Dere som oppdrar barna med straff, belønning, time-out, inndragning av goder osv..

[Twintipp og himmelblå]

Jeg har ikke brukt mye straff i barneoppdragelsen.

Belønning uten konsekvent å tenke på det som belønning er blitt gjort. Indirekte så er jo positiv atferd lønnsomt, så i form av naturlig forsterkning vil jo det komme.

Mye av årsaken til at vi ikke har praktisert straff er fordi jeg ønsker at han skal lære i situasjonen, hva det var som var galt, hvilke alternativer vi har osv. Ved straff er det ofte forbundet med frykt og det er empirisk validert at man lærer svært dårlig med frykt som konsekvens.

Han får jo negativ respons av oss, han oppnår ubehag fordi vi bestemmer at vi skal prate om ting, ser at vi blir skuffet osv.

 

Men, mitt ønske er å etablere alternative handlingsmuligheter hos sønnen min når liknende situasjoner oppstår, fremfor at han unngår å gjøre ting av frykt for straff eller frafall av goder.

Vil at han skal si unnskyld fordi han forstår hva som var galt, ikke av frykt for at vi skal fjerne ipaden.

 

For oss har det fungert utmerket! Han er kjempeflink til å bruke ord til å formidle tanker og følelser, og jeg tror det er mye av grunnen til at han er så lett å være foreldre til:)

[*Miss Marple*]

 

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil.

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

Jeg blir også sint. Veldig sint har jeg også vært. Men ikke så sint at jeg føler at barna blir redd meg og dermed helt sikker på at ting aldri skjer igjen. Jeg har tilogmed måttet bli sint for samme tingen flere ganger.

 

Jeg fikk bare inntrykk av at barna dine opplevde det at du blir sint som så skremmende at de aldri vil risikerer det igjen. Og det syns jeg ikke er bra.

 

Vedr straff/konsekvens mener jeg at det i dialekten min ikke er naturlig å kalle noe for konsekvens. Derfor kaller jeg det å miste goder f.eks som straff selv om det strengt tatt er en konsekvens.

 

Sitter man ikke fint ved bordet og plager de andre må man forlate bordet. Det er en konsekvens, har jeg lært her, men for meg ville det vært naturlig å kalle det straff om jeg skulle gjenfortalt det til mannen min f.eks.

[Luksusdyret]

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

 

 

Jo mer du skriver i tråden desto kvalmere blir det. "Mine barn skjønner så mye mer enn andre når de er 2-3 år". "Dere tror at jeg skremmer ut fra DERES måte å bli sint på, min måte å bli sint på er så mye bedre". Hadde aldri trodd, ut fra dine tidligere reflekterte innlegg at du skulle være så kvalmt høy på deg selv og dømmende mot alle andre.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

 

 

Jo mer du skriver i tråden desto kvalmere blir det. "Mine barn skjønner så mye mer enn andre når de er 2-3 år". "Dere tror at jeg skremmer ut fra DERES måte å bli sint på, min måte å bli sint på er så mye bedre". Hadde aldri trodd, ut fra dine tidligere reflekterte innlegg at du skulle være så kvalmt høy på deg selv og dømmende mot alle andre.

 

De skjønte ingen ting, akkurat som alle andre barn, da de var nyfødte. Og som alle foreldre fant jeg ut at hvis de f eks skulle lære moral og samvittighet, måtte jeg lære dem det. Og ja, i løpet av barnehagealderen ble det slutt på å ødelegge ting. Husker ikke helt hvor gamle de var, men jeg har en 7-åring i rommet med meg akkurat nå, og kan ikke huske når han sist knuste andres leker (i eksempelet var det to ganger på rad, og med vilje, som var nevnt). Han kan umulig ha vært over 3 da det skjedde, uten at jeg skal fastholde det tallet.

 

Hvorfor det er kvalmt aner ikke jeg, men jeg regner med at alle her inne med litt omløp i hodet ville prøve å lære ungene av med oppførsel som er vondt for f eks søsken, og å jobbe med det allerede i barnehagealder. Å knuse ting er blant de ting jeg syns er dårlig gjort mot folk som eier tingene, og det ble ganske fort slutt. Hvorfor er det kontroversielt at jeg sier det? Jeg mistenker at det er nicket du ikke liker, for mine påstander er virkelig like revolusjonerende som å sparke inn en åpen dør.

Endret 13. november 2014 av Pashla&pashlingene

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

 

 

Jo mer du skriver i tråden desto kvalmere blir det. "Mine barn skjønner så mye mer enn andre når de er 2-3 år". "Dere tror at jeg skremmer ut fra DERES måte å bli sint på, min måte å bli sint på er så mye bedre". Hadde aldri trodd, ut fra dine tidligere reflekterte innlegg at du skulle være så kvalmt høy på deg selv og dømmende mot alle andre.

 

De skjønte ingen ting, akkurat som alle andre barn, da de var nyfødte. Og som alle foreldre fant jeg ut at hvis de f eks skulle lære moral og samvittighet, måtte jeg lære dem det. Og ja, i løpet av barnehagealderen ble det slutt på å ødelegge ting. Husker ikke helt hvor gamle de var, men jeg har en 7-åring i rommet med meg akkurat nå, og kan ikke huske når han sist knuste andres leker (i eksempelet var det to ganger på rad, og med vilje, som var nevnt). Han kan umulig ha vært over 3 da det skjedde, uten at jeg skal fastholde det tallet.

 

Hvorfor det er kvalmt aner ikke jeg, men jeg regner med at alle her inne med litt omløp i hodet ville prøve å lære ungene av med oppførsel som er vondt for f eks søsken, og å jobbe med det allerede i barnehagealder. Å knuse ting er blant de ting jeg syns er dårlig gjort mot folk som eier tingene, og det ble ganske fort slutt. Hvorfor er det kontroversielt at jeg sier det? Jeg mistenker at det er nicket du ikke liker, for mine påstander er virkelig like revolusjonerende som å sparke inn en åpen dør.

