ADHD som bare forsvant.

[Anonym bruker]

Skolen mente at mitt gutt hadde store problemer med ulikt, han var en utfordring i klassesituasjonen. Vi foreldre mente at klassesituasjonen var utfordrende og at den hadde negativ innvirkning på vår gutt.

BUP kom med ADHD diagnose etter testing og utredning. De kom også med temmelig tung tilrådning til medisinering. Nevropsykologen som sto for mesteparten av utredningen var på kanten til å si at vi foreldre var fæle som ikke gav barnet vårt nødvendig helsehjelp, og helt inkompetente, på kanten til omsorgssvikt, som motsatte oss medisinering. 

 

Vel ADHDen har nå forsvunnet, ny lærer, omorganisering av klassene, annet miljø på skolen, mobbingen har de fått bukt med, og en gutt som trives på skolen og med læringen er resultatet. Han konsentrerer seg, fokuserer, får utført det han vil, er rolig i timene, er rolig hjemme, kvir seg ikke lenger til å gå på skolen. Det er ingen symptomer på ADHD. 

 

Har null tillit til BUP, er det bare et samlebånd for ADHD diagnoser slk at klassene skal få ekstra ressursser? ADHD skal jo ikke bare forsvinne, det er jo en kronisk psykiatrisk diagnose. Evner ikke disse psykologene og psykiaterene å se diffrensial diagnoser, problemer? 

 

Skulle vi ha langvarig medisinert et lite barn med psykofarmaka, som kan gi alle mulige alvorlige bivirkninger på en feilaktig diagnose? Det er temmelig skremmende. Psykiater sier nå at diagnosen var feil. 

 

Tenker at det er et stort ansvar på oss foreldre til å stole på oss selv, stole på at det er vi som kjenner våre barn best. Det er skremmende hvordan systemet behandler våre barn, og hvordan systemet møter oss foreldre. Hvodan vi manglet innsikt, hvordan vi ikke ser barnets behov. Hvordan vi ikke samarbeider til beste for barnet. 

Vi er høytutdannede, og godt fungerende foreldre. Hvordan hadde det vært om vi var en svakere familie, vi hadde jo bukket under. 

 

Gutten vår greidde ikke konsentrere seg, han greidde ikke gjennomføre oppgaver, han greidde ikke styre sine impulser osv da alt han var opptatt av var å ikke bli ertet, ikke bli plaget, og å passe inn. Han kvidde seg sånn til skole og annet at det var alt oppslukende for han.  

Anonymous poster hash: 73603...8a1

[Anonym bruker]

Det er utrolig trist og leit at dere fikk et slikt møte med BUP, og jeg kjenner at det skremmer meg litt også. Samtidig blir like innlegg også skumle fordi de er med på å stille mistillit til alle de foreldrene med barn som faktisk har ADHD og får god hjelp av medisiner.

 

Om det er noens om helst form for trøst, så ville aldri medisinen fungert på deres barn siden han var feildiagnostisert, og det ville nok også blitt oppdaget ganske fort.

Anonymous poster hash: 2a06f...455

[Anonym bruker]

Herlighet. Ha perspektiv! Feildiagnostisering skjer innimellom helt uten at det tyder på at BUP er et sted for samlebåndsdiagnoser.

 

Flott at ungen din har det bedre!

 

Anonymous poster hash: c8ee3...4b5

[Anonym bruker]

Her har jeg en venninne, som har fått diagnosert sine barn av en lege, som gir ut diagnose på dagen. Og sender venner dit og. Hun duller med barna ut av en annen verden, klarer ikke å sette noen grenser. Ene barnet hennes er her ofte, og jeg ser ikke et snev av ADHD diagnosen.

 

Jeg har og et barn, som kunne få ADD diagnose på BUP, hvis vi ønsket. Men vi ønsker det ikke, da barnet fungerer bra. Ja, vi ser jo tegnene på ADD, og det krever litt ekstra av barnet og oss foreldre. Men det klarer vi fint.

 

Men flere har jo ADHD/ADD i mer alvorlig grad, og trenger både hjelp og medisiner.

Anonymous poster hash: 383ff...161

[Anonym bruker]

 

Her har jeg en venninne, som har fått diagnosert sine barn av en lege, som gir ut diagnose på dagen. Og sender venner dit og. Hun duller med barna ut av en annen verden, klarer ikke å sette noen grenser. Ene barnet hennes er her ofte, og jeg ser ikke et snev av ADHD diagnosen.

