Hadde DU klart å adoptere bort ditt barn?

[Anonym bruker]

Hvis det ikke var snakk om LIV OG DØD da selvfølgelig?

 

Anonymous poster hash: b9f64...c90

[Anonym bruker]

Nei..hvorfor i alle dager skulle jeg det??

 

Anonymous poster hash: e32ba...fb7

[FrøkenFreidig]

Jeg hadde ikke klart å adoptere bort et barn jeg hadde bært fram, men jeg kunne donert bort eggceller.

[Gjest]

Folk med vettet i behold adopterer vel ikke bort barnet sitt? Med mindre det ligger noe alvorlig bak.

[Anonym bruker]

Jeg har litt vanskelig for å se for meg en situasjon der det ville vært til barnets beste, men hadde det klart vært best for barnet tror jeg at jeg hadde kunnet det, ja.

Anonymous poster hash: f01d5...ce1

[Anonym bruker]

Jeg har stått i den situasjonen en gang faktisk, og nei, jeg gjorde det ikke. Takk gud for at man kan ombestemme seg. Dette er flere år siden, og jeg skulle bli alene med tvillinger. Var deprimert, og trodde ikke jeg kom til å klare det, spesielt når jeg ikke hadde noe familie som kunne hjelpe. Heldigvis ombestemte jeg meg når jeg så dem etter fødselen, og jeg kunne aldri i livet gitt dem opp.

Anonymous poster hash: 6d855...fbf

[Anonym bruker]

Overhodet ikke! Mannen min derimot, han adpoterer jeg gjerne bort

Anonymous poster hash: c1fe8...285

[Mia_73]

Hvilken grunn kunne jeg ha? Kvinner som adopterer bort gjør det jo gjerne fordi de ikke har økonomi eller andre tungtveiende grunner, jeg har ikke slike problemer så svaret er nei.

[Anonym bruker]

Nei. Hadde jeg blitt gravid og VISSTE at jeg ikke kunne ta vare på barnet ville jeg nok tatt abort så tidlig så mulig fremfor å adoptere det bort. Tror faktisk det hadde vært det beste å gjøre i den situasjonen. Kunne ikke donert eggceller heller..... men mulig jeg kunne vært surrogatmor for noen om barnet var laget med andres egg og sedceller. 

Anonymous poster hash: 54d14...0ca

[Anonym bruker]

Jeg var 14 når jeg ble gravid med min førstefødte og fant det ikke ut før jeg var 6 Mnd . Familien min var ikke særlig fornøyde, og jeg hadde kun ett valg ,

Adoptere bort.

Jeg gikk i 3 Mnd og var deprimert , men jeg trodde jo på dem når de sa det var det beste. Jeg bestemte meg for å være alene under fødselen, og jordmoren som tok over i vaktskiftet hadde ikke fått beskjed om at jeg ikke skulle se barnet så jeg fikk henne lagt oppå meg, og fra det

Øyeblikket visste jeg at jeg aldri kunne gi henne fra meg.

Familien min godtok det etterhvert, faren min godtok ikke meg før 10 år Senere.

Men jeg har en sunn og fin 15 åring idag, og angrer ikke

Så nei jeg kunne aldri ha gjort det!

 

Anonymous poster hash: b0fd7...c99

[Anonym bruker]

Nei, har heller ikke villet sette meg i en situasjon hvor det hadde vært aktuelt.

 

Er gift med en god mann (på alle måter), vært sammen i ti år Vi har begge høyere utdanning, faste jobber, og har kjøpt en fireroms leilighet. Etter noen år med planlegging, og et par år med fertilitetsbehandling (for meg) er jeg nå endelig gravid. Veldig etterlengtet.

 

Så jeg kan ikke en gang sette meg inn i tankegangen til de som adopterer bort.

 

Anonymous poster hash: 94f55...47b

[Mamma`n til Will& Ailo]

Mitt eget barn nei. Men jeg kunne godt ha vært surrogatmor.

[Mandala]

Hvis det ikke var snakk om LIV OG DØD da selvfølgelig?

