6 åring med atferdsforstyrrelse...

[Anonym bruker]

Har en flott og herlig gutt på 6 år, henger godt med på skolen (ligger på gjennomsnittet) og er flink til å ta beskjeder og rekke opp hånda osv der. Det som er bekymringsverdig på skolen er at han gjør seg mindre enn han er (prater barnslig, hvisker), viser lite følelser hvis han gjør noe galt som får konsekvenser og søker veldig mye bekreftelse fra de voksne (viser at han har kledd på seg osv, oppsøker voksne ofte) og sier til de at de er greie eller lignende daglig. Hjemme derimot startér han dagen med å være sinna når han blir vekt og det dårlige humøret hans og sinnet varer fra tidlig morgen til han sovner. Det er sjelden vi kan snakke med han uten at han svarer i sint tone, blir sinna eller hyler og roper. Konsekvenser blir møtt med raseriutbrudd. Vi går på tå rundt han her hjemme, raseriutbrudd kommer ofte (gjerne flere ganger daglig) og da er det alt fra tramping i trappa, slamring med dører, hyling og roping, fysisk agresjon mot oss eller storebroren til fresing, knurring og å kaste ting rundt/sparke og slå på ting. Han har hatt raseriutbrudd der stoler i spisestua har blitt kastet avgårde.

Han er på den andre siden veldig glad i å hjelpe til hjemme med f.eks dekke på bordet osv. Selv i de situasjonene ender det ofte med at han blir sint. Han er en gutt med mye energi, sitter sjeldent stille (eneste er hvis han ser på ipad, dog han da bytter film/spill veldig ofte uten å se ferdig eller fullføre noe). Gutten vår har masse empati, er glad i å gi komplimenter og klemmer, og bryr seg veldig om andre. Har mye sympati for andre hvis de slår seg eller er lei seg, da vil han gjerne trøste. Ved legging er det nesten håpløst å få han i seng til normal tid, fra vi legger til han sovner kan det ta mange timer. Han har en time på senga han kan lese eller ipad (ipad roer han mest ned faktisk) og så er det natta. Det er ikke unormalt at han ikke sovner før 22-midnatt! Det har vært sånn i snart 4 år, hadde lenge lesestund som vi måtte slutte med fordi han ikke klarte å roe seg etterpå samt at det ble store diskusjoner hver kveld når vi hadde leste avtalt antall sider (aldri fornøyd). Det har vært verst for meg (vært mye alene hjemme på kveldstid), mannen har kunne lagt han uten alt tullet frem til nå nylig, nå han har begynt å tulle når mannen legger også. Når vi var sagt natta har han kommet ut i stua hele tiden, så fort jeg har fulgt tilbake og sagt natta har han kommet ut på nytt. Nå tærer dette så på både krefter, humør og parforhold at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger! Vi er tappet for energi begge to, storebroren på 8 år får nesten ikke oppmerksomhet fordi lillebror krever meg/oss hele dagen. Prøver å få til litt kvalitetstid med storebror et par ganger i uka der han får all oppmerksomhet fra en av oss og masse kos. Vi tok selv kontakt med PPT og BUP for snart 2 år siden og er nå under utredning (lurte først på Adhd men fyller ikke kriteriene på det siden han ikke har disse raseriutbruddene på skolen), har fått diagnose "atferdsforstyrrelse begrenset til hjemmet" og skal videre ha evnetest, mulig EEG og samspillobservasjoner samt PMTO. Sitter med en vond følelse inni meg og tårer som presser hele tiden, hva har vi gjort feil? Eldstmann har ikke samme oppførsel, han er stikk motsatt! Er det noen som har barn med samme utfordringer som kan gi noe tips? Er veldig rådvill nå, vet snart ikke hvordan vi skal håndtere oppførselen hans lenger. Bak all denne "dårlige" oppførselen er han jo en smart og fantastisk flott gutt med masse fantasi, nydelig smil og herlig latter... Vi bare opplever det så alt for sjeldent så det blir overskygget av alt det negative :-(

Anonymous poster hash: e9b5e...942

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

[klg,2 boys now:)]

Høres litt ut som gutten min før han begynte med medisin.han har ADHD.

Men før han begynte med medisin,jobbet jeg mye med denne adferden.slo hardt ned på uønsket adferd til enhver tid.

Det er krevende og du må være "på" hele tiden.gradvis vil det løsne.

Ang iPad så oppdaget vi at det måtte begrenses,fordet om det var der han kunne roe seg selv ned,ble det en fin grense på hvor for mye energi ble lagret i kroppen.

Og når alt skulle ut var han ofte aggressiv.

Har må dere nesten finne grensen.første tanke er at kansje ikke lurt og avslutte dagen med ipaden.det "giret" hjernen opp så kroppen ikke faller til ro

[Anonym bruker]

Høres litt ut som gutten min før han begynte med medisin.han har ADHD.

Men før han begynte med medisin,jobbet jeg mye med denne adferden.slo hardt ned på uønsket adferd til enhver tid.

Det er krevende og du må være "på" hele tiden.gradvis vil det løsne.

Ang iPad så oppdaget vi at det måtte begrenses,fordet om det var der han kunne roe seg selv ned,ble det en fin grense på hvor for mye energi ble lagret i kroppen.

Og når alt skulle ut var han ofte aggressiv.

