Dere som oppdrar barna med straff, belønning, time-out, inndragning av goder osv..

[Anonym bruker]

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

[Chl85]

 

Jeg oppdrar barna mine uten straff og belønning.

 

Jeg tror de fleste som bruker straff og belønning gjør det av mange grunner. De fleste gjør det fordi de føler de mangler alternativer, noen gjør det fordi de synes oppdragelsen "går for sent", de vil ha raskere resultater og atter andre gjør det av ren latskap.

 

Her på dib finnes kun to alternativer: det er "dulling"/snakke ungene i hjel eller straff/belønning.

 

Dessverre så er mange foreldre så opptatt av målet (veloppdragne barn) at de ikke reflekterer så mye over hvilke spor middelet/metoden setter.

 

Må forresten legge til at jeg har 3 barn som går for å være veloppdragne, utrolig nok!!!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Halleluja og tusen takk for at det finnes slike som deg!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

 

 

 

Så hva er mirakelkuren? Bare lurer siden dere tydeligvis har funnet den "riktige" måten?.

 

Eksempel 1: 4 åring som klikker fordi du la skjeen oppå grøten og ikke ved siden av, kommanderer så å få ny grøt, du sier nei og forklarer hvorfor. 4 åring godkjenner ikke svar og begynner å slå etter deg og roer seg ikke.... Hva gjør dere da? (Lurer oppriktig)

 

Eksempel 2: 7 Åring har med vilje ødelagt søsterens leke under en krangel. Du snakker med han og han forstår at det er dårlig gjort og unnskylder seg over søsteren..... Så gjør han det samme igjen dagen etter. Hva gjør dere da? Altså dere bruker ikke konsekvens av noe slag? Ingen  advarsler  og goder eller lignende som blir tatt bort? Lurer veldig på hva dere gjør

 

For tro det eller ei.... Barn er så utrolig forskjellige og noen er "lettere" å oppdra enn andre. Jeg var svææært lett å oppdra som unge fordi jeg var veldig samvittighetsfull og du trengte ikke be meg om en ting 2 ganger. Hadde ikke trassanfall eller noe lignende. "En liten engel", he he. Så kom lillebror.... Å hei hvor det går Da fikk foreldra mine seg noe å bryne seg på. 

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Vi mennesker ER følelser! Respekt er det man har når man ser hvor andre mennesker er følelsesmessig. Da vet man fort hvordan man skal oppføre seg i forhold til dem. Det er barn som har opplevd krenkelser og maktmisbruk fra foreldrene som gjør opprør. Ikke de som har blitt behandlet som likeverdige individer.

Mine barn vet utmerket godt hva som er rett og galt og har velutviklet empati. Jeg har tre helt ulike barn og de er ikke alltid så enkle, heller. Vi møter også utfordringer, men løser dem på en annen måte. Ikke ved "management by fear", som dere bedriver.

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

 

 

 

Enig med deg, helt ned til siste to setninger. Dagens ungdom har et ufortjent dårlig rykte, og er trolig mer respektfulle overfor eldre enn vi var da vi var unge for hundreogfemti år siden.

 

Ellers er jeg fan av å bruke hodet. Unger er like forskjellige som voksne, og trenger, som du sier forskjellig oppfølging. Dikkedikk fungerer ikke på alle...

 

Anonymous poster hash: 793af...801

[Anonym bruker]

Har kommet langt med en barneoppdragelse bestående av en kombinasjon av trusler og bestikkelser 👍 noe som sammenfaller med de aller fleste jeg kjenner hvertfall.

 

Anonymous poster hash: bb5f7...9c1

[Chl85]

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Vi mennesker ER følelser! Respekt er det man har når man ser hvor andre mennesker er følelsesmessig. Da vet man fort hvordan man skal oppføre seg i forhold til dem. Det er barn som har opplevd krenkelser og maktmisbruk fra foreldrene som gjør opprør. Ikke de som har blitt behandlet som likeverdige individer.

Mine barn vet utmerket godt hva som er rett og galt og har velutviklet empati. Jeg har tre helt ulike barn og de er ikke alltid så enkle, heller. Vi møter også utfordringer, men løser dem på en annen måte. Ikke ved "management by fear", som dere bedriver.

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

 

 

 

Ja hva eksakt gjør dere i forskjellige situasjoner? Holder det virkelig kun å prate med dem? Så hvis 4 åringen er sint og føler for å sparke en gammel dame i leggen fordi hun har sinte følelser så skal jeg forstå det ? Satt på spissen her, har selvfølgelig aldri skjedd. Men vil høre hva du eventuelt hadde gjort da?

[Anonym bruker]

Her er noen eksempler på hva jeg mener er naturlige konsekvenser (og som kommer sammen med samtaler om hvordan jeg vil ha det og hvordan jeg ikke vil ha det)

 

1. Gutten terget søsteren undervegs i barnetv. "Ok, hvis du ikke vil sitte rolig og se barnetv skrur jeg av"

 

2. Jenta stikker av og finner på tull når jeg roper at de skal komme inn for kvelden. "Heretter kan ikke du være ute alene. Du må alltid være sammen med en voksen siden du ikke klarer å komme når jeg sier ifra" (det passer forøvrig ikke alltid for den voksne å gå ut når hun vil, da må hun sitte inne og vente mens de andre er ute og leker, skjedde aldri mer)

 

3. Gutten løper etter søsteren og stikker henne med lekesverdet. "Siden du ikke klarer å leke med sverdet slik du vet du skal gjøre det må jeg inndra sverdet"

 

4. Jenta hyler og roper i stua. "Vi andre får vondt i ørene. Du må gå på rommet og hyle deg ferdig. Kom tilbake når du er klar"

 

5. Krangling i bilen. "Dere forstyrrer meg. Jeg kjører inn til siden og stopper bilen til dere er ferdige"

 

Handlingene får jo konsekvenser, men aldri inndraging av goder og aldri straff som ikke henger sammen med handlingen.

