Dere som oppdrar barna med straff, belønning, time-out, inndragning av goder osv..

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg oppdrar barna mine uten straff og belønning.

 

Jeg tror de fleste som bruker straff og belønning gjør det av mange grunner. De fleste gjør det fordi de føler de mangler alternativer, noen gjør det fordi de synes oppdragelsen "går for sent", de vil ha raskere resultater og atter andre gjør det av ren latskap.

 

Her på dib finnes kun to alternativer: det er "dulling"/snakke ungene i hjel eller straff/belønning.

 

Dessverre så er mange foreldre så opptatt av målet (veloppdragne barn) at de ikke reflekterer så mye over hvilke spor middelet/metoden setter.

 

Må forresten legge til at jeg har 3 barn som går for å være veloppdragne, utrolig nok!!!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Halleluja og tusen takk for at det finnes slike som deg!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

 

Så hva er mirakelkuren? Bare lurer siden dere tydeligvis har funnet den "riktige" måten?.

 

Eksempel 1: 4 åring som klikker fordi du la skjeen oppå grøten og ikke ved siden av, kommanderer så å få ny grøt, du sier nei og forklarer hvorfor. 4 åring godkjenner ikke svar og begynner å slå etter deg og roer seg ikke.... Hva gjør dere da? (Lurer oppriktig)

 

Eksempel 2: 7 Åring har med vilje ødelagt søsterens leke under en krangel. Du snakker med han og han forstår at det er dårlig gjort og unnskylder seg over søsteren..... Så gjør han det samme igjen dagen etter. Hva gjør dere da? Altså dere bruker ikke konsekvens av noe slag? Ingen advarsler og goder eller lignende som blir tatt bort? Lurer veldig på hva dere gjør

 

For tro det eller ei.... Barn er så utrolig forskjellige og noen er "lettere" å oppdra enn andre. Jeg var svææært lett å oppdra som unge fordi jeg var veldig samvittighetsfull og du trengte ikke be meg om en ting 2 ganger. Hadde ikke trassanfall eller noe lignende. "En liten engel", he he. Så kom lillebror.... Å hei hvor det går Da fikk foreldra mine seg noe å bryne seg på.

HI kan du ikke si hvordan du ville løse disse eksemplene?

 

Anonymous poster hash: 7e14e...536

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg oppdrar barna mine uten straff og belønning.

 

Jeg tror de fleste som bruker straff og belønning gjør det av mange grunner. De fleste gjør det fordi de føler de mangler alternativer, noen gjør det fordi de synes oppdragelsen "går for sent", de vil ha raskere resultater og atter andre gjør det av ren latskap.

 

Her på dib finnes kun to alternativer: det er "dulling"/snakke ungene i hjel eller straff/belønning.

 

Dessverre så er mange foreldre så opptatt av målet (veloppdragne barn) at de ikke reflekterer så mye over hvilke spor middelet/metoden setter.

 

Må forresten legge til at jeg har 3 barn som går for å være veloppdragne, utrolig nok!!!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Halleluja og tusen takk for at det finnes slike som deg!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Så hva er mirakelkuren? Bare lurer siden dere tydeligvis har funnet den "riktige" måten?.

 

Eksempel 1: 4 åring som klikker fordi du la skjeen oppå grøten og ikke ved siden av, kommanderer så å få ny grøt, du sier nei og forklarer hvorfor. 4 åring godkjenner ikke svar og begynner å slå etter deg og roer seg ikke.... Hva gjør dere da? (Lurer oppriktig)

 

Eksempel 2: 7 Åring har med vilje ødelagt søsterens leke under en krangel. Du snakker med han og han forstår at det er dårlig gjort og unnskylder seg over søsteren..... Så gjør han det samme igjen dagen etter. Hva gjør dere da? Altså dere bruker ikke konsekvens av noe slag? Ingen advarsler og goder eller lignende som blir tatt bort? Lurer veldig på hva dere gjør

 

For tro det eller ei.... Barn er så utrolig forskjellige og noen er "lettere" å oppdra enn andre. Jeg var svææært lett å oppdra som unge fordi jeg var veldig samvittighetsfull og du trengte ikke be meg om en ting 2 ganger. Hadde ikke trassanfall eller noe lignende. "En liten engel", he he. Så kom lillebror.... Å hei hvor det går Da fikk foreldra mine seg noe å bryne seg på.

HI kan du ikke si hvordan du ville løse disse eksemplene?

 

Anonymous poster hash: 7e14e...536

Jeg er ikke HI

 

I tilfelle 1 skynder jeg meg alltid å anerkjenne barnet. Jeg sier med en gang "Å ville du ikke ha skjeen der, beklager! Det skal jeg huske på til i morgen! Lover!" Leste dette i en bok en gang og det har funket som hakket møkk på alle mine tre. Når barnet kjenner seg anerkjent og respektert unngår vi hyling og trasseanfall.

 

I tilfelle nr 2 måtte gutten erstattet leken på et eller annet vis. Ved penger, jobbing for far eller mor eller liknende, eller på en annen passende måte.

