Dere som har hatt svangerskapskvalme store deler av graviditeten?

[Anonym bruker]

Hvordan fungerer dere i hverdagen? Klarer dere å være i full jobb?

For min del er det fysisk umulig, jeg kaster opp flere ganger om dagen. Jeg leverer gutten i barnehage, går hjem igjen, prøver å spise, kaster opp og sover frem til rundt 14.. Henter i barnehage, leker med minsten, spyr opp det jeg spiser av middag. Legger han rundt 19 og da legger jeg meg på sofa, det jeg spiser etter kl 20 holder seg som regel på plass, dersom jeg ikke beveger meg.. Noen dager får jeg gjort noe annet, for eksempel tatt en tur med hunden, støvsuget eller andre huslige gjøremål. Har en mann som er flink å hjelpe til med det som trengs.

Hvordan er hverdagene for andre? Jeg er 30 uker, så regner med at det vil vedvare.. Kastet opp frem til fødsel sist..

 

 

Anonymous poster hash: 71c29...106

[Superdolly]

Tja... I svangerskap nr 1 og 2 fikk jeg ikke sykmelding, så jeg måtte pent møte opp på jobb. Det hkalp ikke stort at jeg gråt og tryglet legen, raste ned i vekt og var elendig. Han hevdet bare at svangerskap er ingen sykdom, så sykmelding var utelukket. Jeg møtte på jobb, ja, men tilbrakte stort sett tiden der med å henge med hodet ned i do. Hadde nok vært lettere for kollegene mine også om jeg hadde fått den sykmeldinga, så de kunne fått en vikar.

 

I tredje svangerskap fikk jeg heller ikke sykmelding til å begynne med, men så besvimte jeg på første kontroll hos jordmor og da valset hun opp med legen så han skrev sykmelding på flekken. Utrolig godt og en lettelse å slippe den dårlige samvittigheten over jobb og kolleger oppi alt.

[Anonym bruker]

Veldig likt ditt, men jeg hadde heldigvis ikke et barn i tillegg.. Jeg sov, spydde, var kvalm og uggen, spiste, kastet opp, kvalm, uggen. Gjorde litt husarbeid, gikk en liten tur, kvalm, uggen, oppkast. Verste perioden var mellom 11 og 15, så da lå jeg som regel hjemme å slappet av, eller var på doen. Litt bedre på kvelden.

 

Her forsvant det heldigvis i uke 28 med oppkast, så kunne jobbe delvis fra uke 32, men begynte tidlig, og gikk hjem i 12tiden, slik at jeg kunne slappe av når kvalmen kom..

 

 

Hadde ikke svangerskapskvalme med andremann, sjeleglad for det!

Anonymous poster hash: 1b771...9b2

[Anonym bruker]

Min kvalme var verdt på kvelden, så jeg gikk på jobb ja. Klarte ikke gå i kantina, klarte ikke gå inn på kjøkkenet, klarte ikke pusse tennene, klarte ikke kaffelukt +++ Alle disse tingene fikk meg til å spy. Men hvis jeg holdt meg på pulten min og unngikk all matlukt klarte jeg å komme gjennom dagen.

 

Anonymous poster hash: fb8c8...492

[Anonym bruker]

Takk for svar..

Begynner å bli utrolig lei av hverdagen, når ingenting kan planlegges fordi jeg mest sannsynlig ikke orker likevel..

Jeg kunne også i større grad jobbe litt i forrige svangerskap, men da jobbet jeg mer på kontor og gikk hjem tidligere fordi jeg ikke fikk spist og bare kastet opp.

Kjenner på dårlig samvittighet dersom jeg en dag kjenner meg litt bedre, tenker at i dag kunne jeg vært på jobb, men dagen etter er det samme kjøret igjen.. Jeg har forsøkt å jobbe, men da jeg løper mye til toalett og fungerer dårlig er det vanskelig både for meg og kollegaer.

 

Anonymous poster hash: 71c29...106

[Anonym bruker]

Tja... I svangerskap nr 1 og 2 fikk jeg ikke sykmelding, så jeg måtte pent møte opp på jobb. Det hkalp ikke stort at jeg gråt og tryglet legen, raste ned i vekt og var elendig. Han hevdet bare at svangerskap er ingen sykdom, så sykmelding var utelukket. Jeg møtte på jobb, ja, men tilbrakte stort sett tiden der med å henge med hodet ned i do. Hadde nok vært lettere for kollegene mine også om jeg hadde fått den sykmeldinga, så de kunne fått en vikar.

 

I tredje svangerskap fikk jeg heller ikke sykmelding til å begynne med, men så besvimte jeg på første kontroll hos jordmor og da valset hun opp med legen så han skrev sykmelding på flekken. Utrolig godt og en lettelse å slippe den dårlige samvittigheten over jobb og kolleger oppi alt.

Du vet at du kan bytte lege sant? Hadde ikke orket en slik med så lite forståelse. Skjønner ikke at du holdt ut, det må ha vært helt forferdelig!

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

[Anonym bruker]

Jobbet ikke, ble 100% sykemeldt. Var jo sengeliggende. På grensen til å bli lagt inn begge gangene men slapp pga at jeg fikk kvalmedempende som holdt "nok" væske/næring på plass.

 

Var ikke bare det at jeg var kvalm/kastet opp. Tålte ikke lys/lyd/lukt/inntrykk. Lå på mørkt kaldt rom helt rolig. Orket ikke lese, tv, musikk eller noe. Og det var ikke bare det at maten kom opp heller, greide til tider ikke å bryte ned noe mat. Kunne bruke en time på å få i meg en halv banan fordi det bare var så frastøtende med mat... Men måtte uansett spise noe hver time eller oftere for ikke å bli enda verre... for et helvete!

 

Måtte jeg ut på noe så ble jeg alltid mye verre dagen etterpå. Var ikke så verst om natta, så jeg spiste tre ganger hver natt for å holde meg ute av sykehuset.

 

Manne gjorde alt, husarbeid og med nummer to alt med yngste. Måtte tilpasse sitt arbeid for å få gjort dette, jeg greide ikke hente eller levere heller de verste dagene/mnd...

 

Ble litt bedre etter uke 25, greide litt mer da, være med på ting, hente en gang i blandt. Og jeg kunne ha fine dager når jeg fikk akupunktur, men det kostet jo 1000vis avkroner å gå til det hver uke...

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

[Superdolly]

 

Tja... I svangerskap nr 1 og 2 fikk jeg ikke sykmelding, så jeg måtte pent møte opp på jobb. Det hkalp ikke stort at jeg gråt og tryglet legen, raste ned i vekt og var elendig. Han hevdet bare at svangerskap er ingen sykdom, så sykmelding var utelukket. Jeg møtte på jobb, ja, men tilbrakte stort sett tiden der med å henge med hodet ned i do. Hadde nok vært lettere for kollegene mine også om jeg hadde fått den sykmeldinga, så de kunne fått en vikar.I tredje svangerskap fikk jeg heller ikke sykmelding til å begynne med, men så besvimte jeg på første kontroll hos jordmor og da valset hun opp med legen så han skrev sykmelding på flekken. Utrolig godt og en lettelse å slippe den dårlige samvittigheten over jobb og kolleger oppi alt.

