Hva synes dere om tigermamma Amy Chua?

[Anonym bruker]

Hun er jusprofessor ved Yale, har gitt ut bok om disiplinert barneoppdragelse og skriver blogg tror jeg. Hun kjører en knallhard hånd. Da datteren hennes var yngre truet hun med å brenne opp alle kosedyrene hennes hvis hun ikke spilte perfekt på piano. I jakten på suksess, er dette ok?

 

Anonymous poster hash: c8272...7ca

[Superdolly]

Ut i fra det du skriver er ikke jeg enig med henne. Mine barn er individer med sine egne ønsker og mål, og jeg har ikke noe behov for at de skal oppfylle mine drømmer. Jeg har heller ikke noe behov for å true dem til å gjøre ting. Vil mine ban lære å spille piano skal jeg melde dem på til timer, jeg skal legge til rette for og oppmuntre til øving. Men jeg kommer aldri til å true dem til det.

[Anonym bruker]

Fæl dame! Synes hun er skrekkelig og har et helt groteskt syn på oppdragelse i praksis.

 

Anonymous poster hash: c1ecd...2e6

[Anonym bruker]

Jeg har lest boken hennes, og uten at jeg har tenkt å gjøre som henne synes jeg faktisk at vi har en tendens til å pushe barna våres nok nå til dags. Verdien av hardt arbeid og gleden med arbeid slm er godt utført kommer ikke av seg selv, det må læres. Og i livet må man faktisk til tider gjør kjipe vanskelige ting fordi man må. Detter er noe som vi snakker mye om med mannen min, med bakgrunn i våre 6 nevøer og nieser som er mellom 10 og 22 år. De er på mange måter representative for oljebarna. De har høyt utdannede foreldre, de er vokst opp i aldeles møblerte hjem, har reist masse og fått oppleve mer enn de fleste ungdommer på denne alderen i andre land. De har fått absolutt de beste kortene i livets kortspill. Vel, det finnes ingen driv i de. De går ingen steder, jobber ikke på skolen (for vanskelig), er ikke samfunnsengasjerte (fotball tar jo så mye tid), har ingen fremtidsplaner. Min mann søsken er veldig bekymret for hva som skal skje med dem, og leter etter forklaring på hvorfor det ble slik: de har jo gjort alt etter boken og oppmuntret, rost, støttet og anbefalt å følge hjertet sitt (fordi kvinnelig fotball selvsagt er et fremtidsrettet yrkesvalg).

 

Så spørsmålet vårt som er yngre og har en 6-åring er hvordan man kan unngå at barn som har alt fra før blir for "mette". For den dagen han skal konkurrere om en jobb mot en sulten Kineser, vil han være sjanseløs hvis han ikke har litt driv. Og ja, dersom det betyr at jeg må pushe litt hardere og være mindre snill mamma, så skal jeg være det. Det er ikke nok å gjøre lekser, de skal være gjort så bra som overhodet mulig, ellers begynner man på nytt. Sorry. Og valget om å jobbe godt fra starten eller skyndte seg og måtte begynne igjen fordi det er ikke gjort riktig er helt og alene guttens. Melder man seg på en aktivitet holder man på til det kommer et naturlig sluttpunkt. Osv.

 

Min bestemor var knapt alfabetisert. Min mor vet hvordan det er å gå til sengs sulten og måtte dra til byen for å jobbe som 16-åring. Min far er den første i sin familien til å ta høyere utdanning. De har jobbet hardt og utsatt umiddelbar tilfredshet for å oppnå langsiktige mål. Dette er noe de har forsøkt å lære meg videre, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg er villig til å være upopulær i perioder for at gutten også skal lære det.

 

Anonymous poster hash: 799b6...567

[Anonym bruker]

Jeg har lest boken hennes, og uten at jeg har tenkt å gjøre som henne synes jeg faktisk at vi har en tendens til å pushe barna våres nok nå til dags. Verdien av hardt arbeid og gleden med arbeid slm er godt utført kommer ikke av seg selv, det må læres. Og i livet må man faktisk til tider gjør kjipe vanskelige ting fordi man må. Detter er noe som vi snakker mye om med mannen min, med bakgrunn i våre 6 nevøer og nieser som er mellom 10 og 22 år. De er på mange måter representative for oljebarna. De har høyt utdannede foreldre, de er vokst opp i aldeles møblerte hjem, har reist masse og fått oppleve mer enn de fleste ungdommer på denne alderen i andre land. De har fått absolutt de beste kortene i livets kortspill. Vel, det finnes ingen driv i de. De går ingen steder, jobber ikke på skolen (for vanskelig), er ikke samfunnsengasjerte (fotball tar jo så mye tid), har ingen fremtidsplaner. Min mann søsken er veldig bekymret for hva som skal skje med dem, og leter etter forklaring på hvorfor det ble slik: de har jo gjort alt etter boken og oppmuntret, rost, støttet og anbefalt å følge hjertet sitt (fordi kvinnelig fotball selvsagt er et fremtidsrettet yrkesvalg).

 

Så spørsmålet vårt som er yngre og har en 6-åring er hvordan man kan unngå at barn som har alt fra før blir for "mette". For den dagen han skal konkurrere om en jobb mot en sulten Kineser, vil han være sjanseløs hvis han ikke har litt driv. Og ja, dersom det betyr at jeg må pushe litt hardere og være mindre snill mamma, så skal jeg være det. Det er ikke nok å gjøre lekser, de skal være gjort så bra som overhodet mulig, ellers begynner man på nytt. Sorry. Og valget om å jobbe godt fra starten eller skyndte seg og måtte begynne igjen fordi det er ikke gjort riktig er helt og alene guttens. Melder man seg på en aktivitet holder man på til det kommer et naturlig sluttpunkt. Osv.