 

 

men går det ikke an å gjøre begge deler da??

 

å knuse en leke bør jo etter min oppfatning bli møtt med en reaksjon som går utover det å snakke om hvorfor det ikke er greit,, om vi kaller det straff eller konsekvens får være opp til den enkelte (for slik jeg leser mange av svarene her inne så gjør vi det samme, vi krangler om hvorvidt vi kaller det straff eller konsekvens..)

 

i hvert fall.. hvis min 4-åring hadde knust en leke, så hadde jeg jo sørget for at den handlingen fikk en konsekvens for henne.. og det dreier seg jo gjerne om bortfall av en gode! men hva konsekvensen hadde blitt kommer vel helt an på settingen rundt..

men vi hadde jo også snakket om hvorfor det ikke var greit, at den som eier leken blir lei seg, (hva om det var X som knuste din leke) osv og hvorfor en slik konsekvens følger av det hun har gjort.. med mål om at hun skal tenke seg om neste gang (både fordi hun da har lært at den som eier leken faktisk blir oppriktig lei seg, og fordi hun vet at det blir konsekvenser..)

 

 

Anonymous poster hash: 5e38c...79a

[Luksusdyret]

 

 

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

 

 

Jo mer du skriver i tråden desto kvalmere blir det. "Mine barn skjønner så mye mer enn andre når de er 2-3 år". "Dere tror at jeg skremmer ut fra DERES måte å bli sint på, min måte å bli sint på er så mye bedre". Hadde aldri trodd, ut fra dine tidligere reflekterte innlegg at du skulle være så kvalmt høy på deg selv og dømmende mot alle andre.

 

De skjønte ingen ting, akkurat som alle andre barn, da de var nyfødte. Og som alle foreldre fant jeg ut at hvis de f eks skulle lære moral og samvittighet, måtte jeg lære dem det. Og ja, i løpet av barnehagealderen ble det slutt på å ødelegge ting. Husker ikke helt hvor gamle de var, men jeg har en 7-åring i rommet med meg akkurat nå, og kan ikke huske når han sist knuste andres leker (i eksempelet var det to ganger på rad, og med vilje, som var nevnt). Han kan umulig ha vært over 3 da det skjedde, uten at jeg skal fastholde det tallet.

 

Hvorfor det er kvalmt aner ikke jeg, men jeg regner med at alle her inne med litt omløp i hodet ville prøve å lære ungene av med oppførsel som er vondt for f eks søsken, og å jobbe med det allerede i barnehagealder. Å knuse ting er blant de ting jeg syns er dårlig gjort mot folk som eier tingene, og det ble ganske fort slutt. Hvorfor er det kontroversielt at jeg sier det? Jeg mistenker at det er nicket du ikke liker, for mine påstander er virkelig like revolusjonerende som å sparke inn en åpen dør.

 

 

 

Bare fordi dine unger ikke trasser etter fylte to år, er det utrolig dårlig gjort å gi foreldre med viljesterke unger dårlig samvittighet og se ned på dem og fortelle at hadde de gjort det som deg så kunne de ha sluppet det. Hvorfor liker jeg ikke nicket ditt? Jeg går her ikke på person, men på sak. Jeg har skrevet svart på hvitt at du tidligere har hatt mange gode og reflekterte innlegg, derfor er jeg veldig overrasket over hvor bastant og dømmende og høy på pæra du er i denne tråden. Jeg lærer også barna mine samvittighet, og nei, de knuser ikke ting, men de tester mine grenser fra tid til annet. Jeg anser meg likevel ikke som mislykket forelder på grunn av det, og observerer at de fleste jeg kjenner opplever mangel på samarbeid fra barnas side i ny og ne.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

 

 

Jo mer du skriver i tråden desto kvalmere blir det. "Mine barn skjønner så mye mer enn andre når de er 2-3 år". "Dere tror at jeg skremmer ut fra DERES måte å bli sint på, min måte å bli sint på er så mye bedre". Hadde aldri trodd, ut fra dine tidligere reflekterte innlegg at du skulle være så kvalmt høy på deg selv og dømmende mot alle andre.

 

De skjønte ingen ting, akkurat som alle andre barn, da de var nyfødte. Og som alle foreldre fant jeg ut at hvis de f eks skulle lære moral og samvittighet, måtte jeg lære dem det. Og ja, i løpet av barnehagealderen ble det slutt på å ødelegge ting. Husker ikke helt hvor gamle de var, men jeg har en 7-åring i rommet med meg akkurat nå, og kan ikke huske når han sist knuste andres leker (i eksempelet var det to ganger på rad, og med vilje, som var nevnt). Han kan umulig ha vært over 3 da det skjedde, uten at jeg skal fastholde det tallet.

 

Hvorfor det er kvalmt aner ikke jeg, men jeg regner med at alle her inne med litt omløp i hodet ville prøve å lære ungene av med oppførsel som er vondt for f eks søsken, og å jobbe med det allerede i barnehagealder. Å knuse ting er blant de ting jeg syns er dårlig gjort mot folk som eier tingene, og det ble ganske fort slutt. Hvorfor er det kontroversielt at jeg sier det? Jeg mistenker at det er nicket du ikke liker, for mine påstander er virkelig like revolusjonerende som å sparke inn en åpen dør.

 

 

 

Bare fordi dine unger ikke trasser etter fylte to år, er det utrolig dårlig gjort å gi foreldre med viljesterke unger dårlig samvittighet og se ned på dem og fortelle at hadde de gjort det som deg så kunne de ha sluppet det. Hvorfor liker jeg ikke nicket ditt? Jeg går her ikke på person, men på sak. Jeg har skrevet svart på hvitt at du tidligere har hatt mange gode og reflekterte innlegg, derfor er jeg veldig overrasket over hvor bastant og dømmende og høy på pæra du er i denne tråden. Jeg lærer også barna mine samvittighet, og nei, de knuser ikke ting, men de tester mine grenser fra tid til annet. Jeg anser meg likevel ikke som mislykket forelder på grunn av det, og observerer at de fleste jeg kjenner opplever mangel på samarbeid fra barnas side i ny og ne.