 

Jeg har og et barn, som kunne få ADD diagnose på BUP, hvis vi ønsket. Men vi ønsker det ikke, da barnet fungerer bra. Ja, vi ser jo tegnene på ADD, og det krever litt ekstra av barnet og oss foreldre. Men det klarer vi fint.

 

Men flere har jo ADHD/ADD i mer alvorlig grad, og trenger både hjelp og medisiner.

 

Anonymous poster hash: 383ff...161

Dette kan ikke stemme her i Norge. Det er faktisk retningslinjer og regelverk.

 

Anonymous poster hash: c8ee3...4b5

[Anonym bruker]

 

Her har jeg en venninne, som har fått diagnosert sine barn av en lege, som gir ut diagnose på dagen. Og sender venner dit og. Hun duller med barna ut av en annen verden, klarer ikke å sette noen grenser. Ene barnet hennes er her ofte, og jeg ser ikke et snev av ADHD diagnosen.

 

Jeg har og et barn, som kunne få ADD diagnose på BUP, hvis vi ønsket. Men vi ønsker det ikke, da barnet fungerer bra. Ja, vi ser jo tegnene på ADD, og det krever litt ekstra av barnet og oss foreldre. Men det klarer vi fint.

 

Men flere har jo ADHD/ADD i mer alvorlig grad, og trenger både hjelp og medisiner.

 

Anonymous poster hash: 383ff...161

 

 

Dette stemmer nok ikke, da det i Norge kun er psykiater som kan stille ADHD diagnose, og da kun etter å ha fulgt retningslinjene (dog de kan diskuteres)

 

Du kan heller ikke få en ADD diagnose uten funksjonssvikt, så om barnet ditt fungerer så kan ikke diagnose settes, men grensen for hva som er å fungere er jo selvsagt sentral i dette. 

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

[Anonym bruker]

 

 

Her har jeg en venninne, som har fått diagnosert sine barn av en lege, som gir ut diagnose på dagen. Og sender venner dit og. Hun duller med barna ut av en annen verden, klarer ikke å sette noen grenser. Ene barnet hennes er her ofte, og jeg ser ikke et snev av ADHD diagnosen.

 

Jeg har og et barn, som kunne få ADD diagnose på BUP, hvis vi ønsket. Men vi ønsker det ikke, da barnet fungerer bra. Ja, vi ser jo tegnene på ADD, og det krever litt ekstra av barnet og oss foreldre. Men det klarer vi fint.

 

Men flere har jo ADHD/ADD i mer alvorlig grad, og trenger både hjelp og medisiner.

 

Anonymous poster hash: 383ff...161

 

 

Dette stemmer nok ikke, da det i Norge kun er psykiater som kan stille ADHD diagnose, og da kun etter å ha fulgt retningslinjene (dog de kan diskuteres)

 

Du kan heller ikke få en ADD diagnose uten funksjonssvikt, så om barnet ditt fungerer så kan ikke diagnose settes, men grensen for hva som er å fungere er jo selvsagt sentral i dette. 

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

 

 

Nå har da denne venninnen fått diagnose for både seg og barna hos denne legen. Detaljene rundt det vet jeg ikke.

 

Nå fungerer min datter, fordi jeg må gjøre lekser med henne, da hun detter ut og sliter med konsentrasjonen. Jeg må hjelpe henne med å huske det meste. Lærerne på skolen hjelper og til. Og hun er 13 år. Hun er veldig smart, noe som gjør at hun lærer lett, selv om hun ikke konsentrerer seg mye i timen.

Hadde ikke hun blitt fulgt opp bra hjemme, og på skole og ikke vært så smart. Så hadde hun jo fungert mye dårligere.

Men hun har og startet å huske mer selv, så ser bedring og.

 

Ifølge BUP var det stor sannsynlighet for diagnosen. Men vi ønsket ikke å gå videre, da hun fungerer fint med hjelp. Og jeg mener da medisiner er helt unødvendig.

 

Anonymous poster hash: 383ff...161

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Her har jeg en venninne, som har fått diagnosert sine barn av en lege, som gir ut diagnose på dagen. Og sender venner dit og. Hun duller med barna ut av en annen verden, klarer ikke å sette noen grenser. Ene barnet hennes er her ofte, og jeg ser ikke et snev av ADHD diagnosen.

 

Jeg har og et barn, som kunne få ADD diagnose på BUP, hvis vi ønsket. Men vi ønsker det ikke, da barnet fungerer bra. Ja, vi ser jo tegnene på ADD, og det krever litt ekstra av barnet og oss foreldre. Men det klarer vi fint.

