Dere som oppdrar barna med straff, belønning, time-out, inndragning av goder osv..

[Gjest Antarctica]

 

Synes du det er greit å le av barnet når det trasser? Det vil jeg si er respektløst ovenfor barnet.

Og så lurer jeg på hva du gjør når du er rasende etter barnet har ødelagt andres ting, som gjør at du er helt sikker på at barnet ikke gjør det igjen.

 

Anonymous poster hash: df5a3...8d4

 

Jeg ser ikke på en 4-åring som et barn i trassalder. Jeg ler ikke av barna som rutine, men jeg ler hvis de gjør noe helt påtatt barnslig som bare er for å provosere. Da ler de som regel sjøl også. Som sagt i det innlegget du svarte på: denslags nykker var over før ungene ble 4.

 

Og hvordan jeg kan være sikker på at de ikke ødelegger ting igjen: jeg er sjelden rasende, og ungene mine vet at det ikke er morsomt. Jeg "leker" ikke sint, og kommer ikke med tomme trusler. Jeg er sint på ekte, hvis jeg først er det, og det ønsker de ikke å oppleve igjen.  

[Anonym bruker]

 

 

Har aldri sagt at ungene ikke opplever konsekvenser av sin atferd. har bare sagt at konsekvenser er en annen ting enn straff, og det står jeg for. Tuller ungene ved maten, er de ikke sultne, og da er måltidet slutt.

 

Har heller aldri sagt noe om snille unger, i alle fall ikke toåringer. Bruker ikke ordet "snill" eller "slem" om barn hvis jeg kan unngå det.

 Det jeg sa var at dersom du har en 4- eller 7-åring og ser atferd som ikke er aldersadekvat, så har noe gått skeis tidligere. Gidd å lese før du bruker slegga, da!

 

Og tenåring har jeg hatt i 3 år alt, det går bare fint, takk. Mest fordi han er styrt av sin egen fornuft, ikke av vilkårlige reaksjoner utenfra...

 

 

Men hva om ungen tuller ved maten fordi han er sliten etter en lang dag i barnehagen og hektisk hentesituasjon osv. (Kanskje han er sulten, men enda mer sliten.) Da ville jeg jo "straffet" ungen for en situasjon jeg som forelder har skapt hvis jeg nektet ham å sitte ved matbordet, eller?

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

 

Da viser man at det er lov å være sliten, men at man likevel kan oppføre seg. Jeg har en treåring som innimellom legger seg utover bordet og sier at han er så sliten at han bare må sove litt. Da forklarer jeg at vi ikke sover ved bordet, men hvis han er ferdig med å spise så kan han få gå og legge seg på sofaen. Hvis ikke så får han sitte ved bordet sånn som resten av oss, og spise til han er ferdig. Da kan han få gå ifra og legge seg på sofaen. Da har han fått valget om å spise eller legge seg, og han står fritt til å velge det han helst vil. 

 

Det er lov å være sliten, og det er lov å bli lei seg og sint. Men ved matbordet gjelder visse regler, og de gjelder alle. Man trenger ikke bli sint, og man trenger ikke gi etter. Klart at barna blir trøtte etter lange dager, akkurat som oss. Men vi heller ligger ikke utover bordet eller skriker og hyler. Klarer man ikke å sitte ved bordet og spise, så får man heller la være. 

 

Anonymous poster hash: 9d416...2c9

[Anonym bruker]

 

 

Synes du det er greit å le av barnet når det trasser? Det vil jeg si er respektløst ovenfor barnet.

Og så lurer jeg på hva du gjør når du er rasende etter barnet har ødelagt andres ting, som gjør at du er helt sikker på at barnet ikke gjør det igjen.

 

Anonymous poster hash: df5a3...8d4

 

Jeg ser ikke på en 4-åring som et barn i trassalder. Jeg ler ikke av barna som rutine, men jeg ler hvis de gjør noe helt påtatt barnslig som bare er for å provosere. Da ler de som regel sjøl også. Som sagt i det innlegget du svarte på: denslags nykker var over før ungene ble 4.

 

Og hvordan jeg kan være sikker på at de ikke ødelegger ting igjen: jeg er sjelden rasende, og ungene mine vet at det ikke er morsomt. Jeg "leker" ikke sint, og kommer ikke med tomme trusler. Jeg er sint på ekte, hvis jeg først er det, og det ønsker de ikke å oppleve igjen.  

 

 

 

Så du kritiserer andre for å bruke frykt, mens du selv er verdensmester i å bruke frykt hos barna dine ("det ønsker de ikke å oppleve igjen"). Klarer ikke å ta deg seriøst lenger.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[Gjest Antarctica]

 

 

Har aldri sagt at ungene ikke opplever konsekvenser av sin atferd. har bare sagt at konsekvenser er en annen ting enn straff, og det står jeg for. Tuller ungene ved maten, er de ikke sultne, og da er måltidet slutt.

 

Har heller aldri sagt noe om snille unger, i alle fall ikke toåringer. Bruker ikke ordet "snill" eller "slem" om barn hvis jeg kan unngå det.

 Det jeg sa var at dersom du har en 4- eller 7-åring og ser atferd som ikke er aldersadekvat, så har noe gått skeis tidligere. Gidd å lese før du bruker slegga, da!

 

Og tenåring har jeg hatt i 3 år alt, det går bare fint, takk. Mest fordi han er styrt av sin egen fornuft, ikke av vilkårlige reaksjoner utenfra...

 

 

Men hva om ungen tuller ved maten fordi han er sliten etter en lang dag i barnehagen og hektisk hentesituasjon osv. (Kanskje han er sulten, men enda mer sliten.) Da ville jeg jo "straffet" ungen for en situasjon jeg som forelder har skapt hvis jeg nektet ham å sitte ved matbordet, eller?

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

Det belyses vel litt over her, jeg sa noe om å se individet. Se om individet er i underskudd osv, osv osv, det har jeg svart på. Men det blir litt mye "hva med ADHD, hva med når de er syke, hva når de er sultne, hva når de er 3 år yngre enn det du sier". Ingen løsninger kan overføre uten tilpasning, og unger med diagnoser var vel ikke helt tema for denne tråden, var det det? Jeg kan ingen ting om barn med diagnoser, og skjønner ikke helt hvorfor det alltid blandes inn. Regner med at de som har barn med spesielle behov er nødt til å ha spesiell metodikk, men jeg oppfatta at HI etterlyste alternativer mht VANLIGE barn.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Synes du det er greit å le av barnet når det trasser? Det vil jeg si er respektløst ovenfor barnet.

Og så lurer jeg på hva du gjør når du er rasende etter barnet har ødelagt andres ting, som gjør at du er helt sikker på at barnet ikke gjør det igjen.