Har må dere nesten finne grensen.første tanke er at kansje ikke lurt og avslutte dagen med ipaden.det "giret" hjernen opp så kroppen ikke faller til ro

Tusen takk for svar :-) Har mye adhd i familien og derfor vi mistenkte det først (veldig mye likt). Ipad var kanskje et dårlig eksempel da han kun har hatt tilgang til det i ca 6mnd, problemene startet flere år før det. Det vi har oppdaget er at hvis han har ipad og vi er flinke å forberede på at det er 15 min igjen osv sovner han raskere. Generelt sett består hverdagen vår i å forberede han på ting som skal skje, endringer i siste liten takler han særdeles dårlig. Vi bruker mye positiv forsterkning, roser så fort han har positiv atferd eller gjør som vi sier uten tull. Straff fungerer ikke, f.eks tar vi bort yndlingslekene kommer han selv ut med en annen leke eller hele lekekassa neste gang han står opp for å mase etter leggetid. Har prøvd belønningssystem uten at det virker, han er uinteressert etter 3 dager. Blir veldig mange turer på rommet eller i trappa i løpet av en dag, må sette han et sted så han får roet seg ned før vi prater, ikke så ofte han faktisk er der vi ber han om... Prøver vi å prate med han om oppførselen hans mens vi er i situasjonen ender det opp med at han skriker, roper, freser, knurrer og ler oss rett i ansiktet. Det tøyer strikken langt etter så mange år med utfordrende atferd!

 

Han har forresten samme barnslige oppførsel som på skolen andre stede, f.eks fritidsaktiviteter. Der kan han finne ut at han ikke vil være med gruppa på leker eller lignende og henger i en voksen hele tiden/ får en voksen alene fordi han gjør seg mindre enn han er. Det syns ikke vi er greit i det hele tatt! Oppfører seg til dels på samme måte annen med tanter, onkler og andre voksne i omgangskretsen.

 

Han har ikke ipad mye, er ca 1 time på senga siden han roer seg raskere med det (var gledesrop når han sovnet før kl 22!). Ellers i hverdagene er det veldig lite utenom. Av og til får han lov litt i helgene, men begrenset tid.

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

[Anonym bruker]

Hei. Først og fremst vil jeg si at du har all min sympati. Jeg har selv en 6 åring som utagerer slik du beskriver, og jeg vet hvor forferdelig utmattende og frustrerende det er. 

 

Min gutt hadde også store søvnproblemer, og vi har fått et nytt liv etter at han fikk begynne på melantonin. Nå får han nok søvn, og humøret bedret seg flere  hakk. Man skal ikke undervurdere behovet for nok søvn. Mange av våre daglige utfordringer forsvant som dugg for solen etter at han begynte å sove skikkelig. Så det er kanskje verdt at dere prøver å få hjelp til søvnen av noen? Det kan jo være at det er andre ting en medisiner som kan hjelpe dere. Vi begynte i en periode før oppstart av melantonin å legge ham mye senere. Ikke noe vits i å legge ham åtte hvis han aldri sovner før ti allikevel.   

 

Etter utredning av gutten min fikk han en autismediagnose, noe som var ganske overraskende på oss, da  han fungerte nesten som andre barn med unntak av disse vannvittige raserianfallende han kun fikk hjemme. Men etter at vi fikk hjelp til å skape forutsigbarhet i hverdagen hans ble det nesten slutt på disse også. Nå utagerer han hvis han er ekstra sliten og i grensesetting- situasjoner, da...så det kan storme ganske mye her fortsatt...

 

Har vel ikke så mange flere råd, men føler med dere, og håper dere får den hjelpen dere trenger for å roe gemyttene.

Anonymous poster hash: f8a92...604

[Anonym bruker]

Hei. Først og fremst vil jeg si at du har all min sympati. Jeg har selv en 6 åring som utagerer slik du beskriver, og jeg vet hvor forferdelig utmattende og frustrerende det er.  Min gutt hadde også store søvnproblemer, og vi har fått et nytt liv etter at han fikk begynne på melantonin. Nå får han nok søvn, og humøret bedret seg flere  hakk. Man skal ikke undervurdere behovet for nok søvn. Mange av våre daglige utfordringer forsvant som dugg for solen etter at han begynte å sove skikkelig. Så det er kanskje verdt at dere prøver å få hjelp til søvnen av noen? Det kan jo være at det er andre ting en medisiner som kan hjelpe dere. Vi begynte i en periode før oppstart av melantonin å legge ham mye senere. Ikke noe vits i å legge ham åtte hvis han aldri sovner før ti allikevel.    Etter utredning av gutten min fikk han en autismediagnose, noe som var ganske overraskende på oss, da  han fungerte nesten som andre barn med unntak av disse vannvittige raserianfallende han kun fikk hjemme. Men etter at vi fikk hjelp til å skape forutsigbarhet i hverdagen hans ble det nesten slutt på disse også. Nå utagerer han hvis han er ekstra sliten og i grensesetting- situasjoner, da...så det kan storme ganske mye her fortsatt... Har vel ikke så mange flere råd, men føler med dere, og håper dere får den hjelpen dere trenger for å roe gemyttene. Anonymous poster hash: f8a92...604

Hei, tusen takk for svar og fine ord :-) Vi har spurt legen om melatonin for snart 2 år siden da PPT anbefalte det, skal til legen på BUP om to uker ang dette så håper virkelig han får prøve dette. Jeg vet jo at han får for lite søvn, sier alltid at han er trøtt og sliten når vi vekker han.

 

Jeg har de siste dagene begynt å tenke på om han kan ha en mild form for aspergers da det er mye som stemmer med det, foruten om at han har mye empati som kanskje er litt uvanlig? Har ikke lest så mye om det, så aner jo ikke om det stemmer. Vil jo ikke finne en diagnose samme hva, er bare forferdelig frustrerende å leve i en slik hverdag der du gruer deg til å være alene hjemme med barna, gruer deg til å dra hjem fra jobb og gruer deg til å måtte dag etter dag ha en gutt som er sint, sur og grinete 24/7 og en annen gutt som er litt større som nesten ikke får ned oppmerksomhet :-( Føler at det er noe som absolutt ikke stemmer med 6 åringen vår! Dette har gjort at stemningen i huset er forferdelig dårlig, vi prøver å finne på positive ting med barna hver dag, men de fine stundene våre varer ikke så lenge når gutten setter i gang. Blir en vond sirkel der han er grinete og sur for alt, får raseriutbrudd hvis vi sier nei til f.eks godis på en onsdag (aldri fått det utenom helga) eller andre småting og vi voksne som ikke orker mer og blir til slutt sinte fordi han ikke klarer å oppføre seg fint i møre enn 5 minutter av gangen...