Du vet at du kan bytte lege sant? Hadde ikke orket en slik med så lite forståelse. Skjønner ikke at du holdt ut, det må ha vært helt forferdelig! Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Den muligheten er egentlig bare teoretisk når du bor langt ute på bygda, med 70-80 km kjøring til neste legekontor...

[Anonym bruker]

 

 

Tja... I svangerskap nr 1 og 2 fikk jeg ikke sykmelding, så jeg måtte pent møte opp på jobb. Det hkalp ikke stort at jeg gråt og tryglet legen, raste ned i vekt og var elendig. Han hevdet bare at svangerskap er ingen sykdom, så sykmelding var utelukket. Jeg møtte på jobb, ja, men tilbrakte stort sett tiden der med å henge med hodet ned i do. Hadde nok vært lettere for kollegene mine også om jeg hadde fått den sykmeldinga, så de kunne fått en vikar.I tredje svangerskap fikk jeg heller ikke sykmelding til å begynne med, men så besvimte jeg på første kontroll hos jordmor og da valset hun opp med legen så han skrev sykmelding på flekken. Utrolig godt og en lettelse å slippe den dårlige samvittigheten over jobb og kolleger oppi alt.

Du vet at du kan bytte lege sant? Hadde ikke orket en slik med så lite forståelse. Skjønner ikke at du holdt ut, det må ha vært helt forferdelig! Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Den muligheten er egentlig bare teoretisk når du bor langt ute på bygda, med 70-80 km kjøring til neste legekontor...

Jeg hadde nå heller klort meg dit en gang per mnd enn å måtte jobbe når jeg var for syk til det!

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

[Anonym bruker]

Ble sykmeldt i uke 4 pga svangerskapskvalme. Da kunne jeg ikke klare at en kollega hadde drukket kaffe og snakket i min retning på møte. Jeg har en jobb hvor man må tenke lange tankerekker og det duger man ikke til når man er veldig kvalm. Varte hele svangerskapet.

Anonymous poster hash: 97031...ad4

[Anonym bruker]

Kastet ikke opp på jobb, men ofte på vei til jobb. Klarte heller ikke spise lunsj sammen med de andre.

 

Er 38 uker gravid nå og er ikke kvalm lenger, men fortsatt plaget av liten matlyst og av halsbrann da. Kun gått opp fem kilo

 

Anonymous poster hash: d6938...1b5

[Anonym bruker]

Jeg ble sykemeldt fra uke 9. Hadde da gått ned over 12 kg, kroppen sluttet å produsere urin og jeg kastet opp opptil 30 ganger om dagen. Sov på badegulvet med pute.

 

Ble innlagt på sykehus og fikk væskebehandling. Den verste oppkasten ga deg etter dette, dvs kom unna med 4-5 runder per dag på kvalmestillende og full sykemelding. Kroppen hadde null energi, matinntaket var lik null. Sm til uke 24, begynte da å jobbe 2 dager i uken. Er sykepleier, så fikk tilrettelagt jobb med kontorarbeid.

Måtte slutte med kvalmestillende til 3. Trimester. Fra uke 35 tok kvalmen seg opp igjen. Klarte heldigvis å jobbe 2dagersuke frem til permisjon.

 

Forferdelig.

 

Anonymous poster hash: aa6ef...ee7

[MTF]

Jeg var 100% sm de første fire mnd i første svangerskap pga ekstrem kvalme. Ble også innlagt til slutt fordi jeg ble uttørket og gikk ned så mye at jeg måtte ha intravenøst. I andre svangerskap var jeg 100% sm fra uke 5 til 20 pga ekstrem kvalme (og bekkenløsning) og så resten av svangerskapet sm 80%. Var kvalm og kastet opp hele det svangerskapet, men var også sm for bekkenløsningen da, som selvsagt ikke bedret seg utover i svangerskapet. Klarte ikke å fungere i det hele tatt på det verste. Bare sov og spydde og prøvde å komme meg gjennom dagene. De minste anstrengelser førte til voldsomme oppkastbyer, så måtte være mest mulig i ro, helst i et mørkt litt kjølig rom som var helt stille. Ikke en spesielt artig tid...

[Leirha]

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum og kastet opp lt fra 5-18 ganger daglig fra uke 5 til uke 41, da han ble født.
Hadde kvalmestillende, som dempet noe, men bare noe.
Legen ville legge meg inn på sykehus hver gang jeg var på kontroll, men jeg ville se det an.

Jeg var veldig stresset, noe som nok gjorde kvalmen verre.
Jeg hadde ikke sett for meg å bli så kvalm.
Gikk på siste året av studiene, og situasjonen var slik at jeg MÅTTE bli ferdig med studiene.
Det var et beintøft år, og det var fult fokus på studie og familie, alt annet måtte vike totalt.
Eksamener, bachelor, ulike praksiser jeg måtte bestå, allstå fulltidjobbing fram til 1 uke før termin var det som måtte til.
Jeg hadde simpelthen ikke mulighet til å være hjemme. Jeg måte krangle med nav for å få "jobbe" 1 uke av permisjonen, egentlig skulle jeg ut i permisjon 1 uke før studieslutt, jeg var i min siste praksis på sykehuset.
Det var jo ikke mye å krangle om, det var jo bare jeg som tapte penger.
I tillegg måtte jeg ha barna til søsteren min på avlasting en periode, da barnevernet fratok henne omsorgen.
Overskuddet var langt på minussiden kan en si...

Jeg klarte etterhvert kontrolere spyingen, på den måten at jeg ihvertfall rakk fram til do for å kaste opp..Eller vasken som det ofte ble. Før jeg skulle inn til brukere i hjemmesykepleien (praksis) så kastet jeg opp utfor bilen, og måtte manne meg opp til å gå inn.
Noen ganger klarte jeg ikke helt kontrolere spyingen, men det var på kveldene, da var det verst. Og nettene, når jeg våknet av at jeg kastet opp, det var det null kontroll på, eneste jeg måtte passe på var å ligge på siden til enhver tid etter at jeg holdt på å bli kvalt av oppkast i halsen en gang jeg hadde lagt meg over på ryggen.

Det var midt sagt forferdelig, og at jeg overhodet planlegger et svangerskap til er vel galskap, da jeg etter all sansynlighet blir kvalm igjen.
Men forskjellen nå er at jeg er i jobb og blir det ikke kan jeg sykemelde meg, men det skal mye til, for jeg har problemer med  bare gå hjemme.
Mentalt sett.
SÅ da blir det veie opp mot hverandre hva som til enhver tid er best.

