Er dette normale følelser etter fødsel?

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp født for 1 mnd siden. Barnet ble til ved hjelp av prøverør. Vi er forholdsvis unge men fikk beskjed om å sette i gang med å få barn tidlig, da prøverør var eneste sjanse og det kunne ta tid.

 

Det satt på første forsøk og vi var overlykkelige! Det hadde vært en tøff prosess og mange negative tanker i forkant, og jeg bekymret meg stadig under svangerskapet også. Det var for godt til være sant liksom!

 

Fødsel ble satt igang pga svangerskapsdiabetes og det var en tøff fødsel som endte med klipp og vakum. Barnet måtte ha førstehjelp men alt gikk fint til slutt.

 

Så til det forunderlige.. Nå har det seg slik at jeg sitter igjen med en følelse "hva nå?". Ungen er frisk og jeg har helt roen på å passe barnet mitt. Alt går på skinner! Jeg savner å så inderlig å være gravid og å vente på det store som skal skje. All spenningen og alle tegnene på fødsel, all oppmerksomheten fra familie og venner.. Ikke minst så savner jeg fødselen!!

 

Hvorfor? Jeg hadde som nevt en igangsatt fødsel og fikk rier uten pause så var en veldig vondt opplevelse, men jeg kunne lett gjort det igjen på dagen. Jeg er til og med misunnelig på andre som skal snart føde, og det kribler i magen slik det gjør når du er misunnelig når jeg tenker på hvor heldige DE er som skal snart oppleve livets mirakel, når JEG nettopp har opplevd det selv.. Må nesten le litt over hvor rart dette høres ut.. eller? Kan vel også nevne at jeg ikke var sånn før jeg fikk barn, jeg var klart sjalu på alle som ble gravide da vi måtte ha prøverør men ikke på den samme måten.

 

Er det morsfølelselen jeg kjenner på? Stolthet over hva jeg/vi har fått til? Hva vi har fått til, når vi fikk beskjed om at vi kanskje ble barnløse..? Er det stolthet over hvor fantastisk våre kropper er, som klarer å lage barn og føde dem? For en ting er sikkert.. Selv om jeg sa rett etter fødsel at barnet mitt blir enebarn, er at jeg skal har ett barn til.. Eller 2. Kanskje 3? :-)

 

Er det noen som har følt det samme som meg der ute?

 

Anonymous poster hash: dce6a...b3a

[Anonym bruker]

Synes det høres helt normalt ut jeg! Du hadde sikkert store forventninger til det hele, og store forventninger til den store lykkefølelsen. Innerst inne er du nok både fornøyd og verdens lykkeligste, men det kan dessverre bli litt antiklimaks når graviditet og fødsel er over. Mitt råd er at du slapper av med bekymringene om det du føler på! Om et par uker er hormonene mer på stell og du klarer å nyte situasjonen her og nå:-)

 

Anonymous poster hash: ece3f...cc8

[Anonym bruker]

Høres normalt ut. Gi deg selv noen uker eller måneder. Da vil alt dette være ubetydelig og det eneste du har øye for er den skjønne babyen din som du er hinsides forelsket i.

 

Anonymous poster hash: 405bd...d62

[verpesjuk86]

Synes det høres ganske normalt ut med en grei baby er livet lett og nesten litt kjedelig i begynnelsen. Hva er alt dette maset om lite søvn og ny sjef i hus, liksom? For mange kommer det et punkt hvor babyen krever mer, og da får man nok å henge fingrene i. Det blir også morsommere når de blir store nok til å leke og tøyse, og til slutt rase rundt og gjøre fanteri men i begynnelsen er det i grunnen soving og melk som gjelder, og det er ikke egentlig så spennende. Jeg syntes det ble bedre da babyen ble rundt åtte uker, da kunne vi så smått begynne å leke.

[Tipptopp]

Helt normalt. I allefall har jeg hatt det slik etter begge mine fødsler. Er forferdelig vondt å føde, men fy for en fantastisk opplevelse og lykkerus!

Det er deilig å kjenne spark og bevegelser og å se magen vokse. Plutselig er det over..

Men nå skal vi nyte våre søte små og alt som hører til

Første smil, latter, tann, ord, krype, gå, osv. Spennende det og

[*Nøtta*]

Jeg hadde også en tøff fødsel som endte i gjenoppliving av barn og mye styr.

 

Og kjenner fortsatt, 4 år etter, på de følelsene du beskriver der.

Jeg elsket å være gravid (selv med 32 kg ekstra å drasse på), gledde meg til fødselen, bygget reir og koooste meg.

Spenningen og forventningene er jo fantastiske.

 

Det å få oppleve dette igjen, samt å kunne få prøve å føde igjen tenker jeg ofte på.

Selv om jeg ikke ønsker flere barn. Så da blir det litt vanskelig.