 

Min bestemor var knapt alfabetisert. Min mor vet hvordan det er å gå til sengs sulten og måtte dra til byen for å jobbe som 16-åring. Min far er den første i sin familien til å ta høyere utdanning. De har jobbet hardt og utsatt umiddelbar tilfredshet for å oppnå langsiktige mål. Dette er noe de har forsøkt å lære meg videre, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg er villig til å være upopulær i perioder for at gutten også skal lære det.

 

Anonymous poster hash: 799b6...567

Det er en milevid forskjell på å pushe barna fremover og det å bedrive mishandling av barn.

 

Anonymous poster hash: c1ecd...2e6

[Anonym bruker]

På den andre siden av skalaen risikerer man å få unger som dette...

 

http://nettavisenblogg.blogg.no/?url=http://annek.blogg.no/1415304380_er_jeg_uverdig_pga_je.html

 

Anonymous poster hash: 9ee34...e22

[Anonym bruker]

Fullstendig galskap å tro at unger er en sirkushest man kan piske rundt og så gjør de triks.

 

Ytterpunktene er aldri å foretrekke.

 

Anonymous poster hash: 4dc8d...7eb

[Anonym bruker]

 

Jeg har lest boken hennes, og uten at jeg har tenkt å gjøre som henne synes jeg faktisk at vi har en tendens til å pushe barna våres nok nå til dags. Verdien av hardt arbeid og gleden med arbeid slm er godt utført kommer ikke av seg selv, det må læres. Og i livet må man faktisk til tider gjør kjipe vanskelige ting fordi man må. Detter er noe som vi snakker mye om med mannen min, med bakgrunn i våre 6 nevøer og nieser som er mellom 10 og 22 år. De er på mange måter representative for oljebarna. De har høyt utdannede foreldre, de er vokst opp i aldeles møblerte hjem, har reist masse og fått oppleve mer enn de fleste ungdommer på denne alderen i andre land. De har fått absolutt de beste kortene i livets kortspill. Vel, det finnes ingen driv i de. De går ingen steder, jobber ikke på skolen (for vanskelig), er ikke samfunnsengasjerte (fotball tar jo så mye tid), har ingen fremtidsplaner. Min mann søsken er veldig bekymret for hva som skal skje med dem, og leter etter forklaring på hvorfor det ble slik: de har jo gjort alt etter boken og oppmuntret, rost, støttet og anbefalt å følge hjertet sitt (fordi kvinnelig fotball selvsagt er et fremtidsrettet yrkesvalg).

Så spørsmålet vårt som er yngre og har en 6-åring er hvordan man kan unngå at barn som har alt fra før blir for "mette". For den dagen han skal konkurrere om en jobb mot en sulten Kineser, vil han være sjanseløs hvis han ikke har litt driv. Og ja, dersom det betyr at jeg må pushe litt hardere og være mindre snill mamma, så skal jeg være det. Det er ikke nok å gjøre lekser, de skal være gjort så bra som overhodet mulig, ellers begynner man på nytt. Sorry. Og valget om å jobbe godt fra starten eller skyndte seg og måtte begynne igjen fordi det er ikke gjort riktig er helt og alene guttens. Melder man seg på en aktivitet holder man på til det kommer et naturlig sluttpunkt. Osv.

Min bestemor var knapt alfabetisert. Min mor vet hvordan det er å gå til sengs sulten og måtte dra til byen for å jobbe som 16-åring. Min far er den første i sin familien til å ta høyere utdanning. De har jobbet hardt og utsatt umiddelbar tilfredshet for å oppnå langsiktige mål. Dette er noe de har forsøkt å lære meg videre, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg er villig til å være upopulær i perioder for at gutten også skal lære det.Anonymous poster hash: 799b6...567

Det er en milevid forskjell på å pushe barna fremover og det å bedrive mishandling av barn.Anonymous poster hash: c1ecd...2e6

Derfor understreker jeg at jeg akter på ingen måte å gjøre som henne. Hun mishandler ko døtrene, det har du helt rett i. Men på en måte synliggjøre hun hva som forklarer at enkelte grupper gjør det bedre enn andre på skllen og senere på jobb: at de blir opplært i å utsette tilfredsstillelse, at de klarer å ha det litt vondt, at de jobber hardt for å oppnå mål. På mnge måter det samme som toppidrettsutøvere her, men ift skolefag og kunst. Jeg bor i utlandet og ser i hverdagen at barn pushes en del mer enn i Norge (uten at man faller i andre enden, det er snakk om et vestlig land); barna har det for all del bra mesteparten av tiden, men de må jobbe og takler på mange måter frustrasjoner bedre enn mange norske barn.

 

Mine foreldre har aldri truet med å brenne bamsene mine. Men det var rimelig uforhandlerbart at jeg skulle gjøre det så bra som mulig på skolen, spille piano 1 time hver dag og ellers gjøre et godt innsats i alt jeg meldte meg på. Frilek og venner kom etter at min "jobb" var gjort for dagen. Og når jeg begynte å tenke på fremtiden min stilte de viktige spørsmål som fikk meg til å tenke på de langsiktige konsekvensene av mine valg.

 

 

Anonymous poster hash: 799b6...567