Viser barna deres tydelig glede?

[Anonym bruker]

Jenta vår er jo glad i hverdagen. Vi kan le samme. Og hun forteller morsomme historier og shower.

 

Samtidig virker hun så trist. Det er noe med blikket. Men jeg vet ikke om hun er sliten etter skolen eller lei seg. De andre jentene på skolen virker jo ikke overvettes sprudlende de heller - mange virker alvorlig.

 

Jenta vår har hatt en tøff skolestart, og heg er så redd for at hun begynner å bli virkelig trist. Hun er egentlig åpen om ting, men jeg føler ikke at jeg får alt ut av henne nå..

 

Kanskje det er normalt at de ikke sprudler dagen lang i skolestarter-alderen.

 

Vondt i hjertet...

 

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

Ingen?

 

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Villbringebringebær]

 

Mitt barn viser tydelig glede ja flere ganger om deg. Og er generelt veldig glad og tilfreds. Hun er ikke enda i skolealder..

 

Høres trist ut ville prøv å prate rolig og ordentlig med henne. Leit for deg forstår jeg

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe svar til deg. Vil bare dele litt av vår lignende erfaring. Jenta vår sliter med å finne seg gode venner, noe som gjør at hun føler seg ensom og tar mindre og mindre kontakt med de andre barna. Jeg tror overgangen til skole kan være ganske voldsom og skummel, og hvis de ikke finner sin plass tidlig blir det vanskeligere og vanskeligere.

 

Derfor har vi tatt kontakt med lærer i håp om at han kan hjelpe henne å komme i kontakt og hjelpe henne å etablere nye vennskap. Det er vondt om hun skal havne på utsiden allerede nå. Jeg tror ikke det blir enklere med tiden heller.

 

Beklager at jeg ikke kan svare deg på ditt, følte bare for å dele vår erfaring. Som dessverre ikke er mye til hjelp.

Anonymous poster hash: d8930...7f9

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke noe svar til deg. Vil bare dele litt av vår lignende erfaring. Jenta vår sliter med å finne seg gode venner, noe som gjør at hun føler seg ensom og tar mindre og mindre kontakt med de andre barna. Jeg tror overgangen til skole kan være ganske voldsom og skummel, og hvis de ikke finner sin plass tidlig blir det vanskeligere og vanskeligere.

 

Derfor har vi tatt kontakt med lærer i håp om at han kan hjelpe henne å komme i kontakt og hjelpe henne å etablere nye vennskap. Det er vondt om hun skal havne på utsiden allerede nå. Jeg tror ikke det blir enklere med tiden heller.

 

Beklager at jeg ikke kan svare deg på ditt, følte bare for å dele vår erfaring. Som dessverre ikke er mye til hjelp.

 

Anonymous poster hash: d8930...7f9

 

 

Men jo; hun viser glede hjemme på fritiden, selv om hun innimellom ikke vil på skolen.

 

Anonymous poster hash: d8930...7f9

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har ikke noe svar til deg. Vil bare dele litt av vår lignende erfaring. Jenta vår sliter med å finne seg gode venner, noe som gjør at hun føler seg ensom og tar mindre og mindre kontakt med de andre barna. Jeg tror overgangen til skole kan være ganske voldsom og skummel, og hvis de ikke finner sin plass tidlig blir det vanskeligere og vanskeligere.

 

Derfor har vi tatt kontakt med lærer i håp om at han kan hjelpe henne å komme i kontakt og hjelpe henne å etablere nye vennskap. Det er vondt om hun skal havne på utsiden allerede nå. Jeg tror ikke det blir enklere med tiden heller.

 

Beklager at jeg ikke kan svare deg på ditt, følte bare for å dele vår erfaring. Som dessverre ikke er mye til hjelp.

 

Anonymous poster hash: d8930...7f9

 

Men jo; hun viser glede hjemme på fritiden, selv om hun innimellom ikke vil på skolen.

 

Anonymous poster hash: d8930...7f9

Takk for svar

 

Vi er nok i liknende situasjon. I vår situasjon er det allerede mobbing og utestenging. Hun går i 1. klasse. Det har vært fælt. Og jeg tenker på hva vi foreldre har gjort galt. Har vi ikke trygget henne nok for det hun hadde i vente?

 

Jeg føler at vi er i ferd med å miste livsgleden hun har hatt så mye av. Og hun er ikke 6 år en gang..

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

Og.. Ppt er inne inne i bildet og vi har dialog med lærer.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvorfor PPT er inni bildet?

Hva kan de gjøre?