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

[Lypsylia]

 

Hei. Først og fremst vil jeg si at du har all min sympati. Jeg har selv en 6 åring som utagerer slik du beskriver, og jeg vet hvor forferdelig utmattende og frustrerende det er.  Min gutt hadde også store søvnproblemer, og vi har fått et nytt liv etter at han fikk begynne på melantonin. Nå får han nok søvn, og humøret bedret seg flere  hakk. Man skal ikke undervurdere behovet for nok søvn. Mange av våre daglige utfordringer forsvant som dugg for solen etter at han begynte å sove skikkelig. Så det er kanskje verdt at dere prøver å få hjelp til søvnen av noen? Det kan jo være at det er andre ting en medisiner som kan hjelpe dere. Vi begynte i en periode før oppstart av melantonin å legge ham mye senere. Ikke noe vits i å legge ham åtte hvis han aldri sovner før ti allikevel.    Etter utredning av gutten min fikk han en autismediagnose, noe som var ganske overraskende på oss, da  han fungerte nesten som andre barn med unntak av disse vannvittige raserianfallende han kun fikk hjemme. Men etter at vi fikk hjelp til å skape forutsigbarhet i hverdagen hans ble det nesten slutt på disse også. Nå utagerer han hvis han er ekstra sliten og i grensesetting- situasjoner, da...så det kan storme ganske mye her fortsatt... Har vel ikke så mange flere råd, men føler med dere, og håper dere får den hjelpen dere trenger for å roe gemyttene. Anonymous poster hash: f8a92...604

Hei, tusen takk for svar og fine ord :-) Vi har spurt legen om melatonin for snart 2 år siden da PPT anbefalte det, skal til legen på BUP om to uker ang dette så håper virkelig han får prøve dette. Jeg vet jo at han får for lite søvn, sier alltid at han er trøtt og sliten når vi vekker han.

 

Jeg har de siste dagene begynt å tenke på om han kan ha en mild form for aspergers da det er mye som stemmer med det, foruten om at han har mye empati som kanskje er litt uvanlig? Har ikke lest så mye om det, så aner jo ikke om det stemmer. Vil jo ikke finne en diagnose samme hva, er bare forferdelig frustrerende å leve i en slik hverdag der du gruer deg til å være alene hjemme med barna, gruer deg til å dra hjem fra jobb og gruer deg til å måtte dag etter dag ha en gutt som er sint, sur og grinete 24/7 og en annen gutt som er litt større som nesten ikke får ned oppmerksomhet :-( Føler at det er noe som absolutt ikke stemmer med 6 åringen vår! Dette har gjort at stemningen i huset er forferdelig dårlig, vi prøver å finne på positive ting med barna hver dag, men de fine stundene våre varer ikke så lenge når gutten setter i gang. Blir en vond sirkel der han er grinete og sur for alt, får raseriutbrudd hvis vi sier nei til f.eks godis på en onsdag (aldri fått det utenom helga) eller andre småting og vi voksne som ikke orker mer og blir til slutt sinte fordi han ikke klarer å oppføre seg fint i møre enn 5 minutter av gangen...

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

 

Kjenner meg så igjen i hva du beskriver. Vår gutt viser masse empati, så det der med at personer med autismespekterforstyrrelser ikke har empati er nok bare en myte. Noen viser tydelig at de har empati i alle fall. 

 

Uansett....da han fikk diagnosen, og hjelp til å få struktur og forutsigbarhet i barnehagen samt her hjemme ble ting mye bedre. Han klikker fortsatt på småting, som f. eks ditt eksempel om å få nei til å spise godteri på onsdag selv om han ALDRI har fått lov til det og ALDRI kommer til å få lov.... Straff fungerer ikke her heller. Når han setter i gang må vi ofte sitte og holde ham fast for å hindre at han raserer huset. Hvis ikke flyr både kjeler og potteplanter veggimellom her... Jeg har imidlertid hatt ganske god hjelp av metoden de beskriver i en bok som heter "Eksplosive barn". Det er den eneste "oppdragelsesboken" jeg har lest som virkelig har tatt våre utfordringer på kornet. 

 

Vi har også et barn til. Han oppfører seg ikke på samme måte for å si det sånn, men mer som en normal unge med normalt trass og aktivitetsnivå. Ingen utfordringer med grensesetting der.

[Anonym bruker]

 

 

Hei. Først og fremst vil jeg si at du har all min sympati. Jeg har selv en 6 åring som utagerer slik du beskriver, og jeg vet hvor forferdelig utmattende og frustrerende det er.  Min gutt hadde også store søvnproblemer, og vi har fått et nytt liv etter at han fikk begynne på melantonin. Nå får han nok søvn, og humøret bedret seg flere  hakk. Man skal ikke undervurdere behovet for nok søvn. Mange av våre daglige utfordringer forsvant som dugg for solen etter at han begynte å sove skikkelig. Så det er kanskje verdt at dere prøver å få hjelp til søvnen av noen? Det kan jo være at det er andre ting en medisiner som kan hjelpe dere. Vi begynte i en periode før oppstart av melantonin å legge ham mye senere. Ikke noe vits i å legge ham åtte hvis han aldri sovner før ti allikevel.    Etter utredning av gutten min fikk han en autismediagnose, noe som var ganske overraskende på oss, da  han fungerte nesten som andre barn med unntak av disse vannvittige raserianfallende han kun fikk hjemme. Men etter at vi fikk hjelp til å skape forutsigbarhet i hverdagen hans ble det nesten slutt på disse også. Nå utagerer han hvis han er ekstra sliten og i grensesetting- situasjoner, da...så det kan storme ganske mye her fortsatt... Har vel ikke så mange flere råd, men føler med dere, og håper dere får den hjelpen dere trenger for å roe gemyttene. Anonymous poster hash: f8a92...604

 

Hei, tusen takk for svar og fine ord :-) Vi har spurt legen om melatonin for snart 2 år siden da PPT anbefalte det, skal til legen på BUP om to uker ang dette så håper virkelig han får prøve dette. Jeg vet jo at han får for lite søvn, sier alltid at han er trøtt og sliten når vi vekker han.