 

Anonymous poster hash: df5a3...8d4

 

Jeg ser ikke på en 4-åring som et barn i trassalder. Jeg ler ikke av barna som rutine, men jeg ler hvis de gjør noe helt påtatt barnslig som bare er for å provosere. Da ler de som regel sjøl også. Som sagt i det innlegget du svarte på: denslags nykker var over før ungene ble 4.

 

Og hvordan jeg kan være sikker på at de ikke ødelegger ting igjen: jeg er sjelden rasende, og ungene mine vet at det ikke er morsomt. Jeg "leker" ikke sint, og kommer ikke med tomme trusler. Jeg er sint på ekte, hvis jeg først er det, og det ønsker de ikke å oppleve igjen.  

 

 

 

Så du kritiserer andre for å bruke frykt, mens du selv er verdensmester i å bruke frykt hos barna dine ("det ønsker de ikke å oppleve igjen"). Klarer ikke å ta deg seriøst lenger.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Hvor sto det om frykt?  Det er din tolkning.

Jeg skriver nå ellers ikke her på forumet primært for å imponere deg, da. Jeg syns temaet er interessant, og med 3 unger i ulike aldre så har jeg prøvd disse situasjonene før. Om du tar meg seriøst eller ikke er sånn sett irrelevant, søk råd et annet sted, da.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Synes du det er greit å le av barnet når det trasser? Det vil jeg si er respektløst ovenfor barnet.

Og så lurer jeg på hva du gjør når du er rasende etter barnet har ødelagt andres ting, som gjør at du er helt sikker på at barnet ikke gjør det igjen.

 

Anonymous poster hash: df5a3...8d4

 

Jeg ser ikke på en 4-åring som et barn i trassalder. Jeg ler ikke av barna som rutine, men jeg ler hvis de gjør noe helt påtatt barnslig som bare er for å provosere. Da ler de som regel sjøl også. Som sagt i det innlegget du svarte på: denslags nykker var over før ungene ble 4.

 

Og hvordan jeg kan være sikker på at de ikke ødelegger ting igjen: jeg er sjelden rasende, og ungene mine vet at det ikke er morsomt. Jeg "leker" ikke sint, og kommer ikke med tomme trusler. Jeg er sint på ekte, hvis jeg først er det, og det ønsker de ikke å oppleve igjen.  

 

 

 

Så du kritiserer andre for å bruke frykt, mens du selv er verdensmester i å bruke frykt hos barna dine ("det ønsker de ikke å oppleve igjen"). Klarer ikke å ta deg seriøst lenger.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Hvor sto det om frykt?  Det er din tolkning.

Jeg skriver nå ellers ikke her på forumet primært for å imponere deg, da. Jeg syns temaet er interessant, og med 3 unger i ulike aldre så har jeg prøvd disse situasjonene før. Om du tar meg seriøst eller ikke er sånn sett irrelevant, søk råd et annet sted, da.

 

 

 

Når du skriver at du blir så sint at dine barn ikke ønsker å oppleve det igjen, så tolker 99% av folk det som at barna blir redde eller opplever sterkt ubehag.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

 

 

 

Hehe, nei, jeg har ikke opplevd trass på SFO. Og nei, jeg har ikke "valgt å organisere livet mitt sånn", man kan ikke akkurat VELGE å la være å forsørge sine barn ved å ikke jobbe. Har aldri praktisert TV-nekt, men jeg FORSTÅR den anonyme. De fleste av oss MÅ jobbe, ikke alle kan gjøre som deg og slenge hjemme på trygd/bli forsørget av mannen. Jeg ble alene med 2 små uten nettverk, mann eller familie, og MÅTTE jobbe 100%. Så nei, jeg har ikke "valgt" at min eks skulle starte å være utro og begynne å denge meg, ingenting av dette er min skyld. Jeg måtte tilpasse livet mitt den situasjonen som oppstod. Mener du at jeg burde gå på sosialen og leve i narkisbolig bare for å ikke jobbe og la barna ha lange dager, hvis barna plutselig begynte å trasse? Snakk om jævla bedreviter...

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Jøss, så mye bitterhet!

Det er helt ok at du er sint på din eks, men ikke ta det ut på meg.

(For ordens skyld: jeg jobber. Helt frivillig. Men jeg syns likevel damen som nekta seksåringen tv kunne ha ringt SFO.)

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

 

 

 

Hehe, nei, jeg har ikke opplevd trass på SFO. Og nei, jeg har ikke "valgt å organisere livet mitt sånn", man kan ikke akkurat VELGE å la være å forsørge sine barn ved å ikke jobbe. Har aldri praktisert TV-nekt, men jeg FORSTÅR den anonyme. De fleste av oss MÅ jobbe, ikke alle kan gjøre som deg og slenge hjemme på trygd/bli forsørget av mannen. Jeg ble alene med 2 små uten nettverk, mann eller familie, og MÅTTE jobbe 100%. Så nei, jeg har ikke "valgt" at min eks skulle starte å være utro og begynne å denge meg, ingenting av dette er min skyld. Jeg måtte tilpasse livet mitt den situasjonen som oppstod. Mener du at jeg burde gå på sosialen og leve i narkisbolig bare for å ikke jobbe og la barna ha lange dager, hvis barna plutselig begynte å trasse? Snakk om jævla bedreviter...

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Jøss, så mye bitterhet!

Det er helt ok at du er sint på din eks, men ikke ta det ut på meg.

(For ordens skyld: jeg jobber. Helt frivillig. Men jeg syns likevel damen som nekta seksåringen tv kunne ha ringt SFO.)

 

 

 

Hvorfor skriver du da til folk som "valgte å organisere livet sitt sånn" at barnet får LANGE dager (altså ved normal arbeidstid) er dårlige foreldre? Du kan ikke ha så veldig stor margin med henting på SFO hvis du jobber vanlige arbeidstider. Jeg er ikke lenger sint på min eks, da han døde for 6 år siden og det meste er glemt. Jeg ville bare poengtere at det ikke er alt her i livet man kan velge, blant annet det å forsørge sine barn alene ved å jobbe fullt.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[sug lut]

Prøve-og-feilemetoden. Har fungert strålende.