Har ei datter selv i 1 klasse som sliter sosialt..men fikk beskjed at siden hun

var svært god fagligt..så ville de avvente og hjelpe henne så godt de greide.

Anonymous poster hash: a8057...4cc

[Anonym bruker]

 

Kan jeg spørre hvorfor PPT er inni bildet?

Hva kan de gjøre?

Har ei datter selv i 1 klasse som sliter sosialt..men fikk beskjed at siden hun

var svært god fagligt..så ville de avvente og hjelpe henne så godt de greide.

 

Anonymous poster hash: a8057...4cc

Det er pga det sosiale.

 

Hun er sterk faglig. Var til en to timers test hos ppt nå, om oppgavene var for lette for henne, så hun må tilbake for å testes i mer utfordrende oppgaver.

 

Skjønner ikke så mye av det selv.. forsøker bare å henge på. Det har vært litt mye for oss foreldrene å ta inn over oss..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

I klassen hennes har de vistnok mye fokus på vennskap og hvordan være en god venn, og jeg vil ikke si hun blir mobbet, men når man er sjenert og usikker skal det ikke mye til før man føler seg ekskludert. Det er sårt å høre at hun forteller at ingen spør henne om de skal leke. Eller at de sier nei når hun spør, for så å si at de bare tullet. Derfor tok jeg kontakt med læreren i håp om at han kan hjelpe henne. Er veldig spent på om dette blir tatt tak i, fordi jeg frykter at dette skal utarte seg og at hun skal gå gjennom barneskolen og føle seg ensom.

 

På en måte er det litt fint å høre om andre i lignende situasjoner for man føler seg ofte ganske alene om vonde eller vanskelige ting.

Anonymous poster hash: d8930...7f9

[Liv & Røre]

Jenta mi viser glede, men også hun sliter med sjenanse og synes det er vanskelig å komme inn i den gode leken/ få seg venner. Trist at de føler det slik. Er urolig for hvilke konsekvenser dette kan få for henne hvis hun ikke får seg venner snart.

[Anonym bruker]

Ja det er veldig vanskelig å se når de har det vanskeligt.

Her er problemet friminuttene..Hun vil ikke på skolen pga

at hun føle seg så alene...ingen vil gjøre det samme som meg

og så bare går de i fra meg uansett hva jeg spør om..sier hun.

Skolen har sagt at de jobbe med saken..så håper ting snart blir bedre.

Anonymous poster hash: a8057...4cc

[Anonym bruker]

Til dere som har fortalt om liknende opplevelser: Det er trist å høre. Jeg føler meg også veldig alene om dette. Alle de andre mødrene virker så veldig på bølgelengde, og jeg syns det er vanskelig å komme i kontakt. Jeg vet at det beste er å bi kjent med foreldre og barn, og det kommer jeg til å legge inn en innsats for. Men det føles ikke naturlig når barna deres tar avstand fra mitt barn. Og det de andre foreldrene har sett av jenta vår er ikke toppen positivt det heller, for hun blir frustrert på de andre ungene, og oppfører seg merkelig til tider. Jeg kjenner henne ikke igjen..

 

Jeg ble selv mobbet som barn, gjennom hele barne- og ungdomskolen. Det merkes at det sitter i enda, når jeg er tilbake i en skolesetting og opplever at barnet mitt blir utenfor. Da knekker selvtilliten min i møte med de andre foreldrene. Det er noe med klasserom og skolekorridorer som vekker en mindreverdighetsfølelse i meg som jeg trodde ikke fantes lengre. Jeg har et veldig godt sosialt nettverk nå, jeg er den som blomstret opp på gymnaset og ble en av de "populære", men sårene fra barne- og ungdomsskole kommer nok aldri til å forsvinne. Derfor syns jeg det er ekstra vanskelig å forholde meg rasjonelt til det som skjer med jenta mi nå Det var mitt store mareritt, men jeg regnet med at det ville gå bra.. det gjorde det ikke.

 

HI

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

Så trist for jenta deres. Er dere gode til å speile følelsene hennes? For at barn skal bli trygge og utvikle god selvfølelse er det veldig viktig å ikke avvise barnets følelser. Barnets følelser er alltid ekte uansett og bør møtes med forståelse og ikke med utsagn som: "Det der er ikke noe å gråte for", "Det er ikke synd på deg", "Opp igjen" osv...