 

Joda, ene gutten min kan nok sies å være ekstra utfordrende, men naturlige konsekvenser har gjort ham svært reflektert. Og han er blitt veldig veloppdragen!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Vi mennesker ER følelser! Respekt er det man har når man ser hvor andre mennesker er følelsesmessig. Da vet man fort hvordan man skal oppføre seg i forhold til dem. Det er barn som har opplevd krenkelser og maktmisbruk fra foreldrene som gjør opprør. Ikke de som har blitt behandlet som likeverdige individer.

Mine barn vet utmerket godt hva som er rett og galt og har velutviklet empati. Jeg har tre helt ulike barn og de er ikke alltid så enkle, heller. Vi møter også utfordringer, men løser dem på en annen måte. Ikke ved "management by fear", som dere bedriver.

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Haha, jammen skal en lese mye rart før øya detter ut! Så du mener oppriktigtalt at vi oppdrar barna våres ved å bruke frykt? Da har du jammen meg ikke lest hva jeg skriver.. Det er ikke trusler og terror som er hos oss, men vi er konsekvente når opplagte grenser overtråkkes, til daglig er det positive tilbakemeldinger og oppmuntring og tommel opp.

 

Så da må du bare fortelle meg: hva gjør/sier dere til barnet ditt om det mot formodning har ødelagt noe med viten og vilje, og etterhvert går til en gjentagende ting. Ikke bare et barn, men og ungdom og større ungdom som garantert i løpet av sitt liv blir fersket på noe han/hun vet veldig godt er ikke lov. Fortell meg det med korte konsise punkter.

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

[Anonym bruker]

Her er noen eksempler på hva jeg mener er naturlige konsekvenser (og som kommer sammen med samtaler om hvordan jeg vil ha det og hvordan jeg ikke vil ha det)

 

1. Gutten terget søsteren undervegs i barnetv. "Ok, hvis du ikke vil sitte rolig og se barnetv skrur jeg av"

 

2. Jenta stikker av og finner på tull når jeg roper at de skal komme inn for kvelden. "Heretter kan ikke du være ute alene. Du må alltid være sammen med en voksen siden du ikke klarer å komme når jeg sier ifra" (det passer forøvrig ikke alltid for den voksne å gå ut når hun vil, da må hun sitte inne og vente mens de andre er ute og leker, skjedde aldri mer)

 

3. Gutten løper etter søsteren og stikker henne med lekesverdet. "Siden du ikke klarer å leke med sverdet slik du vet du skal gjøre det må jeg inndra sverdet"

 

4. Jenta hyler og roper i stua. "Vi andre får vondt i ørene. Du må gå på rommet og hyle deg ferdig. Kom tilbake når du er klar"

 

5. Krangling i bilen. "Dere forstyrrer meg. Jeg kjører inn til siden og stopper bilen til dere er ferdige"

 

Handlingene får jo konsekvenser, men aldri inndraging av goder og aldri straff som ikke henger sammen med handlingen.

 

Joda, ene gutten min kan nok sies å være ekstra utfordrende, men naturlige konsekvenser har gjort ham svært reflektert. Og han er blitt veldig veloppdragen!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Men det er jo det vi gjør og, inndragelse av goder! Som barneTV, leker, gå ut av situasjonen, bli ferdig med det. Var ikke det du skrev lenger oppe. Du sier at jeg oppdrar med frykt, men du gjør jo som meg! Og å gå på rommet for å hyle seg ferdig er jo timeout! Tror du må lese hjemmeleksen din en gang til jeg..

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Vi mennesker ER følelser! Respekt er det man har når man ser hvor andre mennesker er følelsesmessig. Da vet man fort hvordan man skal oppføre seg i forhold til dem. Det er barn som har opplevd krenkelser og maktmisbruk fra foreldrene som gjør opprør. Ikke de som har blitt behandlet som likeverdige individer.

Mine barn vet utmerket godt hva som er rett og galt og har velutviklet empati. Jeg har tre helt ulike barn og de er ikke alltid så enkle, heller. Vi møter også utfordringer, men løser dem på en annen måte. Ikke ved "management by fear", som dere bedriver.

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Haha, jammen skal en lese mye rart før øya detter ut! Så du mener oppriktigtalt at vi oppdrar barna våres ved å bruke frykt? Da har du jammen meg ikke lest hva jeg skriver.. Det er ikke trusler og terror som er hos oss, men vi er konsekvente når opplagte grenser overtråkkes, til daglig er det positive tilbakemeldinger og oppmuntring og tommel opp.

 

Så da må du bare fortelle meg: hva gjør/sier dere til barnet ditt om det mot formodning har ødelagt noe med viten og vilje, og etterhvert går til en gjentagende ting. Ikke bare et barn, men og ungdom og større ungdom som garantert i løpet av sitt liv blir fersket på noe han/hun vet veldig godt er ikke lov. Fortell meg det med korte konsise punkter.

