Gjøre forskjell på barna?

[Anonym bruker]

Jeg har 2 barn. Ene barnet er så utrolig takknemlig for alt barnet får. Og oppfører seg utrolig bra hele tiden. Hjelpsom og snill. Andre barnet bare krever og forlanger, finnes ikke takknemlig. Mye sur, tåler overhodet ikke å bli snakket til. Klikker da. Roter og oppfører seg ikke like bra som søsken.

 

Og kjenner jo at det er jo overhodet ikke gøy å gi til det ene barnet lenger. Mens det andre barnet er det jo kjempegøy å gi til.

Jeg gjør ikke forskjell da, og kommer ikke til å gjøre det heller.

 

Lurer på om det er andre som har det sånn.

 

Og noen ganger lurer jeg virkelig på, hvordan jeg kunne få 2 så forskjellige barn.

Anonymous poster hash: 64539...622

[Anonym bruker]

Du tror nok du ikke gjør forskjell, men det gjør du nok helt tydeligvis.

 

Hvem av de får mest smil, kos og positivoppmerksomhet? Mye viktigere at kjærligheten og respekten er 100% tilstede enn millimeter rettferdighet på materielleting.

 

Hvorfor skal ungene vise takknemlighet, når mor gir ut fra plikt?

 

Dette er ditt ansvar å rydde opp i!

 

 

 

Anonymous poster hash: 79893...d6c

[Anonym bruker]

Du tror nok du ikke gjør forskjell, men det gjør du nok helt tydeligvis.

 

Hvem av de får mest smil, kos og positivoppmerksomhet? Mye viktigere at kjærligheten og respekten er 100% tilstede enn millimeter rettferdighet på materielleting.

 

Hvorfor skal ungene vise takknemlighet, når mor gir ut fra plikt?

 

Dette er ditt ansvar å rydde opp i!

 

 

 

Anonymous poster hash: 79893...d6c

Ehhh... Du vet at barn har ulik personlighet ikke sant? Jeg har fire ulike barn, og det er helt urolig hvor forskjellige de er selv om de har samme mor og far. Noen barn har en mer krevende personlighet enn andre. Jeg har selv et barn som sett utenifra er et "englebarn", alltid snill, takknemlig og enkel, og ett som er nesten tvert i mot, men fra mitt perspektiv er jeg faktisk mest bekymret ovenfor det enkle barnet. Det andre har i det minste en sterk vilje og evne til å sette grenser, mens det "snille" barnet lett lar seg lede og overstyre. Dette handler ikke om mors evne, eller mangel på evne, til å dele ut smil og klemme, men at barn er født med ulikt lynne og personlighet.

 

Anonymous poster hash: 4aab0...35b

[Anonym bruker]

Nå er jeg utrolig klar over at barn er så forskjellige. Og her er det stor aldersforskjell på barna. Så de behandles jo selvfølgelig forskjellig ut i fra alder. Og tro meg, det krevende barnet får mer enn nok kjærlighet, begge barna får mer enn nok av det. Det krevende barnet blir ikke forskjellsbehandlet på noe som helst måte.

Jeg er vel heller en mor som noen ganger strekker meg alt for langt for barna mine.

Jeg er 100% alene med de. Og da blir det frustrasjoner iblant, når jeg gjør alt jeg kan for at barna mine skal ha det bra. Men har et barn som aldri takker, eller kan hjelpe til hjemme.

Anonymous poster hash: 64539...622

[Gjest Antarctica]

Hvis du spør en Marte Meo- pedagog, ville du kanskje få råd om at den som forlanger og er sur og vrien, kanskje skal forkjæles i en periode. Når hun/han slipper å kjempe for førsteplassen i køen, kan det hende barnet blir rausere og mer avslappet. Problematikken kan jo skyldes en eller annen form for sjalusi, selv om den ikke er begrunnet.

[Gjest Antarctica]

(Du risikerer imidlertid at den som er snill og hjelpsom etter hvert begynner å bli mer krevende. Det er jo sånn nå, at i deres hjem er rollene nå utdelt. Noen psykologer argumenterer for denne tankegangen. Se for deg at det ikke er rom for to kranglefanter i samme familie, så den "snille" tar ikke helt plassen sin. Men det vil hun/han få mulighet til hvis søskenet begynner å endre atferd.)

[MarianeA]

Det kan høres ut som om det ene barnet ditt er bortskjemt. Du er alene og sier at du strekker deg langt og gjør alt for barna dine. Kjærlighet og omsorg er ikke synonymt med å bære ungene på hendene. Når man er alene med barn er det ikke alltid lett å være bestemt å sette grenser. Når det er sagt så vet man jo at unger er forskjellige, mine tre barn er veldig ulike, både i skinn og sinn.

[Den perfekte mor, påan igjen]

 

Nå er jeg utrolig klar over at barn er så forskjellige. Og her er det stor aldersforskjell på barna. Så de behandles jo selvfølgelig forskjellig ut i fra alder. Og tro meg, det krevende barnet får mer enn nok kjærlighet, begge barna får mer enn nok av det. Det krevende barnet blir ikke forskjellsbehandlet på noe som helst måte.

Jeg er vel heller en mor som noen ganger strekker meg alt for langt for barna mine.

Jeg er 100% alene med de. Og da blir det frustrasjoner iblant, når jeg gjør alt jeg kan for at barna mine skal ha det bra. Men har et barn som aldri takker, eller kan hjelpe til hjemme.

 

Anonymous poster hash: 64539...622

 

men ettersom barna er så forskjellig er det jo enda viktigere å behandle em forskjellig! Hva er alderen på dem?

Kan du snakke med den storforlangende? Jeg hadde en som begynte litt slik, da sluttet jeg å kjøpe så mye til han, og han lærte seg å sette pris på gaver igjen.