Endret 13. november 2014 av Leirha

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum og kastet opp lt fra 5-18 ganger daglig fra uke 5 til uke 41, da han ble født.

Hadde kvalmestillende, som dempet noe, men bare noe.

Legen ville legge meg inn på sykehus hver gang jeg var på kontroll, men jeg ville se det an.

Jeg var veldig stresset, noe som nok gjorde kvalmen verre.

Jeg hadde ikke sett for meg å bli så kvalm.

Gikk på siste året av studiene, og situasjonen var slik at jeg MÅTTE bli ferdig med studiene.

Det var et beintøft år, og det var fult fokus på studie og familie, alt annet måtte vike totalt.

Eksamener, bachelor, ulike praksiser jeg måtte bestå, allstå fulltidjobbing fram til 1 uke før termin var det som måtte til.

Jeg hadde simpelthen ikke mulighet til å være hjemme. Jeg måte krangle med nav for å få "jobbe" 1 uke av permisjonen, egentlig skulle jeg ut i permisjon 1 uke før studieslutt, jeg var i min siste praksis på sykehuset.

Det var jo ikke mye å krangle om, det var jo bare jeg som tapte penger.

I tillegg måtte jeg ha barna til søsteren min på avlasting en periode, da barnevernet fratok henne omsorgen.

Overskuddet var langt på minussiden kan en si...

Jeg klarte etterhvert kontrolere spyingen, på den måten at jeg ihvertfall rakk fram til do for å kaste opp..Eller vasken som det ofte ble. Før jeg skulle inn til brukere i hjemmesykepleien (praksis) så kastet jeg opp utfor bilen, og måtte manne meg opp til å gå inn.

Noen ganger klarte jeg ikke helt kontrolere spyingen, men det var på kveldene, da var det verst. Og nettene, når jeg våknet av at jeg kastet opp, det var det null kontroll på, eneste jeg måtte passe på var å ligge på siden til enhver tid etter at jeg holdt på å bli kvalt av oppkast i halsen en gang jeg hadde lagt meg over på ryggen.

Det var midt sagt forferdelig, og at jeg overhodet planlegger et svangerskap til er vel galskap, da jeg etter all sansynlighet blir kvalm igjen.

Men forskjellen nå er at jeg er i jobb og blir det ikke kan jeg sykemelde meg, men det skal mye til, for jeg har problemer med  bare gå hjemme.

Mentalt sett.

SÅ da blir det veie opp mot hverandre hva som til enhver tid er best.

Altså.. Det var ikke hyperemesis du hadde når du orket alt det der. Kvalm ja, men du greier ikke noe når du har hg...

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

[Leirha]

 

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum og kastet opp lt fra 5-18 ganger daglig fra uke 5 til uke 41, da han ble født.

Hadde kvalmestillende, som dempet noe, men bare noe.

Legen ville legge meg inn på sykehus hver gang jeg var på kontroll, men jeg ville se det an.

Jeg var veldig stresset, noe som nok gjorde kvalmen verre.

Jeg hadde ikke sett for meg å bli så kvalm.

Gikk på siste året av studiene, og situasjonen var slik at jeg MÅTTE bli ferdig med studiene.

Det var et beintøft år, og det var fult fokus på studie og familie, alt annet måtte vike totalt.

Eksamener, bachelor, ulike praksiser jeg måtte bestå, allstå fulltidjobbing fram til 1 uke før termin var det som måtte til.

Jeg hadde simpelthen ikke mulighet til å være hjemme. Jeg måte krangle med nav for å få "jobbe" 1 uke av permisjonen, egentlig skulle jeg ut i permisjon 1 uke før studieslutt, jeg var i min siste praksis på sykehuset.

Det var jo ikke mye å krangle om, det var jo bare jeg som tapte penger.

I tillegg måtte jeg ha barna til søsteren min på avlasting en periode, da barnevernet fratok henne omsorgen.

Overskuddet var langt på minussiden kan en si...

Jeg klarte etterhvert kontrolere spyingen, på den måten at jeg ihvertfall rakk fram til do for å kaste opp..Eller vasken som det ofte ble. Før jeg skulle inn til brukere i hjemmesykepleien (praksis) så kastet jeg opp utfor bilen, og måtte manne meg opp til å gå inn.

Noen ganger klarte jeg ikke helt kontrolere spyingen, men det var på kveldene, da var det verst. Og nettene, når jeg våknet av at jeg kastet opp, det var det null kontroll på, eneste jeg måtte passe på var å ligge på siden til enhver tid etter at jeg holdt på å bli kvalt av oppkast i halsen en gang jeg hadde lagt meg over på ryggen.

Det var midt sagt forferdelig, og at jeg overhodet planlegger et svangerskap til er vel galskap, da jeg etter all sansynlighet blir kvalm igjen.

Men forskjellen nå er at jeg er i jobb og blir det ikke kan jeg sykemelde meg, men det skal mye til, for jeg har problemer med  bare gå hjemme.

Mentalt sett.

SÅ da blir det veie opp mot hverandre hva som til enhver tid er best.

Altså.. Det var ikke hyperemesis du hadde når du orket alt det der. Kvalm ja, men du greier ikke noe når du har hg...

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

 

Jo, jeg hadde HG.

Men jeg hadde ikke noe valg.

Dette er ikke noe å diskutere en gang, om jeg hadde det eller ikke.

Jeg var diverse ganger på sykehuset og fikk væskebehandling og kvalmestillende intravenøst, men jeg ble aldri liggende over natten.

 

Problemet mitt var at jeg ikke hadde mulighet til å til ikke å fortsette hverdagen.

Eller la meg understreke det, jeg hadde ikke noen form for MULIGHET til å holde meg hjemme eller være på sykehus lengre perioder om gangen.-'Jeg MÅTTE bli ferdig med studiet.

Og det er helt greit at dere tenker at jeg nok hadde mulighet til å utsette det, for det er ikke lett å forstå det.

Men jeg sier som jeg har sagt utalliuge ganger før, jeg hadde ikke mulighet, da ville jeg ikke fått utdannelsen, og det meste stod og falt på at jeg skulle fulføre.

Det virker kanskje umulig når du sitter i situasjonen meg hg, når du kjenner på det, omgir deg med det, og du skal ta vare på deg selv i en slik tilstand, absolutt, men jeg hadde IKKE mulighet til det.

Jeg hadde en avtale med legene ar når jeg ikke maktet mer, så kom jeg inn på sykehuset.

Så jeg presset meg til siste slutt.

Og ja, en skal ikke gjøre det, men jeg hadde ikke noe valg.