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Enkelt! Mine barn ville ALDRI ødelagt noe med viten og vilje.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Chl85]

Her er noen eksempler på hva jeg mener er naturlige konsekvenser (og som kommer sammen med samtaler om hvordan jeg vil ha det og hvordan jeg ikke vil ha det)

 

1. Gutten terget søsteren undervegs i barnetv. "Ok, hvis du ikke vil sitte rolig og se barnetv skrur jeg av"

 

2. Jenta stikker av og finner på tull når jeg roper at de skal komme inn for kvelden. "Heretter kan ikke du være ute alene. Du må alltid være sammen med en voksen siden du ikke klarer å komme når jeg sier ifra" (det passer forøvrig ikke alltid for den voksne å gå ut når hun vil, da må hun sitte inne og vente mens de andre er ute og leker, skjedde aldri mer)

 

3. Gutten løper etter søsteren og stikker henne med lekesverdet. "Siden du ikke klarer å leke med sverdet slik du vet du skal gjøre det må jeg inndra sverdet"

 

4. Jenta hyler og roper i stua. "Vi andre får vondt i ørene. Du må gå på rommet og hyle deg ferdig. Kom tilbake når du er klar"

 

5. Krangling i bilen. "Dere forstyrrer meg. Jeg kjører inn til siden og stopper bilen til dere er ferdige"

 

Handlingene får jo konsekvenser, men aldri inndraging av goder og aldri straff som ikke henger sammen med handlingen.

 

Joda, ene gutten min kan nok sies å være ekstra utfordrende, men naturlige konsekvenser har gjort ham svært reflektert. Og han er blitt veldig veloppdragen!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

 

Mulig jeg er rar men dette er jo konsekvenser/straff/kall det hva du vil?? Konsekvensen eller straffen blir da at du slår av tvn dersom han ikke slutter. Altså du gir en advarsel om det også. Er jo det de fleste gjør? Handling er lik konsekvens. Så du bruker jo de samme metodene som de fleste jeg kjenner gjør ihvertfall.? Man gir jo gjerne en konsekvens som er relatert til hver enkelt handling. Har enda ikke hørt om eller møtt noen som feks truer med å hive alle lekene på rommet fordi barnet slår søsteren...

 

Dette er vel bare vanlig fornuft.? 

[Anonym bruker]

 

Her er noen eksempler på hva jeg mener er naturlige konsekvenser (og som kommer sammen med samtaler om hvordan jeg vil ha det og hvordan jeg ikke vil ha det)

 

1. Gutten terget søsteren undervegs i barnetv. "Ok, hvis du ikke vil sitte rolig og se barnetv skrur jeg av"

 

2. Jenta stikker av og finner på tull når jeg roper at de skal komme inn for kvelden. "Heretter kan ikke du være ute alene. Du må alltid være sammen med en voksen siden du ikke klarer å komme når jeg sier ifra" (det passer forøvrig ikke alltid for den voksne å gå ut når hun vil, da må hun sitte inne og vente mens de andre er ute og leker, skjedde aldri mer)

 

3. Gutten løper etter søsteren og stikker henne med lekesverdet. "Siden du ikke klarer å leke med sverdet slik du vet du skal gjøre det må jeg inndra sverdet"

 

4. Jenta hyler og roper i stua. "Vi andre får vondt i ørene. Du må gå på rommet og hyle deg ferdig. Kom tilbake når du er klar"

 

5. Krangling i bilen. "Dere forstyrrer meg. Jeg kjører inn til siden og stopper bilen til dere er ferdige"

 

Handlingene får jo konsekvenser, men aldri inndraging av goder og aldri straff som ikke henger sammen med handlingen.

 

Joda, ene gutten min kan nok sies å være ekstra utfordrende, men naturlige konsekvenser har gjort ham svært reflektert. Og han er blitt veldig veloppdragen!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Men det er jo det vi gjør og, inndragelse av goder! Som barneTV, leker, gå ut av situasjonen, bli ferdig med det. Var ikke det du skrev lenger oppe. Du sier at jeg oppdrar med frykt, men du gjør jo som meg! Og å gå på rommet for å hyle seg ferdig er jo timeout! Tror du må lese hjemmeleksen din en gang til jeg..

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nå blander du meg med HI eller noen andre i tråden her.....

 

 

Anonymous poster hash: edf92...038

[Chl85]

 

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Vi mennesker ER følelser! Respekt er det man har når man ser hvor andre mennesker er følelsesmessig. Da vet man fort hvordan man skal oppføre seg i forhold til dem. Det er barn som har opplevd krenkelser og maktmisbruk fra foreldrene som gjør opprør. Ikke de som har blitt behandlet som likeverdige individer.

Mine barn vet utmerket godt hva som er rett og galt og har velutviklet empati. Jeg har tre helt ulike barn og de er ikke alltid så enkle, heller. Vi møter også utfordringer, men løser dem på en annen måte. Ikke ved "management by fear", som dere bedriver.

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Haha, jammen skal en lese mye rart før øya detter ut! Så du mener oppriktigtalt at vi oppdrar barna våres ved å bruke frykt? Da har du jammen meg ikke lest hva jeg skriver.. Det er ikke trusler og terror som er hos oss, men vi er konsekvente når opplagte grenser overtråkkes, til daglig er det positive tilbakemeldinger og oppmuntring og tommel opp.

 

Så da må du bare fortelle meg: hva gjør/sier dere til barnet ditt om det mot formodning har ødelagt noe med viten og vilje, og etterhvert går til en gjentagende ting. Ikke bare et barn, men og ungdom og større ungdom som garantert i løpet av sitt liv blir fersket på noe han/hun vet veldig godt er ikke lov. Fortell meg det med korte konsise punkter.