Jeg har de siste dagene begynt å tenke på om han kan ha en mild form for aspergers da det er mye som stemmer med det, foruten om at han har mye empati som kanskje er litt uvanlig? Har ikke lest så mye om det, så aner jo ikke om det stemmer. Vil jo ikke finne en diagnose samme hva, er bare forferdelig frustrerende å leve i en slik hverdag der du gruer deg til å være alene hjemme med barna, gruer deg til å dra hjem fra jobb og gruer deg til å måtte dag etter dag ha en gutt som er sint, sur og grinete 24/7 og en annen gutt som er litt større som nesten ikke får ned oppmerksomhet :-( Føler at det er noe som absolutt ikke stemmer med 6 åringen vår! Dette har gjort at stemningen i huset er forferdelig dårlig, vi prøver å finne på positive ting med barna hver dag, men de fine stundene våre varer ikke så lenge når gutten setter i gang. Blir en vond sirkel der han er grinete og sur for alt, får raseriutbrudd hvis vi sier nei til f.eks godis på en onsdag (aldri fått det utenom helga) eller andre småting og vi voksne som ikke orker mer og blir til slutt sinte fordi han ikke klarer å oppføre seg fint i møre enn 5 minutter av gangen...Anonymous poster hash: e9b5e...942

Kjenner meg så igjen i hva du beskriver. Vår gutt viser masse empati, så det der med at personer med autismespekterforstyrrelser ikke har empati er nok bare en myte. Noen viser tydelig at de har empati i alle fall. 

 

Uansett....da han fikk diagnosen, og hjelp til å få struktur og forutsigbarhet i barnehagen samt her hjemme ble ting mye bedre. Han klikker fortsatt på småting, som f. eks ditt eksempel om å få nei til å spise godteri på onsdag selv om han ALDRI har fått lov til det og ALDRI kommer til å få lov.... Straff fungerer ikke her heller. Når han setter i gang må vi ofte sitte og holde ham fast for å hindre at han raserer huset. Hvis ikke flyr både kjeler og potteplanter veggimellom her... Jeg har imidlertid hatt ganske god hjelp av metoden de beskriver i en bok som heter "Eksplosive barn". Det er den eneste "oppdragelsesboken" jeg har lest som virkelig har tatt våre utfordringer på kornet. 

 

Vi har også et barn til. Han oppfører seg ikke på samme måte for å si det sånn, men mer som en normal unge med normalt trass og aktivitetsnivå. Ingen utfordringer med grensesetting der.

Uff, sitter nesten å gråter her for er så utrolig deilig (misforstå meg rett) å høre at det ikke bare er oss! Det er forferdelig å føle du blir sett ned på av andre, få kommentarer som type "er vel ikke noe problemer med han der, er jo så grei så" av familie som har hatt han på overnatting. Da er han jo alltid en engel! Er her hjemme han utagerer, det er som å skru på en bryter på vei til bilen når jeg henter på SFO og skru av igjen når jeg leverer på skolen dagen etter. Vi fikk tips av BUP om en bok som heter "De utrolige årene", har ikke orket å få tak i den enda, energien er totalt på bånn for tiden. Skal lese den etterhvert... HI

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

[Lypsylia]

 

 

 

Hei. Først og fremst vil jeg si at du har all min sympati. Jeg har selv en 6 åring som utagerer slik du beskriver, og jeg vet hvor forferdelig utmattende og frustrerende det er.  Min gutt hadde også store søvnproblemer, og vi har fått et nytt liv etter at han fikk begynne på melantonin. Nå får han nok søvn, og humøret bedret seg flere  hakk. Man skal ikke undervurdere behovet for nok søvn. Mange av våre daglige utfordringer forsvant som dugg for solen etter at han begynte å sove skikkelig. Så det er kanskje verdt at dere prøver å få hjelp til søvnen av noen? Det kan jo være at det er andre ting en medisiner som kan hjelpe dere. Vi begynte i en periode før oppstart av melantonin å legge ham mye senere. Ikke noe vits i å legge ham åtte hvis han aldri sovner før ti allikevel.    Etter utredning av gutten min fikk han en autismediagnose, noe som var ganske overraskende på oss, da  han fungerte nesten som andre barn med unntak av disse vannvittige raserianfallende han kun fikk hjemme. Men etter at vi fikk hjelp til å skape forutsigbarhet i hverdagen hans ble det nesten slutt på disse også. Nå utagerer han hvis han er ekstra sliten og i grensesetting- situasjoner, da...så det kan storme ganske mye her fortsatt... Har vel ikke så mange flere råd, men føler med dere, og håper dere får den hjelpen dere trenger for å roe gemyttene. Anonymous poster hash: f8a92...604

Hei, tusen takk for svar og fine ord :-) Vi har spurt legen om melatonin for snart 2 år siden da PPT anbefalte det, skal til legen på BUP om to uker ang dette så håper virkelig han får prøve dette. Jeg vet jo at han får for lite søvn, sier alltid at han er trøtt og sliten når vi vekker han.