 

 

Anonymous poster hash: edf92...038

[Gjest Antarctica]

Sånn samla sett tror jeg HI prøver å sette fokus på det å oppdra til indrestyrte individer heller enn ytrestyrte. Å lære unger av med å gjøre det som er forbudt gjennom trusler om straff (eller som noen her kaller det: konsekvenser - feil bruk av ordet, men dog!) er lett å oppnå. Det er bare å slå ned på alt de gjør feil og sørge for at de tripper engstelig rundt. Men så snart de føler seg sikre på at ingen ser på, gjør de akkurat det de vil. For de vet ikke hva man KAN gjøre, de vet bare hva som er LOV. Og det er jo gjerne to ulike begreper...

 

Å lære unger å tenke sjøl og å gjøre det riktige FORDI det er det riktige, uavhengig av hvem som ser på - det tar tid. Og det er den oppgaven vi foreldre ikke kan løse ved hjelp av klistremerker og poenger. Barn er ikke hunder på dressurkurs. Det er respektløst å redusere deres hverdag til læringsmål som oppnås via belønnings- og sanksjonssystemer.

 

Anonym (...)7d3, logikken din henger på greip - ei stund. Selvsagt er det ingen som mener at man skal si dikkedikk til alt og aldri nekte ungene noe. Men når man tar en hylende unge med seg under armen fra SFO, syns jeg faktisk det er ille nok for barnet. Hvorfor hevne seg med å nekte ham tv resten av kvelden? Det er for meg det TYPISKE eksempelet på hvordan man blander kortene og innfører vilkårlige straffer for ting som ikke har sammenheng. Det dreier seg mer om at foreldrene skal føle overtak enn at ungene skal "lære" noe. Å nekte ham tv er ikke med på å lære ham å håndtere sinne, det lærer ham å undertrykke sinne.

 

Min eldste hata alltid hentesituasjoner, både i bhg og i SFO. Han ville ha gått en tv-løs barndom i møte hvis jeg skulle ha prøvd å lære han av med det ved å nekte ham tv. I stedet gjorde vi gode avtaler. Jeg fortalte at det var trist å bli møtt med "NEEEIIII!" når jeg har gleda meg til å møte ham. Det skjønte han. Det var også lurt å ha god tid til å sitte der litt, så han rakk å pakke sammen og avslutte leken. Hvis jeg ikke hadde god tid, kunne jeg ringe litt i forveien og be de ansatte forberede ham, sånn at han fikk starte med avviklingen selv, begynne å kle på seg og være mentalt "ferdig" med SFO når han ble henta.

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

Hvis 7-åringen knuser andres leker med vilje - jeg ville ha målt temperaturen da også, for det er også helt atypisk etter en viss alder. Men skulle det skje, ville jeg selvsagt blitt rasende første gang, det ville ingenlunde bli noen andre gang. Det kan jeg love deg.

[Anonym bruker]

Norske barn blir generelt ansett som mye mindre høflige enn for eksempel engelske og franske. Denne "frie barneoppdragelsen" der foreldre enda BEKLAGER til barnet når barnet trasser er jo bare dumt. Hele samfunnet er bygget opp slik at det eksisterer normer for oppførsel i forskjellige situasjoner, og avvik blir sanksjonert på en eller annen måte. Hvis en voksen trasser, skriker og griner på jobben så får man etter hvert sparken. Man får i hvert fall skriftlig advarsel. Hvis en voksen skaper trøbbel, hyler, skriker og slår midt på gata så blir man satt i arresten hvis politiet ser deg, til du roer deg ned. Synes eksempel med henne som ville BEKLAGE seg overfor en fireåring som hyler og slår fordi en SKJE ligger feil tar kaka!

 

Vi snakker om følelser mye i familien. Jeg har vært alene med mine barn i nesten 3 år, uten avlastning, samvær med far eller noe særlig besøk. Jeg hadde med andre ord barn med meg hele tiden bortsett fra den tiden jeg var på jobb og den tiden de sov. Likevel var det ikke vanskelig, siden vi hadde rutiner og regler for hvilken konsekvens man får for hva. Konsekvensen bør være knyttet til overtredelsen - ser du på TV i smug etter at mor har sagt at TV-tiden er over, innskrenkes TV-tiden neste dag. Hvis barnet stikker på besøk til kompis etter skolen og ikke sier fra - ingen besøk de 3 nærmeste dagene. Behandler man sykkelen uforsikrig fordi man ikke GIDDER (a la slenger sykkelen på flisene ute og ødelegger dem, selv om han VET at sykkelen skal settes mot veggen etter bruk) - forsvinner sykkelen i en uke.

 

Når det gjelder mat, så serveres den maten jeg har laget. Jeg tar barna med på råd i forkant, men når middag er servert så er det den maten, og ikke snakk om å lage seg en brødskive i stedet for eller lage en egen middag til det ene barnet som "ikke liker". Har fungert i alle år det. Nå har jeg barn som spiser så å si alt.