 

Jeg har ikke sagt de ikke trasser etter fylte to år.

Og å knuse ting med vilje i 7-årsalder er IKKE trass.

 

Eksemplene var ikke mine, de kom fra en anonym som ville vite hvordan HI løste en situasjon uten bruk av straff/bortfall av goder, og alderen på barna var 4 og 7 år. Les tråden, drit i å "ta" meg bare fordi jeg er Pashla.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

 

 

Jo mer du skriver i tråden desto kvalmere blir det. "Mine barn skjønner så mye mer enn andre når de er 2-3 år". "Dere tror at jeg skremmer ut fra DERES måte å bli sint på, min måte å bli sint på er så mye bedre". Hadde aldri trodd, ut fra dine tidligere reflekterte innlegg at du skulle være så kvalmt høy på deg selv og dømmende mot alle andre.

 

De skjønte ingen ting, akkurat som alle andre barn, da de var nyfødte. Og som alle foreldre fant jeg ut at hvis de f eks skulle lære moral og samvittighet, måtte jeg lære dem det. Og ja, i løpet av barnehagealderen ble det slutt på å ødelegge ting. Husker ikke helt hvor gamle de var, men jeg har en 7-åring i rommet med meg akkurat nå, og kan ikke huske når han sist knuste andres leker (i eksempelet var det to ganger på rad, og med vilje, som var nevnt). Han kan umulig ha vært over 3 da det skjedde, uten at jeg skal fastholde det tallet.

 

Hvorfor det er kvalmt aner ikke jeg, men jeg regner med at alle her inne med litt omløp i hodet ville prøve å lære ungene av med oppførsel som er vondt for f eks søsken, og å jobbe med det allerede i barnehagealder. Å knuse ting er blant de ting jeg syns er dårlig gjort mot folk som eier tingene, og det ble ganske fort slutt. Hvorfor er det kontroversielt at jeg sier det? Jeg mistenker at det er nicket du ikke liker, for mine påstander er virkelig like revolusjonerende som å sparke inn en åpen dør.

 

 

men går det ikke an å gjøre begge deler da??

 

å knuse en leke bør jo etter min oppfatning bli møtt med en reaksjon som går utover det å snakke om hvorfor det ikke er greit,, om vi kaller det straff eller konsekvens får være opp til den enkelte (for slik jeg leser mange av svarene her inne så gjør vi det samme, vi krangler om hvorvidt vi kaller det straff eller konsekvens..)

 

i hvert fall.. hvis min 4-åring hadde knust en leke, så hadde jeg jo sørget for at den handlingen fikk en konsekvens for henne.. og det dreier seg jo gjerne om bortfall av en gode! men hva konsekvensen hadde blitt kommer vel helt an på settingen rundt..

men vi hadde jo også snakket om hvorfor det ikke var greit, at den som eier leken blir lei seg, (hva om det var X som knuste din leke) osv og hvorfor en slik konsekvens følger av det hun har gjort.. med mål om at hun skal tenke seg om neste gang (både fordi hun da har lært at den som eier leken faktisk blir oppriktig lei seg, og fordi hun vet at det blir konsekvenser..)

 

 

Anonymous poster hash: 5e38c...79a

 

Les tråden. Det var en 7-åring, som angivelig gjorde det to dager på rad.

Bortfall av goder har jeg i denne tråden tolket dithen at HI ikke skjønner hvorfor en som har gjort noe dumt på ett felt skal straffes på et annet  - f eks knuser en leke= får ikke være med på svømming.

[Luksusdyret]

 

 

 

 

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

 

 

Jo mer du skriver i tråden desto kvalmere blir det. "Mine barn skjønner så mye mer enn andre når de er 2-3 år". "Dere tror at jeg skremmer ut fra DERES måte å bli sint på, min måte å bli sint på er så mye bedre". Hadde aldri trodd, ut fra dine tidligere reflekterte innlegg at du skulle være så kvalmt høy på deg selv og dømmende mot alle andre.

 

De skjønte ingen ting, akkurat som alle andre barn, da de var nyfødte. Og som alle foreldre fant jeg ut at hvis de f eks skulle lære moral og samvittighet, måtte jeg lære dem det. Og ja, i løpet av barnehagealderen ble det slutt på å ødelegge ting. Husker ikke helt hvor gamle de var, men jeg har en 7-åring i rommet med meg akkurat nå, og kan ikke huske når han sist knuste andres leker (i eksempelet var det to ganger på rad, og med vilje, som var nevnt). Han kan umulig ha vært over 3 da det skjedde, uten at jeg skal fastholde det tallet.

 

Hvorfor det er kvalmt aner ikke jeg, men jeg regner med at alle her inne med litt omløp i hodet ville prøve å lære ungene av med oppførsel som er vondt for f eks søsken, og å jobbe med det allerede i barnehagealder. Å knuse ting er blant de ting jeg syns er dårlig gjort mot folk som eier tingene, og det ble ganske fort slutt. Hvorfor er det kontroversielt at jeg sier det? Jeg mistenker at det er nicket du ikke liker, for mine påstander er virkelig like revolusjonerende som å sparke inn en åpen dør.

 

 

 

Bare fordi dine unger ikke trasser etter fylte to år, er det utrolig dårlig gjort å gi foreldre med viljesterke unger dårlig samvittighet og se ned på dem og fortelle at hadde de gjort det som deg så kunne de ha sluppet det. Hvorfor liker jeg ikke nicket ditt? Jeg går her ikke på person, men på sak. Jeg har skrevet svart på hvitt at du tidligere har hatt mange gode og reflekterte innlegg, derfor er jeg veldig overrasket over hvor bastant og dømmende og høy på pæra du er i denne tråden. Jeg lærer også barna mine samvittighet, og nei, de knuser ikke ting, men de tester mine grenser fra tid til annet. Jeg anser meg likevel ikke som mislykket forelder på grunn av det, og observerer at de fleste jeg kjenner opplever mangel på samarbeid fra barnas side i ny og ne.