Jeg har de siste dagene begynt å tenke på om han kan ha en mild form for aspergers da det er mye som stemmer med det, foruten om at han har mye empati som kanskje er litt uvanlig? Har ikke lest så mye om det, så aner jo ikke om det stemmer. Vil jo ikke finne en diagnose samme hva, er bare forferdelig frustrerende å leve i en slik hverdag der du gruer deg til å være alene hjemme med barna, gruer deg til å dra hjem fra jobb og gruer deg til å måtte dag etter dag ha en gutt som er sint, sur og grinete 24/7 og en annen gutt som er litt større som nesten ikke får ned oppmerksomhet :-( Føler at det er noe som absolutt ikke stemmer med 6 åringen vår! Dette har gjort at stemningen i huset er forferdelig dårlig, vi prøver å finne på positive ting med barna hver dag, men de fine stundene våre varer ikke så lenge når gutten setter i gang. Blir en vond sirkel der han er grinete og sur for alt, får raseriutbrudd hvis vi sier nei til f.eks godis på en onsdag (aldri fått det utenom helga) eller andre småting og vi voksne som ikke orker mer og blir til slutt sinte fordi han ikke klarer å oppføre seg fint i møre enn 5 minutter av gangen...Anonymous poster hash: e9b5e...942

Kjenner meg så igjen i hva du beskriver. Vår gutt viser masse empati, så det der med at personer med autismespekterforstyrrelser ikke har empati er nok bare en myte. Noen viser tydelig at de har empati i alle fall. 

 

Uansett....da han fikk diagnosen, og hjelp til å få struktur og forutsigbarhet i barnehagen samt her hjemme ble ting mye bedre. Han klikker fortsatt på småting, som f. eks ditt eksempel om å få nei til å spise godteri på onsdag selv om han ALDRI har fått lov til det og ALDRI kommer til å få lov.... Straff fungerer ikke her heller. Når han setter i gang må vi ofte sitte og holde ham fast for å hindre at han raserer huset. Hvis ikke flyr både kjeler og potteplanter veggimellom her... Jeg har imidlertid hatt ganske god hjelp av metoden de beskriver i en bok som heter "Eksplosive barn". Det er den eneste "oppdragelsesboken" jeg har lest som virkelig har tatt våre utfordringer på kornet. 

 

Vi har også et barn til. Han oppfører seg ikke på samme måte for å si det sånn, men mer som en normal unge med normalt trass og aktivitetsnivå. Ingen utfordringer med grensesetting der.

Uff, sitter nesten å gråter her for er så utrolig deilig (misforstå meg rett) å høre at det ikke bare er oss! Det er forferdelig å føle du blir sett ned på av andre, få kommentarer som type "er vel ikke noe problemer med han der, er jo så grei så" av familie som har hatt han på overnatting. Da er han jo alltid en engel! Er her hjemme han utagerer, det er som å skru på en bryter på vei til bilen når jeg henter på SFO og skru av igjen når jeg leverer på skolen dagen etter. Vi fikk tips av BUP om en bok som heter "De utrolige årene", har ikke orket å få tak i den enda, energien er totalt på bånn for tiden. Skal lese den etterhvert... HI

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

 

Du er virkelig ikke alene, altså. Vet akkurat hvor deilig det er å vite at det finnes andre som vet hvordan det er. Vår gutt er også et prakteksemplar hos f. eks besteforeldre. Har dere noe avlasting da? Vi hadde en avlaster i en periode. Da var han en helg i måneden hos denne. Deilig for oss og deilig for ham. Og ikke minst for søsken. Han dominerer jo hverdagen til alle i familien, så det kan være godt for alle å få litt "fri" innimellom. 

 

Håper dere finner noe som bedrer situasjonen raskt, før dere blir fullstendig utslitte. En helg hos besteforeldre eller andre barnevakter i ny og ne slik at dere får hentet dere inn igjen. Og hjelp til søvnproblemene. Jeg trøster meg ofte med at det kanskje roer seg mer etter hvert som han blir eldre. (Men da kommer sikkert andre bekymringer, hi hi)

[Anonym bruker]

Har ingen avlastning utenom en helg eller natt i ny og ne hvor vi har barnevakt/besteforeldre, men da er det som regel fordi vi skal noe sosialt uten barn. Vi prøver å ha en helg i året hvor vi er bare kjærester og drar på en liten tur, hotell el.l alene og bare koser oss. Burde absolutt hatt mer siden vi sliter oss ut! Han dominerer absolutt hele hverdagen for både oss og storebroren. Har dere hatt avlastning gjennom kommunen eller privat? Hvordan er det på skolen/bhg for deres barn, er det noe problemer der? Er jo veldig lite av det for orden her i huset, skolen ser jo at han er litt urolig på stolen og lager litt lyder med munnen, men da slutter han med en gang hvis de sier ifra til han og det uten å diskutere med de eller bli sint, da varer det også lang tid. Det hadde ALDRI skjedd hjemme! Ved det minste tilsnakk eller grensesetting eller bare hvis han får beskjed om å pakke sekken sin før skolen er det jo sutring, agresjon og sinne. HI

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

[Anonym bruker]

Har en flott og herlig gutt på 6 år, henger godt med på skolen (ligger på gjennomsnittet) og er flink til å ta beskjeder og rekke opp hånda osv der. Det som er bekymringsverdig på skolen er at han gjør seg mindre enn han er (prater barnslig, hvisker), viser lite følelser hvis han gjør noe galt som får konsekvenser og søker veldig mye bekreftelse fra de voksne (viser at han har kledd på seg osv, oppsøker voksne ofte) og sier til de at de er greie eller lignende daglig. Hjemme derimot startér han dagen med å være sinna når han blir vekt og det dårlige humøret hans og sinnet varer fra tidlig morgen til han sovner. Det er sjelden vi kan snakke med han uten at han svarer i sint tone, blir sinna eller hyler og roper. Konsekvenser blir møtt med raseriutbrudd. Vi går på tå rundt han her hjemme, raseriutbrudd kommer ofte (gjerne flere ganger daglig) og da er det alt fra tramping i trappa, slamring med dører, hyling og roping, fysisk agresjon mot oss eller storebroren til fresing, knurring og å kaste ting rundt/sparke og slå på ting. Han har hatt raseriutbrudd der stoler i spisestua har blitt kastet avgårde.