[Anonym bruker]

Jeg var sykemeldt, først 100% og så gradert. Lå på sofaen og prøvde å bevege meg minst mulig. Far leverte i barnehagen, jeg hentet. Far tok så og si alt av husarbeid, handling osv. Var uansett enklere for oss begge enn om vi skulle vasket bilen innvendig hver gang jeg måtte handle.

Hadde ikke hyperemesis altså, var bare kvalm.

 

Anonymous poster hash: c1472...9e6

[MrsMilla]

Hvordan fungerer dere i hverdagen? Klarer dere å være i full jobb?

For min del er det fysisk umulig, jeg kaster opp flere ganger om dagen. Jeg leverer gutten i barnehage, går hjem igjen, prøver å spise, kaster opp og sover frem til rundt 14.. Henter i barnehage, leker med minsten, spyr opp det jeg spiser av middag. Legger han rundt 19 og da legger jeg meg på sofa, det jeg spiser etter kl 20 holder seg som regel på plass, dersom jeg ikke beveger meg.. Noen dager får jeg gjort noe annet, for eksempel tatt en tur med hunden, støvsuget eller andre huslige gjøremål. Har en mann som er flink å hjelpe til med det som trengs.

Hvordan er hverdagene for andre? Jeg er 30 uker, så regner med at det vil vedvare.. Kastet opp frem til fødsel sist..

 

Nei, var ikke i full jobb de siste tre graviditetene. Klarte faktisk 50% deler av svangerskapet sist en periode - som var en seier for meg.

Umulig å jobbe når man spyr, og svimer av - ofte samtidig - og knapt klarer å slepe seg til badet.Fikk etterhvert noen gode timer på visse tidspunkt. Da prioriterte jeg helsa og de andre ungene etter råd fra legen.

 

Anonymous poster hash: 71c29...106

[Anonym bruker]

Hadde ekstrem svangerskapskvalme i begge svangerskap. Kastet opp ca hvert 5 min. Og innlagt på sykehus i begge svangerskap. Sier jo seg selv, så ofte jeg kastet opp. I svangerskap 2 ble jeg lagt inn allerede i uke 5. For der klarte jeg ikke å svelge noe engang, før jeg kastet det opp. Men i første svangerskap klarte jeg å ha det noen få min i meg, før det kom opp.

 

Men jeg fikk medisiner som hjalp, men slet jo fortsatt med kvalme og kastet jo opp lett. I første svangerskap så jobbet jeg de siste månedene, da var jeg bare litt kvalm, og kastet ikke opp lenger.

I andre svangerskap fikk jeg kraftig bekkenløsning og. Så der kom jeg meg ikke på jobb.

Anonymous poster hash: d2c4a...7b6

[Anonym bruker]

 

 

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum og kastet opp lt fra 5-18 ganger daglig fra uke 5 til uke 41, da han ble født.

Hadde kvalmestillende, som dempet noe, men bare noe.

Legen ville legge meg inn på sykehus hver gang jeg var på kontroll, men jeg ville se det an.

Jeg var veldig stresset, noe som nok gjorde kvalmen verre.

Jeg hadde ikke sett for meg å bli så kvalm.

Gikk på siste året av studiene, og situasjonen var slik at jeg MÅTTE bli ferdig med studiene.

Det var et beintøft år, og det var fult fokus på studie og familie, alt annet måtte vike totalt.

Eksamener, bachelor, ulike praksiser jeg måtte bestå, allstå fulltidjobbing fram til 1 uke før termin var det som måtte til.

Jeg hadde simpelthen ikke mulighet til å være hjemme. Jeg måte krangle med nav for å få "jobbe" 1 uke av permisjonen, egentlig skulle jeg ut i permisjon 1 uke før studieslutt, jeg var i min siste praksis på sykehuset.

Det var jo ikke mye å krangle om, det var jo bare jeg som tapte penger.

I tillegg måtte jeg ha barna til søsteren min på avlasting en periode, da barnevernet fratok henne omsorgen.

Overskuddet var langt på minussiden kan en si...

Jeg klarte etterhvert kontrolere spyingen, på den måten at jeg ihvertfall rakk fram til do for å kaste opp..Eller vasken som det ofte ble. Før jeg skulle inn til brukere i hjemmesykepleien (praksis) så kastet jeg opp utfor bilen, og måtte manne meg opp til å gå inn.

Noen ganger klarte jeg ikke helt kontrolere spyingen, men det var på kveldene, da var det verst. Og nettene, når jeg våknet av at jeg kastet opp, det var det null kontroll på, eneste jeg måtte passe på var å ligge på siden til enhver tid etter at jeg holdt på å bli kvalt av oppkast i halsen en gang jeg hadde lagt meg over på ryggen.

Det var midt sagt forferdelig, og at jeg overhodet planlegger et svangerskap til er vel galskap, da jeg etter all sansynlighet blir kvalm igjen.

Men forskjellen nå er at jeg er i jobb og blir det ikke kan jeg sykemelde meg, men det skal mye til, for jeg har problemer med  bare gå hjemme.

Mentalt sett.

SÅ da blir det veie opp mot hverandre hva som til enhver tid er best.

 

Altså.. Det var ikke hyperemesis du hadde når du orket alt det der. Kvalm ja, men du greier ikke noe når du har hg...Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Jo, jeg hadde HG.

Men jeg hadde ikke noe valg.

Dette er ikke noe å diskutere en gang, om jeg hadde det eller ikke.

Jeg var diverse ganger på sykehuset og fikk væskebehandling og kvalmestillende intravenøst, men jeg ble aldri liggende over natten.

Problemet mitt var at jeg ikke hadde mulighet til å til ikke å fortsette hverdagen.

Eller la meg understreke det, jeg hadde ikke noen form for MULIGHET til å holde meg hjemme eller være på sykehus lengre perioder om gangen.-'Jeg MÅTTE bli ferdig med studiet.

Og det er helt greit at dere tenker at jeg nok hadde mulighet til å utsette det, for det er ikke lett å forstå det.

Men jeg sier som jeg har sagt utalliuge ganger før, jeg hadde ikke mulighet, da ville jeg ikke fått utdannelsen, og det meste stod og falt på at jeg skulle fulføre.

 

Det virker kanskje umulig når du sitter i situasjonen meg hg, når du kjenner på det, omgir deg med det, og du skal ta vare på deg selv i en slik tilstand, absolutt, men jeg hadde IKKE mulighet til det.

Jeg hadde en avtale med legene ar når jeg ikke maktet mer, så kom jeg inn på sykehuset.

Så jeg presset meg til siste slutt.

Og ja, en skal ikke gjøre det, men jeg hadde ikke noe valg.

Det er ikke om man har noe valg det dreier seg om, men om man greier det. Og det gjorde jo du. Jeg greide ikke dusje engang uten å spy i vinkel og besvime. Mannen måtte vaske meg mens jeg satt på en krakk inne i dusjen kanskje en gang i uka greide jeg det. Aldri om jeg hadde greid det du sier. Det handler ikke om valg. Det du sier er jo at vi andre bare kunne skjerpet oss slik du gjorde så kunne vi også utført ting. Takk for den! Så nei, du hadde nok ikke hg, bare kvalme. Hg er mye MER enn vare kvalme.

