Første i vennegjengen med barn..

[Anonym bruker]

Hei! Vi er et samboerpar i slutten av 20-årene med ei jente på 16 mnd. Vi er de første i vennegjengen med barn, og det virker ikke som de andre har umiddelbare planer om å bli prøvere. Vi blir ofte invitert med på ting, men ikke alltid like lett å få barnevakt, og om vi har besøk må vi ofte legge oss tidlig, da dattera vår står opp i 5 halv seks tiden hver morgen. 

 

Ut fra kommentarene vi får forstår jeg at vennene våre ikke helt forstår hvor slitsomt det er å ha barn. Jeg er helt utmattet av å jobbe 100 prosent, følge opp barnet, og samtidig være sosial. Kjenner spesielt godt at jeg savner tiden før jeg fikk barn når vi er sammen i helgene, da kan de sove så lenge de vil og vi må opp i 5-tida. Har aldri blitt vant til å stå opp så tidlig..

 

Kjenner at jeg synes det er litt vanskelig. Merker at jeg er litt bitter for tiden, og finner unnskyldninger for hvorfor det er fordel å få barn før resten av gjengen. Som: "Barna våre flytter tidligere ut, vi har mer overskudd når vi er så unge", osv. 

 

Er dette normale følelser? Noen som kjenner seg igjen. 

 

Hilsen sliten mamma som savner litt mer ro i helgene;) 

Anonymous poster hash: acab0...442

[Anonym bruker]

De prøver helt sikkert å inkludere dere og inviterer dere like ofte som før. Men de forstår helt klart ikke hvordan det er å ha barn. Finn den balansegangen som passer dere mellom venner og barn og si heller ifra om at du pga andre prioriteringer og hensyn nå kanskje vil si ja bare en av fire ganger, men at du setter pris på at de fortsatt inkluderer og inviterer. Tenker at det er helt normalt å roe ned venneaktivitet når man får barn, og de vil nok gjøre det samme når de får barn selv. Kanskje dere vil vokse litt fra hverandre nå i noen få år før de etablerer seg med barn selv, og forstår, samtidig som de vil da få meg behov for å møte andre med barn.

 

Masse fordeler med å få barn ung. Mer energi til krevende barn, enklere og mindre risikofulle svangerskap, raskere gravid ved prøving, god helse når unga flytter ut og har da både helse og råd til jorda-rundt reiser, blir spreke besteforeldre, mm. Jeg ble planlagt mor som 24-åring og passer meg perfekt. Er gift og har hus og utdanning. Ikke at man må ha det, men bare for å påpeke at man kan ha alt "på stell" selv om man er ung mor. Men har aldri følt meg som spesielt ung mor likevel. Var bare et par-tre år tidligere ute enn vennekretsen.

 

Anonymous poster hash: ff5ec...da1

[Anonym bruker]

Takk for fine ord, og alle fordelene du lista opp:) Ser jo at det er mange fordeler. 

Anonymous poster hash: acab0...442

[Anonym bruker]

Ta annenhver helgedag med å stå opp fem, så kan du ta en kveld med vennene dine og sove ut etterpå. Kan jo ta en skikkelig fin kveld ute og fortsatt ha en nydelig dag med familien dagen etter. nøkkelen er å drikke litt vann underveis, og la den siste drinken være cola. Det bør man forsåvidt uansett.<br /><br />Det er jo også fint mulig å treffe folk i ukedagene, typisk ei stund etter middag eller så. Lurt å ikke sette seg i sofaen etter middagen, da blir man slapp...<br /><br />Dere kan jo også invitere folk hjem i helgene på spillkveld med et par pils, god mat eller noe annet moro?<br /><br />Ja, du har forstått det riktig, vennene dine aner ikke hvor mye livet forandrer seg etter man får barn, men merkelig nok skal du se at de er kjempeslitne av all jobb selv om de er barnløse og ikke orker mer enn dere egentlig, bortsett fra helgene.... det er bare sånn det er.<br />Ville kanskje prøvd å også finne meg venner med barn - sånn i tillegg til den gamle vennegjengen.<br /><br />Husk det har noe med holdninger å gjøre også, så ikke fokuser så veldig på hvor slitsomt alt er, se mer muligheter og tenk mer positivt - så ordner det meste seg.<br /><br />

 

Anonymous poster hash: ae122...14b

[Anonym bruker]

Vi har ofta besøk, men blir så slitsomt at vi alltid må ha folk på middag, blir litt lei av det også. Selv om det er koselig av og til. Ja, der sa du noe. Får ikke så mye sympati med dem når de klager på at de ikke klarte å sove lenger enn til 09.00 i helga. Da merker jeg at vi er på ulike planeter. Får trøste meg med at jeg har store og selvstendige barn når de har nyfødte;) 

Anonymous poster hash: acab0...442

[Anonym bruker]

Er dere førstegangs med barn i slutten av tjueårene er dere ikke "unge foreldre" vel? Jeg er selv 25 med to, den eldste er snart 6 år. Jeg var først ute i vennegjengen ja, men nå har folk på min alder smålig fått sin første eller andre. Ikke mine nærmeste venner da! Mine våkner også tidlig, så sier seg selv at det ikke blir natterangling på oss som foreldre. Vi foretrekker nytt på nytt og Idol på fredager fremfor og fly på byen - selv om vi kanskje haar mulighet da. Har blitt kjent med folk som har barn, da jeg også mener at barnløse ofte ikke innser hvordan livet med barn er, med andre prioriteringer. 