 

Jeg har ikke sagt de ikke trasser etter fylte to år.

Og å knuse ting med vilje i 7-årsalder er IKKE trass.

 

Eksemplene var ikke mine, de kom fra en anonym som ville vite hvordan HI løste en situasjon uten bruk av straff/bortfall av goder, og alderen på barna var 4 og 7 år. Les tråden, drit i å "ta" meg bare fordi jeg er Pashla.

 

 

 

Du er som sagt høy på deg selv. Jeg tar ingen for nicket, jeg hadde svart på samme måte til en anonym. Har ingenting mot deg og nicket ditt, og har aldri angrepet deg på noe som helst måte.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

 

 

Jo mer du skriver i tråden desto kvalmere blir det. "Mine barn skjønner så mye mer enn andre når de er 2-3 år". "Dere tror at jeg skremmer ut fra DERES måte å bli sint på, min måte å bli sint på er så mye bedre". Hadde aldri trodd, ut fra dine tidligere reflekterte innlegg at du skulle være så kvalmt høy på deg selv og dømmende mot alle andre.

 

De skjønte ingen ting, akkurat som alle andre barn, da de var nyfødte. Og som alle foreldre fant jeg ut at hvis de f eks skulle lære moral og samvittighet, måtte jeg lære dem det. Og ja, i løpet av barnehagealderen ble det slutt på å ødelegge ting. Husker ikke helt hvor gamle de var, men jeg har en 7-åring i rommet med meg akkurat nå, og kan ikke huske når han sist knuste andres leker (i eksempelet var det to ganger på rad, og med vilje, som var nevnt). Han kan umulig ha vært over 3 da det skjedde, uten at jeg skal fastholde det tallet.

 

Hvorfor det er kvalmt aner ikke jeg, men jeg regner med at alle her inne med litt omløp i hodet ville prøve å lære ungene av med oppførsel som er vondt for f eks søsken, og å jobbe med det allerede i barnehagealder. Å knuse ting er blant de ting jeg syns er dårlig gjort mot folk som eier tingene, og det ble ganske fort slutt. Hvorfor er det kontroversielt at jeg sier det? Jeg mistenker at det er nicket du ikke liker, for mine påstander er virkelig like revolusjonerende som å sparke inn en åpen dør.

 

 

 

Bare fordi dine unger ikke trasser etter fylte to år, er det utrolig dårlig gjort å gi foreldre med viljesterke unger dårlig samvittighet og se ned på dem og fortelle at hadde de gjort det som deg så kunne de ha sluppet det. Hvorfor liker jeg ikke nicket ditt? Jeg går her ikke på person, men på sak. Jeg har skrevet svart på hvitt at du tidligere har hatt mange gode og reflekterte innlegg, derfor er jeg veldig overrasket over hvor bastant og dømmende og høy på pæra du er i denne tråden. Jeg lærer også barna mine samvittighet, og nei, de knuser ikke ting, men de tester mine grenser fra tid til annet. Jeg anser meg likevel ikke som mislykket forelder på grunn av det, og observerer at de fleste jeg kjenner opplever mangel på samarbeid fra barnas side i ny og ne.

 

Jeg har ikke sagt de ikke trasser etter fylte to år.

Og å knuse ting med vilje i 7-årsalder er IKKE trass.

 

Eksemplene var ikke mine, de kom fra en anonym som ville vite hvordan HI løste en situasjon uten bruk av straff/bortfall av goder, og alderen på barna var 4 og 7 år. Les tråden, drit i å "ta" meg bare fordi jeg er Pashla.

 

 

 

Du er som sagt høy på deg selv. Jeg tar ingen for nicket, jeg hadde svart på samme måte til en anonym. Har ingenting mot deg og nicket ditt, og har aldri angrepet deg på noe som helst måte.

 

Jo, du kaller meg kvalmende. Men det er ikke så viktig i seg selv, det er bare det at det har vært diverse anonyme i denne tråden med atskillig mer kontroversielle utsagn enn meg. Jeg er vant til at man oftere henger seg opp i dem som svarer med nick, og opplever at det skjer her også.

 

Ikke at det er så farlig  - men hvis du VIRKELIG  var interessert i hvordan jeg gjør ting, hvorfor ikke ungene mine knuser ting osv, så svarer jeg gjerne på PM. Syns ikke det hører noen steder hjemme å tillegge meg meninger jeg ikke har, av typen "min måte å bli sint på er bedre". Det var ikke det jeg sa. Jeg sa at om man sidestiller sinne med skremsel, er det ikke basert på å ha sett meg, men på egne opplevelser. Eller "mene barn skjønner mer enn deres". Det sa jeg heller ikke, jeg sa at de lærte å ikke såre andre (noe jeg tror de fleste klarer med sine egne unger også).  Og så videre. Men alt jeg sier blir vridd, og på bakgrunn av det DU vrir det til, er jeg altså høy på meg selv? Ja vel.

[Anonym bruker]

Fred, folkens! Jeg har ikke vært på forumet i 2 dager og er overrasket over at tråden lever enda sitt eget liv. Vitner om at temaet engasjerer, i alle fall.

 

Pashla, du har helt sikkert rett i 90% eller mer av tilfellene. Og jeg tviler ikke et øyeblikk på at du har flotte veloppdratte barn. Men før du har oppdratt alle ungene i verden er det ikke umulig å si at din metode er den eneste riktig. Jeg sier det med oppbacking fra vår barnepsykolog som mente at noen barn er så ekstremt viljesterke og egenrådige at vanlig virkemidler ikke fungerer på de. Derav vårt barn. Viljestyrken og egenrådigheten hans overrasker de fleste; heldigvis er han stort sett en rolig og fornuftig gutt for det kunne vært skummelt. Det kan være en kjemperessurs for han så lenge han lærer å bruke det riktig. Imidlertid finnes det situasjoner der vi, som ansvarlige voksne, må tvinge gjennom vår beslutning fremfor å appelere til hans egen motivasjon. Så sjeldent som mulig, men det hender. Lærerne klør seg forøvrig i hodet når det gjelder å få han til å gjøre ting han ikke ønsker; på forrige pre-school fikset de ikke det i det hele tatt, på Montessoriskolen går det bedre. Men vi er ikke helt der at vi kan ta for gitt at han gjør noe som helst med mindre han bestemmer at han skal gjøre det.