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

[Leirha]

 

 

 

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum og kastet opp lt fra 5-18 ganger daglig fra uke 5 til uke 41, da han ble født.

Hadde kvalmestillende, som dempet noe, men bare noe.

Legen ville legge meg inn på sykehus hver gang jeg var på kontroll, men jeg ville se det an.

Jeg var veldig stresset, noe som nok gjorde kvalmen verre.

Jeg hadde ikke sett for meg å bli så kvalm.

Gikk på siste året av studiene, og situasjonen var slik at jeg MÅTTE bli ferdig med studiene.

Det var et beintøft år, og det var fult fokus på studie og familie, alt annet måtte vike totalt.

Eksamener, bachelor, ulike praksiser jeg måtte bestå, allstå fulltidjobbing fram til 1 uke før termin var det som måtte til.

Jeg hadde simpelthen ikke mulighet til å være hjemme. Jeg måte krangle med nav for å få "jobbe" 1 uke av permisjonen, egentlig skulle jeg ut i permisjon 1 uke før studieslutt, jeg var i min siste praksis på sykehuset.

Det var jo ikke mye å krangle om, det var jo bare jeg som tapte penger.

I tillegg måtte jeg ha barna til søsteren min på avlasting en periode, da barnevernet fratok henne omsorgen.

Overskuddet var langt på minussiden kan en si...

Jeg klarte etterhvert kontrolere spyingen, på den måten at jeg ihvertfall rakk fram til do for å kaste opp..Eller vasken som det ofte ble. Før jeg skulle inn til brukere i hjemmesykepleien (praksis) så kastet jeg opp utfor bilen, og måtte manne meg opp til å gå inn.

Noen ganger klarte jeg ikke helt kontrolere spyingen, men det var på kveldene, da var det verst. Og nettene, når jeg våknet av at jeg kastet opp, det var det null kontroll på, eneste jeg måtte passe på var å ligge på siden til enhver tid etter at jeg holdt på å bli kvalt av oppkast i halsen en gang jeg hadde lagt meg over på ryggen.

Det var midt sagt forferdelig, og at jeg overhodet planlegger et svangerskap til er vel galskap, da jeg etter all sansynlighet blir kvalm igjen.

Men forskjellen nå er at jeg er i jobb og blir det ikke kan jeg sykemelde meg, men det skal mye til, for jeg har problemer med  bare gå hjemme.

Mentalt sett.

SÅ da blir det veie opp mot hverandre hva som til enhver tid er best.

Altså.. Det var ikke hyperemesis du hadde når du orket alt det der. Kvalm ja, men du greier ikke noe når du har hg...Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Jo, jeg hadde HG.

Men jeg hadde ikke noe valg.

Dette er ikke noe å diskutere en gang, om jeg hadde det eller ikke.

Jeg var diverse ganger på sykehuset og fikk væskebehandling og kvalmestillende intravenøst, men jeg ble aldri liggende over natten.

Problemet mitt var at jeg ikke hadde mulighet til å til ikke å fortsette hverdagen.

Eller la meg understreke det, jeg hadde ikke noen form for MULIGHET til å holde meg hjemme eller være på sykehus lengre perioder om gangen.-'Jeg MÅTTE bli ferdig med studiet.

Og det er helt greit at dere tenker at jeg nok hadde mulighet til å utsette det, for det er ikke lett å forstå det.

Men jeg sier som jeg har sagt utalliuge ganger før, jeg hadde ikke mulighet, da ville jeg ikke fått utdannelsen, og det meste stod og falt på at jeg skulle fulføre.

 

Det virker kanskje umulig når du sitter i situasjonen meg hg, når du kjenner på det, omgir deg med det, og du skal ta vare på deg selv i en slik tilstand, absolutt, men jeg hadde IKKE mulighet til det.

Jeg hadde en avtale med legene ar når jeg ikke maktet mer, så kom jeg inn på sykehuset.

Så jeg presset meg til siste slutt.

Og ja, en skal ikke gjøre det, men jeg hadde ikke noe valg.

Det er ikke om man har noe valg det dreier seg om, men om man greier det. Og det gjorde jo du. Jeg greide ikke dusje engang uten å spy i vinkel og besvime. Mannen måtte vaske meg mens jeg satt på en krakk inne i dusjen kanskje en gang i uka greide jeg det. Aldri om jeg hadde greid det du sier. Det handler ikke om valg. Det du sier er jo at vi andre bare kunne skjerpet oss slik du gjorde så kunne vi også utført ting. Takk for den! Så nei, du hadde nok ikke hg, bare kvalme. Hg er mye MER enn vare kvalme.

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

 

Takk for den igjen. Jeg mener ikke de som har hg skal skjerpe seg, det tror jeg ikke går for alle.

Misforst rett, men jeg tror nok det er forskjellige grader av det. AT jeg hadde det var ingen tvil.

Enormt vekttap og spying hele dagen lang, slev på natta i søvne.

4 forskjellige leger ga meg diagosen, så belager hvis du foler deg truffet av noe jeg har truffet, det har ikke vært meningen.

Jeg tror ikke det er særlig bra "å ta seg sammen" si en slik situasjon som du sier, men jeg hadde ikke noe valg.

For det meste lå jeg med stusier på sofaen og i senga, fikk ikke lest særlig til eksamener, men bacheloren måtte jeg sitte med ei venninne og skrive og de 3 praksisene måtte jeg ta. Den første praksisen ble jeg gravid, så den gikk noen lunde greit, fram til de to siste ukene, hvor jeg begynte å kaste opp. Den enste praksisen var et mareritt, men takket være en god veileder så kom jeg gjennom det.

Den siste praksisen var ferdig rett før termin og da jeg på heftig kvalmestillende pluss at jeg var på sykehuset og gikk innom gynavdeling innimellom for å snakke med legene der og fikk behandling.

 

Det høres vilt ut, jeg vet, det høres umulig ut, jeg vet, men jeg gjorde det, men jeg hadde ikke gjort det igjen, den tiden framstår som et mareritt for meg.

 

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum og kastet opp lt fra 5-18 ganger daglig fra uke 5 til uke 41, da han ble født.

Hadde kvalmestillende, som dempet noe, men bare noe.

Legen ville legge meg inn på sykehus hver gang jeg var på kontroll, men jeg ville se det an.

Jeg var veldig stresset, noe som nok gjorde kvalmen verre.

Jeg hadde ikke sett for meg å bli så kvalm.

Gikk på siste året av studiene, og situasjonen var slik at jeg MÅTTE bli ferdig med studiene.

Det var et beintøft år, og det var fult fokus på studie og familie, alt annet måtte vike totalt.