Anonymous poster hash: 81eae...f61

[Anonym bruker]

Jeg var 27 da jeg ble mor, samboer var 28. Det var tidlig i vår vennegjeng. De fleste er 31,32 og har fremdeles ikke starta. Kanskje derfor kløfta mellom oss er såpass stor. De har vært frie så lenge;) Hadde håper de kunne tilbydd seg å være barnevakt av og til også, men de spør aldri

Anonymous poster hash: acab0...442

[Anonym bruker]

Vi var også først. Ble foreldre som 25, midt i studietida. Men selv nå, 5 år senere kan vi se langt etter barn i vennegjengen. Og da vi har fått nr 2 også, så merker jeg at avstanden er stor.

 

Jeg håper at vi finner sammen igjen når de får barn, men foreløpig så lever vi helt ulike liv med helt ulike prioriteringer.

 

Det var egentlig det som var den største utfordringen med å bli uplanlagt gravide, det at vi samtidig "måtte" finne oss nye venner.

 

Anonymous poster hash: 6fe11...82e

[skjotta]

De uten barn klarer ikke alltid å sette seg inn i tanken på at et barn faktisk trenger noen 24 timer i døgnet.

 

Jeg var alene med jenta mi i et drøyt år og på den tiden planla hele familien min en tur til London. Jeg hadde ingen som ikke skulle på den turen som kunne passet jenta mi, så jeg kunne ikke være med. En dag vi var mange samlet og de selvfølgelig satt og planla turen sier min barnløse søster plutselig "du må jo og være med! Det er ikke noe problem å få plass på fly og hotell!"

 

Husker at jeg ble litt paff og i noen sekunder egentlig litt lei meg. Det var mamma som sa "og hvem skulle da hatt jenta?" Og dermed reddet meg fra å måtte dra en hvit løgn om at jeg egentlig ikke hadde lyst eller noe slikt.

 

Samme hvor sterkt min søster ønsker seg barn og tenker på å bli mor så vil nok ikke forståelsen av hvor bundet man kan bli komme før den dagen hun endelig får sitt eget barn.

 

Det er altså ikke vondt ment, bare en form for uvitenhet.

[Anonym bruker]

Her fant jeg meg nye venner.. Vi var rett å slett på helt forskjellige planeter, og det ble bare stress for meg. Hadde mange "festvenner" og de er fortsatt uten barn. Fester hele helgen, og onsdager.

 

Hva med å finne nye venner? Som er i samme situasjon? Nå er vi ofte med andre vennepar med barn. Deilig! De forstår hvordan vi har det, man kan sosialisere\leke med barna samtidig være med venner.

Anonymous poster hash: 82a41...4e2

[Anonym bruker]

Skjotta: Huff, så trist å høre. Bra at moren din redda deg inn. Det var nok ikke for å såre, men av rein uvitenhet hun sa det. Anonym: Ja, er stadig på jakt etter venner med barn, men hvor finner man dem;)? 

Anonymous poster hash: acab0...442

[Anonym bruker]

Hei! Vi er et samboerpar i slutten av 20-årene med ei jente på 16 mnd. Vi er de første i vennegjengen med barn, og det virker ikke som de andre har umiddelbare planer om å bli prøvere. Vi blir ofte invitert med på ting, men ikke alltid like lett å få barnevakt, og om vi har besøk må vi ofte legge oss tidlig, da dattera vår står opp i 5 halv seks tiden hver morgen.  Ut fra kommentarene vi får forstår jeg at vennene våre ikke helt forstår hvor slitsomt det er å ha barn. Jeg er helt utmattet av å jobbe 100 prosent, følge opp barnet, og samtidig være sosial. Kjenner spesielt godt at jeg savner tiden før jeg fikk barn når vi er sammen i helgene, da kan de sove så lenge de vil og vi må opp i 5-tida. Har aldri blitt vant til å stå opp så tidlig.. Kjenner at jeg synes det er litt vanskelig. Merker at jeg er litt bitter for tiden, og finner unnskyldninger for hvorfor det er fordel å få barn før resten av gjengen. Som: "Barna våre flytter tidligere ut, vi har mer overskudd når vi er så unge", osv.  Er dette normale følelser? Noen som kjenner seg igjen.  Hilsen sliten mamma som savner litt mer ro i helgene;)  Anonymous poster hash: acab0...442

Kjenner meg igjen i alt du skriver! Akkurat sånn hadde jeg det og! Utrolig nok ble jeg vant til å stå opp tidlig, og barnet (etterhvert barna) begynte å sove lenger på morgenen/ ikke kreve så mye stell og tilsyn. Yngste er nå 4 år, og vi har rolige morgener i helgene, og det er så deilig! De sover til 8.30, så spiser vi lang og rolig frokost og går å leker/spiller/ser på tv mens vi foreldrene leser litt avis og drikker kaffe en times tid.