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Enkelt! Mine barn ville ALDRI ødelagt noe med viten og vilje.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

 

 

Her må jeg nesten bare bryte inn... Høres ikke dette litt vel naivt ut? Skylappene trukket godt ned og fast. Sier ikke at det kommer til å skje, men kjære vene.... Ungdommer kan gjøre mye dumt selv om oppdragelsen er prikkfri. De blir ikke kun påvirket av foreldrene, men av venner også. Og det er nok MANGE ting du ikke får vite de kanskje kan ha gjort/gjør når de er tenåringer...  Men deg om det  

[Anonym bruker]

 

Her er noen eksempler på hva jeg mener er naturlige konsekvenser (og som kommer sammen med samtaler om hvordan jeg vil ha det og hvordan jeg ikke vil ha det)

 

1. Gutten terget søsteren undervegs i barnetv. "Ok, hvis du ikke vil sitte rolig og se barnetv skrur jeg av"

 

2. Jenta stikker av og finner på tull når jeg roper at de skal komme inn for kvelden. "Heretter kan ikke du være ute alene. Du må alltid være sammen med en voksen siden du ikke klarer å komme når jeg sier ifra" (det passer forøvrig ikke alltid for den voksne å gå ut når hun vil, da må hun sitte inne og vente mens de andre er ute og leker, skjedde aldri mer)

 

3. Gutten løper etter søsteren og stikker henne med lekesverdet. "Siden du ikke klarer å leke med sverdet slik du vet du skal gjøre det må jeg inndra sverdet"

 

4. Jenta hyler og roper i stua. "Vi andre får vondt i ørene. Du må gå på rommet og hyle deg ferdig. Kom tilbake når du er klar"

 

5. Krangling i bilen. "Dere forstyrrer meg. Jeg kjører inn til siden og stopper bilen til dere er ferdige"

 

Handlingene får jo konsekvenser, men aldri inndraging av goder og aldri straff som ikke henger sammen med handlingen.

 

Joda, ene gutten min kan nok sies å være ekstra utfordrende, men naturlige konsekvenser har gjort ham svært reflektert. Og han er blitt veldig veloppdragen!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Men det er jo det vi gjør og, inndragelse av goder! Som barneTV, leker, gå ut av situasjonen, bli ferdig med det. Var ikke det du skrev lenger oppe. Du sier at jeg oppdrar med frykt, men du gjør jo som meg! Og å gå på rommet for å hyle seg ferdig er jo timeout! Tror du må lese hjemmeleksen din en gang til jeg..

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Blandet deg med 058, meen så er dere enige så da er vel denne til begge to

 

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

[Anonym bruker]

 

 

Her er noen eksempler på hva jeg mener er naturlige konsekvenser (og som kommer sammen med samtaler om hvordan jeg vil ha det og hvordan jeg ikke vil ha det)

 

1. Gutten terget søsteren undervegs i barnetv. "Ok, hvis du ikke vil sitte rolig og se barnetv skrur jeg av"

 

2. Jenta stikker av og finner på tull når jeg roper at de skal komme inn for kvelden. "Heretter kan ikke du være ute alene. Du må alltid være sammen med en voksen siden du ikke klarer å komme når jeg sier ifra" (det passer forøvrig ikke alltid for den voksne å gå ut når hun vil, da må hun sitte inne og vente mens de andre er ute og leker, skjedde aldri mer)

 

3. Gutten løper etter søsteren og stikker henne med lekesverdet. "Siden du ikke klarer å leke med sverdet slik du vet du skal gjøre det må jeg inndra sverdet"

 

4. Jenta hyler og roper i stua. "Vi andre får vondt i ørene. Du må gå på rommet og hyle deg ferdig. Kom tilbake når du er klar"

 

5. Krangling i bilen. "Dere forstyrrer meg. Jeg kjører inn til siden og stopper bilen til dere er ferdige"

 

Handlingene får jo konsekvenser, men aldri inndraging av goder og aldri straff som ikke henger sammen med handlingen.

 

Joda, ene gutten min kan nok sies å være ekstra utfordrende, men naturlige konsekvenser har gjort ham svært reflektert. Og han er blitt veldig veloppdragen!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Mulig jeg er rar men dette er jo konsekvenser/straff/kall det hva du vil?? Konsekvensen eller straffen blir da at du slår av tvn dersom han ikke slutter. Altså du gir en advarsel om det også. Er jo det de fleste gjør? Handling er lik konsekvens. Så du bruker jo de samme metodene som de fleste jeg kjenner gjør ihvertfall.? Man gir jo gjerne en konsekvens som er relatert til hver enkelt handling. Har enda ikke hørt om eller møtt noen som feks truer med å hive alle lekene på rommet fordi barnet slår søsteren...

 

Dette er vel bare vanlig fornuft.?

Ja jeg håper dette er vanlig fornuft.

 

Men du kan åpne en hvilken som helst tråd om barneoppdragelse her på dib og se at det florerer med råd det handling og konsekvens/straff ikke henger sammen. Der går det i inndragelse av barnetv, spilletid (mest vanlig), lørdagsgodt, fritidsaktiviteter, husarrest, etc etc. "Forbrytelsene" handler om helt andre ting: tulling ved henting på SFO, sinneutbrudd i div sammenhenger, krangling mellom søsken, osv.

 

Anonymous poster hash: edf92...038

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Vi mennesker ER følelser! Respekt er det man har når man ser hvor andre mennesker er følelsesmessig. Da vet man fort hvordan man skal oppføre seg i forhold til dem. Det er barn som har opplevd krenkelser og maktmisbruk fra foreldrene som gjør opprør. Ikke de som har blitt behandlet som likeverdige individer.