 

Selv husker jeg veldig godt når jeg var 5 år og testet hvor langt jeg kunne gå før mamma gikk fra konseptene. Det var nemlig litt kjekt å gamble på at jeg vil "vinne". Det rare var at jeg aldri "vant" for min mor var super konsekvent og ga seg aldri, men jeg prøvde likevel gang på gang. Jeg ser akkurat det samme med gutten, og det er faktisk litt komisk når man ikke står midt i en situasjon.

 

Når det hele er sagt, må jeg virkelig lese meg opp på prepubertet, for jeg tror vi begynner å ane konturene av en ny utfordrende periode. Han har alltid vært sta, men i det siste har det vært noe mer, jeg føler som jeg har en 16-åring, ikke en 6-åring. Skikkelig berg og dalbane, har vært slik i 2-3 uker nå. Er jeg alene med en 128 cm lang tenåring i hus?

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

[Iiiiik]

Har jammen vært mange spennende meningsutvekslinger i denne tråden!

 

Jeg synes det er kult, Pashla&pashlingene, hvordan du ypper til strid. Jeg husker ikke om hva, men jeg husker at du og jeg også en gang hadde en langvarig meningsutveksling som økte pulsen min. Det er uvanlig å både være så velformulert som deg og samtidig så unyansert. Tror det er det som provoserer. I min verden er det slik at velformulert oftest henger sammen med intelligent og at intelligent henger sammen med å ikke konkludere så bastant og å skjønne at egne erfaringer ikke alltid er overførbare til andre. Så jeg heier - selv om jeg heller ikke i denne tråden er helt enig med deg i konklusjonene.

 

Et av de dummeste argumentene jeg hører i oppdragelsesdiskusjoner er "Ville du gjort dette mot en voksen? Ville du snakket sånn/reagert på denne måten overfor mannen din?". Rett og slett fordi barn ikke er voksne og fordi en forelder-barnrelasjon ikke kan og ikke skal være likeverdig. Jeg overprøver barnas vurdering på påkledning, de får ikke spise hva de vil, de får ikke oppføre seg som de vil, de må sove når jeg bestemmer det, jeg sørger for at de gjør lekser, jeg nekter tenåringen å spille spill hun er for ung til osv osv. Vi setter alle grenser et sted i den enkelte situasjonen og vi gjør det på helt andre måter enn med kolleger og med partnere. Så å late som om foreldre-barnrelasjonen er en likeverdig relasjon er bare tullete synes jeg og det er så lang jeg vet, forsvinnende få som forholder seg til den som likeverdig. Da tror jeg rett og slett barnevernet fort kommer på døra. Så kan man mene at andres inngripen er for kraftig, at styringen er for sterk (eller for svak), at formen er ufin osv osv. Det er jo en helt annen diskusjon. For min del spyr jeg av Jesper Juuls påstander om det kompetente barn når han samtidig signaliserer så tydelig at han ikke har særlig respekt for andre fagpersoners vurderinger, for foreldres forsøk på å gjøre så godt de kan og for at han som bestefar kanskje ikke lenger har helt følelsen med hva som er viktig, relevant og gjeldende lenger.

 

Påstanden om at ingen fagpersoner vil anbefale en oppdragelse med straff, belønning, time-out og inndragning av goder er like unyansert. Noe av det overskriften nevner er frarådet, mye er anbefalt. I hvert fall så vidt jeg vet og jeg har lest en bok eller tre om foreldreveiledning. Dessuten tror jeg vi alle "styrer" med belønning i hvert fall. Sannsynligvis også med konsekvenser. Vi reagerer positivt på positiv atferd og negativt på negativ atferd. Så enkelt. Så er det ikke alltid vi selv ser hvordan vi gir oppmerksomhet på en måte som former barnas atferd i feil retning. Det er en kraftig undervurdering av dem som har mer tro på belønningssystemer osv å tillegge dem at de forholder seg til barna som om det var snakk om dressur. Også atferdsorienterte foreldre elsker barna sine, også atferdsorienterte fagfolk kjenner tilknytningsteori. Jeg tror det for noen få er snakk om enten-eller, for alle oss andre er det snakk om nyanser.

 

Ideelt sett bør ikke barn møtes med tomme trusler og ideelt sett bør ikke voksnes reaksjoner overvelde barnet. Allikevel gjør vi vel det alle sammen innimellom. Og dessverre skjer det nok oftest med de barna som tåler det dårligst. Når foreldre får et barn som leser foreldres signaler dårlig, som opponerer, som ikke forstår ut fra situasjonen hvorfor det som gjaldt i går ikke gjelder i dag, da bør dette barnet møtes med tydeligere forventninger, flere oppmuntringer osv. I stedet blir det gjerne møtt av en voksen som ikke skjønner hva som skjer og som blir utålmodig. Med det resultatet at begge mister motet og troen på at de kan få det til sammen.

[*Miss Marple*]

Har jammen vært mange spennende meningsutvekslinger i denne tråden!

 

Jeg synes det er kult, Pashla&pashlingene, hvordan du ypper til strid. Jeg husker ikke om hva, men jeg husker at du og jeg også en gang hadde en langvarig meningsutveksling som økte pulsen min. Det er uvanlig å både være så velformulert som deg og samtidig så unyansert. Tror det er det som provoserer. I min verden er det slik at velformulert oftest henger sammen med intelligent og at intelligent henger sammen med å ikke konkludere så bastant og å skjønne at egne erfaringer ikke alltid er overførbare til andre. Så jeg heier - selv om jeg heller ikke i denne tråden er helt enig med deg i konklusjonene.

