Dere som oppdrar barna med straff, belønning, time-out, inndragning av goder osv..

[Anonym bruker]

Hva er det som gjør at dere praktiserer denne oppdragelsesformen og hvor har dere funnet ut at det er en god idé?

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

Prøve-og-feilemetoden. Har fungert strålende.

 

Anonymous poster hash: f75a8...b1b

[Anonym bruker]

Det er vel ikke slik at det du nevner er én oppdragelsesform?

 

Jeg synes inndraging av goder er en naturlig del av en konsekvensoppdragelse. Gjør du slik, så kan slik skje. Det praktiserer vi absolutt. Fordi vi tenker det er en grei lærdom å ha med seg videre - du kan ikke ture frem som du lyster og likevel forvente alle livets belønninger. På samme måte kan belønning være en naturlig konsekvens av å gjøre en bra ting.

 

Time-out og "straff" (i den grad du da mener noe annet enn konsekvens) praktiserer vi ikke nevneverdig.

Anonymous poster hash: b209b...b36

[Anonym bruker]

Fordi resten av samfunnet er bygd opp slik

 

Anonymous poster hash: 3821e...7be

[Anonym bruker]

Det er milevid forskjell på frafall av goder og straff.

Frafall av goder (som barna forstår, vel og merke, de bør være relativt umiddelbare), anser jeg som utmerket oppdragelseskultur. Straff, med time out etc, er det ikke.

 

Anonymous poster hash: 70e0a...ce2

[skjotta]

Kjenner at jeg lurer på hvordan du oppdrar barna dine?

 

Her i huset har i hvertfall handlinger konsekvenser. Gode handlinger har gode konsekvenser og negative handlinger har negative konsekvenser.

[Anonym bruker]

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg spør er fordi denne måten å oppdra barn på ikke er særlig anbefalt i anerkjent litteratur om emnet. Har dere satt dere inn i temaet barneoppdragelse, hvordan barn fungerer og gjerne lest litt om det, eller oppdrar dere barna etter "sunn" fornuft?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

Vi bruker ikke straff eller belønning. Baserer oppdragelsen på konsekvenspedagogikk.

 

Anonymous poster hash: acba4...18a

[Anonym bruker]

Oppdragelse? Driver ikke med sånt gammeldags tull, her er det barna som bestemmer!

Anonymous poster hash: f8d0f...079

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg spør er fordi denne måten å oppdra barn på ikke er særlig anbefalt i anerkjent litteratur om emnet. Har dere satt dere inn i temaet barneoppdragelse, hvordan barn fungerer og gjerne lest litt om det, eller oppdrar dere barna etter "sunn" fornuft?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Meg med konsekvenspedagogikken her. Jeg er utdannet pedagog på masternivå, ikke så mye som er overlatt til tilfeldighetene, eller "sunn fornuft" når det kommer til oppdragelse eller andre temaer rundt barna.

 

 

Anonymous poster hash: acba4...18a

[Anonym bruker]

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

Du kan ikke ha lest så voldsomt mye om barneoppdragelse.

De fleste foreldrerettede kurs fra utdannede bruker time-out, inndragelse av goder etc., men fokuserer mye på at det ikke skal kjeftes og være ukonsekvente sanksjoner.

Lurer på hvor du har lært om barneoppdragelse.

 

Anonymous poster hash: 8d302...954

[Anonym bruker]

 

Oppdragelse? Driver ikke med sånt gammeldags tull, her er det barna som bestemmer!

 

Anonymous poster hash: f8d0f...079

Hahahaha! Dagens! ))

 

 

Anonymous poster hash: 03ccb...5ae

[Anonym bruker]

Her snakker vi først og fremst om hva vi forventer, hvilke regler som gjelder i hus og ellers. Når vi er sikre på at arvingen har forstått hva som må til for at alle i hjemmet og på skolen osv har det bra sammen, så gir vi beskjed om hva som blir konsekvensene for å bryte regler/forventninger. Først naturlige konsekvenser (det blir rot hvis du ikke rydder, og da finner du ikke det du vil ha, lekene kan bli tråkket på osv. Noen blir såret hvis du ikke deler eller leker med alle. Du får vondt i magen hvis du ikke venter til etter maten med å spise godis) også forteller vi hva som blir pålagte konsekvenser, både positive og negative (rydder du ikke etter flere beskjeder blir lekene borte i noen dager, spiser du ikke Mayen blir det ikke noe godteri, er du slem mot noen får du ikke gå ut å leke den ettermiddagen, spiser du fint får du dessert, holder du rommet ryddig kan du få nye leker til bursdag og jul, er du snill mot andre og tar med alle i lek kan dere få leke inne på rommet ditt og få en bolle eller noe)

 

Så må poden velge selv, oppføre seg og få gode konsekvenser, eller være pøbel og få det kjipt.