 

Anonymous poster hash: b9f64...c90

For de fleste som adopterer bort barnet sitt er det vel nesten på grensen til å stå mellom liv og død. Ingen adopterer bort barnet sitt for moro skyld. Du kan ikke ta vekk den viktigste essensen i forløpet "adopsjon" og tro at noen svarer ja.

[Anonym bruker]

Frem til barnet var ca 4 mnder så hadde jeg nok helt fint klart det uten problemer ja.

Jeg hadde alvorlig fødelsdepresjon å tenkte mange ganger helt seriøst på å gi fra meg barnet mitt.

Jeg følte ingenting for han å syns jeg hadde mer nok med meg selv.

Det ble ikke bedre av at jeg var alenemamma til en baby som hadde kolikk som skreik utallig mange timer både om natten og på dagtid.

Heldigvis hadde jeg foreldrene mine som tok mye av ansvaret for barnet når jeg var så deprimert og hadde angst.

Når småen ble 4 mnder så var han blitt en roligere baby å depresjonen begynte å gi seg.

Det føltes som jeg ble kjent med sønnen min på nytt å sakte men sikkert så kom endelig morsfølesen

Nå er han 3 år å hadde aldri i livet kunne adoptert han bort!

Han er alt for meg å ett liv uten han hadde vært meningsløst!

Min største frykt i livet nå er å miste sønnen min.

Anonymous poster hash: b156e...e5c

[Anonym bruker]

Nei og jeg kunne aldri være surrugatmor heller.

 

Anonymous poster hash: b9f64...c90

[Anonym bruker]

Hvis jeg var i en så vanskelig situasjon at barna IKKE hadde det godt hos meg så håper jeg at jeg hadde greid å tenke på deres beste og ikke mitt.

 

Men ellers er vel svaret mitt ganske tydelig NEI

 

Anonymous poster hash: bb196...6cc

[Anonym bruker]

Jeg kan tenke meg en situasjon hvor det kunne vært aktuelt. Det er hvis barnevernet av en eller annen grunn hadde plassert barnet mitt i fosterhjem, barnet ble boende der i årevis og ikke kjente noen andre foreldre enn fosterforeldrene, og jeg uansett ikke hadde noen sjanse til å få ham tilbake.

 

Om adopsjon da var et sterkt ønske hos barnet og fosterforeldrene, så håper og tror jeg at jeg hadde gått med på det for barnets beste. Men det hadde selvfølgelig vært veldig vondt.

Anonymous poster hash: b8d59...184

[Anonym bruker]

Kan ikke forestille meg i hva slags "liv og død" dilemma det hadde vært et alternativ for meg i, så svaret er nei.

Anonymous poster hash: c0796...182

[Anonym bruker]

Hvilken grunn kunne jeg ha? Kvinner som adopterer bort gjør det jo gjerne fordi de ikke har økonomi eller andre tungtveiende grunner, jeg har ikke slike problemer så svaret er nei.

 

Er økonomi en tungtveiende grunn til å adoprere bort barna sine? 

Det finnes da støtteordninger til de som ikke har inntekt. Det er da ikke bar å adoptere bort ungene av den grunn, verken for mor eller barn. 

 

du skal jaggu meg høre mye.......

 

Anonymous poster hash: 81800...823

[Anonym bruker]

 

 

Hvilken grunn kunne jeg ha? Kvinner som adopterer bort gjør det jo gjerne fordi de ikke har økonomi eller andre tungtveiende grunner, jeg har ikke slike problemer så svaret er nei.

Er økonomi en tungtveiende grunn til å adoprere bort barna sine?

Det finnes da støtteordninger til de som ikke har inntekt. Det er da ikke bar å adoptere bort ungene av den grunn, verken for mor eller barn.

 

du skal jaggu meg høre mye.......

 

Anonymous poster hash: 81800...823

Finnes jo andre land i verden...

