godt samarbeid med psykologen. Du burde kanskje vurdere medisinsk hjelp, om dette er noe du sliter med kortvarig som regel så finnes det jo medisiner beregnet for det sålenge det er forsvarlig å bruke den type medisiner med barn rundt seg. Er det mer langvarig så bør du prøve antidepressiva, det hjelper til med å få hodet over vannet, men det tar gjerne noen uker før det gir merkbar effekt. Jeg har vært suicidal mange ganger og vet at som oftest har argumenter som handler om å være tålmodig, holde ut og tenk på alle rundt deg liten effekt om du først er på bunnen, men at du søker hjelp viser jo at du enda ikke er så langt nede og det er kjempeflott!

 

Masse lykke til, ta godt vare på deg selv om du kan og ta imot all hjelp du kan få. I verste fall så er det ikke noe galt i å bli innlagt på en dps fks, det er ingenting å være redd for og kan være gull verdt, og er tross alt ganske fritt om man legger seg inn frivillig. Jeg gjorde det tilslutt og det var redningen. Idag er jeg etter mange år både medisinfri og temmelig frisk, så det er mulig

 

Anonymous poster hash: bb9e3...43c

Tusen takk for godt svar. Godt å høre at du har kommet deg ut av det og har der bedre!

Jeg er ikke der hvor jeg planlegger noe, men jeg opplever disse tankene flere ganger om dagen, og det er vondt og vanskelig. Kan ikke kjøre bil uten å føle at jeg vil krasje i en fjellvegg f.eks.

er aldri redd for å miste kontrollen slik at jeg kan skade de rundt meg, men er redd for den indirekte skaden jeg kan påføre barna mine med at de opplever en depressiv mor i en periode:(

Noen ganger ønsker jeg å bli lagt inn, for å få litt hjelp over kneika, men jeg vet ikke hvordan man går frem da.

Kan man ta det med psykologen f.eks? Det er å elva, og ikke gjennom dps.

Brukt cipralex sist gang jeg var deprimert(begge gangene i forbindelse med fødsel og permisjonstid), men jeg merker ikke noen effekt av de. Startet ved 9 mnd alder på baby når jeg sluttet å amme, og brukte de i 5 mnd.

 

Minstemann er 9 mnd nå.

Kveldene og morgenene er verst. Vil bare ha den "vanlige" meg tilbake

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

 

For å bli lagt inn så kan du snakke både med fastlegen din, psykologen din eller ved kontakt med akutt-ambulant team. Jeg gjorde det vel gjennom fastlegen min tror jeg, er noen år siden nå og jeg husker ikke veldig mye fra den tiden siden det var like etter overdosen. Det er ikke alltid cipralex eller den type antidepressiva har god virkning, den virket heller ikke på meg de gangene jeg prøvde det. Jeg hadde ett mer sammensatt problem og er mest sannsynlig bipolar, men med nesten utelukkende depresjoner derfor litt vanskelig å diagnosere. Jeg begynte på lamictal, noe som er veldig "standard" for bipolare og som er stemningsstabiliserende som de kaller det. Det hadde fin effekt og jeg gikk på det i nesten 3 år. Jeg har prøvd mye medisin og har lang erfaring på den biten, men siden sånt er så individuelt så vil jeg ikke uttale meg noe særlig om det, det som passer for noen kan være ille for andre så der må man stole på fastlegen eller en evt. psykiater. Men det finnes andre alternativer når ikke cipralex virker altså  

 

Fortsett å prøv ut nye ting som kan hjelpe deg, du finner noe tilslutt. Jeg trodde virkelig slaget var tapt, men jeg kom meg opp tilslutt og ifølge familie og venner er jeg friskere nå enn noen gang før. Det hjelper med all lærdommen man tar av å være så langt nede og det å kjempe seg opp igjen, man blir kjent med seg selv på en helt annen måte enn man ville ellers. Jeg har vært innlagt på 2 forskjellige dps, og min erfaring derfra er iallefall bare positiv. Det var så godt å kunne tørre å vise hvor syk man faktisk var og bare slippe alt i hendene på noen andre en liten stund. De ansatte tok godt vare på oss som var der og det var svært, svært få som var "alvorlig" syke (da tenker jeg psykotiske, maniske o.l) så det var ikke så belastende som jeg hadde trodd på forhånd. Dps er jo ganske åpent så jeg fikk komme og gå som jeg ville, men naturlig nok så var jeg ikke alene de første ukene når jeg var suicidal, men det var av eget ønske siden jeg hadde fått dødsangst etter overdosen samtidig som alt jeg ville var å dø. Var veldig trygt og godt å ha noen der til enhver tid til jeg klarte å leve med meg selv igjen. 