 

Anonymous poster hash: f75a8...b1b

Hør, hør.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

 

 

 

Hehe, nei, jeg har ikke opplevd trass på SFO. Og nei, jeg har ikke "valgt å organisere livet mitt sånn", man kan ikke akkurat VELGE å la være å forsørge sine barn ved å ikke jobbe. Har aldri praktisert TV-nekt, men jeg FORSTÅR den anonyme. De fleste av oss MÅ jobbe, ikke alle kan gjøre som deg og slenge hjemme på trygd/bli forsørget av mannen. Jeg ble alene med 2 små uten nettverk, mann eller familie, og MÅTTE jobbe 100%. Så nei, jeg har ikke "valgt" at min eks skulle starte å være utro og begynne å denge meg, ingenting av dette er min skyld. Jeg måtte tilpasse livet mitt den situasjonen som oppstod. Mener du at jeg burde gå på sosialen og leve i narkisbolig bare for å ikke jobbe og la barna ha lange dager, hvis barna plutselig begynte å trasse? Snakk om jævla bedreviter...

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Jøss, så mye bitterhet!

Det er helt ok at du er sint på din eks, men ikke ta det ut på meg.

(For ordens skyld: jeg jobber. Helt frivillig. Men jeg syns likevel damen som nekta seksåringen tv kunne ha ringt SFO.)

 

 

 

Hvorfor skriver du da til folk som "valgte å organisere livet sitt sånn" at barnet får LANGE dager (altså ved normal arbeidstid) er dårlige foreldre? Du kan ikke ha så veldig stor margin med henting på SFO hvis du jobber vanlige arbeidstider. Jeg er ikke lenger sint på min eks, da han døde for 6 år siden og det meste er glemt. Jeg ville bare poengtere at det ikke er alt her i livet man kan velge, blant annet det å forsørge sine barn alene ved å jobbe fullt.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

De velger å bosette seg halvannen mil fra skolen. De velger å ikke bruke skoleskyss. Ikke be om hjelp fra besteforeldre eller andre avlastere. Ikke ringe SFO og forberede barnet på å bli henta. Ikke tilby barnet en banan hvis han har lavt blodsukker på slutten av dagen. Ikke legge ham tidsnok om kveldene så han blir utkjørt etter den lange dagen. Et cetera, 1000 ting man kan rette på for å gjøre en dårlig situasjon bedre. Men neida: nekt ungen barnetv, så blir det vel vei i vellinga. Prøvde vel bare å få fokus på at ungen ikke har valgt situasjonen, det er og blir de voksne (samme om de føler seg bundet - de har mer makt enn ungen.)

[Anonym bruker]

 

 

 

Har aldri sagt at ungene ikke opplever konsekvenser av sin atferd. har bare sagt at konsekvenser er en annen ting enn straff, og det står jeg for. Tuller ungene ved maten, er de ikke sultne, og da er måltidet slutt.

 

Har heller aldri sagt noe om snille unger, i alle fall ikke toåringer. Bruker ikke ordet "snill" eller "slem" om barn hvis jeg kan unngå det.

 Det jeg sa var at dersom du har en 4- eller 7-åring og ser atferd som ikke er aldersadekvat, så har noe gått skeis tidligere. Gidd å lese før du bruker slegga, da!

 

Og tenåring har jeg hatt i 3 år alt, det går bare fint, takk. Mest fordi han er styrt av sin egen fornuft, ikke av vilkårlige reaksjoner utenfra...

 

 

Men hva om ungen tuller ved maten fordi han er sliten etter en lang dag i barnehagen og hektisk hentesituasjon osv. (Kanskje han er sulten, men enda mer sliten.) Da ville jeg jo "straffet" ungen for en situasjon jeg som forelder har skapt hvis jeg nektet ham å sitte ved matbordet, eller?

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

Det belyses vel litt over her, jeg sa noe om å se individet. Se om individet er i underskudd osv, osv osv, det har jeg svart på. Men det blir litt mye "hva med ADHD, hva med når de er syke, hva når de er sultne, hva når de er 3 år yngre enn det du sier". Ingen løsninger kan overføre uten tilpasning, og unger med diagnoser var vel ikke helt tema for denne tråden, var det det? Jeg kan ingen ting om barn med diagnoser, og skjønner ikke helt hvorfor det alltid blandes inn. Regner med at de som har barn med spesielle behov er nødt til å ha spesiell metodikk, men jeg oppfatta at HI etterlyste alternativer mht VANLIGE barn.

 

 

Nå spurte jeg ikke for å kverulere eller noe altså, men fordi jeg oppriktig lurte på hva du ville gjort i akkurat min situasjon, siden jeg som sagt av og til blir litt rådvill selv. Jeg har bare ett (lite) barn, og holder fortsatt på med prøving og feiling her. (Jeg har for øvrig ikke nevnt noe om diagnoser.)

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

[Gjest Antarctica]

 

Sånn samla sett tror jeg HI prøver å sette fokus på det å oppdra til indrestyrte individer heller enn ytrestyrte. Å lære unger av med å gjøre det som er forbudt gjennom trusler om straff (eller som noen her kaller det: konsekvenser - feil bruk av ordet, men dog!) er lett å oppnå. Det er bare å slå ned på alt de gjør feil og sørge for at de tripper engstelig rundt. Men så snart de føler seg sikre på at ingen ser på, gjør de akkurat det de vil. For de vet ikke hva man KAN gjøre, de vet bare hva som er LOV. Og det er jo gjerne to ulike begreper...

 

Å lære unger å tenke sjøl og å gjøre det riktige FORDI det er det riktige, uavhengig av hvem som ser på - det tar tid. Og det er den oppgaven vi foreldre ikke kan løse ved hjelp av klistremerker og poenger. Barn er ikke hunder på dressurkurs. Det er respektløst å redusere deres hverdag til læringsmål som oppnås via belønnings- og sanksjonssystemer.

 

Anonym (...)7d3, logikken din henger på greip - ei stund. Selvsagt er det ingen som mener at man skal si dikkedikk til alt og aldri nekte ungene noe. Men når man tar en hylende unge med seg under armen fra SFO, syns jeg faktisk det er ille nok for barnet. Hvorfor hevne seg med å nekte ham tv resten av kvelden? Det er for meg det TYPISKE eksempelet på hvordan man blander kortene og innfører vilkårlige straffer for ting som ikke har sammenheng. Det dreier seg mer om at foreldrene skal føle overtak enn at ungene skal "lære" noe. Å nekte ham tv er ikke med på å lære ham å håndtere sinne, det lærer ham å undertrykke sinne.

 

Min eldste hata alltid hentesituasjoner, både i bhg og i SFO. Han ville ha gått en tv-løs barndom i møte hvis jeg skulle ha prøvd å lære han av med det ved å nekte ham tv. I stedet gjorde vi gode avtaler. Jeg fortalte at det var trist å bli møtt med "NEEEIIII!" når jeg har gleda meg til å møte ham. Det skjønte han. Det var også lurt å ha god tid til å sitte der litt, så han rakk å pakke sammen og avslutte leken. Hvis jeg ikke hadde god tid, kunne jeg ringe litt i forveien og be de ansatte forberede ham, sånn at han fikk starte med avviklingen selv, begynne å kle på seg og være mentalt "ferdig" med SFO når han ble henta.