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[skjotta]

Sånn samla sett tror jeg HI prøver å sette fokus på det å oppdra til indrestyrte individer heller enn ytrestyrte. Å lære unger av med å gjøre det som er forbudt gjennom trusler om straff (eller som noen her kaller det: konsekvenser - feil bruk av ordet, men dog!) er lett å oppnå. Det er bare å slå ned på alt de gjør feil og sørge for at de tripper engstelig rundt. Men så snart de føler seg sikre på at ingen ser på, gjør de akkurat det de vil. For de vet ikke hva man KAN gjøre, de vet bare hva som er LOV. Og det er jo gjerne to ulike begreper...

 

Å lære unger å tenke sjøl og å gjøre det riktige FORDI det er det riktige, uavhengig av hvem som ser på - det tar tid. Og det er den oppgaven vi foreldre ikke kan løse ved hjelp av klistremerker og poenger. Barn er ikke hunder på dressurkurs. Det er respektløst å redusere deres hverdag til læringsmål som oppnås via belønnings- og sanksjonssystemer.

 

Anonym (...)7d3, logikken din henger på greip - ei stund. Selvsagt er det ingen som mener at man skal si dikkedikk til alt og aldri nekte ungene noe. Men når man tar en hylende unge med seg under armen fra SFO, syns jeg faktisk det er ille nok for barnet. Hvorfor hevne seg med å nekte ham tv resten av kvelden? Det er for meg det TYPISKE eksempelet på hvordan man blander kortene og innfører vilkårlige straffer for ting som ikke har sammenheng. Det dreier seg mer om at foreldrene skal føle overtak enn at ungene skal "lære" noe. Å nekte ham tv er ikke med på å lære ham å håndtere sinne, det lærer ham å undertrykke sinne.

 

Min eldste hata alltid hentesituasjoner, både i bhg og i SFO. Han ville ha gått en tv-løs barndom i møte hvis jeg skulle ha prøvd å lære han av med det ved å nekte ham tv. I stedet gjorde vi gode avtaler. Jeg fortalte at det var trist å bli møtt med "NEEEIIII!" når jeg har gleda meg til å møte ham. Det skjønte han. Det var også lurt å ha god tid til å sitte der litt, så han rakk å pakke sammen og avslutte leken. Hvis jeg ikke hadde god tid, kunne jeg ringe litt i forveien og be de ansatte forberede ham, sånn at han fikk starte med avviklingen selv, begynne å kle på seg og være mentalt "ferdig" med SFO når han ble henta.

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

Hvis 7-åringen knuser andres leker med vilje - jeg ville ha målt temperaturen da også, for det er også helt atypisk etter en viss alder. Men skulle det skje, ville jeg selvsagt blitt rasende første gang, det ville ingenlunde bli noen andre gang. Det kan jeg love deg.

 

Og alle barn bør spise det de får servert, like å spille fotball og være generelt uniforme.

 

jeg har et barn som sliter med selvregulering. Konflikter er ikke til å unngå og når de oppstår er de voldsomme.

 

Barn er forskjellige og har forskjellige behov. Vi er gode foreldre og vi har fått mye hjelp og veiledning og hun blir stadig bedre men at du påstår at siden jenta mi ikke er som alle andre så har vi feilet som foreldre er ganske påståelig.

[Anonym bruker]

Sånn samla sett tror jeg HI prøver å sette fokus på det å oppdra til indrestyrte individer heller enn ytrestyrte. Å lære unger av med å gjøre det som er forbudt gjennom trusler om straff (eller som noen her kaller det: konsekvenser - feil bruk av ordet, men dog!) er lett å oppnå. Det er bare å slå ned på alt de gjør feil og sørge for at de tripper engstelig rundt. Men så snart de føler seg sikre på at ingen ser på, gjør de akkurat det de vil. For de vet ikke hva man KAN gjøre, de vet bare hva som er LOV. Og det er jo gjerne to ulike begreper...

 

Å lære unger å tenke sjøl og å gjøre det riktige FORDI det er det riktige, uavhengig av hvem som ser på - det tar tid. Og det er den oppgaven vi foreldre ikke kan løse ved hjelp av klistremerker og poenger. Barn er ikke hunder på dressurkurs. Det er respektløst å redusere deres hverdag til læringsmål som oppnås via belønnings- og sanksjonssystemer.

 

Anonym (...)7d3, logikken din henger på greip - ei stund. Selvsagt er det ingen som mener at man skal si dikkedikk til alt og aldri nekte ungene noe. Men når man tar en hylende unge med seg under armen fra SFO, syns jeg faktisk det er ille nok for barnet. Hvorfor hevne seg med å nekte ham tv resten av kvelden? Det er for meg det TYPISKE eksempelet på hvordan man blander kortene og innfører vilkårlige straffer for ting som ikke har sammenheng. Det dreier seg mer om at foreldrene skal føle overtak enn at ungene skal "lære" noe. Å nekte ham tv er ikke med på å lære ham å håndtere sinne, det lærer ham å undertrykke sinne.