Eksamener, bachelor, ulike praksiser jeg måtte bestå, allstå fulltidjobbing fram til 1 uke før termin var det som måtte til.

Jeg hadde simpelthen ikke mulighet til å være hjemme. Jeg måte krangle med nav for å få "jobbe" 1 uke av permisjonen, egentlig skulle jeg ut i permisjon 1 uke før studieslutt, jeg var i min siste praksis på sykehuset.

Det var jo ikke mye å krangle om, det var jo bare jeg som tapte penger.

I tillegg måtte jeg ha barna til søsteren min på avlasting en periode, da barnevernet fratok henne omsorgen.

Overskuddet var langt på minussiden kan en si...

Jeg klarte etterhvert kontrolere spyingen, på den måten at jeg ihvertfall rakk fram til do for å kaste opp..Eller vasken som det ofte ble. Før jeg skulle inn til brukere i hjemmesykepleien (praksis) så kastet jeg opp utfor bilen, og måtte manne meg opp til å gå inn.

Noen ganger klarte jeg ikke helt kontrolere spyingen, men det var på kveldene, da var det verst. Og nettene, når jeg våknet av at jeg kastet opp, det var det null kontroll på, eneste jeg måtte passe på var å ligge på siden til enhver tid etter at jeg holdt på å bli kvalt av oppkast i halsen en gang jeg hadde lagt meg over på ryggen.

Det var midt sagt forferdelig, og at jeg overhodet planlegger et svangerskap til er vel galskap, da jeg etter all sansynlighet blir kvalm igjen.

Men forskjellen nå er at jeg er i jobb og blir det ikke kan jeg sykemelde meg, men det skal mye til, for jeg har problemer med  bare gå hjemme.

Mentalt sett.

SÅ da blir det veie opp mot hverandre hva som til enhver tid er best.

 

Altså.. Det var ikke hyperemesis du hadde når du orket alt det der. Kvalm ja, men du greier ikke noe når du har hg...Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Jo, jeg hadde HG.

Men jeg hadde ikke noe valg.

Dette er ikke noe å diskutere en gang, om jeg hadde det eller ikke.

Jeg var diverse ganger på sykehuset og fikk væskebehandling og kvalmestillende intravenøst, men jeg ble aldri liggende over natten.

Problemet mitt var at jeg ikke hadde mulighet til å til ikke å fortsette hverdagen.

Eller la meg understreke det, jeg hadde ikke noen form for MULIGHET til å holde meg hjemme eller være på sykehus lengre perioder om gangen.-'Jeg MÅTTE bli ferdig med studiet.

Og det er helt greit at dere tenker at jeg nok hadde mulighet til å utsette det, for det er ikke lett å forstå det.

Men jeg sier som jeg har sagt utalliuge ganger før, jeg hadde ikke mulighet, da ville jeg ikke fått utdannelsen, og det meste stod og falt på at jeg skulle fulføre.

Det virker kanskje umulig når du sitter i situasjonen meg hg, når du kjenner på det, omgir deg med det, og du skal ta vare på deg selv i en slik tilstand, absolutt, men jeg hadde IKKE mulighet til det.

Jeg hadde en avtale med legene ar når jeg ikke maktet mer, så kom jeg inn på sykehuset.

Så jeg presset meg til siste slutt.

Og ja, en skal ikke gjøre det, men jeg hadde ikke noe valg.

Det er ikke om man har noe valg det dreier seg om, men om man greier det. Og det gjorde jo du. Jeg greide ikke dusje engang uten å spy i vinkel og besvime. Mannen måtte vaske meg mens jeg satt på en krakk inne i dusjen kanskje en gang i uka greide jeg det. Aldri om jeg hadde greid det du sier. Det handler ikke om valg. Det du sier er jo at vi andre bare kunne skjerpet oss slik du gjorde så kunne vi også utført ting. Takk for den! Så nei, du hadde nok ikke hg, bare kvalme. Hg er mye MER enn vare kvalme.Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Takk for den igjen. Jeg mener ikke de som har hg skal skjerpe seg, det tror jeg ikke går for alle.

Misforst rett, men jeg tror nok det er forskjellige grader av det. AT jeg hadde det var ingen tvil.

Enormt vekttap og spying hele dagen lang, slev på natta i søvne.

4 forskjellige leger ga meg diagosen, så belager hvis du foler deg truffet av noe jeg har truffet, det har ikke vært meningen.

Jeg tror ikke det er særlig bra "å ta seg sammen" si en slik situasjon som du sier, men jeg hadde ikke noe valg.

For det meste lå jeg med stusier på sofaen og i senga, fikk ikke lest særlig til eksamener, men bacheloren måtte jeg sitte med ei venninne og skrive og de 3 praksisene måtte jeg ta. Den første praksisen ble jeg gravid, så den gikk noen lunde greit, fram til de to siste ukene, hvor jeg begynte å kaste opp. Den enste praksisen var et mareritt, men takket være en god veileder så kom jeg gjennom det.

Den siste praksisen var ferdig rett før termin og da jeg på heftig kvalmestillende pluss at jeg var på sykehuset og gikk innom gynavdeling innimellom for å snakke med legene der og fikk behandling.

Det høres vilt ut, jeg vet, det høres umulig ut, jeg vet, men jeg gjorde det, men jeg hadde ikke gjort det igjen, den tiden framstår som et mareritt for meg.

Æsj, er du liksom ute etter helgenstatus eller noe? O store du som trosset deg gjennom og greide det sammenliknet med oss svake som ikke gadd ta oss sammen? Du får meg til å spy, og det hater jeg.

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

[Leirha]

 

 

 

 

 

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum og kastet opp lt fra 5-18 ganger daglig fra uke 5 til uke 41, da han ble født.

Hadde kvalmestillende, som dempet noe, men bare noe.

Legen ville legge meg inn på sykehus hver gang jeg var på kontroll, men jeg ville se det an.

Jeg var veldig stresset, noe som nok gjorde kvalmen verre.

Jeg hadde ikke sett for meg å bli så kvalm.

Gikk på siste året av studiene, og situasjonen var slik at jeg MÅTTE bli ferdig med studiene.

Det var et beintøft år, og det var fult fokus på studie og familie, alt annet måtte vike totalt.

Eksamener, bachelor, ulike praksiser jeg måtte bestå, allstå fulltidjobbing fram til 1 uke før termin var det som måtte til.

Jeg hadde simpelthen ikke mulighet til å være hjemme. Jeg måte krangle med nav for å få "jobbe" 1 uke av permisjonen, egentlig skulle jeg ut i permisjon 1 uke før studieslutt, jeg var i min siste praksis på sykehuset.

Det var jo ikke mye å krangle om, det var jo bare jeg som tapte penger.

I tillegg måtte jeg ha barna til søsteren min på avlasting en periode, da barnevernet fratok henne omsorgen.