 

Men flere har jo ADHD/ADD i mer alvorlig grad, og trenger både hjelp og medisiner.

 

Anonymous poster hash: 383ff...161

 

Dette stemmer nok ikke, da det i Norge kun er psykiater som kan stille ADHD diagnose, og da kun etter å ha fulgt retningslinjene (dog de kan diskuteres)

 

Du kan heller ikke få en ADD diagnose uten funksjonssvikt, så om barnet ditt fungerer så kan ikke diagnose settes, men grensen for hva som er å fungere er jo selvsagt sentral i dette.

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

Nå har da denne venninnen fått diagnose for både seg og barna hos denne legen. Detaljene rundt det vet jeg ikke.

 

Nå fungerer min datter, fordi jeg må gjøre lekser med henne, da hun detter ut og sliter med konsentrasjonen. Jeg må hjelpe henne med å huske det meste. Lærerne på skolen hjelper og til. Og hun er 13 år. Hun er veldig smart, noe som gjør at hun lærer lett, selv om hun ikke konsentrerer seg mye i timen.

Hadde ikke hun blitt fulgt opp bra hjemme, og på skole og ikke vært så smart. Så hadde hun jo fungert mye dårligere.

Men hun har og startet å huske mer selv, så ser bedring og.

 

Ifølge BUP var det stor sannsynlighet for diagnosen. Men vi ønsket ikke å gå videre, da hun fungerer fint med hjelp. Og jeg mener da medisiner er helt unødvendig.

 

Anonymous poster hash: 383ff...161

Venninnen din og barna har ikke fått en offisiell ADHD-diagnose hos en allmennlege uten grundig utredning av hvertfall barna.

 

Anonymous poster hash: c8ee3...4b5

[Anonym bruker]

Det er skremmende at de som skal være fagpersong overser så viktige ting i utredningen som skolemiljø og erting. Det er ingen liten ting når et barn skal medisineres med slike medisiner uten at det er behov for det!

 

Jeg anbefaler dere å ta dette opp formelt med den som har øverste ansvar for utredningen. Siden psykiater nå har sagt at diagnosen er feil, så pass på å få dette inn i journal. Be gjerne om en utskrift av journal og se hva som står der først. Står det tydelig at han har ADHD og noe om at dere som foreldre nekter medisinering, da hadde jeg nok søkt fylkeslegen om å få slettet dette. Hvis ikke er denne diagnosen og disse uttalelsene om dere som foreldre noe som vil følge guttens journal i alle år fremover. Hvis fylkeslegen ikke godkjenner sletting (noe de sjelden gjør), så må dere kreve meget tydelig retting av journal, gjerne med store bokstaver (bokstavelig talt).

 

BUP og andre som var med i utredningen av din sønn har mye å lære av dette tilfellet hvor de overså noe av det første de burde ha vurdert, så jeg håper at du tar saken videre slik at de får det opp på agendaen og går gjennom den slik at de lærer noe av det. Ta gjerne også tak i det at dere som foreldre har blitt omtalt slik dere er blitt i tillegg til feildiagnostiseringen av sønnen deres.

En beklagelse burde vært på sin plass, men det viktigste er at de lærer av det.

 

Med tanke på hvor ekstremt mange som får disse diagnosene nå så er det skremmende at slike ting som du forteller får lov til å skje.

 

Enda godt dere som foreldre var oppegående til å se det spesialistene ikke så slik at sønnen deres slapp unødvendig medisinering med påfølgende bivirkniner.

 

Godt å høre at sønnen deres har fått det godt på skolen igjen og fungerer

Anonymous poster hash: afc0e...99e

[Gjest thricane]

 

Her har jeg en venninne, som har fått diagnosert sine barn av en lege, som gir ut diagnose på dagen. Og sender venner dit og. Hun duller med barna ut av en annen verden, klarer ikke å sette noen grenser. Ene barnet hennes er her ofte, og jeg ser ikke et snev av ADHD diagnosen.

 

Jeg har og et barn, som kunne få ADD diagnose på BUP, hvis vi ønsket. Men vi ønsker det ikke, da barnet fungerer bra. Ja, vi ser jo tegnene på ADD, og det krever litt ekstra av barnet og oss foreldre. Men det klarer vi fint.

 

Men flere har jo ADHD/ADD i mer alvorlig grad, og trenger både hjelp og medisiner.