Mine barn vet utmerket godt hva som er rett og galt og har velutviklet empati. Jeg har tre helt ulike barn og de er ikke alltid så enkle, heller. Vi møter også utfordringer, men løser dem på en annen måte. Ikke ved "management by fear", som dere bedriver.

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Haha, jammen skal en lese mye rart før øya detter ut! Så du mener oppriktigtalt at vi oppdrar barna våres ved å bruke frykt? Da har du jammen meg ikke lest hva jeg skriver.. Det er ikke trusler og terror som er hos oss, men vi er konsekvente når opplagte grenser overtråkkes, til daglig er det positive tilbakemeldinger og oppmuntring og tommel opp.

 

Så da må du bare fortelle meg: hva gjør/sier dere til barnet ditt om det mot formodning har ødelagt noe med viten og vilje, og etterhvert går til en gjentagende ting. Ikke bare et barn, men og ungdom og større ungdom som garantert i løpet av sitt liv blir fersket på noe han/hun vet veldig godt er ikke lov. Fortell meg det med korte konsise punkter.

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Enkelt! Mine barn ville ALDRI ødelagt noe med viten og vilje.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Hahahahaa! Nå døde jeg litt inni meg!! Tror du skal ta å åpne opp for de der trange skylapper dine, de må påvirke synsnerven din noe voldsomt de neste årene! Men så fantastisk flott at du tror det, og TROR det og! Glimrende, da snakkes vi om ca 10 ich år? Tipper din eldste er i småskolen enda? Fortsatt lykke til videre, jeg har lagt meg og tenker på følelsen av tilfredshet at det er godt at mannen min har samme syn på oppdragelse som meg. Skulle tatt seg ut omvi var uenige der!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Bra for deg! Og du vet at selv om folk sier at han er en sånn snill gutt når han ikke er med deg så kan det hende at de mener noe helt annet men ikke tør å si det, sant? Samt at det faktisk er veldig forskjell på barn? Vi har to vidt forskjellige barn, en forsiktig og lett gutt som er veldig snill i seg og tenker på andre, og en skikkelig lillebror ramp som daglig trekker i strikken og har mye mer behov for veiledning til hva som faktisk er ok eller hva som faktisk er grensene. Men flott at du får det til å fungere med å bare bruke de metodene dine. Mine fungerer og helt topp, minstemann vokser opp og faktisk forstår at det følger med konsekvenser når han tar dårlige valg, og han får megaros når han tar gode valg. Det viktigste mener jeg er å ta i mot og handle om (når) det kommer en klage på gutten din, og ikke tafatt står og sier:"jamen, lille venn, sånn må du jo ikke gjøre, du vet jo at det ikke er lov å stjele bilnøklene til naboen å kjøre bilen hans. Du må vente til du blir 18 vet du!" .. I rest my case, gjør som dere vil, men det er helt banna bein sikkert at en mye større andel barn og ungdom nå til dags har null respekt for andre folk/voksne/eldre. Respekt er forsvunnet fra deres vokabular fordi "det er et slikt negativt ladet ord, må vite. Her bruker vi ordet kjærlighet og forståelse av våre følelser heller.."

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Vi mennesker ER følelser! Respekt er det man har når man ser hvor andre mennesker er følelsesmessig. Da vet man fort hvordan man skal oppføre seg i forhold til dem. Det er barn som har opplevd krenkelser og maktmisbruk fra foreldrene som gjør opprør. Ikke de som har blitt behandlet som likeverdige individer.

Mine barn vet utmerket godt hva som er rett og galt og har velutviklet empati. Jeg har tre helt ulike barn og de er ikke alltid så enkle, heller. Vi møter også utfordringer, men løser dem på en annen måte. Ikke ved "management by fear", som dere bedriver.

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Haha, jammen skal en lese mye rart før øya detter ut! Så du mener oppriktigtalt at vi oppdrar barna våres ved å bruke frykt? Da har du jammen meg ikke lest hva jeg skriver.. Det er ikke trusler og terror som er hos oss, men vi er konsekvente når opplagte grenser overtråkkes, til daglig er det positive tilbakemeldinger og oppmuntring og tommel opp.

 

Så da må du bare fortelle meg: hva gjør/sier dere til barnet ditt om det mot formodning har ødelagt noe med viten og vilje, og etterhvert går til en gjentagende ting. Ikke bare et barn, men og ungdom og større ungdom som garantert i løpet av sitt liv blir fersket på noe han/hun vet veldig godt er ikke lov. Fortell meg det med korte konsise punkter.

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Enkelt! Mine barn ville ALDRI ødelagt noe med viten og vilje.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

 

 

Hahahaha!!! NO WORDS

 

 

 

Anonymous poster hash: 65ee5...b8b

[Anonym bruker]

Dette høres ut som en student på pedagogikk, som plutselig føler seg ekstremt kvalifisert.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14246...123

[Mandala]

Jeg oppdrar barna uten straff. Konsekvenser er noe annet, men aldri med straff som ikke har noe med situasjonen å gjøre. Barna mine er noen flotte barn som oppfører seg veldig bra.

Jeg prøvde meg nok endel på straff før jeg også, men har gått på noen foreldrekurs pga barn med autisme og der lærte jeg en annen måte å gjøre det på. Og hva jeg kan se, har det vært veldig mye mer utviklende med positive tilbakemeldinger og dialog. Jeg selv hadde syntes det var blodig urettferdig om jeg kranglet med samboeren og han sa at jeg ikke fikk bruke mobilen på tre dager. Eller hvis jeg hadde uflaks og knuste to glass på en dag, og dermed fikk beskjed om at jeg ikke fikk godteri til lørdag. Jeg hadde utviklet skikkelig negative følelser og til slutt gitt faen siden det uansett kom straff som var irrelevant for hendelsene.