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

Hvis 7-åringen knuser andres leker med vilje - jeg ville ha målt temperaturen da også, for det er også helt atypisk etter en viss alder. Men skulle det skje, ville jeg selvsagt blitt rasende første gang, det ville ingenlunde bli noen andre gang. Det kan jeg love deg.

 

Og alle barn bør spise det de får servert, like å spille fotball og være generelt uniforme.

 

jeg har et barn som sliter med selvregulering. Konflikter er ikke til å unngå og når de oppstår er de voldsomme.

 

Barn er forskjellige og har forskjellige behov. Vi er gode foreldre og vi har fått mye hjelp og veiledning og hun blir stadig bedre men at du påstår at siden jenta mi ikke er som alle andre så har vi feilet som foreldre er ganske påståelig.

 

Men Skjotta, konkret HVA er det jeg sier som du reagerer på?

Mener du virkelig at den veiledningen dere får, går ut på å ikke ta høyde for alder når man reagerer på noe, og  å belønne barnet med klistremerker og sanksjonere det med minuspoeng? For den veilederen ville jeg gjerne se i aksjon.

 

Jeg bruker ikke uttrykket "feilet som foreldre". Men jeg syns at med normale unger, kan man ha normale forventninger, som står i forhold til alderen. Om det er diagnosebarn osv, så henter du da ikke innspill her fra oss, som ikke har kjennskap til barnets spesielle behov, regner jeg med?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

 

 

 

Hehe, nei, jeg har ikke opplevd trass på SFO. Og nei, jeg har ikke "valgt å organisere livet mitt sånn", man kan ikke akkurat VELGE å la være å forsørge sine barn ved å ikke jobbe. Har aldri praktisert TV-nekt, men jeg FORSTÅR den anonyme. De fleste av oss MÅ jobbe, ikke alle kan gjøre som deg og slenge hjemme på trygd/bli forsørget av mannen. Jeg ble alene med 2 små uten nettverk, mann eller familie, og MÅTTE jobbe 100%. Så nei, jeg har ikke "valgt" at min eks skulle starte å være utro og begynne å denge meg, ingenting av dette er min skyld. Jeg måtte tilpasse livet mitt den situasjonen som oppstod. Mener du at jeg burde gå på sosialen og leve i narkisbolig bare for å ikke jobbe og la barna ha lange dager, hvis barna plutselig begynte å trasse? Snakk om jævla bedreviter...

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Jøss, så mye bitterhet!

Det er helt ok at du er sint på din eks, men ikke ta det ut på meg.

(For ordens skyld: jeg jobber. Helt frivillig. Men jeg syns likevel damen som nekta seksåringen tv kunne ha ringt SFO.)

 

 

 

Hvorfor skriver du da til folk som "valgte å organisere livet sitt sånn" at barnet får LANGE dager (altså ved normal arbeidstid) er dårlige foreldre? Du kan ikke ha så veldig stor margin med henting på SFO hvis du jobber vanlige arbeidstider. Jeg er ikke lenger sint på min eks, da han døde for 6 år siden og det meste er glemt. Jeg ville bare poengtere at det ikke er alt her i livet man kan velge, blant annet det å forsørge sine barn alene ved å jobbe fullt.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

De velger å bosette seg halvannen mil fra skolen. De velger å ikke bruke skoleskyss. Ikke be om hjelp fra besteforeldre eller andre avlastere. Ikke ringe SFO og forberede barnet på å bli henta. Ikke tilby barnet en banan hvis han har lavt blodsukker på slutten av dagen. Ikke legge ham tidsnok om kveldene så han blir utkjørt etter den lange dagen. Et cetera, 1000 ting man kan rette på for å gjøre en dårlig situasjon bedre. Men neida: nekt ungen barnetv, så blir det vel vei i vellinga. Prøvde vel bare å få fokus på at ungen ikke har valgt situasjonen, det er og blir de voksne (samme om de føler seg bundet - de har mer makt enn ungen.)

 

 

 

Ikke alle kan bo hvor de vil - ved skilsmisse må du gjerne flytte dit du har råd til. Mange kommuner har dårlig med leiemarked. Ikke alle skoler har skoleskyss fra SFO - her har de bare skolebuss etter skolen, på SFO må man hente selv. Ikke alle har besteforeldre eller annen familie. Det at man kan tilby litt mat og ringe på forhånd og forberede er noe som man kan velge, men man kan ikke velge seg en familie/avlaster, hvilket hus man vil og skoleskyss som ikke eksisterer.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[Anonym bruker]

Vi bruker belønningssystem i blant som forsterkning når det er noe som er ekstra krevende. Bruker veldig sjelden time-out eller "straff", men det har hendt noen fåtall ganger at vi har gjennomført en salgs time out/pause i situasjoner der hun har vært ekstremt sint, høylytt og voldsom. Vi har sagt at hun kan sitte der til hun har samlet seg litt og er klar til å prate om saken. Straff er ikke noe vi er tilhengere av, men noen typer oppførsel/valg man tar har en konsekvens. Dette er råd vi har fått av ppt som kjenner vårt barn og våre utfordringer godt.

 

Anonymous poster hash: 2cdbd...fcf

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

 

 

 

Hehe, nei, jeg har ikke opplevd trass på SFO. Og nei, jeg har ikke "valgt å organisere livet mitt sånn", man kan ikke akkurat VELGE å la være å forsørge sine barn ved å ikke jobbe. Har aldri praktisert TV-nekt, men jeg FORSTÅR den anonyme. De fleste av oss MÅ jobbe, ikke alle kan gjøre som deg og slenge hjemme på trygd/bli forsørget av mannen. Jeg ble alene med 2 små uten nettverk, mann eller familie, og MÅTTE jobbe 100%. Så nei, jeg har ikke "valgt" at min eks skulle starte å være utro og begynne å denge meg, ingenting av dette er min skyld. Jeg måtte tilpasse livet mitt den situasjonen som oppstod. Mener du at jeg burde gå på sosialen og leve i narkisbolig bare for å ikke jobbe og la barna ha lange dager, hvis barna plutselig begynte å trasse? Snakk om jævla bedreviter...

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Jøss, så mye bitterhet!

Det er helt ok at du er sint på din eks, men ikke ta det ut på meg.

(For ordens skyld: jeg jobber. Helt frivillig. Men jeg syns likevel damen som nekta seksåringen tv kunne ha ringt SFO.)