 

Min eldste hata alltid hentesituasjoner, både i bhg og i SFO. Han ville ha gått en tv-løs barndom i møte hvis jeg skulle ha prøvd å lære han av med det ved å nekte ham tv. I stedet gjorde vi gode avtaler. Jeg fortalte at det var trist å bli møtt med "NEEEIIII!" når jeg har gleda meg til å møte ham. Det skjønte han. Det var også lurt å ha god tid til å sitte der litt, så han rakk å pakke sammen og avslutte leken. Hvis jeg ikke hadde god tid, kunne jeg ringe litt i forveien og be de ansatte forberede ham, sånn at han fikk starte med avviklingen selv, begynne å kle på seg og være mentalt "ferdig" med SFO når han ble henta.

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

Hvis 7-åringen knuser andres leker med vilje - jeg ville ha målt temperaturen da også, for det er også helt atypisk etter en viss alder. Men skulle det skje, ville jeg selvsagt blitt rasende første gang, det ville ingenlunde bli noen andre gang. Det kan jeg love deg.

Synes du det er greit å le av barnet når det trasser? Det vil jeg si er respektløst ovenfor barnet.

Og så lurer jeg på hva du gjør når du er rasende etter barnet har ødelagt andres ting, som gjør at du er helt sikker på at barnet ikke gjør det igjen.

 

Anonymous poster hash: df5a3...8d4

[Giss]

Herlighet da.

Vis meg den forelderen som hevder å ha den perfekte metode og gjør alt rett og jeg skal vise deg en løgner - muligvis mest for seg selv.

Et av de mest markante fellestrekk ved oss foreldre er at vi alle er mennesker og dermed har både gode sider og feil og mangler. Vi har selvinnsikt på noen punkter men aldri på alle og vi har både instinkter og egen barndom med i bagasjen.

Vi gjør alle feil og uansett hvilke ped-bøker man leser (og ja, jeg har lest en del jeg og) så må vi prøve og feile i forhold til våre barn. De er nemlig individer de også og det som er rett for den ene er ikke rett for den andre.

De aller fleste er faktisk gode foreldre - selv de som velger andre metoder enn man selv gjør. Ene og alene fordi de gjør sitt beste og elsker sine barn høyere enn seg selv. Og det vet barna!

De dårlige foreldre er ikke nødvendigvis de som gir barnet sitt et klistermerke i belønning for å ha ryddet rommet sitt. De dårlige foreldre er de som ikke bryr seg/ikke ta ansvar/ikke klare å sette seg selv i andre rekke når det trengs osv.

Vi gjør alle det beste vi kan for ungene våre. Det burde være unødvendig å hakke på andre på dette viset så lenge folk faktisk ikke mishandler sine barn - og det er ganske langt fra et klistermerke til mishandling....

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg oppdrar barna mine uten straff og belønning.

 

Jeg tror de fleste som bruker straff og belønning gjør det av mange grunner. De fleste gjør det fordi de føler de mangler alternativer, noen gjør det fordi de synes oppdragelsen "går for sent", de vil ha raskere resultater og atter andre gjør det av ren latskap.

 

Her på dib finnes kun to alternativer: det er "dulling"/snakke ungene i hjel eller straff/belønning.

 

Dessverre så er mange foreldre så opptatt av målet (veloppdragne barn) at de ikke reflekterer så mye over hvilke spor middelet/metoden setter.

 

Må forresten legge til at jeg har 3 barn som går for å være veloppdragne, utrolig nok!!!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Halleluja og tusen takk for at det finnes slike som deg!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Så hva er mirakelkuren? Bare lurer siden dere tydeligvis har funnet den "riktige" måten?.

 

Eksempel 1: 4 åring som klikker fordi du la skjeen oppå grøten og ikke ved siden av, kommanderer så å få ny grøt, du sier nei og forklarer hvorfor. 4 åring godkjenner ikke svar og begynner å slå etter deg og roer seg ikke.... Hva gjør dere da? (Lurer oppriktig)

 

Eksempel 2: 7 Åring har med vilje ødelagt søsterens leke under en krangel. Du snakker med han og han forstår at det er dårlig gjort og unnskylder seg over søsteren..... Så gjør han det samme igjen dagen etter. Hva gjør dere da? Altså dere bruker ikke konsekvens av noe slag? Ingen advarsler og goder eller lignende som blir tatt bort? Lurer veldig på hva dere gjør

 

For tro det eller ei.... Barn er så utrolig forskjellige og noen er "lettere" å oppdra enn andre. Jeg var svææært lett å oppdra som unge fordi jeg var veldig samvittighetsfull og du trengte ikke be meg om en ting 2 ganger. Hadde ikke trassanfall eller noe lignende. "En liten engel", he he. Så kom lillebror.... Å hei hvor det går Da fikk foreldra mine seg noe å bryne seg på.

HI kan du ikke si hvordan du ville løse disse eksemplene?

