Skal jeg tørre å gå for nr. 3?

[Anonym bruker]

Vi har to store barn på 13 og 9 år. Har hele tiden tenkt at jeg var ferdig med barn, men det siste året har jeg lengtet etter en til. Jeg er 38 år, vi har hus og økonomi i orden, men tørr jeg å gå for en til, hvordan vil de andre barna regere. Mange tanker, men ønske om et barn til blir bare større og større og jeg er redd jeg angrer og jeg ikke gjør noe med det nå. Noen som har vært i lignende situasjon? Hva tenker dere?

Anonymous poster hash: 17cf8...256

[Iselilja]

Jeg tenker gå på! Å få nr tre er fantastisk. Man har roen og erfaringen, og i ditt tilfelle er barna du har fra før så store at de ikke bare klarer masse selv, men også kan være til hjelp. Attpåskatter er helt herlige

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men jeg har vært storesøsteren i en slik situasjon.

 

Jeg var 15, broren min 13 og søsteren min 10 år da mamma og pappa plutselig ble gravide (det var ikke planlagt, men det visste jeg ikke den gangen )

 

Det var utrolig koselig, vi elsket babysøsteren vår fra første øyeblikk. Mamma og pappa var veldig bevisst at det ikke skulle være til belastning for oss at det ble en baby i familien igjen, vi skulle ha vår frihet og jeg tror aldri vi ble bedt om å være barnevakt en gang. Men vi tok av egen fri vilje stor del i hverdagen hennes. Hun gikk jo i barnehagen enda da jeg fikk lappen og kjøpte meg bil, både hun og jeg synes det var kjempestas at jeg kom og hentet henne om ettermiddagen. Da jeg flyttet hjemmefra som 20-åring hadde vi det kjempekoselig med at hun kom til meg på overnattingsbesøk osv.

 

Nå jeg vi begge voksne og selv om vi er på helt forskjellige stadier i livet har vi et tett og nært forhold. Hun har jo også vært en kjemperessurs for mine barn, hun var vel 15-16 år da hun ble tante og har lagt vingene sine over tantebarna fra første sekund. Hun er mine barns store heltinne

 

 

Anonymous poster hash: c274f...652

[Anonym bruker]

Jeg har også vært storesøsteren i en sånn situasjon, med mye mindre positiv erfaring enn #3. Skal ikke gå i detalj, for da høres jeg vel bare kald og slem ut... Men forholdet mellom søsken kan jo gå begge veier uansett aldersforskjell.

Anonymous poster hash: 6567e...9e9

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men jeg har vært storesøsteren i en slik situasjon.

 

Jeg var 15, broren min 13 og søsteren min 10 år da mamma og pappa plutselig ble gravide (det var ikke planlagt, men det visste jeg ikke den gangen )

 

Det var utrolig koselig, vi elsket babysøsteren vår fra første øyeblikk. Mamma og pappa var veldig bevisst at det ikke skulle være til belastning for oss at det ble en baby i familien igjen, vi skulle ha vår frihet og jeg tror aldri vi ble bedt om å være barnevakt en gang. Men vi tok av egen fri vilje stor del i hverdagen hennes. Hun gikk jo i barnehagen enda da jeg fikk lappen og kjøpte meg bil, både hun og jeg synes det var kjempestas at jeg kom og hentet henne om ettermiddagen. Da jeg flyttet hjemmefra som 20-åring hadde vi det kjempekoselig med at hun kom til meg på overnattingsbesøk osv.

 

Nå jeg vi begge voksne og selv om vi er på helt forskjellige stadier i livet har vi et tett og nært forhold. Hun har jo også vært en kjemperessurs for mine barn, hun var vel 15-16 år da hun ble tante og har lagt vingene sine over tantebarna fra første sekund. Hun er mine barns store heltinne

 

 

 

Anonymous poster hash: c274f...652

 

Ååå, så koselig Nå fikk enda mer lysp. Mannen er også klar.

 

Anonymous poster hash: 17cf8...256

[Gjest Sekretøsa]

For å si det sånn... hadde jeg visst hvor krevende det var med 3 barn hadde jeg bare fått 2...
Men vi er alle ulike, så det kan hende en nr 3 blir som et eventyr for deg!

[**snuskeluska**]

Min mann er attpåkladd (og han var veldig planlagt og elsket i oppveksten). Men det vi ser nå når han er voksen og har stiftet familie er at hans foreldre ikke orker å engasjere seg i hans barn. De er på en måte "ferdig" med barnebarn. De har allerede 6 stk barnabarn de har fulgt opp tett og har i tillegg fått oldebarn. Så våre barn har dessverre ikke noe nært forhold til mannen min sine foreldre. Dette trenger jo ikke skje hos dere altså, bare en liten påminnelse om at alle bør følges opp også senere i livet.