 

 

 

Hvorfor skriver du da til folk som "valgte å organisere livet sitt sånn" at barnet får LANGE dager (altså ved normal arbeidstid) er dårlige foreldre? Du kan ikke ha så veldig stor margin med henting på SFO hvis du jobber vanlige arbeidstider. Jeg er ikke lenger sint på min eks, da han døde for 6 år siden og det meste er glemt. Jeg ville bare poengtere at det ikke er alt her i livet man kan velge, blant annet det å forsørge sine barn alene ved å jobbe fullt.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

De velger å bosette seg halvannen mil fra skolen. De velger å ikke bruke skoleskyss. Ikke be om hjelp fra besteforeldre eller andre avlastere. Ikke ringe SFO og forberede barnet på å bli henta. Ikke tilby barnet en banan hvis han har lavt blodsukker på slutten av dagen. Ikke legge ham tidsnok om kveldene så han blir utkjørt etter den lange dagen. Et cetera, 1000 ting man kan rette på for å gjøre en dårlig situasjon bedre. Men neida: nekt ungen barnetv, så blir det vel vei i vellinga. Prøvde vel bare å få fokus på at ungen ikke har valgt situasjonen, det er og blir de voksne (samme om de føler seg bundet - de har mer makt enn ungen.)

 

 

 

Ikke alle kan bo hvor de vil - ved skilsmisse må du gjerne flytte dit du har råd til. Mange kommuner har dårlig med leiemarked. Ikke alle skoler har skoleskyss fra SFO - her har de bare skolebuss etter skolen, på SFO må man hente selv. Ikke alle har besteforeldre eller annen familie. Det at man kan tilby litt mat og ringe på forhånd og forberede er noe som man kan velge, men man kan ikke velge seg en familie/avlaster, hvilket hus man vil og skoleskyss som ikke eksisterer.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Ja, det er fæle greier. Og ungene blir skadelidende. Så da er det nok best at de ikke får se tv heller.

[Anonym bruker]

Jeg jobber i sosialtjenesten i NAV og vi flommer over av 18-19-20 åringer som ikke har en sjanse i arbeidslivet fordi de aldri har blitt stilt krav til og aldri trengt å føle konsekvenser på kroppen. Man må forberede barna på voksenlivet så tidlig som mulig. Selvsagt er vel de fleste enige i at indre motivasjon er det beste, men det er for de færreste gjennonførbart for man er ikke mamma 100 % av døgnet. Jeg må forsikre meg om at mine barn vet at alle handlinger får konsekvenser, alternativet er at påtalemyndigheten må lære de om konsekvenser når de bikker 18. Da har man hvertfall sviktet!

 

Anonymous poster hash: bb5f7...9c1

[Gjest Antarctica]

Jeg jobber i sosialtjenesten i NAV og vi flommer over av 18-19-20 åringer som ikke har en sjanse i arbeidslivet fordi de aldri har blitt stilt krav til og aldri trengt å føle konsekvenser på kroppen. Man må forberede barna på voksenlivet så tidlig som mulig. Selvsagt er vel de fleste enige i at indre motivasjon er det beste, men det er for de færreste gjennonførbart for man er ikke mamma 100 % av døgnet. Jeg må forsikre meg om at mine barn vet at alle handlinger får konsekvenser, alternativet er at påtalemyndigheten må lære de om konsekvenser når de bikker 18. Da har man hvertfall sviktet!

 

Anonymous poster hash: bb5f7...9c1

Indre motivasjon er vel det eksakt MOTSATTE av å ha en mamma rundt seg 100% av døgnet. I alle fall i min bok, der betyr det at man unnlater å gjøre feil ting fordi man vet hva man i stedet bør gjøre. Ytre motivasjon, derimot, er å gjøre det mamma belønner og skjule det hun misliker.

[Anonym bruker]

Jeg jobber i sosialtjenesten i NAV og vi flommer over av 18-19-20 åringer som ikke har en sjanse i arbeidslivet fordi de aldri har blitt stilt krav til og aldri trengt å føle konsekvenser på kroppen. Man må forberede barna på voksenlivet så tidlig som mulig. Selvsagt er vel de fleste enige i at indre motivasjon er det beste, men det er for de færreste gjennonførbart for man er ikke mamma 100 % av døgnet. Jeg må forsikre meg om at mine barn vet at alle handlinger får konsekvenser, alternativet er at påtalemyndigheten må lære de om konsekvenser når de bikker 18. Da har man hvertfall sviktet!

 

Anonymous poster hash: bb5f7...9c1

Morsom du! Du må nok slå opp hva indre motivasjon betyr, for det er nettopp de barna som er i stand til å regulere seg selv uten at mamma/påtalemyndighet står over dem og passer på.

 

Anonymous poster hash: edf92...038

[Anonym bruker]

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere? Anonymous poster hash: 81c59...058

Nei, jeg forventer ikke at han HAR så god kontroll. Jeg forventer at han SKAL UTVIKLE det over tid.

 

Jeg understreker at vi ikke skriker til han, kjefter eller snakker nedsettende til han. Vi behandler han også med respekt med respekt, beordrer ikke han rundt og gir klare beskjeder som han er i stand til å forstå. Han har ogå full rett til føle det han måtte føle og si det han mener. I den grad det lar seg praktisk gjøre får han oppleve den naturlige konsekvensen av atferden sin: om han tuller med leksene, sier det seg selv at 1) det ikke blir tid til tv før middag; 2) læreren vil få se uferdige lekser (med melding om at dessverre samarbeidet ikke poden i dag). Han går på Montessoriskolen der vi bor, og de er passe strenge på at barn skal ta ansvar for egne handlinger. Om han trasser som en besatt, blir han sendt på rommet sitt for å roe seg ned, ikke som straff men fordi ingen har lyst til å være på samme rom som en hylende unge. Det hindrer også at mamma blir sint selv grunnet lydnivået. Han er velkommen tilbake med en gang han har roet seg ned. Ellers bruker vi noe inndragning av goder (typisk tv-tid og aktiviteter med oss), men time-out har vi egentlig ikke brukt noe særlig.

 

Vi forventer først og fremst at han har samme respekt for oss som vi har overfor han, han han holder seg til avtaler og at han overholder de (forholdsvis få) absolutte reglene vi har i huset. Familien vår er IKKE et demokrati, og det er v foreldre som har siste ord. Vi snakker veldig mye ellers om hvordan man uttrykker følelser og meninger uten å tråkke over andres følelser og grenser. Og ikke minst, vi gjentar ofte at vi er glad i han, og viser det med konkrete handlinger. Han er jo herlig, og den staheten og egenrådigheten hans kan bli skikkelige positive egenskaper om han lærer å bruke de riktig.