 

Hvordan ellers skal jeg oppdra? Han må i en alder av 6 år skjønne at vi lever sammen og må jobbe for at det skal være ok for alle. Og slik som at voksne får bøter og fengsel ved å bryte loven, eller mister venner ved å være dust så må barna forstå at det samme gjelder dem. De må jo lære etterhvert!

 

Anonymous poster hash: a31d9...4e5

[Anonym bruker]

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Men ser du ikke at disse metodene ikke fungerer, når du til stadighet har en gutt som oppfører seg slik?

 

Du skylder på gutten! Fortjener han ikke respekt på lik linje med et annet menneske? Og dersom et voksent menneske hadde vært tydelig sint, irritert/lei seg, ville du da møtt den voksnes følelser på samme måte? Er ikke det veldig dårlig gjort mot lite barn som tydeligvis har problemer med å sortere følelsene, å seg selv i en slik maktposisjon, hvor det handler om hvem som vinner eller taper?

 

Er det ikke viktigere å bygge opp en tett relasjon hvor barnet samarbeider som en følge av det tette båndet og ikke pga frykt?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

[Anonym bruker]

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg spør er fordi denne måten å oppdra barn på ikke er særlig anbefalt i anerkjent litteratur om emnet. Har dere satt dere inn i temaet barneoppdragelse, hvordan barn fungerer og gjerne lest litt om det, eller oppdrar dere barna etter "sunn" fornuft?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Jeg er utdannet pedagog og jobber med barn. Jeg mener fremdeles ikke at det du beskriver er én form for barneoppdragelse, og ser gjerne hvilken anerkjent litteratur om emnet du sikter til sånn helt konkret.

 

Anonymous poster hash: b209b...b36

[Anonym bruker]

 

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

Nei, det er jeg ikke. Jeg er mamman til en gutt som er høflig, som takker, som deler og som oppfører seg veldig bra. Han har mange venner og er stadig med andre barn hjem. Vi får kun gode tilbakemeldinger og vi har aldri brukt noen av de nevnte metodene.

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Jeg har to trygge, glade og godt oppstarten barn selv. Får skryt av både barnehage og skole for de to prakteksemplarene mine

Har ikke trengt å lese en eneste pedagogisk bok for å få det til De færreste gjør faktisk det.

 

La meg gjette: du er student innen noe med pedagogikk, og mener du har sett lyset?

 

 

Anonymous poster hash: f75a8...b1b

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar barna mine uten straff og belønning.

 

Jeg tror de fleste som bruker straff og belønning gjør det av mange grunner. De fleste gjør det fordi de føler de mangler alternativer, noen gjør det fordi de synes oppdragelsen "går for sent", de vil ha raskere resultater og atter andre gjør det av ren latskap.

 

Her på dib finnes kun to alternativer: det er "dulling"/snakke ungene i hjel eller straff/belønning.

 

Dessverre så er mange foreldre så opptatt av målet (veloppdragne barn) at de ikke reflekterer så mye over hvilke spor middelet/metoden setter.

 

Må forresten legge til at jeg har 3 barn som går for å være veloppdragne, utrolig nok!!!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

[Anonym bruker]

 

 

Prøving og feiling her også. Når diskusjon, belønning og ignorering av uønsket atferd ikke fungerer, må man gå tilbake til klassiske metoder.

 

Her bryr gutten seg hverken om hva vi mener eller hva som forventes av han. Eneste måten å få han til gjøre det som skal gjøres, er å få han til å forstå at det er i hans egen interesse å samarbeide.

 

Eksempel fra i dag: han slo seg vrang og nektet å gå hjem fra sfo (han er 5,5 og midt i 6-års krisen). Trampet og gråt og alt det der. Det er andre dagen på rad og vi hadde snakket om det og avtalt at henting skulle være uten dramatikk i dag. Yeah, right. Føltes som jeg hadde en 125 cm lang 2-åring på slep. Politisk korrekt alt. 1: snakke med han. Jo da, han kunne slutte å trasse, men da møtte jeg vente til han var lei av å leke (uaktuelt). Politisk korrekt alt. 2: ignorere. Skulle jeg liksom dra fra han og latt han finne veien hjem selv (var veldig fristet)?