Han er på den andre siden veldig glad i å hjelpe til hjemme med f.eks dekke på bordet osv. Selv i de situasjonene ender det ofte med at han blir sint. Han er en gutt med mye energi, sitter sjeldent stille (eneste er hvis han ser på ipad, dog han da bytter film/spill veldig ofte uten å se ferdig eller fullføre noe). Gutten vår har masse empati, er glad i å gi komplimenter og klemmer, og bryr seg veldig om andre. Har mye sympati for andre hvis de slår seg eller er lei seg, da vil han gjerne trøste. Ved legging er det nesten håpløst å få han i seng til normal tid, fra vi legger til han sovner kan det ta mange timer. Han har en time på senga han kan lese eller ipad (ipad roer han mest ned faktisk) og så er det natta. Det er ikke unormalt at han ikke sovner før 22-midnatt! Det har vært sånn i snart 4 år, hadde lenge lesestund som vi måtte slutte med fordi han ikke klarte å roe seg etterpå samt at det ble store diskusjoner hver kveld når vi hadde leste avtalt antall sider (aldri fornøyd). Det har vært verst for meg (vært mye alene hjemme på kveldstid), mannen har kunne lagt han uten alt tullet frem til nå nylig, nå han har begynt å tulle når mannen legger også. Når vi var sagt natta har han kommet ut i stua hele tiden, så fort jeg har fulgt tilbake og sagt natta har han kommet ut på nytt. Nå tærer dette så på både krefter, humør og parforhold at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger! Vi er tappet for energi begge to, storebroren på 8 år får nesten ikke oppmerksomhet fordi lillebror krever meg/oss hele dagen. Prøver å få til litt kvalitetstid med storebror et par ganger i uka der han får all oppmerksomhet fra en av oss og masse kos. Vi tok selv kontakt med PPT og BUP for snart 2 år siden og er nå under utredning (lurte først på Adhd men fyller ikke kriteriene på det siden han ikke har disse raseriutbruddene på skolen), har fått diagnose "atferdsforstyrrelse begrenset til hjemmet" og skal videre ha evnetest, mulig EEG og samspillobservasjoner samt PMTO. Sitter med en vond følelse inni meg og tårer som presser hele tiden, hva har vi gjort feil? Eldstmann har ikke samme oppførsel, han er stikk motsatt! Er det noen som har barn med samme utfordringer som kan gi noe tips? Er veldig rådvill nå, vet snart ikke hvordan vi skal håndtere oppførselen hans lenger. Bak all denne "dårlige" oppførselen er han jo en smart og fantastisk flott gutt med masse fantasi, nydelig smil og herlig latter... Vi bare opplever det så alt for sjeldent så det blir overskygget av alt det negative :-(

Anonymous poster hash: e9b5e...942

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

Høres ut som du beskriver guttten min, han er syv år å sliter med mye av det samme. Her fungere positiv oppmuntring veldig, noe jo pmto faktisk handler mye om Vi har også fått pmto og gutten min utredes for adhd og angst. Konsekvenser fungerer særs dårlig, men som sagt positiv oppmuntring fungerer veldig godt!!

 

Om han har mye å slite med kan du tenke deg den mengden med frustrasjon han føler på inni seg. Klart når han som vanlig ikke klarer å få til det han føler er forventet av han og dermed får kjeft eller konsekvens føler han nok en hel del sinne fordi han prøvde kanskje virkelig sitt beste. Jeg tror barn som vi har bærer på MYE frustrasjon og følelse av å ikke være bra nok fordi det er så mye uro i kroppen deres som de bare ikke klarer å styre.

 

Prøv mer fokus på det positive for han

 

Anonymous poster hash: 64346...758

[Anonym bruker]

 