 

Dette har fungert godt frem til nylig. Må ser jeg at vi trolig begynner 6-års trassen, og at vi sannsynligvis må både øke forventningene våres til han og graden av friheten han får i hverdagen, samtidig som vi justerer på en del ting. Blant annet har jeg kommet til at vi skal redusere tv-tiden såvel som hva han får lov til på se på tv, da en del av han frekkeste fakter er direkte hentet fra tv-programmer.

 

Forøvrig hadde vi en komplett umulius frem til vi skrudde veldig igjen på disiplinen når han var 2,5 år. Frem til da gjorde vi alt etter "DIB-boken", og situasjon var alt annet enn harmonisk. Den dagen jeg sa høyt at "det er ikke du som bestemmer, det er mamma" med en tone som ikke åpnet til diskusjon, ble plutselig alt mye bedre og vi fikk en trygg og snill gutt.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Ingen vil være sammen med en hylende unge? Da må jeg spørre? Når du er lei deg og har mange følelser som raser, hvordan ville du da følt det hvis mannen din hadde sagt "Gå opp på rommet ditt, jeg vil ikke snakke med deg før du har roet deg ned!" Sjansen er stor for at du ville følt deg avvist og betydningsløs? Og kanskje du hadde blitt enda mer lei deg og da er det jo vanskeligere å roe seg ned!

 

Atferd i øyeblikket er en ting, men hvordan vil du at sønnen din skal bli som voksen og ektemann? En mann som ser sin kone og sine barn og kan snakke med dem om følelser, eller en mann som ikke er i kontakt med seg selv og vanskelig å nå inn til? Målet er ikke et snilt barn som ikke er umulig. Målet er et voksent menneske i harmoni med selv!

 

Les gjerne linkene jeg har lagt inn i et annet innlegg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

 

Denne måtte jeg nesten kommentere. En av mine håpefuller skriker veldig mye, men det er ikke i situasjoner der han er sint eller opprørt. Tvert imot. Han brølere fordi han synes det er gøy, og da fjerner vi ham, fordi det faktisk er så høyt at ingen klarer å være i nærheten!

 

 

 

Anonymous poster hash: 3211a...54d

[*Miss Marple*]

Sånn samla sett tror jeg HI prøver å sette fokus på det å oppdra til indrestyrte individer heller enn ytrestyrte. Å lære unger av med å gjøre det som er forbudt gjennom trusler om straff (eller som noen her kaller det: konsekvenser - feil bruk av ordet, men dog!) er lett å oppnå. Det er bare å slå ned på alt de gjør feil og sørge for at de tripper engstelig rundt. Men så snart de føler seg sikre på at ingen ser på, gjør de akkurat det de vil. For de vet ikke hva man KAN gjøre, de vet bare hva som er LOV. Og det er jo gjerne to ulike begreper...

 

Å lære unger å tenke sjøl og å gjøre det riktige FORDI det er det riktige, uavhengig av hvem som ser på - det tar tid. Og det er den oppgaven vi foreldre ikke kan løse ved hjelp av klistremerker og poenger. Barn er ikke hunder på dressurkurs. Det er respektløst å redusere deres hverdag til læringsmål som oppnås via belønnings- og sanksjonssystemer.

 

Anonym (...)7d3, logikken din henger på greip - ei stund. Selvsagt er det ingen som mener at man skal si dikkedikk til alt og aldri nekte ungene noe. Men når man tar en hylende unge med seg under armen fra SFO, syns jeg faktisk det er ille nok for barnet. Hvorfor hevne seg med å nekte ham tv resten av kvelden? Det er for meg det TYPISKE eksempelet på hvordan man blander kortene og innfører vilkårlige straffer for ting som ikke har sammenheng. Det dreier seg mer om at foreldrene skal føle overtak enn at ungene skal "lære" noe. Å nekte ham tv er ikke med på å lære ham å håndtere sinne, det lærer ham å undertrykke sinne.

 

Min eldste hata alltid hentesituasjoner, både i bhg og i SFO. Han ville ha gått en tv-løs barndom i møte hvis jeg skulle ha prøvd å lære han av med det ved å nekte ham tv. I stedet gjorde vi gode avtaler. Jeg fortalte at det var trist å bli møtt med "NEEEIIII!" når jeg har gleda meg til å møte ham. Det skjønte han. Det var også lurt å ha god tid til å sitte der litt, så han rakk å pakke sammen og avslutte leken. Hvis jeg ikke hadde god tid, kunne jeg ringe litt i forveien og be de ansatte forberede ham, sånn at han fikk starte med avviklingen selv, begynne å kle på seg og være mentalt "ferdig" med SFO når han ble henta.

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

Hvis 7-åringen knuser andres leker med vilje - jeg ville ha målt temperaturen da også, for det er også helt atypisk etter en viss alder. Men skulle det skje, ville jeg selvsagt blitt rasende første gang, det ville ingenlunde bli noen andre gang. Det kan jeg love deg.

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

[skjotta]

 

 

 

Sånn samla sett tror jeg HI prøver å sette fokus på det å oppdra til indrestyrte individer heller enn ytrestyrte. Å lære unger av med å gjøre det som er forbudt gjennom trusler om straff (eller som noen her kaller det: konsekvenser - feil bruk av ordet, men dog!) er lett å oppnå. Det er bare å slå ned på alt de gjør feil og sørge for at de tripper engstelig rundt. Men så snart de føler seg sikre på at ingen ser på, gjør de akkurat det de vil. For de vet ikke hva man KAN gjøre, de vet bare hva som er LOV. Og det er jo gjerne to ulike begreper...

 

Å lære unger å tenke sjøl og å gjøre det riktige FORDI det er det riktige, uavhengig av hvem som ser på - det tar tid. Og det er den oppgaven vi foreldre ikke kan løse ved hjelp av klistremerker og poenger. Barn er ikke hunder på dressurkurs. Det er respektløst å redusere deres hverdag til læringsmål som oppnås via belønnings- og sanksjonssystemer.

 

Anonym (...)7d3, logikken din henger på greip - ei stund. Selvsagt er det ingen som mener at man skal si dikkedikk til alt og aldri nekte ungene noe. Men når man tar en hylende unge med seg under armen fra SFO, syns jeg faktisk det er ille nok for barnet. Hvorfor hevne seg med å nekte ham tv resten av kvelden? Det er for meg det TYPISKE eksempelet på hvordan man blander kortene og innfører vilkårlige straffer for ting som ikke har sammenheng. Det dreier seg mer om at foreldrene skal føle overtak enn at ungene skal "lære" noe. Å nekte ham tv er ikke med på å lære ham å håndtere sinne, det lærer ham å undertrykke sinne.