 

Anonymous poster hash: 7e14e...536

Jeg er ikke HI

 

I tilfelle 1 skynder jeg meg alltid å anerkjenne barnet. Jeg sier med en gang "Å ville du ikke ha skjeen der, beklager! Det skal jeg huske på til i morgen! Lover!" Leste dette i en bok en gang og det har funket som hakket møkk på alle mine tre. Når barnet kjenner seg anerkjent og respektert unngår vi hyling og trasseanfall.

 

I tilfelle nr 2 måtte gutten erstattet leken på et eller annet vis. Ved penger, jobbing for far eller mor eller liknende, eller på en annen passende måte.

 

 

Anonymous poster hash: edf92...038

 

 

jeg må bare påpeke at 'oi, unnskyld, ville du ikke ha skjeen der..det visst ikke mamma! skal huske det.. osv.' i mitt tilfelle har skapt et monster som stadig finner på nye ting som er galt! målet blir liksom at mamma skal si unnskyld, det mente jeg ikke! det toppet seg da jeg skulle si unnskyld for ting hun fant på at jeg gjorde..

 

så hvis hun blir sinna for at skjeen ligger oppå og ikke ved siden av grøten nå, så sier vi enkelt og greit: 'greit, vil du ikke spise med den skjeen, så får du gå fra bordet uten grøt, og sette deg der borte og vente til vi andre har spist.. og ikke noe TV, ipad eller andre morsomme ting i ventetiden'

 

kan jo ikke la ungene holde på slikt? da blir de bortskjemte drittunger som tror hele verden dreier seg rundt dem og deres behov!!!

 

 

Anonymous poster hash: 5e38c...79a

[prekæs]

Jeg tror ikke man uten videre kan sitte å si at det ene eller andre fungerer. Det som fungerte med min eldste, fungerte definitivt ikke med nestemann og min minste fungerer heller ikke noe av det som fungerte på de to andre. Tror vel muligens at man må "møte" ungen utfra den han eller hun er og definitivt ikke lage seg en mal man lever etter uansett.

[Anonym bruker]

Hvis 7 åringen slår seg vrang og det blir masse tull og krangling ved legging en kveld må han kanskje legge seg en halvtime tidligere dagen etter. Rett og slett fordi det tar tid med krangling, og da kommer han for sent i seng. Da blir konsekvensen at han må legge seg tidligere til vi ser at han kan legge seg uten problemer. 

 

Om han gjør noe skikkelig galt så kanskje han ikke får spille xbox den dagen eller mister noe annet han synes er gøy...

 

Og jeg har sagt mange ganger at om han ikke gjør ferdig leksene sine før trening så blir det ikke trening (han bruker veeeeldig lang tid noen ganger fordi han synes det er kjedelig og ikke vil gjøre det). 

 

Hva mener du jeg skal gjøre da? La han droppe leksene også kan han dra på trening? Hva lærer han av det?

 

I denne verden er det en hel masse konsekvenser for ting. Særlig det norske samfunn er bygget på et sterkt sanksjonssystem, i å med at vi ikke har militærmakt som trussel. De barna som vokser opp og tror alle er interessert i å diskutere ting med dem til det evige, og som tror at ingen blir sure, og at ingen vil ta fra dem ting i livet grunnet deres egen oppførsel - de kommer til å få verden i trynet når de flytter ut. JA, man kan faktisk miste jobb, hus, partner og venner som konsekvens for det man gjør. Kanskje greit de slipper å miste de tingene, men at de heller lærer dette før?

 

 

Anonymous poster hash: 511bc...afe

[Sint naken biltyv]

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

[Anonym bruker]

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

 

 

Men hva ville du gjort om en 2-3-åring gjorde det samme da? Har nemlig en midt i trassalderen selv, og jeg vil veldig gjerne at denne perioden skal gå over til rikig tid, og unngå at han prøver å manipulere folk resten av livet.

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

[Gjest Antarctica]

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Og med små barn, la oss si på 6 år, har du 6 minutter på deg for at de skal se sammenhengen mellom lovbruddet og "konsekvensen" av det. Just sayin'.

Endret 12. november 2014 av Pashla&pashlingene

[ms.Pond]

Jeg tror ikke det finnes én rett måte å oppdra barn på. Det finnes distinkte feil metoder å bruke, men de er de fleste klar over. Men når det kommer til hva som er rett, så tror jeg den enkelte forelder i de fleste tilfeller er flinkere til å oppdra sitt eget barn enn det noen andre er. Klart det alltid vil være unntak, og også endel som kan ha behov for tips og inputs til hvordan man kan gå fram, men den direkte måten å oppdra barnet sitt på kan man ikke lære av å lese en diskusjon på dib. For, helt ærlig, alle barn passer ikke inn i kategoriene og retningslinjene som dras opp her. 

Kjempefint for de barna det fungerer for, at de har foreldre som tar tak i oppdragelsen på en sånn måte. Og like fint for de barna det ikke fungerer for, at de har foreldre som tar tak i oppdragelsen på en annen måte!. Det er ikke nødvendig å kritisere eller kommentere andres valg og måter å oppdra sine barn på, med mindre man ser det tråkker over grensa for mishandling. 