[Anonym bruker]

Dette høres ut som en student på pedagogikk, som plutselig føler seg ekstremt kvalifisert.

 

 

 

Anonymous poster hash: 14246...123

Jeg er ikke student og heller ikke pedagog, men jeg har barn selv og har høy utdanning innen barn. I tillegg har jeg to fosterbarn.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere? Anonymous poster hash: 81c59...058

Nei, jeg forventer ikke at han HAR så god kontroll. Jeg forventer at han SKAL UTVIKLE det over tid.

 

Jeg understreker at vi ikke skriker til han, kjefter eller snakker nedsettende til han. Vi behandler han også med respekt med respekt, beordrer ikke han rundt og gir klare beskjeder som han er i stand til å forstå. Han har ogå full rett til føle det han måtte føle og si det han mener. I den grad det lar seg praktisk gjøre får han oppleve den naturlige konsekvensen av atferden sin: om han tuller med leksene, sier det seg selv at 1) det ikke blir tid til tv før middag; 2) læreren vil få se uferdige lekser (med melding om at dessverre samarbeidet ikke poden i dag). Han går på Montessoriskolen der vi bor, og de er passe strenge på at barn skal ta ansvar for egne handlinger. Om han trasser som en besatt, blir han sendt på rommet sitt for å roe seg ned, ikke som straff men fordi ingen har lyst til å være på samme rom som en hylende unge. Det hindrer også at mamma blir sint selv grunnet lydnivået. Han er velkommen tilbake med en gang han har roet seg ned. Ellers bruker vi noe inndragning av goder (typisk tv-tid og aktiviteter med oss), men time-out har vi egentlig ikke brukt noe særlig.

 

Vi forventer først og fremst at han har samme respekt for oss som vi har overfor han, han han holder seg til avtaler og at han overholder de (forholdsvis få) absolutte reglene vi har i huset. Familien vår er IKKE et demokrati, og det er v foreldre som har siste ord. Vi snakker veldig mye ellers om hvordan man uttrykker følelser og meninger uten å tråkke over andres følelser og grenser. Og ikke minst, vi gjentar ofte at vi er glad i han, og viser det med konkrete handlinger. Han er jo herlig, og den staheten og egenrådigheten hans kan bli skikkelige positive egenskaper om han lærer å bruke de riktig.

 

Dette har fungert godt frem til nylig. Må ser jeg at vi trolig begynner 6-års trassen, og at vi sannsynligvis må både øke forventningene våres til han og graden av friheten han får i hverdagen, samtidig som vi justerer på en del ting. Blant annet har jeg kommet til at vi skal redusere tv-tiden såvel som hva han får lov til på se på tv, da en del av han frekkeste fakter er direkte hentet fra tv-programmer.

 

Forøvrig hadde vi en komplett umulius frem til vi skrudde veldig igjen på disiplinen når han var 2,5 år. Frem til da gjorde vi alt etter "DIB-boken", og situasjon var alt annet enn harmonisk. Den dagen jeg sa høyt at "det er ikke du som bestemmer, det er mamma" med en tone som ikke åpnet til diskusjon, ble plutselig alt mye bedre og vi fikk en trygg og snill gutt.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar barna uten straff. Konsekvenser er noe annet, men aldri med straff som ikke har noe med situasjonen å gjøre. Barna mine er noen flotte barn som oppfører seg veldig bra.

Jeg prøvde meg nok endel på straff før jeg også, men har gått på noen foreldrekurs pga barn med autisme og der lærte jeg en annen måte å gjøre det på. Og hva jeg kan se, har det vært veldig mye mer utviklende med positive tilbakemeldinger og dialog. Jeg selv hadde syntes det var blodig urettferdig om jeg kranglet med samboeren og han sa at jeg ikke fikk bruke mobilen på tre dager. Eller hvis jeg hadde uflaks og knuste to glass på en dag, og dermed fikk beskjed om at jeg ikke fikk godteri til lørdag. Jeg hadde utviklet skikkelig negative følelser og til slutt gitt faen siden det uansett kom straff som var irrelevant for hendelsene.

Veldig godt poeng! Jeg tror det er større sjanse for tenåringsopprør ved en typisk straff/belønning oppdragelse. En slik oppdragelse skaper avstand mellom foreldre og barn og det er vel ikke det man ønsker?

 

Noen fine linker:

 

http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/tilknyttet-oppvekst/505-ditt-ansvar

 

http://www.tilknytningspedagogene.no/tilknytningsbloggen/tilknyttet-oppvekst/442-belonninger-har-bivirkninger

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere? Anonymous poster hash: 81c59...058

Nei, jeg forventer ikke at han HAR så god kontroll. Jeg forventer at han SKAL UTVIKLE det over tid.

 

Jeg understreker at vi ikke skriker til han, kjefter eller snakker nedsettende til han. Vi behandler han også med respekt med respekt, beordrer ikke han rundt og gir klare beskjeder som han er i stand til å forstå. Han har ogå full rett til føle det han måtte føle og si det han mener. I den grad det lar seg praktisk gjøre får han oppleve den naturlige konsekvensen av atferden sin: om han tuller med leksene, sier det seg selv at 1) det ikke blir tid til tv før middag; 2) læreren vil få se uferdige lekser (med melding om at dessverre samarbeidet ikke poden i dag). Han går på Montessoriskolen der vi bor, og de er passe strenge på at barn skal ta ansvar for egne handlinger. Om han trasser som en besatt, blir han sendt på rommet sitt for å roe seg ned, ikke som straff men fordi ingen har lyst til å være på samme rom som en hylende unge. Det hindrer også at mamma blir sint selv grunnet lydnivået. Han er velkommen tilbake med en gang han har roet seg ned. Ellers bruker vi noe inndragning av goder (typisk tv-tid og aktiviteter med oss), men time-out har vi egentlig ikke brukt noe særlig.