 

Ble til alt. 3: tvangsavgang og ingen tv. Han var ikke fornøyd, men vi snakket etterpå om at at det var han som valgte å slå seg vrang og derfor måtte han leve med konsekvensene av trassanfallet. Og at dersom det gjentar seg hverdag vil mamma bli stadig mindre tålmodig før hun reagerer.

 

Sikkert at noen har mange forslag for hvordan man kan håndtere dette bedre. Dere er velkommen til oss om dere ønsker å prøve dere på Junior. Han er like sta og egenrådig som sin mor, og gudene vet som jeg gjorde min mors livs vanskelig i sin tid.

 

Anonymous poster hash: c2bd7...7d3

Spørsmålet er om du kan forvente at en 6-åring har så god kontroll på følelsene sine, at han selv kan bestemme hvordan han skal reagere?

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

Er du mammaen til han 6 åringen som vi kastet ut fra oss fordi han mente at han hadde full rett til å ødelegge barna våre sine leker for som han brølte selv til oss:"dere bestemmer ikke over meg" neivel sa vi da og kastet gutten på dør med beskjeden : "i vårt hus bestemmer vi, liker du det ikke kan du gå hjem!"

3 min etterpå kommer du dragene på gutten som fremdeles brøler "ingen bestemmer over meg" og du har ingen kontroll.. Tipset er konsekvenser for dårlig oppførsel, ros og anerkjennelse for god oppførsel. Så slike dikkedarerier i de der såkallede pedagogiske bøkene kan dere stappe en viss plass, for jammen meg, de aller fleste frekke barna vi kjenner har dessverre en pedagog til mamma eller pappa... You do the math!

 

 

Anonymous poster hash: 037eb...19f

 

 

 

Merkelig det der, for jeg har samme erfaring. Ungene med ped-foreldrene er de som skriker høyest og er mest trassige. 

 

 

Ungene her får både konsekvenser og belønning. I svake øyeblikk har de også blitt sendt på badet for å roe seg ned, og vi har hevet stemmen også!

Ungene våre har nemlig foreldre som er mennesker. Vi elsker dem i bøtter og spann, de får ros i massevis når de gjør fine og gode ting, og de får beskjed om å ta seg sammen hvis de ikke oppfører seg.

 

Vi er definitivt ikke perfekte foreldre, men hvis vi skulle begynt med "pedagogisk riktig" oppdragelse så tror jeg de hadde gått rett i sjokk, og blitt traumatiserte av forvirrelsen  

 

Og joda, de fortjener (og får) vår respekt. Poenget mitt er at man er seg selv, og styrer AS Familien på den måten som fungerer best for en selv. 

 

Anonymous poster hash: 793af...801

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar barna mine uten straff og belønning.

 

Jeg tror de fleste som bruker straff og belønning gjør det av mange grunner. De fleste gjør det fordi de føler de mangler alternativer, noen gjør det fordi de synes oppdragelsen "går for sent", de vil ha raskere resultater og atter andre gjør det av ren latskap.

 

Her på dib finnes kun to alternativer: det er "dulling"/snakke ungene i hjel eller straff/belønning.

 

Dessverre så er mange foreldre så opptatt av målet (veloppdragne barn) at de ikke reflekterer så mye over hvilke spor middelet/metoden setter.

 

Må forresten legge til at jeg har 3 barn som går for å være veloppdragne, utrolig nok!!!

 

Anonymous poster hash: edf92...038

Halleluja og tusen takk for at det finnes slike som deg! 😘😘

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 81c59...058

[Anonym bruker]

Du kan ikke ha lest så voldsomt mye om barneoppdragelse.

De fleste foreldrerettede kurs fra utdannede bruker time-out, inndragelse av goder etc., men fokuserer mye på at det ikke skal kjeftes og være ukonsekvente sanksjoner.

Lurer på hvor du har lært om barneoppdragelse.

 

Anonymous poster hash: 8d302...954

Det gjøres slett ikke! Time-out slik du ser på nannyTV frarådes.

 

Anonymous poster hash: 7ea8f...733

[Anonym bruker]

Mange av dere er kanskje litt redd for følelser, både deres egne og barnas? Derfor bruker dere heller deres "makt" som foreldre i møtet med barnas følelser? Det er litt skummelt!

 

Anonymous poster hash: 81c59...058