Dere er midt inni det verste nå, hold ut, det blir bedre. Plutselig endret det seg med barnet også, når min første bikket tre ble det slik at tid med barnet ga energi, istedet for å ta. Og det var så fantastisk at jeg valgte å få tre barn tilslutt. Var 21 når førstemann kom, og vi var førstemann ut i vennegjengen.

 

Anonymous poster hash: 99562...aa3

[Anonym bruker]

Hehe, da har jeg noe å se frem til hører jeg. Jenta vår er så aktiv, så det er fullt kjør hele dagen. Kan ikke leke alene i to sekunder en gang. Godt å vite at det blir bedre:) 

 

Merker at jeg i det siste, i trøtthet og frustrasjon har tenkt: " Bare vent til dere får barn, da blir det ikke mer late morgener". Føler meg smålig som tenker sånn, men når jenta styrer som verst på natta er ikke alltid tankene så rasjonelle dessverre..

Anonymous poster hash: acab0...442

[Anonym bruker]

Beklager hvis jeg virker streng eller hard nå, og det er ikke for å slenge dritt eller noe, men dere er på full fart til en Vera Venneløs atmosfære. Dette handler om prioriteringer.

 

Dere velger selv å skape en kløft mellom dere og vennene deres. Dere kommer til å fades ut. Ingen orker å høre på hvor sliten man er og at man må legge seg tidlig når man har besøk. Dere går rett i "fella" og slår dere på brystet og ber de andre vente til de får barn.

Ja, det er slitsomt med barn og full jobb, men sånn er det. (Hvorfor poengterer du at du jobber 100%? De fleste gjør da det?) At dagen starter så tidlig er også unødvendig. Slik var det her med det ene barnet, og vi fikk hjelp til å endre søvnmønster. Det er mulig. Nå sover h*n i alle fall til sju.

 

Hvis du ikke vil ende opp alene om 4-10 år anbefaler jeg deg å begynne å ta grep om det sosiale. Vi hadde også et par som dere hos oss. De er borte nå 5år etter. De blir ikke lengre invitert, for de sier alltid nei. Vennskap går begge veier.

Vi trodde på de da de klaget og sutret over hvor slitsomt det er å finne på ting. Men så begynte vi andre å få barn, og ser jo det at det er snakk om valg. Selvom jeg er stup trøtt og får bare 3 timer på øyet en natt til søndag og jeg er helt sand i øya mandags morgen på jobb, er det viktig for meg å være med på en del av det som skjer.

 

Hva gjør du den dagen dersom du blir skilt eller noe skjer, og du trenger noen å støtte deg på? Forventer du da at alle skal stille opp for deg når du ikke prioriterer de?

 

Skjønner at dere ikke er der enda, men tenk dere om før dere bruker unnskyldning som sliten. For det er dere som nå velger venner bort. Og det kan koste dyrt i det lange løp.

 

Anonymous poster hash: 4efc5...39f

[Anonym bruker]

Regner ikke med at jeg ender opp som venneløs, og vi treffer jo vennene våre jevnlig, og jeg syter ikke om at jeg er så trøtt, men klart, jeg sitter jo ikke oppe til halv tre..

Anonymous poster hash: acab0...442

[Anonym bruker]

 

Regner ikke med at jeg ender opp som venneløs, og vi treffer jo vennene våre jevnlig, og jeg syter ikke om at jeg er så trøtt, men klart, jeg sitter jo ikke oppe til halv tre..

 

Anonymous poster hash: acab0...442

Bra at dere har jevnlig kontakt med venner. Men noen ganger er det faktisk viktig å sitte til halv tre. En sjelden gang er det viktig å bli med til the bitter end,- hvis du skjønner hva jeg mener.

Del på hvem som tar morgeningen. Dere har jo bare ett barn enda, så er unødvendig at begge må legge seg tidlig.

Dette kommer til å bli tøffere etterhvert hvis flere barn kommer til.

 

For dere vil bli litt utenfor hvis det alltid skal tas hensyn til dere. I alle fall når flere begynner å få barn. Det er jo da de ser at dere aktivt velger dere bort.

 

Anonymous poster hash: 4efc5...39f

[Anonym bruker]

Hehe, det høres ikke ut som du har barn som står opp klokka fem i hvert fall.. 

Anonymous poster hash: acab0...442