 

Anonymous poster hash: 383ff...161

Å, sånne lite gjennomtenkte og selvgode innlegg som dette kjenner jeg går meg på nervene.

 

For å få en diagnose må du utredes gjennom et ganske så omfattende program. For oss tok det over et halvt år.

 

Det å lese om typiske tegn på en diagnose, se disse mot barnet sitt og konkludere med at barnet har dette men trenger ikke diagnosen fordi dere er så flinke til å følge opp ungen i motsetning til din venninne (ja det lyser langt at du mener dette selv). Forskjellen mellom adhd trekk og diagnose er at dette er gjennomgripende. Det påvirker hverdagen i alle situasjoner. Hvilket betyr at dere godt kan legge til rette for en god hverdag hjemme. Det løser ikke skolesituasjonen. Den vil være vanskelig uten ekstra oppfølging, og det dere gjør hjemme vil ikke løse alle utfordringer på skolen, for å ta et eksempel. Oppfordringen fra meg er i hvert fall å ikke Google diagnoser for så oppnevne deg selv om ekspert på området.

 

Fres! Akkurat sånne holdninger som gjør det forbaska vanskelig for oss med barn som sliter.

[Anonym bruker]

Jeg irriterer meg over hele prosessen som har vært, og når jeg tenker på det så liker jeg å gi meg selv et klapp på skulderen, noe som dette innlegget nok er et utslag av. Dessuten er det viktig at man som foreldre stoler på seg selv, jeg sier ikke at man ikke skal høre hva spesialisthelsetjenest har å si, men man skal ikke la seg overkjøre. 

 

Dette med sletting av journal har vi ikke fått noei nfo om, har heller ikke tenkt på det, har bare tenkt at det på en måte blir opphevet av det nyeste som BUP oppsummerer, om at det ikke er sykdom hos gutten. Dette er blitt sent videre til fastlegen, med kopi til oss. Skal sjekke opp i dette. 

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

[Gjest thricane]

 

Jeg irriterer meg over hele prosessen som har vært, og når jeg tenker på det så liker jeg å gi meg selv et klapp på skulderen, noe som dette innlegget nok er et utslag av. Dessuten er det viktig at man som foreldre stoler på seg selv, jeg sier ikke at man ikke skal høre hva spesialisthelsetjenest har å si, men man skal ikke la seg overkjøre.

 

Dette med sletting av journal har vi ikke fått noei nfo om, har heller ikke tenkt på det, har bare tenkt at det på en måte blir opphevet av det nyeste som BUP oppsummerer, om at det ikke er sykdom hos gutten. Dette er blitt sent videre til fastlegen, med kopi til oss. Skal sjekke opp i dette.

 

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

Bare så ikke det blir noen misforståelser, så var mitt svar ment til ei som svarte i løpet av tråden, ikke hovedinnlegget. Ble bare så inderlig provosert over enkeltes selvgodhet.

 

Godt dere fant ut av det, ville bedt om revurdering av diagnose og ny saksbehandler, virker som om dere har vært veldig uheldige her.

[Anonym bruker]

 

Skolen mente at mitt gutt hadde store problemer med ulikt, han var en utfordring i klassesituasjonen. Vi foreldre mente at klassesituasjonen var utfordrende og at den hadde negativ innvirkning på vår gutt.

BUP kom med ADHD diagnose etter testing og utredning. De kom også med temmelig tung tilrådning til medisinering. Nevropsykologen som sto for mesteparten av utredningen var på kanten til å si at vi foreldre var fæle som ikke gav barnet vårt nødvendig helsehjelp, og helt inkompetente, på kanten til omsorgssvikt, som motsatte oss medisinering. 

 

Vel ADHDen har nå forsvunnet, ny lærer, omorganisering av klassene, annet miljø på skolen, mobbingen har de fått bukt med, og en gutt som trives på skolen og med læringen er resultatet. Han konsentrerer seg, fokuserer, får utført det han vil, er rolig i timene, er rolig hjemme, kvir seg ikke lenger til å gå på skolen. Det er ingen symptomer på ADHD. 

 

Har null tillit til BUP, er det bare et samlebånd for ADHD diagnoser slk at klassene skal få ekstra ressursser? ADHD skal jo ikke bare forsvinne, det er jo en kronisk psykiatrisk diagnose. Evner ikke disse psykologene og psykiaterene å se diffrensial diagnoser, problemer? 

 

Skulle vi ha langvarig medisinert et lite barn med psykofarmaka, som kan gi alle mulige alvorlige bivirkninger på en feilaktig diagnose? Det er temmelig skremmende. Psykiater sier nå at diagnosen var feil. 