 

Vi forventer først og fremst at han har samme respekt for oss som vi har overfor han, han han holder seg til avtaler og at han overholder de (forholdsvis få) absolutte reglene vi har i huset. Familien vår er IKKE et demokrati, og det er v foreldre som har siste ord. Vi snakker veldig mye ellers om hvordan man uttrykker følelser og meninger uten å tråkke over andres følelser og grenser. Og ikke minst, vi gjentar ofte at vi er glad i han, og viser det med konkrete handlinger. Han er jo herlig, og den staheten og egenrådigheten hans kan bli skikkelige positive egenskaper om han lærer å bruke de riktig.

 

Dette har fungert godt frem til nylig. Må ser jeg at vi trolig begynner 6-års trassen, og at vi sannsynligvis må både øke forventningene våres til han og graden av friheten han får i hverdagen, samtidig som vi justerer på en del ting. Blant annet har jeg kommet til at vi skal redusere tv-tiden såvel som hva han får lov til på se på tv, da en del av han frekkeste fakter er direkte hentet fra tv-programmer.

 

Forøvrig hadde vi en komplett umulius frem til vi skrudde veldig igjen på disiplinen når han var 2,5 år. Frem til da gjorde vi alt etter "DIB-boken", og situasjon var alt annet enn harmonisk. Den dagen jeg sa høyt at "det er ikke du som bestemmer, det er mamma" med en tone som ikke åpnet til diskusjon, ble plutselig alt mye bedre og vi fikk en trygg og snill gutt.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Ingen vil være sammen med en hylende unge? Da må jeg spørre? Når du er lei deg og har mange følelser som raser, hvordan ville du da følt det hvis mannen din hadde sagt "Gå opp på rommet ditt, jeg vil ikke snakke med deg før du har roet deg ned!" Sjansen er stor for at du ville følt deg avvist og betydningsløs? Og kanskje du hadde blitt enda mer lei deg og da er det jo vanskeligere å roe seg ned!

 

Atferd i øyeblikket er en ting, men hvordan vil du at sønnen din skal bli som voksen og ektemann? En mann som ser sin kone og sine barn og kan snakke med dem om følelser, eller en mann som ikke er i kontakt med seg selv og vanskelig å nå inn til? Målet er ikke et snilt barn som ikke er umulig. Målet er et voksent menneske i harmoni med selv!

 

Les gjerne linkene jeg har lagt inn i et annet innlegg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere? Anonymous poster hash: 81c59...058

Nei, jeg forventer ikke at han HAR så god kontroll. Jeg forventer at han SKAL UTVIKLE det over tid.

Jeg understreker at vi ikke skriker til han, kjefter eller snakker nedsettende til han. Vi behandler han også med respekt med respekt, beordrer ikke han rundt og gir klare beskjeder som han er i stand til å forstå. Han har ogå full rett til føle det han måtte føle og si det han mener. I den grad det lar seg praktisk gjøre får han oppleve den naturlige konsekvensen av atferden sin: om han tuller med leksene, sier det seg selv at 1) det ikke blir tid til tv før middag; 2) læreren vil få se uferdige lekser (med melding om at dessverre samarbeidet ikke poden i dag). Han går på Montessoriskolen der vi bor, og de er passe strenge på at barn skal ta ansvar for egne handlinger. Om han trasser som en besatt, blir han sendt på rommet sitt for å roe seg ned, ikke som straff men fordi ingen har lyst til å være på samme rom som en hylende unge. Det hindrer også at mamma blir sint selv grunnet lydnivået. Han er velkommen tilbake med en gang han har roet seg ned. Ellers bruker vi noe inndragning av goder (typisk tv-tid og aktiviteter med oss), men time-out har vi egentlig ikke brukt noe særlig.

Vi forventer først og fremst at han har samme respekt for oss som vi har overfor han, han han holder seg til avtaler og at han overholder de (forholdsvis få) absolutte reglene vi har i huset. Familien vår er IKKE et demokrati, og det er v foreldre som har siste ord. Vi snakker veldig mye ellers om hvordan man uttrykker følelser og meninger uten å tråkke over andres følelser og grenser. Og ikke minst, vi gjentar ofte at vi er glad i han, og viser det med konkrete handlinger. Han er jo herlig, og den staheten og egenrådigheten hans kan bli skikkelige positive egenskaper om han lærer å bruke de riktig.

Dette har fungert godt frem til nylig. Må ser jeg at vi trolig begynner 6-års trassen, og at vi sannsynligvis må både øke forventningene våres til han og graden av friheten han får i hverdagen, samtidig som vi justerer på en del ting. Blant annet har jeg kommet til at vi skal redusere tv-tiden såvel som hva han får lov til på se på tv, da en del av han frekkeste fakter er direkte hentet fra tv-programmer.