Har en flott og herlig gutt på 6 år, henger godt med på skolen (ligger på gjennomsnittet) og er flink til å ta beskjeder og rekke opp hånda osv der. Det som er bekymringsverdig på skolen er at han gjør seg mindre enn han er (prater barnslig, hvisker), viser lite følelser hvis han gjør noe galt som får konsekvenser og søker veldig mye bekreftelse fra de voksne (viser at han har kledd på seg osv, oppsøker voksne ofte) og sier til de at de er greie eller lignende daglig. Hjemme derimot startér han dagen med å være sinna når han blir vekt og det dårlige humøret hans og sinnet varer fra tidlig morgen til han sovner. Det er sjelden vi kan snakke med han uten at han svarer i sint tone, blir sinna eller hyler og roper. Konsekvenser blir møtt med raseriutbrudd. Vi går på tå rundt han her hjemme, raseriutbrudd kommer ofte (gjerne flere ganger daglig) og da er det alt fra tramping i trappa, slamring med dører, hyling og roping, fysisk agresjon mot oss eller storebroren til fresing, knurring og å kaste ting rundt/sparke og slå på ting. Han har hatt raseriutbrudd der stoler i spisestua har blitt kastet avgårde.Han er på den andre siden veldig glad i å hjelpe til hjemme med f.eks dekke på bordet osv. Selv i de situasjonene ender det ofte med at han blir sint. Han er en gutt med mye energi, sitter sjeldent stille (eneste er hvis han ser på ipad, dog han da bytter film/spill veldig ofte uten å se ferdig eller fullføre noe). Gutten vår har masse empati, er glad i å gi komplimenter og klemmer, og bryr seg veldig om andre. Har mye sympati for andre hvis de slår seg eller er lei seg, da vil han gjerne trøste. Ved legging er det nesten håpløst å få han i seng til normal tid, fra vi legger til han sovner kan det ta mange timer. Han har en time på senga han kan lese eller ipad (ipad roer han mest ned faktisk) og så er det natta. Det er ikke unormalt at han ikke sovner før 22-midnatt! Det har vært sånn i snart 4 år, hadde lenge lesestund som vi måtte slutte med fordi han ikke klarte å roe seg etterpå samt at det ble store diskusjoner hver kveld når vi hadde leste avtalt antall sider (aldri fornøyd). Det har vært verst for meg (vært mye alene hjemme på kveldstid), mannen har kunne lagt han uten alt tullet frem til nå nylig, nå han har begynt å tulle når mannen legger også. Når vi var sagt natta har han kommet ut i stua hele tiden, så fort jeg har fulgt tilbake og sagt natta har han kommet ut på nytt. Nå tærer dette så på både krefter, humør og parforhold at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger! Vi er tappet for energi begge to, storebroren på 8 år får nesten ikke oppmerksomhet fordi lillebror krever meg/oss hele dagen. Prøver å få til litt kvalitetstid med storebror et par ganger i uka der han får all oppmerksomhet fra en av oss og masse kos. Vi tok selv kontakt med PPT og BUP for snart 2 år siden og er nå under utredning (lurte først på Adhd men fyller ikke kriteriene på det siden han ikke har disse raseriutbruddene på skolen), har fått diagnose "atferdsforstyrrelse begrenset til hjemmet" og skal videre ha evnetest, mulig EEG og samspillobservasjoner samt PMTO. Sitter med en vond følelse inni meg og tårer som presser hele tiden, hva har vi gjort feil? Eldstmann har ikke samme oppførsel, han er stikk motsatt! Er det noen som har barn med samme utfordringer som kan gi noe tips? Er veldig rådvill nå, vet snart ikke hvordan vi skal håndtere oppførselen hans lenger. Bak all denne "dårlige" oppførselen er han jo en smart og fantastisk flott gutt med masse fantasi, nydelig smil og herlig latter... Vi bare opplever det så alt for sjeldent så det blir overskygget av alt det negative :-(Anonymous poster hash: e9b5e...942 Anonymous poster hash: e9b5e...942 Anonymous poster hash: e9b5e...942

Høres ut som du beskriver guttten min, han er syv år å sliter med mye av det samme. Her fungere positiv oppmuntring veldig, noe jo pmto faktisk handler mye om Vi har også fått pmto og gutten min utredes for adhd og angst. Konsekvenser fungerer særs dårlig, men som sagt positiv oppmuntring fungerer veldig godt!! Om han har mye å slite med kan du tenke deg den mengden med frustrasjon han føler på inni seg. Klart når han som vanlig ikke klarer å få til det han føler er forventet av han og dermed får kjeft eller konsekvens føler han nok en hel del sinne fordi han prøvde kanskje virkelig sitt beste. Jeg tror barn som vi har bærer på MYE frustrasjon og følelse av å ikke være bra nok fordi det er så mye uro i kroppen deres som de bare ikke klarer å styre. Prøv mer fokus på det positive for han Anonymous poster hash: 64346...758

Tusen takk for svar :-) Vi prøver som sagt å fokusere mye på det positive og gi ros så fort han snakker til oss på en hyggelig måte, svarer pent uten å være sint eller frekk og gir positiv atferd mer oppmerksomhet. Når vi ser at det egentlig ikke fungerer i det lange løp er det ganske demotiverende men vi slutter ikke med det av den grunn. Men helt ærlig, det er vanskelig å gjennomføre når strikken er tøyd alt for langt allerede gjennom flere år :-( Vi har jo ikke lyst til å være slitne foreldre som blir sint isteden for å være rolig og tålmodig gjennom raserianfall nr. 8 den dagen, men jammen ikke lett p unngå det!

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

[Anonym bruker]

 

 

Har en flott og herlig gutt på 6 år, henger godt med på skolen (ligger på gjennomsnittet) og er flink til å ta beskjeder og rekke opp hånda osv der. Det som er bekymringsverdig på skolen er at han gjør seg mindre enn han er (prater barnslig, hvisker), viser lite følelser hvis han gjør noe galt som får konsekvenser og søker veldig mye bekreftelse fra de voksne (viser at han har kledd på seg osv, oppsøker voksne ofte) og sier til de at de er greie eller lignende daglig. Hjemme derimot startér han dagen med å være sinna når han blir vekt og det dårlige humøret hans og sinnet varer fra tidlig morgen til han sovner. Det er sjelden vi kan snakke med han uten at han svarer i sint tone, blir sinna eller hyler og roper. Konsekvenser blir møtt med raseriutbrudd. Vi går på tå rundt han her hjemme, raseriutbrudd kommer ofte (gjerne flere ganger daglig) og da er det alt fra tramping i trappa, slamring med dører, hyling og roping, fysisk agresjon mot oss eller storebroren til fresing, knurring og å kaste ting rundt/sparke og slå på ting. Han har hatt raseriutbrudd der stoler i spisestua har blitt kastet avgårde.Han er på den andre siden veldig glad i å hjelpe til hjemme med f.eks dekke på bordet osv. Selv i de situasjonene ender det ofte med at han blir sint. Han er en gutt med mye energi, sitter sjeldent stille (eneste er hvis han ser på ipad, dog han da bytter film/spill veldig ofte uten å se ferdig eller fullføre noe). Gutten vår har masse empati, er glad i å gi komplimenter og klemmer, og bryr seg veldig om andre. Har mye sympati for andre hvis de slår seg eller er lei seg, da vil han gjerne trøste. Ved legging er det nesten håpløst å få han i seng til normal tid, fra vi legger til han sovner kan det ta mange timer. Han har en time på senga han kan lese eller ipad (ipad roer han mest ned faktisk) og så er det natta. Det er ikke unormalt at han ikke sovner før 22-midnatt! Det har vært sånn i snart 4 år, hadde lenge lesestund som vi måtte slutte med fordi han ikke klarte å roe seg etterpå samt at det ble store diskusjoner hver kveld når vi hadde leste avtalt antall sider (aldri fornøyd). Det har vært verst for meg (vært mye alene hjemme på kveldstid), mannen har kunne lagt han uten alt tullet frem til nå nylig, nå han har begynt å tulle når mannen legger også. Når vi var sagt natta har han kommet ut i stua hele tiden, så fort jeg har fulgt tilbake og sagt natta har han kommet ut på nytt. Nå tærer dette så på både krefter, humør og parforhold at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger! Vi er tappet for energi begge to, storebroren på 8 år får nesten ikke oppmerksomhet fordi lillebror krever meg/oss hele dagen. Prøver å få til litt kvalitetstid med storebror et par ganger i uka der han får all oppmerksomhet fra en av oss og masse kos. Vi tok selv kontakt med PPT og BUP for snart 2 år siden og er nå under utredning (lurte først på Adhd men fyller ikke kriteriene på det siden han ikke har disse raseriutbruddene på skolen), har fått diagnose "atferdsforstyrrelse begrenset til hjemmet" og skal videre ha evnetest, mulig EEG og samspillobservasjoner samt PMTO. Sitter med en vond følelse inni meg og tårer som presser hele tiden, hva har vi gjort feil? Eldstmann har ikke samme oppførsel, han er stikk motsatt! Er det noen som har barn med samme utfordringer som kan gi noe tips? Er veldig rådvill nå, vet snart ikke hvordan vi skal håndtere oppførselen hans lenger. Bak all denne "dårlige" oppførselen er han jo en smart og fantastisk flott gutt med masse fantasi, nydelig smil og herlig latter... Vi bare opplever det så alt for sjeldent så det blir overskygget av alt det negative :-(Anonymous poster hash: e9b5e...942 Anonymous poster hash: e9b5e...942 Anonymous poster hash: e9b5e...942