 

Et av de dummeste argumentene jeg hører i oppdragelsesdiskusjoner er "Ville du gjort dette mot en voksen? Ville du snakket sånn/reagert på denne måten overfor mannen din?". Rett og slett fordi barn ikke er voksne og fordi en forelder-barnrelasjon ikke kan og ikke skal være likeverdig. Jeg overprøver barnas vurdering på påkledning, de får ikke spise hva de vil, de får ikke oppføre seg som de vil, de må sove når jeg bestemmer det, jeg sørger for at de gjør lekser, jeg nekter tenåringen å spille spill hun er for ung til osv osv. Vi setter alle grenser et sted i den enkelte situasjonen og vi gjør det på helt andre måter enn med kolleger og med partnere. Så å late som om foreldre-barnrelasjonen er en likeverdig relasjon er bare tullete synes jeg og det er så lang jeg vet, forsvinnende få som forholder seg til den som likeverdig. Da tror jeg rett og slett barnevernet fort kommer på døra. Så kan man mene at andres inngripen er for kraftig, at styringen er for sterk (eller for svak), at formen er ufin osv osv. Det er jo en helt annen diskusjon. For min del spyr jeg av Jesper Juuls påstander om det kompetente barn når han samtidig signaliserer så tydelig at han ikke har særlig respekt for andre fagpersoners vurderinger, for foreldres forsøk på å gjøre så godt de kan og for at han som bestefar kanskje ikke lenger har helt følelsen med hva som er viktig, relevant og gjeldende lenger.

 

Påstanden om at ingen fagpersoner vil anbefale en oppdragelse med straff, belønning, time-out og inndragning av goder er like unyansert. Noe av det overskriften nevner er frarådet, mye er anbefalt. I hvert fall så vidt jeg vet og jeg har lest en bok eller tre om foreldreveiledning. Dessuten tror jeg vi alle "styrer" med belønning i hvert fall. Sannsynligvis også med konsekvenser. Vi reagerer positivt på positiv atferd og negativt på negativ atferd. Så enkelt. Så er det ikke alltid vi selv ser hvordan vi gir oppmerksomhet på en måte som former barnas atferd i feil retning. Det er en kraftig undervurdering av dem som har mer tro på belønningssystemer osv å tillegge dem at de forholder seg til barna som om det var snakk om dressur. Også atferdsorienterte foreldre elsker barna sine, også atferdsorienterte fagfolk kjenner tilknytningsteori. Jeg tror det for noen få er snakk om enten-eller, for alle oss andre er det snakk om nyanser.

 

Ideelt sett bør ikke barn møtes med tomme trusler og ideelt sett bør ikke voksnes reaksjoner overvelde barnet. Allikevel gjør vi vel det alle sammen innimellom. Og dessverre skjer det nok oftest med de barna som tåler det dårligst. Når foreldre får et barn som leser foreldres signaler dårlig, som opponerer, som ikke forstår ut fra situasjonen hvorfor det som gjaldt i går ikke gjelder i dag, da bør dette barnet møtes med tydeligere forventninger, flere oppmuntringer osv. I stedet blir det gjerne møtt av en voksen som ikke skjønner hva som skjer og som blir utålmodig. Med det resultatet at begge mister motet og troen på at de kan få det til sammen.

Du sier det så uendelig mye bedre enn jeg klarer.

 

Signerer på alt her 👏

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg spør er fordi denne måten å oppdra barn på ikke er særlig anbefalt i anerkjent litteratur om emnet. Har dere satt dere inn i temaet barneoppdragelse, hvordan barn fungerer og gjerne lest litt om det, eller oppdrar dere barna etter "sunn" fornuft?

HiAnonymous poster hash: 81c59...058

Anonymous poster hash: ea06a...be3

 

Dette er jo bare tull..... Jeg jobber i barnepsykiatrien på 15.året. Flere av metodene som du nevner er jo helt vanlige grensesettingsmetoder. Time out blir feks brukt i noen foreldreveiledningsmetoder, selv om jeg mener at dette ikke er metoder foreldre skal prøve å feile så mye med uten kyndig veiledning (til barn med vansker vel og merke). Belønning/straff er også metoder som brukes, da betyr ikke straff fysisk avstraffelse eller annen mishandling, men praktiseringen av normale konsekvenser. Frafall av goder..... Ja dette bør være en selvfølge å praktisere, barna skal lære at handlingene deres får konsekvenser. Har mange eksempler på barn som har store vansker og der alt har kjørt seg fast fordi foreldrene ikke har turt å sette normale grenser. Barnet har fått bestemme rammene alt for lenge, noe som er feil ifht at barn mangler kompetanse og erfaring til å ta de etter valgene for seg seg og familien. Barn trenger tydelige, trygge og omsorgsfulle voksne. Punktum

 

Anonymous poster hash: ea06a...be3

[Anonym bruker]

Hva er grunnen til at du tror at det som passer for deg passer for alle andre?

 

Anonymous poster hash: 7ff9d...05d

[Anonym bruker]

 

Du kan ikke ha lest så voldsomt mye om barneoppdragelse.

De fleste foreldrerettede kurs fra utdannede bruker time-out, inndragelse av goder etc., men fokuserer mye på at det ikke skal kjeftes og være ukonsekvente sanksjoner.

Lurer på hvor du har lært om barneoppdragelse.

 

Anonymous poster hash: 8d302...954

Det gjøres slett ikke! Time-out slik du ser på nannyTV frarådes.

 

Anonymous poster hash: 7ea8f...733

Frarådet av hvem da? Jeg vokste opp i en sånn dysfunksjonell familie da jeg var liten. Vi kranglet bestandig. Smalt i dører og trampet i trappa og sa stygge ting til hverandre. Moren min syntes ikke straff og belønning var en god måte å oppdra barn på, men hun klarte heller ikke møte min sterke vilje med fornuftig prat og anerkjennelse (slik hun klarte med mine ti søstre). Når vi ser tilbake på det skulle vi begge ønske at hun hadde håndtert det mer ved hjelp av "nanny-teknikker". Det hadde hvertfall gitt meg en mye finere barndom. Når ingenting annet hjelper er det bedre med straff og belønning og time out enn krangel og kaos dag ut og dag inn.