 

Anonymous poster hash: 76364...bfd

[Anonym bruker]

Så trist for jenta deres. Er dere gode til å speile følelsene hennes? For at barn skal bli trygge og utvikle god selvfølelse er det veldig viktig å ikke avvise barnets følelser. Barnets følelser er alltid ekte uansett og bør møtes med forståelse og ikke med utsagn som: "Det der er ikke noe å gråte for", "Det er ikke synd på deg", "Opp igjen" osv...

 

Anonymous poster hash: 76364...bfd

Vi snakker mye om dette, heller kanskje for mye enn for lite. Hun er veldig åpen, og har et veldig godt

språk og er flink til å beskrive følelser med ord. Det har alltid vært en stor fordel. Men jeg merker at hun nå lukker seg mer inne, og sier "Jeg vet ikke" " jeg husker ikke" eller fjerner seg fra stedet hvis jeg forsøker å snakke om hvordan skolen har vært. Det at hun lukker seg mer og mer inne er det som skremmer meg mest..

 

Hun ble truet også, av noen gutter i begynnelsen av skoleåret, men det fortalte hun heldigvis til meg. Nå er jeg usikker på om hun kommer til å fortelle det om det skjer igjen..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

Jeg prøver liksom å finne en balanse, så jeg ikke blir for problemfokusert heller.. å alltid fiske etter de dårlige opplevelsene. Da kan det påvirke hennes følelser det også..

 

HI

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

Her er gutten også en del ensom, og han er en grubler av natur som han rimelig melankolske perioder. Han er ikke aktivt utestengt eller mobbet, men står bestandig med en fot inn og en fot ut av fellesskapet. Akkurat som meg i min barndom. Det tok flere år før jeg fant likesinnede å bli venn med (og jeg endte opp med å bli fryst ut fordi jeg hadde "for gode" karakterer, hadde for sære interesser og var for guttete), og jeg foretrakk å være alene fremfor å late som jeg passet inn i gruppen. Mannen følte seg også på denne måten, men valgte å gå med strømmen, uten å utvikle nære vennskapsbånd før gymnaset.

 

Eneste råd jeg kan gi, er å hjelpe henne med å finne venner utenfor klassen dersom dere har mulighet til det. Musikken og vennene jeg traff i musikkverden reddet meg fra ensomheten. For mannen var det sjakk. Gutten er fremdeles ung (1. klasse), men vi prøver å eksponere han til andre miljøer enn bare skolen så han får en bredere kontaktflate og større sannsynlighet for å finne noen han finner tonen med.

 

Anonymous poster hash: d9bbf...b58

[Anonym bruker]

Dette høres ut som hos oss. Jenta vår viser glede i blant men jeg synes det skinner gjennom at hun er trist, eller nesten litt flat I følelsesregisteret.

 

Vi går jevnlig til bup nå og håper hun vil åpne seg litt der. Har holdt mye inne som kommer ut sakte men sikkert.

 

Jeg prøver å snakke med de andre foreldrene men merker de trekker seg unna siden de andre jentene i klassen ikke vil være med min datter.

 

Jeg føler også at jeg har feilet som mor. Hun er vår første og jeg trodde alt gikk greit helt frem til skolestart.. ser på småsøsknene hennes og der er det jo helt annerledes..

 

Anonymous poster hash: 69a2d...cb1

[Anonym bruker]

Her er gutten også en del ensom, og han er en grubler av natur som han rimelig melankolske perioder. Han er ikke aktivt utestengt eller mobbet, men står bestandig med en fot inn og en fot ut av fellesskapet. Akkurat som meg i min barndom. Det tok flere år før jeg fant likesinnede å bli venn med (og jeg endte opp med å bli fryst ut fordi jeg hadde "for gode" karakterer, hadde for sære interesser og var for guttete), og jeg foretrakk å være alene fremfor å late som jeg passet inn i gruppen. Mannen følte seg også på denne måten, men valgte å gå med strømmen, uten å utvikle nære vennskapsbånd før gymnaset.

 

Eneste råd jeg kan gi, er å hjelpe henne med å finne venner utenfor klassen dersom dere har mulighet til det. Musikken og vennene jeg traff i musikkverden reddet meg fra ensomheten. For mannen var det sjakk. Gutten er fremdeles ung (1. klasse), men vi prøver å eksponere han til andre miljøer enn bare skolen så han får en bredere kontaktflate og større sannsynlighet for å finne noen han finner tonen med.