Forøvrig hadde vi en komplett umulius frem til vi skrudde veldig igjen på disiplinen når han var 2,5 år. Frem til da gjorde vi alt etter "DIB-boken", og situasjon var alt annet enn harmonisk. Den dagen jeg sa høyt at "det er ikke du som bestemmer, det er mamma" med en tone som ikke åpnet til diskusjon, ble plutselig alt mye bedre og vi fikk en trygg og snill gutt. Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Ingen vil være sammen med en hylende unge? Da må jeg spørre? Når du er lei deg og har mange følelser som raser, hvordan ville du da følt det hvis mannen din hadde sagt "Gå opp på rommet ditt, jeg vil ikke snakke med deg før du har roet deg ned!" Sjansen er stor for at du ville følt deg avvist og betydningsløs? Og kanskje du hadde blitt enda mer lei deg og da er det jo vanskeligere å roe seg ned!

Atferd i øyeblikket er en ting, men hvordan vil du at sønnen din skal bli som voksen og ektemann? En mann som ser sin kone og sine barn og kan snakke med dem om følelser, eller en mann som ikke er i kontakt med seg selv og vanskelig å nå inn til? Målet er ikke et snilt barn som ikke er umulig. Målet er et voksent menneske i harmoni med selv!

Les gjerne linkene jeg har lagt inn i et annet innlegg. Anonymous poster hash: 81c59...058

Faktisk, hvis jeg begynte å hyle i sinne, ville mannen gått i et annet rom og ventet til jeg roet meg ned og var snakkandes. Det er ikke snakk om å ikke være med et barn som hyler fordi han er lei seg, men fordi han ikke får noe han lnsker seg og ikke klarer å akseptere det. Eksempel fra siste gang han ble sendt til å roe seg ned: gutten ber om sjokoladepudding til dessert. Vi sier nei, du har allerede fått is i dag (vi var hos venner til lunsj), du kan få en frukt. Han insisterer. Vi gjentar at han ikke får det. Han insisterer mer. Vi gjentar igjen at han ikke får det, at vi forstår hans skuffelse men at vi anser diskusjonen som ferdig. Vi prater om noe helt annet. Han klikker i vinkel, hyler, slår og pøver å hente en sjokoladepudding selv. Vi gjentar at han har fullt lov til å være skuffet, men ikke å slå pappa eller skape seg for en sak som allerede er lukket for vår del. Han får beskjed om å roe seg ned på rommet sitt, så kan vi prate mer senere. Ingen kjefting fra vår side, og full forståelse for skuffelsen. Men klare retningslinjer for hva som er sosialt akseptert og hva som ikke er det.

 

Jeg skrev det sikkert ikke klart, men følelser er faktisk noe vi snakker veldig mye om, siden det er så mange i omløp i familien. Og inntil nylig har han vært flink til å snakke om de ift alderen, det får han faktisk ros for på skolen. Men akkurat nå er han mer i opposisjon, og det har han full rett til, men da må han leve med konsekvensene.

 

Jeg var et vanskelig barn akkurat som gutten (og min far før meg, og min farmor før han). Jeg hadde ganske strenge, men veldig kjærlige foreldre. Vel, jeg gjorde livet deres til et helvete når jeg var liten, men jeg var faktisk en helt ok tenåring som ikke følte noe særlig behov for å opponere. For det første visste jeg godt hva som var rett og galt, for det andre hadde jeg alltid lov til å se hva jeg mente og hadde en god dialog med de hele veien, for det tredje stolte foreldrene mine på at jeg ikke ville misbruke den friheten de ga meg, og for det fjerde hadde jeg ryggrad nok til å ikke la meg påvirke av mine jevnaldrende.

 

Jeg synes disse diskusjonene er veldig interessante fordi de viser i hvilken grad man baserer seg på sin egen barndom og erafring med egne barn til å vurdere andres syn på oppdragelse. Jeg ser mange som oppdrar utmerkede samfunnsborgere med en myk og kjørlig stil. Jeg ser også daglig eksempler på ufordragelige barn uten grenser som forsøkes oppdratt på samme måte. Barn er forskjellige, ig det som fungerte med ditt barn fungerer ikke nødvendigvis med mitt.

 

 

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

[Plutselig_gravid]

Det finnes utallige måter å oppdra unger på. De fleste foreldre klarer helt fint å oppdra barna sine uten å lese en eneste bok, men jeg tror likevel at det er greit å stukket hodet sitt i noen artikler/bøker i ped og utviklingspsykologi. Det er fint å ha i bakhodet.

 

Det som jeg tenker ikke er så bra er om man låser seg helt til en oppdragermetode og ser på denne ene som en fasit. Da har man glemt en vesentlig ting oppi det hele. Nemlig det enkelte barnet! Det er blant annet gjennom prøving og feiling at jeg har blitt ordentlig kjent med barna mine.

Som mor til 4 barn har jeg for lengst innsett at jeg ikke kan behandle dem og oppdra dem nøyaktig lik. Det som fungerer og er bra for den ene, kan være ødeleggende for den andre. Hvis jeg hadde låst meg til en metode hadde jeg mest sannsynlig ødelagt minst et av barna. 

 

Til syvende og sist så tror jeg at det som påvirker barna aller mest er hvordan vi selv oppfører oss i det daglige og måten vi samspiller med andre. Hvordan lære barn om toleranse når man ikke er tolerant selv? Hvordan lære barn å ikke la seg undertrykke, hvis vi er undertrykket selv? 

Fokuset vårt bør være like mye rettet mot oss selv som mot barnet. Oppdragelsen likeså. Vi bør gå gjennom bagasjen vår i ny og ne og tenke over hvorfor vi er som vi er. Være klar over våre gode og dårlige sider. Finne ut hvorfor vi gjør som vi gjør og hvorfor vi tenker som vi gjør.