 

Min eldste hata alltid hentesituasjoner, både i bhg og i SFO. Han ville ha gått en tv-løs barndom i møte hvis jeg skulle ha prøvd å lære han av med det ved å nekte ham tv. I stedet gjorde vi gode avtaler. Jeg fortalte at det var trist å bli møtt med "NEEEIIII!" når jeg har gleda meg til å møte ham. Det skjønte han. Det var også lurt å ha god tid til å sitte der litt, så han rakk å pakke sammen og avslutte leken. Hvis jeg ikke hadde god tid, kunne jeg ringe litt i forveien og be de ansatte forberede ham, sånn at han fikk starte med avviklingen selv, begynne å kle på seg og være mentalt "ferdig" med SFO når han ble henta.

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

Hvis 7-åringen knuser andres leker med vilje - jeg ville ha målt temperaturen da også, for det er også helt atypisk etter en viss alder. Men skulle det skje, ville jeg selvsagt blitt rasende første gang, det ville ingenlunde bli noen andre gang. Det kan jeg love deg.

Og alle barn bør spise det de får servert, like å spille fotball og være generelt uniforme.

 

jeg har et barn som sliter med selvregulering. Konflikter er ikke til å unngå og når de oppstår er de voldsomme.

 

Barn er forskjellige og har forskjellige behov. Vi er gode foreldre og vi har fått mye hjelp og veiledning og hun blir stadig bedre men at du påstår at siden jenta mi ikke er som alle andre så har vi feilet som foreldre er ganske påståelig.

Men Skjotta, konkret HVA er det jeg sier som du reagerer på?

Mener du virkelig at den veiledningen dere får, går ut på å ikke ta høyde for alder når man reagerer på noe, og å belønne barnet med klistremerker og sanksjonere det med minuspoeng? For den veilederen ville jeg gjerne se i aksjon.

 

Jeg bruker ikke uttrykket "feilet som foreldre". Men jeg syns at med normale unger, kan man ha normale forventninger, som står i forhold til alderen. Om det er diagnosebarn osv, så henter du da ikke innspill her fra oss, som ikke har kjennskap til barnets spesielle behov, regner jeg med?

"Har de ikke slutta med denslags i 4- årsalderen har du sovet de foregående 3 årene"

 

Ingen diagnose, ingen "spesielle behov" annet enn at hun ikke er lik som dine unger.

 

Hva er "normal"? Hvem avgjør hvilken standard som setter grensen mellom "normal" og "unormal"

 

Det jeg reagerer på er at du hevder at alle barn skal passe inn i den samme forma og passer de ikke inn, vel, da er de enten ikke normale ellers så har foreldrene feilet.

 

hadde du visst hvor langt vi har kommet (og nei, vi bruker ikke klistremerker) med bruk av konsekvenser og visst hvor stolt jeg blir når hun blir beskrevet som høflig og flink og snill av andre som ikke kjente henne for 3-4-5 år siden... kanskje du ikke ville vært så bastant på hva "normalt" er....

[Anonym bruker]

 

Jeg ser ikke på en 4-åring som et barn i trassalder. Jeg ler ikke av barna som rutine, men jeg ler hvis de gjør noe helt påtatt barnslig som bare er for å provosere. Da ler de som regel sjøl også. Som sagt i det innlegget du svarte på: denslags nykker var over før ungene ble 4.

 

Og hvordan jeg kan være sikker på at de ikke ødelegger ting igjen: jeg er sjelden rasende, og ungene mine vet at det ikke er morsomt. Jeg "leker" ikke sint, og kommer ikke med tomme trusler. Jeg er sint på ekte, hvis jeg først er det, og det ønsker de ikke å oppleve igjen.

 

Hvis du blir så sint at det hindrer barnet i å gjenta en negativ atferd, er jo det straff. Du tilfører et ubehag (hos barnet) som reduserer sannsynligheten for at atferden gjentar seg = straff. Jeg lurer på hva du gjør når du er så sint, hvordan du viser det. Du skriver jo selv at barna dine ikke ønsker å oppleve det igjen, så det må jo være veldig ubehagelig for dem.

 

Anonymous poster hash: df5a3...8d4

[Chl85]

Sånn samla sett tror jeg HI prøver å sette fokus på det å oppdra til indrestyrte individer heller enn ytrestyrte. Å lære unger av med å gjøre det som er forbudt gjennom trusler om straff (eller som noen her kaller det: konsekvenser - feil bruk av ordet, men dog!) er lett å oppnå. Det er bare å slå ned på alt de gjør feil og sørge for at de tripper engstelig rundt. Men så snart de føler seg sikre på at ingen ser på, gjør de akkurat det de vil. For de vet ikke hva man KAN gjøre, de vet bare hva som er LOV. Og det er jo gjerne to ulike begreper...

 

Å lære unger å tenke sjøl og å gjøre det riktige FORDI det er det riktige, uavhengig av hvem som ser på - det tar tid. Og det er den oppgaven vi foreldre ikke kan løse ved hjelp av klistremerker og poenger. Barn er ikke hunder på dressurkurs. Det er respektløst å redusere deres hverdag til læringsmål som oppnås via belønnings- og sanksjonssystemer.

 

Anonym (...)7d3, logikken din henger på greip - ei stund. Selvsagt er det ingen som mener at man skal si dikkedikk til alt og aldri nekte ungene noe. Men når man tar en hylende unge med seg under armen fra SFO, syns jeg faktisk det er ille nok for barnet. Hvorfor hevne seg med å nekte ham tv resten av kvelden? Det er for meg det TYPISKE eksempelet på hvordan man blander kortene og innfører vilkårlige straffer for ting som ikke har sammenheng. Det dreier seg mer om at foreldrene skal føle overtak enn at ungene skal "lære" noe. Å nekte ham tv er ikke med på å lære ham å håndtere sinne, det lærer ham å undertrykke sinne.

 

Min eldste hata alltid hentesituasjoner, både i bhg og i SFO. Han ville ha gått en tv-løs barndom i møte hvis jeg skulle ha prøvd å lære han av med det ved å nekte ham tv. I stedet gjorde vi gode avtaler. Jeg fortalte at det var trist å bli møtt med "NEEEIIII!" når jeg har gleda meg til å møte ham. Det skjønte han. Det var også lurt å ha god tid til å sitte der litt, så han rakk å pakke sammen og avslutte leken. Hvis jeg ikke hadde god tid, kunne jeg ringe litt i forveien og be de ansatte forberede ham, sånn at han fikk starte med avviklingen selv, begynne å kle på seg og være mentalt "ferdig" med SFO når han ble henta.

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

Hvis 7-åringen knuser andres leker med vilje - jeg ville ha målt temperaturen da også, for det er også helt atypisk etter en viss alder. Men skulle det skje, ville jeg selvsagt blitt rasende første gang, det ville ingenlunde bli noen andre gang. Det kan jeg love deg.