 

Anonymous poster hash: df0b1...fe1

[Anonym bruker]

 

 

Du kan ikke ha lest så voldsomt mye om barneoppdragelse.

De fleste foreldrerettede kurs fra utdannede bruker time-out, inndragelse av goder etc., men fokuserer mye på at det ikke skal kjeftes og være ukonsekvente sanksjoner.

Lurer på hvor du har lært om barneoppdragelse.

 

Anonymous poster hash: 8d302...954

Det gjøres slett ikke! Time-out slik du ser på nannyTV frarådes.

 

Anonymous poster hash: 7ea8f...733

Frarådet av hvem da? Jeg vokste opp i en sånn dysfunksjonell familie da jeg var liten. Vi kranglet bestandig. Smalt i dører og trampet i trappa og sa stygge ting til hverandre. Moren min syntes ikke straff og belønning var en god måte å oppdra barn på, men hun klarte heller ikke møte min sterke vilje med fornuftig prat og anerkjennelse (slik hun klarte med mine ti søstre). Når vi ser tilbake på det skulle vi begge ønske at hun hadde håndtert det mer ved hjelp av "nanny-teknikker". Det hadde hvertfall gitt meg en mye finere barndom. Når ingenting annet hjelper er det bedre med straff og belønning og time out enn krangel og kaos dag ut og dag inn.

 

Anonymous poster hash: df0b1...fe1

To søstre* ikke ti.

 

Anonymous poster hash: df0b1...fe1

[Gjest Antarctica]

Har jammen vært mange spennende meningsutvekslinger i denne tråden!

 

Jeg synes det er kult, Pashla&pashlingene, hvordan du ypper til strid. Jeg husker ikke om hva, men jeg husker at du og jeg også en gang hadde en langvarig meningsutveksling som økte pulsen min. Det er uvanlig å både være så velformulert som deg og samtidig så unyansert. Tror det er det som provoserer. I min verden er det slik at velformulert oftest henger sammen med intelligent og at intelligent henger sammen med å ikke konkludere så bastant og å skjønne at egne erfaringer ikke alltid er overførbare til andre. Så jeg heier - selv om jeg heller ikke i denne tråden er helt enig med deg i konklusjonene.

 

Et av de dummeste argumentene jeg hører i oppdragelsesdiskusjoner er "Ville du gjort dette mot en voksen? Ville du snakket sånn/reagert på denne måten overfor mannen din?". Rett og slett fordi barn ikke er voksne og fordi en forelder-barnrelasjon ikke kan og ikke skal være likeverdig. Jeg overprøver barnas vurdering på påkledning, de får ikke spise hva de vil, de får ikke oppføre seg som de vil, de må sove når jeg bestemmer det, jeg sørger for at de gjør lekser, jeg nekter tenåringen å spille spill hun er for ung til osv osv. Vi setter alle grenser et sted i den enkelte situasjonen og vi gjør det på helt andre måter enn med kolleger og med partnere. Så å late som om foreldre-barnrelasjonen er en likeverdig relasjon er bare tullete synes jeg og det er så lang jeg vet, forsvinnende få som forholder seg til den som likeverdig. Da tror jeg rett og slett barnevernet fort kommer på døra. Så kan man mene at andres inngripen er for kraftig, at styringen er for sterk (eller for svak), at formen er ufin osv osv. Det er jo en helt annen diskusjon. For min del spyr jeg av Jesper Juuls påstander om det kompetente barn når han samtidig signaliserer så tydelig at han ikke har særlig respekt for andre fagpersoners vurderinger, for foreldres forsøk på å gjøre så godt de kan og for at han som bestefar kanskje ikke lenger har helt følelsen med hva som er viktig, relevant og gjeldende lenger.

 

Påstanden om at ingen fagpersoner vil anbefale en oppdragelse med straff, belønning, time-out og inndragning av goder er like unyansert. Noe av det overskriften nevner er frarådet, mye er anbefalt. I hvert fall så vidt jeg vet og jeg har lest en bok eller tre om foreldreveiledning. Dessuten tror jeg vi alle "styrer" med belønning i hvert fall. Sannsynligvis også med konsekvenser. Vi reagerer positivt på positiv atferd og negativt på negativ atferd. Så enkelt. Så er det ikke alltid vi selv ser hvordan vi gir oppmerksomhet på en måte som former barnas atferd i feil retning. Det er en kraftig undervurdering av dem som har mer tro på belønningssystemer osv å tillegge dem at de forholder seg til barna som om det var snakk om dressur. Også atferdsorienterte foreldre elsker barna sine, også atferdsorienterte fagfolk kjenner tilknytningsteori. Jeg tror det for noen få er snakk om enten-eller, for alle oss andre er det snakk om nyanser.

 

Ideelt sett bør ikke barn møtes med tomme trusler og ideelt sett bør ikke voksnes reaksjoner overvelde barnet. Allikevel gjør vi vel det alle sammen innimellom. Og dessverre skjer det nok oftest med de barna som tåler det dårligst. Når foreldre får et barn som leser foreldres signaler dårlig, som opponerer, som ikke forstår ut fra situasjonen hvorfor det som gjaldt i går ikke gjelder i dag, da bør dette barnet møtes med tydeligere forventninger, flere oppmuntringer osv. I stedet blir det gjerne møtt av en voksen som ikke skjønner hva som skjer og som blir utålmodig. Med det resultatet at begge mister motet og troen på at de kan få det til sammen.