[Anonym bruker]

kjør på. Dere begge er klare så hvorfor ikke.. 

 

Bare husk at mye kan skje, kolikk, barna kan forsatt utvikle søskensjalusi etc.

 

Men så lenge de får sin frihet og hjelp når de trenger det så ser jeg ikke problemet  

 

Her venter vi nr 4 Men disse er forholdsvis "tette". eldste er 11 og yngste er 3

Anonymous poster hash: 504cd...686

[Nyttårs barn]

 

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men jeg har vært storesøsteren i en slik situasjon.

 

Jeg var 15, broren min 13 og søsteren min 10 år da mamma og pappa plutselig ble gravide (det var ikke planlagt, men det visste jeg ikke den gangen )

 

Det var utrolig koselig, vi elsket babysøsteren vår fra første øyeblikk. Mamma og pappa var veldig bevisst at det ikke skulle være til belastning for oss at det ble en baby i familien igjen, vi skulle ha vår frihet og jeg tror aldri vi ble bedt om å være barnevakt en gang. Men vi tok av egen fri vilje stor del i hverdagen hennes. Hun gikk jo i barnehagen enda da jeg fikk lappen og kjøpte meg bil, både hun og jeg synes det var kjempestas at jeg kom og hentet henne om ettermiddagen. Da jeg flyttet hjemmefra som 20-åring hadde vi det kjempekoselig med at hun kom til meg på overnattingsbesøk osv.

 

Nå jeg vi begge voksne og selv om vi er på helt forskjellige stadier i livet har vi et tett og nært forhold. Hun har jo også vært en kjemperessurs for mine barn, hun var vel 15-16 år da hun ble tante og har lagt vingene sine over tantebarna fra første sekund. Hun er mine barns store heltinne

 

 

 

Anonymous poster hash: c274f...652

 

Dette var et koselig innlegg

[Anonym bruker]

Jeg fikk nr 3 da de andre barna var 20 og 14 år. Det var kjempestas for alle sammen. Bare gode erfaringer.

 

Anonymous poster hash: 08477...6b7

[ung.mor.89]

Vi venter nr 3 nå. Gleder meg masse. Var i tvil lenge. Her er barna 4 og 6 år. Så blir tett men ikke alt for tett.

[Chl85]

Foreldrene mine fikk en attpåklatt da jeg var 13 og broren min 8 og det var ikke noe stress kan du si Ikke noe sjalusi, vi visste å vise litt hensyn og kunne være til litt hjelp. De kunne ta seg en tur på weekend når jeg var 18 , da jeg sørget for at minsten kom seg i barnehage osv. 

 

Det negative er vel at det ble litt slitsomt å ha en liten en og en supertrassen tenåring som fant på mye spik( var litt vanskelig i tidlig tenårene ), han i midten ble kanskje litt for mye diplomat? Ja og for min del har jeg kanskje ikke like god kontakt med han yngste da jeg flyttet ut allerede som 17 åring. Men det er jo veeeldig variabelt

 

Tror det går veldig fint jeg Bare man er bevisst på at ikke de eldste alltid må vise hensyn, så går det kjempe fint!  

 

Tror de alle kan ha veldig glede av hverandre. Kan ikke se for meg et liv uten lillebrødrene mine, uansett når de kom

[Anonym bruker]

For å si det sånn... hadde jeg visst hvor krevende det var med 3 barn hadde jeg bare fått 2...

Men vi er alle ulike, så det kan hende en nr 3 blir som et eventyr for deg!

Må si meg enig i denne😔selv om jeg Såklart elsker nr 3. Var et uhell siste her, hadde to planlagte fra før. Skulle ikke ha fler.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: bcdef...240

[Gjest Sekretøsa]

 

For å si det sånn... hadde jeg visst hvor krevende det var med 3 barn hadde jeg bare fått 2...

Men vi er alle ulike, så det kan hende en nr 3 blir som et eventyr for deg!

Må si meg enig i denneselv om jeg Såklart elsker nr 3. Var et uhell siste her, hadde to planlagte fra før. Skulle ikke ha fler.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: bcdef...240

 

 

Min VAR planlagt. Tenkte at med 2 "større" unger så kom det til å gå såååå fint. Men nr 3 er veldig krevende og trenger nesten en voksen på seg hele dagen... Da er det ikke lett å finne tid til de 2 andre som også krever sitt :/

[Anonym bruker]

 

 

 

For å si det sånn... hadde jeg visst hvor krevende det var med 3 barn hadde jeg bare fått 2...