 

Alle er vi interesserte i at våre barn skal bli funksjonelle, selvstendige og omgjengelige voksne, og vi legger opp til det på den beste måten vi klarer. Vi er også interesserte i at barna våre skal ha det best mulig i oppveksten, men det vil ikke nødvendigvis si å legge seg flat i alle situasjoner, og la barna ta styringen. Vi er foreldre, vi er autoriteter, og vi er de som skal vise barna verden og hvordan den fungerer. Og det må vi gjøre på den best mulige måten som vi har kapasitet til å få til. Noe jeg tror de aller aller fleste gjør. 

 

Å starte en diskusjon om hva som er rett oppdragelsesmåte for alle blir litt som å diskutere hva som er best av epler og bananer. For noen er epler definitivt best, mens for andre er bananer en vinner. Og noen igjen foretrekker appelsiner. Men alle tre er like bra for oss, om enn ikke nødvendigvis på helt samme måte. 

Måten vi merker at det vi gjør er rett eller galt på er å se på reaksjonene til barnet. Er barnet trygt, harmonisk og omgjengelig, ja da gjør vi noe rett. Er barnet mistenksomt, trekker seg unna, og virker engstelig, så bør vi gå i oss selv og spørre hvorfor og hva vi kan gjøre annerledes. 

 

Ingen er guder og overmennesker, vi er vanlige mammaer og pappaer og vi gjør så godt vi kan. Ingen er feilfrie, og ingen er perfekte. Men alle gjør vi så godt vi kan og ønsker det beste for barna våre. De som ønsker hjelp kan be om det, og da står man selvsagt fritt til å komme med sine egne erfaringer og råd, og de som ikke ønsker det har antakelig alt under kontroll, og trenger da ikke å får høre at de gjør ting på "feil" måte. 

[Anonym bruker]

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[Gjest Antarctica]

 

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

 

 

Men hva ville du gjort om en 2-3-åring gjorde det samme da? Har nemlig en midt i trassalderen selv, og jeg vil veldig gjerne at denne perioden skal gå over til rikig tid, og unngå at han prøver å manipulere folk resten av livet.

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

Toåringen som forlanger at skeia skal ligge et bestemt sted, kan legge den der sjøl.

Har liten tålmodighet ved matbordet. To "tulleting" og måltidet er over uten flere varsler.

[Anonym bruker]

 

 

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

 

 

Men hva ville du gjort om en 2-3-åring gjorde det samme da? Har nemlig en midt i trassalderen selv, og jeg vil veldig gjerne at denne perioden skal gå over til rikig tid, og unngå at han prøver å manipulere folk resten av livet.

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

Toåringen som forlanger at skeia skal ligge et bestemt sted, kan legge den der sjøl.

Har liten tålmodighet ved matbordet. To "tulleting" og måltidet er over uten flere varsler.

 

 

Nettopp, da bruker du konsekvens. Men neida, du må selvfølgelig si at alle som ikke har snille toåringer har feilet som foreldre. Det er nesten som jeg håper at karma kommer og bite deg i rompa når barna dine kommer i tenårene og begynner å teste grensene dine.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Til henne som lurer på hva man helt konkret vil gjøre med en 4-åring som klikker fordi skeia ligger feil sted: Dette er nykker og trass som ungene skal gjøre seg ferdig med i 1,5 til 2 års alder. Har de ikke avslutta denslags før 4-årsalderen, har du sovet i timen de tre foregående år. Hvis MIN 4-åring hadde klaga på hvor skeia ble lagt ville jeg ha ledd høyt, og hvis han hadde begynt å slå vilt rundt seg etterpå ville jo måltidet ha vært over før det begynte. (Sannsynligvis ville jeg ha målt feberen på ham også, for dette ville være meget atypisk. Ikke fordi mine er så "snille", men fordi småbarnstrass har sin tid i livet. De som har tafatte foreldre i den tida vil prøve å manipulere folk resten av livet.)

 

 

 

Men hva ville du gjort om en 2-3-åring gjorde det samme da? Har nemlig en midt i trassalderen selv, og jeg vil veldig gjerne at denne perioden skal gå over til rikig tid, og unngå at han prøver å manipulere folk resten av livet.

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

Toåringen som forlanger at skeia skal ligge et bestemt sted, kan legge den der sjøl.

Har liten tålmodighet ved matbordet. To "tulleting" og måltidet er over uten flere varsler.

 

 

Nettopp, da bruker du konsekvens. Men neida, du må selvfølgelig si at alle som ikke har snille toåringer har feilet som foreldre. Det er nesten som jeg håper at karma kommer og bite deg i rompa når barna dine kommer i tenårene og begynner å teste grensene dine.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Har aldri sagt at ungene ikke opplever konsekvenser av sin atferd. har bare sagt at konsekvenser er en annen ting enn straff, og det står jeg for. Tuller ungene ved maten, er de ikke sultne, og da er måltidet slutt.

 

Har heller aldri sagt noe om snille unger, i alle fall ikke toåringer. Bruker ikke ordet "snill" eller "slem" om barn hvis jeg kan unngå det.