Overskuddet var langt på minussiden kan en si...

Jeg klarte etterhvert kontrolere spyingen, på den måten at jeg ihvertfall rakk fram til do for å kaste opp..Eller vasken som det ofte ble. Før jeg skulle inn til brukere i hjemmesykepleien (praksis) så kastet jeg opp utfor bilen, og måtte manne meg opp til å gå inn.

Noen ganger klarte jeg ikke helt kontrolere spyingen, men det var på kveldene, da var det verst. Og nettene, når jeg våknet av at jeg kastet opp, det var det null kontroll på, eneste jeg måtte passe på var å ligge på siden til enhver tid etter at jeg holdt på å bli kvalt av oppkast i halsen en gang jeg hadde lagt meg over på ryggen.

Det var midt sagt forferdelig, og at jeg overhodet planlegger et svangerskap til er vel galskap, da jeg etter all sansynlighet blir kvalm igjen.

Men forskjellen nå er at jeg er i jobb og blir det ikke kan jeg sykemelde meg, men det skal mye til, for jeg har problemer med  bare gå hjemme.

Mentalt sett.

SÅ da blir det veie opp mot hverandre hva som til enhver tid er best.

Altså.. Det var ikke hyperemesis du hadde når du orket alt det der. Kvalm ja, men du greier ikke noe når du har hg...Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Jo, jeg hadde HG.

Men jeg hadde ikke noe valg.

Dette er ikke noe å diskutere en gang, om jeg hadde det eller ikke.

Jeg var diverse ganger på sykehuset og fikk væskebehandling og kvalmestillende intravenøst, men jeg ble aldri liggende over natten.

Problemet mitt var at jeg ikke hadde mulighet til å til ikke å fortsette hverdagen.

Eller la meg understreke det, jeg hadde ikke noen form for MULIGHET til å holde meg hjemme eller være på sykehus lengre perioder om gangen.-'Jeg MÅTTE bli ferdig med studiet.

Og det er helt greit at dere tenker at jeg nok hadde mulighet til å utsette det, for det er ikke lett å forstå det.

Men jeg sier som jeg har sagt utalliuge ganger før, jeg hadde ikke mulighet, da ville jeg ikke fått utdannelsen, og det meste stod og falt på at jeg skulle fulføre.

Det virker kanskje umulig når du sitter i situasjonen meg hg, når du kjenner på det, omgir deg med det, og du skal ta vare på deg selv i en slik tilstand, absolutt, men jeg hadde IKKE mulighet til det.

Jeg hadde en avtale med legene ar når jeg ikke maktet mer, så kom jeg inn på sykehuset.

Så jeg presset meg til siste slutt.

Og ja, en skal ikke gjøre det, men jeg hadde ikke noe valg.

Det er ikke om man har noe valg det dreier seg om, men om man greier det. Og det gjorde jo du. Jeg greide ikke dusje engang uten å spy i vinkel og besvime. Mannen måtte vaske meg mens jeg satt på en krakk inne i dusjen kanskje en gang i uka greide jeg det. Aldri om jeg hadde greid det du sier. Det handler ikke om valg. Det du sier er jo at vi andre bare kunne skjerpet oss slik du gjorde så kunne vi også utført ting. Takk for den! Så nei, du hadde nok ikke hg, bare kvalme. Hg er mye MER enn vare kvalme.Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Takk for den igjen. Jeg mener ikke de som har hg skal skjerpe seg, det tror jeg ikke går for alle.

Misforst rett, men jeg tror nok det er forskjellige grader av det. AT jeg hadde det var ingen tvil.

Enormt vekttap og spying hele dagen lang, slev på natta i søvne.

4 forskjellige leger ga meg diagosen, så belager hvis du foler deg truffet av noe jeg har truffet, det har ikke vært meningen.

Jeg tror ikke det er særlig bra "å ta seg sammen" si en slik situasjon som du sier, men jeg hadde ikke noe valg.

For det meste lå jeg med stusier på sofaen og i senga, fikk ikke lest særlig til eksamener, men bacheloren måtte jeg sitte med ei venninne og skrive og de 3 praksisene måtte jeg ta. Den første praksisen ble jeg gravid, så den gikk noen lunde greit, fram til de to siste ukene, hvor jeg begynte å kaste opp. Den enste praksisen var et mareritt, men takket være en god veileder så kom jeg gjennom det.

Den siste praksisen var ferdig rett før termin og da jeg på heftig kvalmestillende pluss at jeg var på sykehuset og gikk innom gynavdeling innimellom for å snakke med legene der og fikk behandling.

Det høres vilt ut, jeg vet, det høres umulig ut, jeg vet, men jeg gjorde det, men jeg hadde ikke gjort det igjen, den tiden framstår som et mareritt for meg.

Æsj, er du liksom ute etter helgenstatus eller noe? O store du som trosset deg gjennom og greide det sammenliknet med oss svake som ikke gadd ta oss sammen? Du får meg til å spy, og det hater jeg.

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

 

Nei seriøst altså. Ta deg sammen.

Selvfølgelig er jeg ikke ute etter noe helgenstatus, men jeg har ikke lyst å få gnidd i fjeset at jeg umulig kan ha hatt en diagnose jeg vet veldig godt jeg hadde.

Du vet overhodet ikke hvordan det var å være oppi det. Selvfølgelig vet du hvordan det kan kjennes ut, siden du så tydelig har diagnosen.

Jeg ser alvorlig talt ikke at det er jeg som har et problem her.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg fikk diagnosen hyperemesis gravidarum og kastet opp lt fra 5-18 ganger daglig fra uke 5 til uke 41, da han ble født.

Hadde kvalmestillende, som dempet noe, men bare noe.

Legen ville legge meg inn på sykehus hver gang jeg var på kontroll, men jeg ville se det an.

Jeg var veldig stresset, noe som nok gjorde kvalmen verre.

Jeg hadde ikke sett for meg å bli så kvalm.

Gikk på siste året av studiene, og situasjonen var slik at jeg MÅTTE bli ferdig med studiene.

Det var et beintøft år, og det var fult fokus på studie og familie, alt annet måtte vike totalt.

Eksamener, bachelor, ulike praksiser jeg måtte bestå, allstå fulltidjobbing fram til 1 uke før termin var det som måtte til.

Jeg hadde simpelthen ikke mulighet til å være hjemme. Jeg måte krangle med nav for å få "jobbe" 1 uke av permisjonen, egentlig skulle jeg ut i permisjon 1 uke før studieslutt, jeg var i min siste praksis på sykehuset.

Det var jo ikke mye å krangle om, det var jo bare jeg som tapte penger.

I tillegg måtte jeg ha barna til søsteren min på avlasting en periode, da barnevernet fratok henne omsorgen.

Overskuddet var langt på minussiden kan en si...