Men vi er alle ulike, så det kan hende en nr 3 blir som et eventyr for deg!

Må si meg enig i denneselv om jeg Såklart elsker nr 3. Var et uhell siste her, hadde to planlagte fra før. Skulle ikke ha fler.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: bcdef...240

Min VAR planlagt. Tenkte at med 2 "større" unger så kom det til å gå såååå fint. Men nr 3 er veldig krevende og trenger nesten en voksen på seg hele dagen... Da er det ikke lett å finne tid til de 2 andre som også krever sitt :/

Kunne godt hende vi hadde planlagt en til senere vi og, men det skulle hvertfall ikke skje enda. Er 3 år mellom 1 og 2, og 2 og 3.

Jeg kan jo nesten ikke angre(på at vi ikke var ENDA mer nøye med prev) når vi har fått det velskapte fine barnet, men vi er så utslitt at jeg ikke vet opp eller ned om dagen. Baby er 9 mnd, så jeg håper det blir lettere.

 

 

Anonymous poster hash: bcdef...240

[Anonym bruker]

 

For å si det sånn... hadde jeg visst hvor krevende det var med 3 barn hadde jeg bare fått 2...

Men vi er alle ulike, så det kan hende en nr 3 blir som et eventyr for deg!

Må si meg enig i denneselv om jeg Såklart elsker nr 3. Var et uhell siste her, hadde to planlagte fra før. Skulle ikke ha fler.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: bcdef...240

 

Her gikk det så fint å få nr tre at vi fikk nr fire også

 

Det er mange ting som spiller inn, ikke minst personligheten til ungen, her gikk det som en drøm å få nr tre.

 

Nr fire var mye mer krevende så hadde hun kommet først hadde det nok ikke blitt fire barn nei, hun har trasset mer alene enn de tre andre til sammen

 

Anonymous poster hash: c274f...652

[Anonym bruker]

Svarer i eget innlegg så det ikke blir så mye.

Jeg som sa meg enig i at nr 3 var tøft.

 

Her har det mye med livssituasjon og hvordan barna er spm gjør det.

Jeg var utrolig utslitt etter nr 2, og endelig ovenpå da jeg ble gravid med nr 3.

 

Det kan jo bli helt annerledes for andre. Jeg tenker det blir lettere etterhvert, selv med forskjellige aktiviteter de skal på. Det er denne perioden jeg synes er tøffest.

 

Anonymous poster hash: bcdef...240

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for at det blir for mye. Min mann har alltid stilt opp. Jeg har ikke ammet og min mann har tidliger tatt like mye eller mer natt/måren stell som meg. Så det med å være dautrøtt har jeg aldri kjent på. Så jeg vet at vi er 2 om det. Klart jeg ser jo at diverse fritidsaktiviteter krever mye nå som barna vokser til. Men alt i alt føler jeg at et barn til ville gitt oss mye. På den andre siden så har vi det veldig godt slik vi har det i dag også.

Anonymous poster hash: 17cf8...256

[Anonym bruker]

Jeg er attpåkladden. :-) har to søsken som er 9 og 11 år eldre enn meg. Og jeg vokste opp med følelsen av å ha fire foreldre, to kule, og to litt eldre, som alle bar meg på gullstol. :-) søsknene mine fungerte som megler mellom meg og mine foreldre i tenåra, og jeg har rett og slett hatt en strålende oppvekst.

 

Broren min fikk barn tidlig, så jeg ble tante som 10åring, og da fikk jeg den lillesøstera jeg drømte om. Og niesa mi er nå ekstratante til mitt barn. :-D

 

Min søster og jeg fikk barn omtrent samtidig, og vi er tettere enn noen gang. :-)

 

Det eneste jeg savnet mens jeg vokste opp var et søsken som var med på ferier osv, da mine søsken sluttet å bli med på familieferier i tenåra. Men jeg fikk alltid ha med meg venninner, så savnet var virkelig ikke noe stort.

Enkelte ganger har jeg kjent litt på at jeg og mine søsken har hatt to ulike barndommer. Og dermed ulike minner. Mine søsken vokste opp relativt fattige, med hytteturer og teltturer, mens jeg hadde rikere foreldre og vi dro mye på utenlandsturer. Jeg skulle gjerne ha byttet ut syden med foreldre og ei venninne teltturer med familien. Men det er jo ikke noe stort savn. :-)

 

Anonymous poster hash: dade2...9a9