 Det jeg sa var at dersom du har en 4- eller 7-åring og ser atferd som ikke er aldersadekvat, så har noe gått skeis tidligere. Gidd å lese før du bruker slegga, da!

 

Og tenåring har jeg hatt i 3 år alt, det går bare fint, takk. Mest fordi han er styrt av sin egen fornuft, ikke av vilkårlige reaksjoner utenfra...

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

 

 

Hehe jeg blir ikke klok på deg, du virker både snill og streng på en gang. Egentlig litt sånn jeg ønsker å være, men ikke får helt til. Om jeg skulle spurt meg selv hva Pashla ville gjort i forskjellige situasjoner så er jeg helt sikker på at jeg aldri hadde kommet frem til riktig svar.

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

 

 

Hehe jeg blir ikke klok på deg, du virker både snill og streng på en gang. Egentlig litt sånn jeg ønsker å være, men ikke får helt til. Om jeg skulle spurt meg selv hva Pashla ville gjort i forskjellige situasjoner så er jeg helt sikker på at jeg aldri hadde kommet frem til riktig svar.

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

Jeg syns det noen ganger er snilt å være streng... Hos min ene gutt var det mye krangling om tannpuss da han var liten. En daglig kamp. Men vi satte oss ned med ham og sa "Ville vi ha vært snille hvis vi syntes det var greit å hoppe over tannpuss? Da får du jo vondt i tennene som Jens. Er det ikke snillere at vi pusser, selv om det er ekkelt?" (Prøvde å ha litt humor på det også!)

 

Da lo han som regel og sa at jo, det var nok best sånn. Det er jo så mye de selv ikke kan velge, så der er jeg streng, det er sant. Men man prøver jo å se individet? Om individet generelt er lykkelig og uthvilt, får dekt sine behov osv, da er det også lettere å "oppdra" (lære nye ting, er vel et bedre uttrykk.) Så på individnivå er jeg snill - hva nå det måtte bety. Prøver å se hva som ligger til grunn for vantrivsel eller krangel.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt? Anonymous poster hash: 81c59...058

Hva ville du gjort da? Latt ungen bli igjen? Latt ungen gå selv hjem? Ventet der til ungen var ferdig? Hadde et voksent menneske oppført seg som et barn på seks år ville det ikke vært ute blandt folk men vært på institusjon, i fengsel eller lignende. Konsekvenser av sine handlinger og oppdragelse fører til at barn slutter å oppføre seg som barn etterhvert som de vokser til. Du kan ikke sammenligne barn og voksne. Barn trenger hjelp til å sortere følelser ja, men ikke i skolegården på vei hjem. Det vil ikke han noen hensikt! Detter bedre å ga det hjemme etterpå. Konsekvenser av sine handlinger må barn få, hvis ikke blir de som voksne helt ute av kontroll. Har unge som trenger meg her så skriver eventuelt senere!

 

Jeg har gjort begge de tingene du sier der: latt ham bli igjen og sagt "dette gidder jeg ikke", gått ut i bilen og kjørt. Så henta jeg ham en time seinere, og sa at jeg ville slippe den oppførselen igjen. Har også gått hjem og sagt "du får gå selv, jeg venter ikke på deg."

Begge deler med mindre godt resultat enn å gjøre avtaler og å holde dem, og å ha god tid i hentesituasjonen. Har også båret min ut i bilen. Men jeg har ikke gitt tilleggsstraff (tv-nekt) på toppen, fordi jeg ikke så hvilken relevans det har for SFO-oppførsel. Just sayin'.

 

 

 

Ikke alle har god tid hele tiden. Enkelte av oss har noe som heter jobb, du vet konseptet, ikke sant? De fleste da jobber til kl 15:30-16, og SFO stenger mange steder ca 16:30. Da har man ikke tid til å sitte og dulle med ungen i 1 time og vente. Man kan heller ikke kjøre fra ungen, mener du at SFO-dama skal kjøre ungen hjem? Og hvordan kan ungen gå hjem selv hvis det er 12 km fra skolen til huset?

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

Nei, men ikke skyld på barnet hvis du har valgt å organisere livet ditt sånn, da? Syns du det er rart om han vantrives? Knappe marginer og lange dager?

 

Enkelte av oss har noe som heter telefon, kjenner konseptet, ikke sant? Som nevnt tidligere, man kan også ringe SFO og be dem forberede barnet, eller si at det skal skje på et fast klokkeslett hver gang, så det blir en mykere overgang. Men for all del, hvis tv-nekt er det beste budet dere har på å gjøre ungen glad for å bli henta, så kjør på!