 

Nå har du jo barn å tenke på, så da er det viktig at du tar godt vare på deg selv og tillater deg selv å gjøre alt som må til for å bli frisk. Det du har vært i gjennom med graviditet og ett lite barn kan kreve sitt av de fleste og det er ikke uvanlig med depresjoner i forbindelse med sånt, selv om man er frisk fra før også. Når man er deprimert så er det fryktelig lett å bli egoistisk, og det er faktisk bare sånn det er og svært lite man klarer å gjøre noe med når alt er svart. Som mamma så har man ikke råd til å bli det, men når det kommer til å ta deg tid til å bli frisk nå så må du prøve likevel, om det er sånn at du må være borte fra barnet ditt litt så må du kanskje bare prøve å få det til fordi du må tenke langsiktig. Å være deprimert og ikke minst suicidal er så forferdelig at det finnes ikke ord. Vi som har vært der vet det så inderlig godt, men heldigvis så går det faktisk bare en vei etterpå og det er opp. (selv om det er en klisje ) Husker ikke helt hva du skrev om familien din nå i farten, men forhåpentligvis vil de skjønne at du trenger å ta tak i dette og gjøre det de kan for å støtte deg gjennom dette og samtidig verne barna for det du går gjennom. 

 

Jeg er temmelig sikker på at dette kommer til å gå veldig fint når du finner den riktige behandlingen for deg, bare vær tålmodig når det kommer til å prøve ut de forskjellige tilbudene så langt det er mulig. Skaff deg nr til ambulant-team i kommunen og noter det på en plass der det er lett å finne om du føler du trenger akutt hjelp. Det er ikke lett å ta imot råd når man er nede, men les evt svarene du får her om og om igjen hvis du må. 

 

Dette skal gå bra

 

Anonymous poster hash: bb9e3...43c

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du tok deg så god tid til å svare meg. Det hjelper virkelig å høre fra noen som har vært der selv. Jeg har så lyst til å tro at dette kan bli bra, og av og til gjør jeg det også. Samtidig føles det så utrolig mørkt veldig ofte.

Har en veldig god fastlege, så jeg skal ta en prat med han igjen. Det er ikke noe jeg heller vil enn å være frisk og glad, og nyte livet med mann og tre flotte barn. livssituasjonen har vært utfordret det siste året med utrolig dårlig Søvnkvalitet, jeg håper ting går seg til når jeg får søvn og mat i orden igjen og.

Det er god støtte i mannen min. Også nærmeste familie, men de bor dessverre veldig langt unna.

Takk igjen, det betyr mye. Ingen å prate med om dette, redd for å legge for mye på mannen min.

 

Anonymous poster hash: 1d2b1...c31

[Anonym bruker]

Noe vi har brukt på jobben med personer som lever med selvmordstanker er at man lager en kontrakt med vedkommende.

 

Det er en veldig enkel kontrakt der det står noe sånt som at vedkommende skal ringe når han/hun har konkrete tanker om å avslutte livet. Denne kontrakten skrives under og gjelder for det tidsrommet vedkommende ønsker, feks 14 dager av gangen. 

 

Dette har funger kjempebra! Vi har fått telefoner fra personer som sier at nå er det nok, nå må det komme noen. Og da kommer vi, prater og er til stedet til det "har gått over" for denne gang. Personene føler at dette er en forpliktelse da de har skrevet under på en kontrakt, og de velger derfor å ringe istedenfor å sitte alene og "tvinge" seg selv til å leve. Dette har ført til at det har utsatt det (som nevnt flere ganger over her), og har til slutt kommet seg og fått det mye bedre med seg selv

 

Å, dette er dårlig forklart, men håper du skjønner hva jeg vil frem til  

 

Masse lykke til! Klem

Anonymous poster hash: c63e6...19e

[Anonym bruker]

Har du forsøkt antidepressiva?

Anonymous poster hash: 17932...82f

[*SommerFrisk*]

Det hjelper ialøefall og ikke skjule dem og det gjør jo ikke du