 

Tenker at det er et stort ansvar på oss foreldre til å stole på oss selv, stole på at det er vi som kjenner våre barn best. Det er skremmende hvordan systemet behandler våre barn, og hvordan systemet møter oss foreldre. Hvodan vi manglet innsikt, hvordan vi ikke ser barnets behov. Hvordan vi ikke samarbeider til beste for barnet. 

Vi er høytutdannede, og godt fungerende foreldre. Hvordan hadde det vært om vi var en svakere familie, vi hadde jo bukket under. 

 

Gutten vår greidde ikke konsentrere seg, han greidde ikke gjennomføre oppgaver, han greidde ikke styre sine impulser osv da alt han var opptatt av var å ikke bli ertet, ikke bli plaget, og å passe inn. Han kvidde seg sånn til skole og annet at det var alt oppslukende for han.  

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

 

 

Et veldig godt innlegg.

Det er helt riktig at symptomene på ADHD er så like en rekke differensialdiagnoser og situasjonsbetingede symptomer at det blir en svært vanskelig oppgave å skjelne disse.

 

Man vet faktisk at utredere er mer tilbøyelig til å gi diagnoser som samsvarer med det foreldrene allerede tror. Jeg gikk en dag bak en mor som sa til sin sønn som tydeligvis akkurat hadde begynt på skolen: "Snart så skal vi ta en tur til legen slik at du også kan få medisiner som gjør det lettere å konsentrere seg. For siden jeg har ADHD så har sikkert du det også."

 

 

Anonymous poster hash: 3c2a6...90a

[Anonym bruker]

Dette skurrer veldig!

 

For å komme så langt at BUP kontaktes må jo hjem, skole og PPT fylle ut observasjonsskkjema på en slik måte at ADHD staker seg ut som en mulighet. Her har altså foreldrene en sentral rolle. Man får ikke slikt uttdelt på dagen.

 

Men OM dere observerte symptomer på ADHD, så er det vel ikke rart det ble diagnosen. Bare at i deres tilfelle var symptomene tegn på mobbing.

 

Merkelig sak!

 

 

 

Anonymous poster hash: 223fd...e5b

[Anonym bruker]

H

Dette skurrer veldig!

For å komme så langt at BUP kontaktes må jo hjem, skole og PPT fylle ut observasjonsskkjema på en slik måte at ADHD staker seg ut som en mulighet. Her har altså foreldrene en sentral rolle. Man får ikke slikt uttdelt på dagen.

Men OM dere observerte symptomer på ADHD, så er det vel ikke rart det ble diagnosen. Bare at i deres tilfelle var symptomene tegn på mobbing.

Merkelig sak!Anonymous poster hash: 223fd...e5b

Er ikke så veldig merkelig sak, det har vært utfylling skjema, og enda mer skjema, det har vært interjuv og observasjoner. Vi svarer jo etter beste evne, forklarte og beskrev, og vi spurte og grov. Det var ingen som var uenig med at gutten hadde utfordringer, men vi var uenig med hva som var årsaken til symptomene, eller ADHD symptomene om du vil.

De er ikke bare for ADHD, de kan være utslag av så mangt. Men blir konklusjonen ADHD er tiltrådte "løsningen" medisinering.

Vi bøyde oss forsåvidt for ADHD diagnosen, var i tvil, men aksepterte det. Vi aksepterte ikke medisinering.

 

Det da det var da denne ene psykologen som hadde hatt hovedansvaret begynte å være "ufin" og presse på siden vi ikke forsto viktigheten av medisinering. Ubehandlet ADHD var jo på toppen av alle statistikker man ikke ville at barna ens skulle være på.

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

[Anonym bruker]

H

Dette skurrer veldig!

For å komme så langt at BUP kontaktes må jo hjem, skole og PPT fylle ut observasjonsskkjema på en slik måte at ADHD staker seg ut som en mulighet. Her har altså foreldrene en sentral rolle. Man får ikke slikt uttdelt på dagen.

Men OM dere observerte symptomer på ADHD, så er det vel ikke rart det ble diagnosen. Bare at i deres tilfelle var symptomene tegn på mobbing.

Merkelig sak!Anonymous poster hash: 223fd...e5b

Er ikke så veldig merkelig sak, det har vært utfylling skjema, og enda mer skjema, det har vært interjuv og observasjoner. Vi svarer jo etter beste evne, forklarte og beskrev, og vi spurte og grov. Det var ingen som var uenig med at gutten hadde utfordringer, men vi var uenig med hva som var årsaken til symptomene, eller ADHD symptomene om du vil.