 

Anonymous poster hash: d9bbf...b58

Takk for svar

 

Jeg kjente meg igjen i det du skrev

 

Hun har flere venner utenfor skolen, og vi forsøker å være flinke til å invitere andre familier til middag, gå på konserter, teater osv. Så opplevelsesmessig mangler hun ingenting. På bhg hadde vi alltid fullt hus her, men merker nå at det er annerledes.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

Dette høres ut som hos oss. Jenta vår viser glede i blant men jeg synes det skinner gjennom at hun er trist, eller nesten litt flat I følelsesregisteret.

 

Vi går jevnlig til bup nå og håper hun vil åpne seg litt der. Har holdt mye inne som kommer ut sakte men sikkert.

 

Jeg prøver å snakke med de andre foreldrene men merker de trekker seg unna siden de andre jentene i klassen ikke vil være med min datter.

 

Jeg føler også at jeg har feilet som mor. Hun er vår første og jeg trodde alt gikk greit helt frem til skolestart.. ser på småsøsknene hennes og der er det jo helt annerledes..

 

Anonymous poster hash: 69a2d...cb1

Dette var trist å høre. Det virker som om at det er mange i samme båt. Kanskje også på skolen. Det hadde jo vært flott om man kunne komme i kontakt med andre som har det på samme måte på skolen, og dra nytte av hverandre. Men det er liksom ikke noe man står og roper ut.

 

Jeg tenker at det viktigste er at barna finner en trygg gruppe. Jeg ble som sagt mobbet, men har alltid visst at jeg har vært verdifull takket være den vennegruppen jeg hadde i klassen. Vi var "underdogs" men guri så glad jeg er for det i dag. Når jeg ser hva mine venner har oppnådd i forhold til skolens prinsesser, så er jeg ikke bekymret. Så lenge hun finner SINE og ikke blir gående alene.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 4cd38...fed

[Anonym bruker]

 

Her er gutten også en del ensom, og han er en grubler av natur som han rimelig melankolske perioder. Han er ikke aktivt utestengt eller mobbet, men står bestandig med en fot inn og en fot ut av fellesskapet. Akkurat som meg i min barndom. Det tok flere år før jeg fant likesinnede å bli venn med (og jeg endte opp med å bli fryst ut fordi jeg hadde "for gode" karakterer, hadde for sære interesser og var for guttete), og jeg foretrakk å være alene fremfor å late som jeg passet inn i gruppen. Mannen følte seg også på denne måten, men valgte å gå med strømmen, uten å utvikle nære vennskapsbånd før gymnaset.Eneste råd jeg kan gi, er å hjelpe henne med å finne venner utenfor klassen dersom dere har mulighet til det. Musikken og vennene jeg traff i musikkverden reddet meg fra ensomheten. For mannen var det sjakk. Gutten er fremdeles ung (1. klasse), men vi prøver å eksponere han til andre miljøer enn bare skolen så han får en bredere kontaktflate og større sannsynlighet for å finne noen han finner tonen med.Anonymous poster hash: d9bbf...b58

Takk for svar  Jeg kjente meg igjen i det du skrev  Hun har flere venner utenfor skolen, og vi forsøker å være flinke til å invitere andre familier til middag, gå på konserter, teater osv. Så opplevelsesmessig mangler hun ingenting. På bhg hadde vi alltid fullt hus her, men merker nå at det er annerledes. HI   Anonymous poster hash: 4cd38...fed

Det er tøft for en forelder å se det. Samtidig tenker jeg at jeg ville vært enda mer ulykkelig om jeg hadde blitt tvunget til å late som jeg var en annen bare for å bli akseptert. Kanskje ikke helt akkurat der og da, men senere i hvert fall. Jeg prøvde å være som alle andre som tenåring, og resulatet med bare depresjon og spiseforstyrrelser.

 

Derfor er vi veldig bevisst på å lære gutten å være den han er og ikke følge strømmen bare fordi det er det alle andre gjør. Han skal kunne fungere i verden som den er uten å gi avkall på seg selv. Også har vi lenge jobbet med å utvikle hans evne til å trives i eget selskap; vi tenker at det er bedre å være alene på ordentlig og ha det bra, fremfor å være ensom i en gruppe og føle at det er noe som feiler en selv.

 

Han hadde ingen gode venner i barnehagen, men var på god fot med de fleste. Nå er han i første klasse og vi aner samme mønster. Hans venner har han truffet på andre arenaer, det er barn av våre venner (litt sære som oss kanskje), barn han traff gjennom aktiviteter eller barn han traff tilfeldig og fikk god kjemi med. Vi passer på p være flinke til å holde på disse vennskapsforholdene, selv om det ikke er så enkelt hele tiden.

 

Anonymous poster hash: d9bbf...b58