 

 

 

Hehe, nei, jeg har ikke opplevd trass på SFO. Og nei, jeg har ikke "valgt å organisere livet mitt sånn", man kan ikke akkurat VELGE å la være å forsørge sine barn ved å ikke jobbe. Har aldri praktisert TV-nekt, men jeg FORSTÅR den anonyme. De fleste av oss MÅ jobbe, ikke alle kan gjøre som deg og slenge hjemme på trygd/bli forsørget av mannen. Jeg ble alene med 2 små uten nettverk, mann eller familie, og MÅTTE jobbe 100%. Så nei, jeg har ikke "valgt" at min eks skulle starte å være utro og begynne å denge meg, ingenting av dette er min skyld. Jeg måtte tilpasse livet mitt den situasjonen som oppstod. Mener du at jeg burde gå på sosialen og leve i narkisbolig bare for å ikke jobbe og la barna ha lange dager, hvis barna plutselig begynte å trasse? Snakk om jævla bedreviter...

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[Anonym bruker]

 

Har aldri sagt at ungene ikke opplever konsekvenser av sin atferd. har bare sagt at konsekvenser er en annen ting enn straff, og det står jeg for. Tuller ungene ved maten, er de ikke sultne, og da er måltidet slutt.

 

Har heller aldri sagt noe om snille unger, i alle fall ikke toåringer. Bruker ikke ordet "snill" eller "slem" om barn hvis jeg kan unngå det.

 Det jeg sa var at dersom du har en 4- eller 7-åring og ser atferd som ikke er aldersadekvat, så har noe gått skeis tidligere. Gidd å lese før du bruker slegga, da!

 

Og tenåring har jeg hatt i 3 år alt, det går bare fint, takk. Mest fordi han er styrt av sin egen fornuft, ikke av vilkårlige reaksjoner utenfra...

 

 

Men hva om ungen tuller ved maten fordi han er sliten etter en lang dag i barnehagen og hektisk hentesituasjon osv. (Kanskje han er sulten, men enda mer sliten.) Da ville jeg jo "straffet" ungen for en situasjon jeg som forelder har skapt hvis jeg nektet ham å sitte ved matbordet, eller?

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

[Anonym bruker]

 

 

Har aldri sagt at ungene ikke opplever konsekvenser av sin atferd. har bare sagt at konsekvenser er en annen ting enn straff, og det står jeg for. Tuller ungene ved maten, er de ikke sultne, og da er måltidet slutt.

 

Har heller aldri sagt noe om snille unger, i alle fall ikke toåringer. Bruker ikke ordet "snill" eller "slem" om barn hvis jeg kan unngå det.

 Det jeg sa var at dersom du har en 4- eller 7-åring og ser atferd som ikke er aldersadekvat, så har noe gått skeis tidligere. Gidd å lese før du bruker slegga, da!

 

Og tenåring har jeg hatt i 3 år alt, det går bare fint, takk. Mest fordi han er styrt av sin egen fornuft, ikke av vilkårlige reaksjoner utenfra...

 

 

Men hva om ungen tuller ved maten fordi han er sliten etter en lang dag i barnehagen og hektisk hentesituasjon osv. (Kanskje han er sulten, men enda mer sliten.) Da ville jeg jo "straffet" ungen for en situasjon jeg som forelder har skapt hvis jeg nektet ham å sitte ved matbordet, eller?

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

 

 

Du skjønner jo ikke at Pashla sine unger verken trasser eller tuller, fordi hun er mønsterhjemmeværende mamma som aldri gjør feil og har bare snille unger! Og mener at de som jobber og har unger med ADHD, andre atferdsutfordringer osv er dårlige foreldre.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

[Anonym bruker]

 

 

 

Har aldri sagt at ungene ikke opplever konsekvenser av sin atferd. har bare sagt at konsekvenser er en annen ting enn straff, og det står jeg for. Tuller ungene ved maten, er de ikke sultne, og da er måltidet slutt.

 

Har heller aldri sagt noe om snille unger, i alle fall ikke toåringer. Bruker ikke ordet "snill" eller "slem" om barn hvis jeg kan unngå det.

 Det jeg sa var at dersom du har en 4- eller 7-åring og ser atferd som ikke er aldersadekvat, så har noe gått skeis tidligere. Gidd å lese før du bruker slegga, da!

 

Og tenåring har jeg hatt i 3 år alt, det går bare fint, takk. Mest fordi han er styrt av sin egen fornuft, ikke av vilkårlige reaksjoner utenfra...

 

 

Men hva om ungen tuller ved maten fordi han er sliten etter en lang dag i barnehagen og hektisk hentesituasjon osv. (Kanskje han er sulten, men enda mer sliten.) Da ville jeg jo "straffet" ungen for en situasjon jeg som forelder har skapt hvis jeg nektet ham å sitte ved matbordet, eller?

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

 

 

 

Du skjønner jo ikke at Pashla sine unger verken trasser eller tuller, fordi hun er mønsterhjemmeværende mamma som aldri gjør feil og har bare snille unger! Og mener at de som jobber og har unger med ADHD, andre atferdsutfordringer osv er dårlige foreldre.

 

Anonymous poster hash: cedce...7f1

 

 

Hehe ser vel at det kan oppfattes sånn, men jeg synes Pashla ofte har mange interessante poenger, og begrunner meningene sine godt. Det er derfor jeg er så nysgjerrig på hennes meninger om situasjoner hvor jeg selv er rådvill.

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079