De er ikke bare for ADHD, de kan være utslag av så mangt. Men blir konklusjonen ADHD er tiltrådte "løsningen" medisinering.

Vi bøyde oss forsåvidt for ADHD diagnosen, var i tvil, men aksepterte det. Vi aksepterte ikke medisinering.

 

Det da det var da denne ene psykologen som hadde hatt hovedansvaret begynte å være "ufin" og presse på siden vi ikke forsto viktigheten av medisinering. Ubehandlet ADHD var jo på toppen av alle statistikker man ikke ville at barna ens skulle være på.

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

Det er ikke sant at medisinering er anbefalt behandling. Medisiner er siste utvei etter at andre tiltak er forsøkt.

 

Anonymous poster hash: c8ee3...4b5

[Anonym bruker]

Jeg har en lignende sak i nærheten,bare han fikk ikke diagnosen. Barnet var ute av kontroll i barnehagealder. Det ble sterkt mistenkt diagnose men i det barnet startet på skolen,roet han seg. Skolen var privat,alt var toppers,ifølge foreldrene. De bruker veldig mye energi på å fremheve at han er rolig,smart,har ikke problemer. Bare av og til kommer det frem at han,feks,angrep vaskedama på skolen eller prøvde å kvele min sønn på rommet hans. Jeg vet ikke om det er normalt eller ikke for en 8åring men foreldrene gjør alt mulig for å få frem at det er barnehagens feil organisering som gjorde deres barn hyper. Han er 7år,vi får se. Det er mange faktorer som spiller,han er enebarn av gamle foreldre,de hadde fri oppdragelse-tingen første 3-4år,alt var tillatt. Om det er barnehagens feil,er det den beste scenarioet for barnet. Hvis ikke,er det stort problem fordi han får ikke den hjelpen han trenger.

 

Anonymous poster hash: f0e7a...ad6

[Anonym bruker]

Jeg har en lignende sak i nærheten,bare han fikk ikke diagnosen. Barnet var ute av kontroll i barnehagealder. Det ble sterkt mistenkt diagnose men i det barnet startet på skolen,roet han seg. Skolen var privat,alt var toppers,ifølge foreldrene. De bruker veldig mye energi på å fremheve at han er rolig,smart,har ikke problemer. Bare av og til kommer det frem at han,feks,angrep vaskedama på skolen eller prøvde å kvele min sønn på rommet hans. Jeg vet ikke om det er normalt eller ikke for en 8åring men foreldrene gjør alt mulig for å få frem at det er barnehagens feil organisering som gjorde deres barn hyper. Han er 7år,vi får se. Det er mange faktorer som spiller,han er enebarn av gamle foreldre,de hadde fri oppdragelse-tingen første 3-4år,alt var tillatt. Om det er barnehagens feil,er det den beste scenarioet for barnet. Hvis ikke,er det stort problem fordi han får ikke den hjelpen han trenger.

 

Anonymous poster hash: f0e7a...ad6

 

Og akkurat hva har "enebarn av gamle foreldre" å gjøre med barnets oppførsel å gjøre? Mener du at "gamle foreldre" har mer utagerende og uoppdragne barn? (min erfaring er faktisk det motsatte)

 

Såkalt fri barneoppdragelse er jeg enig i er en forferdelig ting, det er etter min mening på grensen til omsorgssvikt. Men foreldrenes alder har svært lite med saken å gjøre...

 

Men det er jo ikke normalt at gutten angriper personale ved skolen eller tar kvelertak på sønnen din. Det siste hadde jeg tatt videre!!! Det er viktig at du går videre med den episoden, ta det gjerne med skolen hans eller andre. Siden foreldrene har drevet fri barneoppdragelse så er det gjerne viktig at andre kommer inn i bildet mtp. denne episoden.

 

Jeg hadde en stebror noen år da jeg var lita. Han hadde hatt, og hadde også de årene vi var så uheldig å bo delvis sammen, fri barneoppdragelse. Han var rett og slett en fare for omgivelsene (og seg selv) tidvis. Han stjal, han sloss, han mobbet, han terroriserte, han mekket bomber på barnerommet (!), han tok unødvendige sjanser som kunne gjort at han skadet seg eller andre alvorlig... og alt med morens velsignelse, for "han lærer av de feilene han gjør, men da må han først få lov til å gjøre dem før han kan lære".... i følge hans (dengang noenlunde unge) mor.