Jeg klarte etterhvert kontrolere spyingen, på den måten at jeg ihvertfall rakk fram til do for å kaste opp..Eller vasken som det ofte ble. Før jeg skulle inn til brukere i hjemmesykepleien (praksis) så kastet jeg opp utfor bilen, og måtte manne meg opp til å gå inn.

Noen ganger klarte jeg ikke helt kontrolere spyingen, men det var på kveldene, da var det verst. Og nettene, når jeg våknet av at jeg kastet opp, det var det null kontroll på, eneste jeg måtte passe på var å ligge på siden til enhver tid etter at jeg holdt på å bli kvalt av oppkast i halsen en gang jeg hadde lagt meg over på ryggen.

Det var midt sagt forferdelig, og at jeg overhodet planlegger et svangerskap til er vel galskap, da jeg etter all sansynlighet blir kvalm igjen.

Men forskjellen nå er at jeg er i jobb og blir det ikke kan jeg sykemelde meg, men det skal mye til, for jeg har problemer med bare gå hjemme.

Mentalt sett.

SÅ da blir det veie opp mot hverandre hva som til enhver tid er best.

 

Altså.. Det var ikke hyperemesis du hadde når du orket alt det der. Kvalm ja, men du greier ikke noe når du har hg...Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Jo, jeg hadde HG.

Men jeg hadde ikke noe valg.

Dette er ikke noe å diskutere en gang, om jeg hadde det eller ikke.

Jeg var diverse ganger på sykehuset og fikk væskebehandling og kvalmestillende intravenøst, men jeg ble aldri liggende over natten.

Problemet mitt var at jeg ikke hadde mulighet til å til ikke å fortsette hverdagen.

Eller la meg understreke det, jeg hadde ikke noen form for MULIGHET til å holde meg hjemme eller være på sykehus lengre perioder om gangen.-'Jeg MÅTTE bli ferdig med studiet.

Og det er helt greit at dere tenker at jeg nok hadde mulighet til å utsette det, for det er ikke lett å forstå det.

Men jeg sier som jeg har sagt utalliuge ganger før, jeg hadde ikke mulighet, da ville jeg ikke fått utdannelsen, og det meste stod og falt på at jeg skulle fulføre.

Det virker kanskje umulig når du sitter i situasjonen meg hg, når du kjenner på det, omgir deg med det, og du skal ta vare på deg selv i en slik tilstand, absolutt, men jeg hadde IKKE mulighet til det.

Jeg hadde en avtale med legene ar når jeg ikke maktet mer, så kom jeg inn på sykehuset.

Så jeg presset meg til siste slutt.

Og ja, en skal ikke gjøre det, men jeg hadde ikke noe valg.

Det er ikke om man har noe valg det dreier seg om, men om man greier det. Og det gjorde jo du. Jeg greide ikke dusje engang uten å spy i vinkel og besvime. Mannen måtte vaske meg mens jeg satt på en krakk inne i dusjen kanskje en gang i uka greide jeg det. Aldri om jeg hadde greid det du sier. Det handler ikke om valg. Det du sier er jo at vi andre bare kunne skjerpet oss slik du gjorde så kunne vi også utført ting. Takk for den! Så nei, du hadde nok ikke hg, bare kvalme. Hg er mye MER enn vare kvalme.Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Takk for den igjen. Jeg mener ikke de som har hg skal skjerpe seg, det tror jeg ikke går for alle.

Misforst rett, men jeg tror nok det er forskjellige grader av det. AT jeg hadde det var ingen tvil.

Enormt vekttap og spying hele dagen lang, slev på natta i søvne.

4 forskjellige leger ga meg diagosen, så belager hvis du foler deg truffet av noe jeg har truffet, det har ikke vært meningen.

Jeg tror ikke det er særlig bra "å ta seg sammen" si en slik situasjon som du sier, men jeg hadde ikke noe valg.

For det meste lå jeg med stusier på sofaen og i senga, fikk ikke lest særlig til eksamener, men bacheloren måtte jeg sitte med ei venninne og skrive og de 3 praksisene måtte jeg ta. Den første praksisen ble jeg gravid, så den gikk noen lunde greit, fram til de to siste ukene, hvor jeg begynte å kaste opp. Den enste praksisen var et mareritt, men takket være en god veileder så kom jeg gjennom det.

Den siste praksisen var ferdig rett før termin og da jeg på heftig kvalmestillende pluss at jeg var på sykehuset og gikk innom gynavdeling innimellom for å snakke med legene der og fikk behandling.

Det høres vilt ut, jeg vet, det høres umulig ut, jeg vet, men jeg gjorde det, men jeg hadde ikke gjort det igjen, den tiden framstår som et mareritt for meg.

Æsj, er du liksom ute etter helgenstatus eller noe? O store du som trosset deg gjennom og greide det sammenliknet med oss svake som ikke gadd ta oss sammen? Du får meg til å spy, og det hater jeg.

 

Anonymous poster hash: aadbe...8f5

Er du fjorten år, eller? Skjerp deg. Hun sier fire leger har stilt diagnosen. De som har undersøkt henne har ikke bedre peiling enn deg som kun har lest noen ord på et forum? Som hun sier er det sikkert grader av dette. Heg hadde det som deg. Ned åtte kg på en drøy uke. Kunne ikke stå på bena, måtte krype til toalettet helt til urinproduksjonen stanset opp. Etter tre døgn uten noe som helst inntak og med oppkast av galle ble det sykehus. Ikke slren om jeg kunne studert eller gjort noe som helst annet. Men det er ikke alltid sammenheng mellom kvalme og oppkast heller. I første svangerskap var jeg kvalm 24/7, men kastet bare opp 1-4 ganger daglig. Klarte å gå på universitetet, selv om jeg mistet ganske mye vekt. Fikk ikke diagnose da, for jeg klarte å holde på noe innimellom.

 

Anonymous poster hash: fd86e...6ce

[Fashionista]

Jeg hadde Hyperemesis Gravidarum og spydde opptil 15-20 ganger hver dag. Brakk meg flere ganger i timen helt uten forvarsel. Var konstant kvalm og uvel.Bare når jeg sov at jeg ikke var kvalm. Jeg er lærer så det var helt umulig for meg å jobbe da jeg brakk meg og kastet opp gjennom hele dagen og det var umulig å tilrettelegge. Ble ekstremt utmattet, sliten og tappet for energi av å ha det slik. Var 100% sykemeldt fra uke 6 til uke 11, prøvde 50%sm fra uke 11-14, men endte i 100%sm igjen frem til uke 26. Da var det blitt sommerferie, så det var ikke noe poeng å bruke sykemelding når jeg hadde avspassering og ferie. Kastet opp til uke 27 og brakk meg og var daglig kjempekvalm til uke 36. Iløpet av uke 36 forsvant kvalmen og var borte helt frem til fødselen. En ganske hardt svangerskap tør jeg påstå!