Skjønner faktisk ikke hva det er som er unyansert. Hva er det konkret jeg sier  - siter meg gjerne! som er så spesielt eller sjokkerende? Mitt poeng med å skrive her var i hovedsak å støtte det jeg oppfatta var HIs poeng - at mekaniske "metoder" kanskje skaper lydighet og øyentjenere mer enn det utvikler ungenes evne til å velge rett når de må velge sjøl.  Av grunner jeg ikke kjenner forsvant det poenget helt i de hypotetiske eksemplene.

 

Jeg opplever vel tvert imot at halve utsagn rykkes ut av sin sammenheng, og at det hele blir en unyansert stråmann-debatt, med "hva hvis mannen er utro og man blir skilt og må flytte til et sted 12 km fra skolen og har full jobb og ikke har tid til å hente 10 minutter før SFO stenger, hva sier du DA???!!!"  Eh, tja, hva sier jeg da? At det er synd det ble sånn, men skal ungene hjelpe mamma ved å slutte å slå seg vrange? Er det rart de er vrange da, hvis alt har gått så totalt til helvete?

Eller hva hvis 4-åringen agerer 2-åring og 7-åringen ikke ennå har utvikla nok  empati til å slutte å knuse andres ting: Vil nannykurs hjelpe? Det vil sikkert hjelpe mor, litt, sånn her og nå. Men vil det forberede barnet på virkeligheten?

 

Her på forumet er omkvedet "barn er forskjellige, barn er forskjellige!" 

Men det er forbudt å antyde at foreldre er MINST like forskjellige. Og at grunnene til våre utfordringer i like høy grad hviler på foreldrenes forskjellighet som barnas forskjellighet. Og jeg har aldri sagt jeg har veloppdragne barn -  jeg har heller ikke som mål å få det.

 

Jeg regner med at alle foreldre gjør feil, selv om man har tenkt gjennom tingene på prinsipiell basis. Jeg gjør mange feil selv. Men det betyr ikke at jeg syns det var bortkasta å ha tenkt gjennom de tingene likevel. Prinsippene vil hjelpe meg neste gang jeg kommer til en korsvei.

Men bevares, det er ingen som forbyr folk å bruke skjemaer i stedet. På jobb brukes det skjemaer både på elever og ansatte. Jeg behøver ikke å like det, men jeg forbeholder meg retten til å være en av de stemmene som innimellom sier at folk ikke nødvendigvis føler anerkjennelse ved at det settes et kryss i en rute her eller der.

[Gjest Antarctica]

Fred, folkens! Jeg har ikke vært på forumet i 2 dager og er overrasket over at tråden lever enda sitt eget liv. Vitner om at temaet engasjerer, i alle fall.

 

Pashla, du har helt sikkert rett i 90% eller mer av tilfellene. Og jeg tviler ikke et øyeblikk på at du har flotte veloppdratte barn. Men før du har oppdratt alle ungene i verden er det ikke umulig å si at din metode er den eneste riktig. Jeg sier det med oppbacking fra vår barnepsykolog som mente at noen barn er så ekstremt viljesterke og egenrådige at vanlig virkemidler ikke fungerer på de. Derav vårt barn. Viljestyrken og egenrådigheten hans overrasker de fleste; heldigvis er han stort sett en rolig og fornuftig gutt for det kunne vært skummelt. Det kan være en kjemperessurs for han så lenge han lærer å bruke det riktig. Imidlertid finnes det situasjoner der vi, som ansvarlige voksne, må tvinge gjennom vår beslutning fremfor å appelere til hans egen motivasjon. Så sjeldent som mulig, men det hender. Lærerne klør seg forøvrig i hodet når det gjelder å få han til å gjøre ting han ikke ønsker; på forrige pre-school fikset de ikke det i det hele tatt, på Montessoriskolen går det bedre. Men vi er ikke helt der at vi kan ta for gitt at han gjør noe som helst med mindre han bestemmer at han skal gjøre det.

 

Selv husker jeg veldig godt når jeg var 5 år og testet hvor langt jeg kunne gå før mamma gikk fra konseptene. Det var nemlig litt kjekt å gamble på at jeg vil "vinne". Det rare var at jeg aldri "vant" for min mor var super konsekvent og ga seg aldri, men jeg prøvde likevel gang på gang. Jeg ser akkurat det samme med gutten, og det er faktisk litt komisk når man ikke står midt i en situasjon.

 

Når det hele er sagt, må jeg virkelig lese meg opp på prepubertet, for jeg tror vi begynner å ane konturene av en ny utfordrende periode. Han har alltid vært sta, men i det siste har det vært noe mer, jeg føler som jeg har en 16-åring, ikke en 6-åring. Skikkelig berg og dalbane, har vært slik i 2-3 uker nå. Er jeg alene med en 128 cm lang tenåring i hus?

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

 

Lucky me - jeg var et sånt barn en gang... Og det var god erfaring å ha med da jeg fikk et selv. De to andre er a walk in the park i sammenligning. Tror Juul kaller det for "de autonome barna". (Det var vel på grunn av han autonome sønnen at jeg kasta alle nanny-tricks på sjøen. Han lot seg ikke lure av sånt...)

[Anonym bruker]

Veldig fin og interessant debatt.

Er helt enig med at negativ oppførsel bør få naturlige konsekvenser og jeg er glad for at denne tråden minner meg om dette.

 

Har nok gått i fella mange ganger i situasjoner der jeg føler meg råvill. Da har jeg truet med straff som ikke henger helt på greip (eks:  hvis ikke du kommer å kler på deg og blir med til barnehagen nå, så får du ikke lov til å leke med xx senere i dag.) Det har virket der og da og jeg har aldri trengt å gjennomføre straffen, men det gir jo ingen mening. Og oppførselen har jo selvsagt gjentatt seg flere ganger.

 

Nå skal jeg iallefall ta en god prat med han og forklare hvorfor det er så viktig at han blir med til barnehagen om morgenen. Og minne han på det om han slår seg vrang. Er alikevel usikker på hva som er en god konsekvens dersom han slår seg vrang igjen. Tar gjerne imot forslag

Anonymous poster hash: 33392...9ab