I dag ville han uten tvil ha fått en bokstavdiagnose slik hans adferd var. Noe moren garantert hadde kjempet gjennom uten selvinnsikt mtp. at det var hun selv som ødela gutten. Han slet med indre uro, konsentrasjon, tilpasse seg andre, få nære relasjoner, følge med på skolen m.m. Men han hadde ikke en diagnose, han var bare så til de grader ødelagt av fri barneoppdragelse. Så der var det moren som var problemet.

Heldigvis er det få som i dag driver med ødeleggende "fri barneoppdragelse".

 

Men det blir jo et helt annet scenario enn i HIs tilfelle hvor fagpersonene ikke har greid å få fange opp så dårlige forhold som hennes gutt har hatt på skolen. Heldigvis for gutten til HI så har han oppegående foreldre som ikke kjøpte alt uten forbehold

 

Anonymous poster hash: afc0e...99e

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har en lignende sak i nærheten,bare han fikk ikke diagnosen. Barnet var ute av kontroll i barnehagealder. Det ble sterkt mistenkt diagnose men i det barnet startet på skolen,roet han seg. Skolen var privat,alt var toppers,ifølge foreldrene. De bruker veldig mye energi på å fremheve at han er rolig,smart,har ikke problemer. Bare av og til kommer det frem at han,feks,angrep vaskedama på skolen eller prøvde å kvele min sønn på rommet hans. Jeg vet ikke om det er normalt eller ikke for en 8åring men foreldrene gjør alt mulig for å få frem at det er barnehagens feil organisering som gjorde deres barn hyper. Han er 7år,vi får se. Det er mange faktorer som spiller,han er enebarn av gamle foreldre,de hadde fri oppdragelse-tingen første 3-4år,alt var tillatt. Om det er barnehagens feil,er det den beste scenarioet for barnet. Hvis ikke,er det stort problem fordi han får ikke den hjelpen han trenger.

 

Anonymous poster hash: f0e7a...ad6

Og akkurat hva har "enebarn av gamle foreldre" å gjøre med barnets oppførsel å gjøre? Mener du at "gamle foreldre" har mer utagerende og uoppdragne barn? (min erfaring er faktisk det motsatte)

 

Såkalt fri barneoppdragelse er jeg enig i er en forferdelig ting, det er etter min mening på grensen til omsorgssvikt. Men foreldrenes alder har svært lite med saken å gjøre...

 

Men det er jo ikke normalt at gutten angriper personale ved skolen eller tar kvelertak på sønnen din. Det siste hadde jeg tatt videre!!! Det er viktig at du går videre med den episoden, ta det gjerne med skolen hans eller andre. Siden foreldrene har drevet fri barneoppdragelse så er det gjerne viktig at andre kommer inn i bildet mtp. denne episoden.

 

Jeg hadde en stebror noen år da jeg var lita. Han hadde hatt, og hadde også de årene vi var så uheldig å bo delvis sammen, fri barneoppdragelse. Han var rett og slett en fare for omgivelsene (og seg selv) tidvis. Han stjal, han sloss, han mobbet, han terroriserte, han mekket bomber på barnerommet (!), han tok unødvendige sjanser som kunne gjort at han skadet seg eller andre alvorlig... og alt med morens velsignelse, for "han lærer av de feilene han gjør, men da må han først få lov til å gjøre dem før han kan lære".... i følge hans (dengang noenlunde unge) mor.

I dag ville han uten tvil ha fått en bokstavdiagnose slik hans adferd var. Noe moren garantert hadde kjempet gjennom uten selvinnsikt mtp. at det var hun selv som ødela gutten. Han slet med indre uro, konsentrasjon, tilpasse seg andre, få nære relasjoner, følge med på skolen m.m. Men han hadde ikke en diagnose, han var bare så til de grader ødelagt av fri barneoppdragelse. Så der var det moren som var problemet.

Heldigvis er det få som i dag driver med ødeleggende "fri barneoppdragelse".