 

Nå er det jo ikke ALLE barn som tar ut trassen når de er 1,5 -2 år da... Min trasset lite eller ingentingen fra 0 til 2,5 år... så startet det. Tror selv at det ikke er helt uvanlig da pedagogene i bhg sa at dette var naturlig. Pluss at det ofte kan være andre ting en oppdragelsen som kan utløse "trass". Det være seg flytting, nytt familiemedlem osv.

 

Uansett var jo bare eksempler satt litt på spissen. Og en 7 åring kan vel krangle, bli veldig sint og i sinne slenge en leke i gulvet som da kanskje blir ødelagt? Eller er det helt umulig? Og kanskje da tro eller prøve seg på det samme igjen, dersom det eneste som kom ut av den negative handlingen var å unnskylde seg. Har ikke 7 åring selv, men var bare en interesse å se hva slags metoder som eventuelt ble brukt i de gitte situasjoner. Har ikke klokketro på at alle barn følger en fasit.

 

På meg virket det som om Hi og enkelte andre mente at det ikke ble brukt konsekvenser i det hele tatt. Trudde et øyeblikk at barna durer frem akkurat som de vil, uten "konsekvens" overhodet for negative handlinger o.l. Men ser jo at det de mente var at det er konsekvenser relatert til til den aktuelle hendelsen. Noe jeg ser på som sunn fornuft. He he

[Gjest Antarctica]

 

 

Du sier mye fornuftig, men jeg føler likevel at det er noe som skurrer ved ditt syn på barneoppdragelse.

 

F.eks snakker du varmt om respekt og ikke styre barn med trusler og frykt. Likevel avslutter du dette innlegget med å fortelle at om barnet ditt gjør noe galt (som alle barn gjør iblant, selv om de vet bedre) så blir du så rasende at du lover at det ikke skjer igjen?

 

Hvor kommer kommunikasjon og det å sette seg ned og forklare da? Hvor kommer respekten for barnets følelser?

 

Når du blir så sint at du føler deg sikker på at det ikke skjer igjen (noe som også ofte viser seg å ikke holde stikk. Tilogmed barn som vet de får bank strekker strikken når det gjelder "ulovlige" handlinger) lurer jeg på hvordan du kan kritisere andre for å oppdra barna med trusler og frykt? Å la være å gjøre noe fordi mamma blir rasende er vel ikke like bra som å ikke gjøre det fordi man skjønner at det er dumt/farlig og at andre blir såret?

 

Jeg er ikke fryktelig opptatt av å være pedagogisk korrekt og jeg kan både true med staff (som jeg har lært egentlig er konsekvens, men det er ikke et ord jeg bruker) og bestikke når det stormer som verst, men jeg kan love at jeg aldri har vært så sint at barna har vært redd for meg.

 

Likevel (eller heller derfor) har jeg høflige og veloppdragne tenåringer. Mini har et stykke igjen for å kunne kalles noen av delene, men jeg har håp om å få henne trygt i havn også. Og det uten å ha et eneste studiepoeng i pedagogikk.

 

Aller først: eksemplene var hypotetiske. Etter 2-3 års alder har ungene mine skjønt at det å ødelegge for andre er trist og sårende for den det gjelder.

 

Men hvis vi ser generelt: Jeg blir sint fordi jeg har menneskelige følelser, og syns at ungene skal lære at det har mennesker. Hvis barnet knuser andres ting med vilje, tror jeg det ville være umenneskelig å ikke bli sint - av respekt for det ANDRE barnet. Dersom dere tolker det til at jeg skremmer noen, er det jo basert på deres egen måte å være sint på, eller deres eget bilde av hvordan man "bør reagere".

 

Hva med at den som knuste leken med vilje (og som i tillegg er beskrevet som 7 år gammel!) får skikkelig, skikkelig dårlig samvittighet? Det tror jeg faktisk funker, og det ville ha vært innholdet i en eventuell skjennepreken. Jeg tror nemlig ikke på rent fysiske erstatninger som "ha må betale for en ny med sine egne penger." Da lærer man dem opp til at andres følelser betyr lite, mens ting og penger alltid kan gjøre det godt igjen. Men det er feil. 

 

Edit: Jeg har heller ikke studiepoeng i pedagogikk.

Og miss Marple - du kan true med straff, men ikke med konsekvens Konsekvenser er følger, straff er en villet hevn. Det er ansvarsfraskrivelse av mødrene å si "jeg bruker ikke straff, men handlinger må få konsekvenser." Da later de som om det er en naturgitt følge av barnets atferd. Det er ikke sant.

Endret 13. november 2014 av Pashla&pashlingene

[Gjest Antarctica]

 

 

 

"Har de ikke slutta med denslags i 4- årsalderen har du sovet de foregående 3 årene"

 

Ingen diagnose, ingen "spesielle behov" annet enn at hun ikke er lik som dine unger.

 

Hva er "normal"? Hvem avgjør hvilken standard som setter grensen mellom "normal" og "unormal"

 

Det jeg reagerer på er at du hevder at alle barn skal passe inn i den samme forma og passer de ikke inn, vel, da er de enten ikke normale ellers så har foreldrene feilet.

 

hadde du visst hvor langt vi har kommet (og nei, vi bruker ikke klistremerker) med bruk av konsekvenser og visst hvor stolt jeg blir når hun blir beskrevet som høflig og flink og snill av andre som ikke kjente henne for 3-4-5 år siden... kanskje du ikke ville vært så bastant på hva "normalt" er....

 

Ja, dere har kommet langt. Men det er du selv som sier at hun sliter med selvregulering. Det er ikke jeg som stiller noen diagnose på ditt barn, det er jo du som  beskriver hennes spesielle behov, dere søkte veiledning.Og jeg tar ikke høyde for denslags i mine kommentarer heller, det er riktig, for jeg oppfatta ikke at HI starta denne tråden om barn med spesielle behov. 

 

Men eksakt hva er det jeg sier om barn som er så kontroversielt? Jeg sier at jeg IKKE liker vurderingsskjemaene med poenggiving og årsak/virkningspedagogikk, nettopp fordi de prøver å gjøre ungene til roboter. Jeg har ikke på noe punkt framholdt at unger er like eller at de skal passe inn i samme form, jeg beskrev i eksempelet hva jeg ville ha gjort hvis MITT barn gjorde ting de var blitt for store til.

 

Ser du ikke at dersom et barn gjør noe som ikke står i forhold til alder, da er det jo rett å reagere og undre seg (f eks i skole el barnehage) - ellers ville ikke de som NETTOPP trenger mer veiledning få det!