Angående fosterhjem..

[Anonym bruker]

Vi har lenge tenkt på om vi skal ta på oss oppgaven å bli fosterhjem. Vi har mottatt endel informasjon, og nå er barna våre så store at det kan la seg gjøre. MEN jeg har sosial angst. Jeg har aldri latt dette gå utover barna, jeg har stilt opp på foreldremøter, og til og med sittet i FAU. (Men må legge til at det nok var veldig tøft) Kan diagnosen min gjøre det verre for oss å bli godkjent som fosterforeldre? Som omsorgsperson føler jeg at jeg gjør en god jobb, og vet at jeg har mye omsorg og kjærlighet å gi et evt fosterbarn.

 

Anonymous poster hash: ea39c...01a

[Anonym bruker]

Beklager at dette ble lagt ut flere ganger, trodde mobilen hadde hengt seg opp

 

Anonymous poster hash: ea39c...01a

[Anonym bruker]

Noen som vet?

 

HI

 

Anonymous poster hash: ea39c...01a

[Anonym bruker]

Du bør ta høyde for at det kan bli mye møtevirksomhet og at dere må åpne hjemmet for ulike instanser, og muligens for søsken og/eller foreldrene til barnet. Du må også være en ressurs for barnet på den sosiale arena.

Er det noe du kan klare?

Anonymous poster hash: 0df6a...e0c

[Anonym bruker]

Hei :-)
Veldig flott at du kan tenke deg å ta på deg et slikt oppdrag, som det jo er. Veldig mange barn som trenger det. Når det er sagt må jeg desverre si at jeg hadde ikke godkjent deg om det var meg som skulle tatt vurderingen dersom du har diagnosen sosialangst. Da måtte du i såfall hatt solide kvaliteter og nærmest overkompensert på andre områder. Allikevel ville jeg vært svært skeptisk. Det er rett og slett fordi de aller fleste fosterbarn har mye bagasje og trenger svært stødige omsorgspersoner i fosterhjemmet. Du er sikkert stødig på alle andre områder, men at du har sosialangst slår ikke heldig ut for disse barna slik jeg ser det. Enig med den over her som skriver om møtevirksomhet og det å være en ressurs for barnet på den sosiale arena. Klarer du f.eks. å mobilisere andre i nærmiljøet dersom fosterbarnet sliter sosialt og er i behov av hjelp av deg for å etablere relasjoner til jevnaldrende? Da må du innvolvere deg med andre voksne i nærmiljøet ditt, andre voksne som ikke nødvendigvis er så interessert i å gjøre noe for andre sånn i utgangspunktet. Kan komme med en rekke slike eksempler.

 

En annen ting er hvor utrolig viktig det er å være på plass i seg selv mentalt og emosjonelt når man skal jobbe så tett med disse barna. Jeg ser du skriver du har masse kjærlighet og omsorg og gi - og det er kjempebra. Men mange av disse barna bruker mye krefter på å avvise - lenge. Hva som gjør at du har sosialangst vil være interessant her i en slik vurdering. Innvirker din sosialangst/bakgrunnen for den på hvordan du tåler avvisning av barnet over tid?

Men dette er slik jeg ser det, kan jo være interessant å høre hva andre fagfolk mener om det også?

Mvh bvkonsulent.

Anonymous poster hash: a7b8b...412