 

Men det blir jo et helt annet scenario enn i HIs tilfelle hvor fagpersonene ikke har greid å få fange opp så dårlige forhold som hennes gutt har hatt på skolen. Heldigvis for gutten til HI så har han oppegående foreldre som ikke kjøpte alt uten forbehold

 

Anonymous poster hash: afc0e...99e

Det jeg mente med gamle foreldre er at de fikk det ene barnet sitt da faren var vel over 40år. Jeg kjenner faren,han orket ikke å binde seg veldig lenge,på en måte var det i siste liten. Han har brukt 20 og30åra for å feste,reise,bruke penger på duppedingser,som om han ikke vokste opp. Bodde i første etasje i farens hus. Da de omsider begynte å leve sammen,ble han over 40år. Faren er veldig freestyler. Feks. Synes han at det var ok og litt morsomt å la baby se på porno (?!?). I følge han spiller det ikke noe rolle siden han vil ikke huske noe. Han bestemte seg å gi barnet absolutt alt,barnet var alltid rett,ingen konsekvenser da han var mindre osv. Og foreldrene er veldig oppegående,lege og ingenør. Jeg har forstått det sånn at,fordi han er så mye eldre,at han lekte med barnet på ett voksent måte,ikke på barnets premisser,men likevel uansvarlig.

Når det gjelder hvordan barnet oppfører seg,er det i dette tilfellet uklart om det er snakk om adhd eller den frie oppdragelsen de driver med og hvordan kan fagpersonell gjøre foskjell egentlig.

 

Jeg skriver fra mobilen,om det er noen skrivefeil,unnskyld.

 

 

Anonymous poster hash: f0e7a...ad6

[Anonym bruker]

 

Skolen mente at mitt gutt hadde store problemer med ulikt, han var en utfordring i klassesituasjonen. Vi foreldre mente at klassesituasjonen var utfordrende og at den hadde negativ innvirkning på vår gutt.

BUP kom med ADHD diagnose etter testing og utredning. De kom også med temmelig tung tilrådning til medisinering. Nevropsykologen som sto for mesteparten av utredningen var på kanten til å si at vi foreldre var fæle som ikke gav barnet vårt nødvendig helsehjelp, og helt inkompetente, på kanten til omsorgssvikt, som motsatte oss medisinering. 

 

Vel ADHDen har nå forsvunnet, ny lærer, omorganisering av klassene, annet miljø på skolen, mobbingen har de fått bukt med, og en gutt som trives på skolen og med læringen er resultatet. Han konsentrerer seg, fokuserer, får utført det han vil, er rolig i timene, er rolig hjemme, kvir seg ikke lenger til å gå på skolen. Det er ingen symptomer på ADHD. 

 

Har null tillit til BUP, er det bare et samlebånd for ADHD diagnoser slk at klassene skal få ekstra ressursser? ADHD skal jo ikke bare forsvinne, det er jo en kronisk psykiatrisk diagnose. Evner ikke disse psykologene og psykiaterene å se diffrensial diagnoser, problemer? 

 

Skulle vi ha langvarig medisinert et lite barn med psykofarmaka, som kan gi alle mulige alvorlige bivirkninger på en feilaktig diagnose? Det er temmelig skremmende. Psykiater sier nå at diagnosen var feil. 

 

Tenker at det er et stort ansvar på oss foreldre til å stole på oss selv, stole på at det er vi som kjenner våre barn best. Det er skremmende hvordan systemet behandler våre barn, og hvordan systemet møter oss foreldre. Hvodan vi manglet innsikt, hvordan vi ikke ser barnets behov. Hvordan vi ikke samarbeider til beste for barnet. 

Vi er høytutdannede, og godt fungerende foreldre. Hvordan hadde det vært om vi var en svakere familie, vi hadde jo bukket under. 

 

Gutten vår greidde ikke konsentrere seg, han greidde ikke gjennomføre oppgaver, han greidde ikke styre sine impulser osv da alt han var opptatt av var å ikke bli ertet, ikke bli plaget, og å passe inn. Han kvidde seg sånn til skole og annet at det var alt oppslukende for han.  

 

Anonymous poster hash: 73603...8a1

 

Det er desverre ikke bare innenfor BUP det skjer feil. Er særdeles skeptisk det de fleste offentlige institusjoner. Hadde det vært opp til legene hadde gutten vår gått på medisiner i stedefor å få hjelp med matallergi.

 

Etter 7 år klagde vi til fylkeslegen og fikk medhold, samt beklagelse fra sykehuset. Vel og bra det, men siden jeg har langt værre erfaring fra sykehuset selv er tillitten min til sykehus borte. Praktisk om du har brukket en arm el, men ubrukelig for å finne ut av symptombilde.

 

Fornuftige foreldre må bare stole på seg selv, og stakkars barn med foreldre som stoler fullt og helt på slike instanser.

 

Anonymous poster hash: 3d29b...ed0