 

Anonymous poster hash: f875c...a58

[Anonym bruker]

Økonomi kan helt klart være en grunn til å overveie det i Norge også, bare for å ha det sagt. Det finnes folk her i landet som går tusenvis av kroner i minus hver mnd, uten utsikter til å få det bedre med det første. Man ser jo stadig vekk diskusjoner ang barn nr 3, 4 eller 5 her inne, hvor mor er usikker på om hun skal beholde eller ikke pga økonomi. Er det så vanskelig å se for seg hvorvidt noen kanskje da heller velger å adoptere bort heller enn å ta abort? 

HI, jeg kunne adoptert bort hvis det var snakk om liv og død, la oss si at jeg ble forfulgt fordi Norge var et diktatur der min seksuelle legning var straffbar med døden f.eks. Men du har jo eliminert "liv og død", så da får jeg heller si nei, jeg kunne aldri i livet engang vurdert å adoptere bort barnet mitt

Anonymous poster hash: e0b15...f6e

[Anonym bruker]

Hvis jeg var overbevist over at mitt barn ville få et bedre liv hos andr foreldre, ville jeg heller levd med sorgen hele livet og gitt det en sjanse.

 

Det er forholdsvis uaktuelt i Norge, men jeg tenker på mødre i utviklingsland som opplever ekstrem fattigdom og/eller krig, enslige mødre i Norge for 100 år siden, tung narkomane, hjemløse unge mødre i USA eller kanskje noen som sliter veldig med psykisk sykdom; man skal aldri tro at det er lett å gi fra seg sitt eget barn, men de som gjør det (frivillig!) gjør det alltid i håp om at barnet får et bedre liv. Og de har min full respekt for valget sitt.

 

Personlig ville jeg gjort alt for min sønn, men jeg er nå i den heldige situasjonen at jeg har god økonomi, lever i et fredelig land, har god helse samt tilgang til et fungerende helsevesen dersom jeg blir syk og ikke minst har et stabilt liv.

 

Anonymous poster hash: c1051...ede

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev tidligere , som var 14 da jeg var 6 Mnd på vei.

Jeg ser mange skriver nei ol. Rett og Slett nesten kritiserer de som velger å gjøre dette.

Man kan ikke være så firkantet . Hadde ikke jordmoren min hatt vaktskiftet denne kvelden , hvem vet vel hva som hadde skjedd . Desverre er det sjelden at barn man adopterer bort har angrefrist .

 

Jeg var 14 , ikke myndig. Jeg hadde ikke fått noe hjelp hos NAV, jeg hadde ingen utenom min familie som kunne hjelpe.

Jeg var hjelpesløs.

Nå ombestemte mine foreldre seg, men det er ikke alle som er så heldig.

Vis man velger å adoptere bort , jeg tror det er fåtall som gjør det av egoistiske grunner.

 

Anonymous poster hash: b0fd7...c99

[Anonym bruker]

Hadde ei klassevenninne som ble mor i tenårene, og som dessverre også ble avhengig av heroin. Hun gjorde det valget å adoptere bort barnet sitt til barnets bestemor.

Det står det stor respekt av!
Dessverre ingen lykkelig slutt, hun brukte mye tid og krefter på å kutte ut heroinen, men dessverre så døde hun av en overdose etter et år "ren". 

 

Hadde jeg følt at det var det beste for barnet så håper jeg at jeg hadde vært like sterk.

Anonymous poster hash: 9943e...ff2

[Anonym bruker]

Vet faktisk ikke. Her så er jeg enslig mor til 2 barn, er 100% alene med de. Er kronisk syk, og går rundt med kronisk dårlig råd og mangel på energi. Prøver å få meg en utdannelse for å kunne bedre livet vårt. Jeg er livredd for å bli gravid. For jeg kan ikke få et barn til i min situasjon. Men antageligvis hadde jeg tatt abort.

 

Og det finnes vel flere grunner til at man velger å adoptere bort barnet sitt, sykdom, rus, økonomi, alt for ung, at man ser at man ikke har noe å gi barnet, er på feil sted i livet for å få barn. Alle mennesker blir ikke gode omsorgspersoner, og noen av de er smarte nok til å se det selv.

Anonymous poster hash: 1a230...64d