Høres ut som du beskriver guttten min, han er syv år å sliter med mye av det samme. Her fungere positiv oppmuntring veldig, noe jo pmto faktisk handler mye om Vi har også fått pmto og gutten min utredes for adhd og angst. Konsekvenser fungerer særs dårlig, men som sagt positiv oppmuntring fungerer veldig godt!! Om han har mye å slite med kan du tenke deg den mengden med frustrasjon han føler på inni seg. Klart når han som vanlig ikke klarer å få til det han føler er forventet av han og dermed får kjeft eller konsekvens føler han nok en hel del sinne fordi han prøvde kanskje virkelig sitt beste. Jeg tror barn som vi har bærer på MYE frustrasjon og følelse av å ikke være bra nok fordi det er så mye uro i kroppen deres som de bare ikke klarer å styre. Prøv mer fokus på det positive for han Anonymous poster hash: 64346...758

Tusen takk for svar :-) Vi prøver som sagt å fokusere mye på det positive og gi ros så fort han snakker til oss på en hyggelig måte, svarer pent uten å være sint eller frekk og gir positiv atferd mer oppmerksomhet. Når vi ser at det egentlig ikke fungerer i det lange løp er det ganske demotiverende men vi slutter ikke med det av den grunn. Men helt ærlig, det er vanskelig å gjennomføre når strikken er tøyd alt for langt allerede gjennom flere år :-( Vi har jo ikke lyst til å være slitne foreldre som blir sint isteden for å være rolig og tålmodig gjennom raserianfall nr. 8 den dagen, men jammen ikke lett p unngå det!

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

 

Kjenner godt til at det er vanskelig nå strikken er tøyd :/

 

Her er det slik at i tilegg til å forsterke positiv adferd med oppmuntring og ros når han er flink, prøver jeg å forsterke på forhånd også. Jeg bruker tid på å fokusere på hans gode sider, prøve å huske på at det er hardt for han også, snakke med han om uroen i kroppen hans, fortelle at jeg forstår osv. I tilegg har jeg oppdaget viktigheten av ordbruk som feks: rydd rommet ditt ellers får du ikke se film etterpå . Det er ord som er mye mer negativt ladet enn: Hvis du rydder rommet ditt så kan du få se film etterpå. Det ene er en konsekvens, det andre er en belønning. Bare å huske på en positiv formulering hjelper mye. Jeg fokuserer veldig på å oppmuntre før vi skal noe eller før lekser skal gjøres feks, altså ikke bare når han oppfører seg bra, men på forhånd i håp om bedre oppførsel.

 

Har også lært å snakke med han om forventninger til hans oppførsel og med kortfattede beskjeder som er enklere å forstå/huske.

 

Ett eksempel er når vi var på hunderfossen i sommer. Første dagen var ett rent helvete, han sutret, klagde og var misfornøyd, dagen ble rett og slett bare kjip og ingen hadde hatt det noe fint.

 

Dagen etter satte vi oss ned for å snakke med han før vi skulle gå i parken igjen. Spurte om han husket gårsdagen, spurte om han var enig i at dagen ikke var så bra. Så forklarte vi at med litt innsats fra alle kunne dagen bli bra, at når alle gjør sitt beste får alle det gøy og at om han klarte å være glad for det han fikk istedet for å tenke på det han ikke får så blir ting bedre. Vi måtte såklart minne han på samtalen ett par ganger iløpet av dagen, men ellers enn det oppførste han seg kjempebra og vi fikk en kjempefin dag alle hvor vi passet på å rose han for det både underveis og etterpå.

 

Det er uytrolig lett å falle i fella hvor man er så sliten at man ikke klarer å fokusere på det positive og hvor man ikke klarer å se noe som helst gode kvaliteter med dagen, hvor man er så sur og lei at man ikke har det minste lyst til å rose og oppmuntre. Men man har mye igjen for det siden.

 

Har lest meg mye opp rundt pmto og der handler det mye om disse tingene. Som feks også å gjenta beskjeder med fast stemme uten å hisse seg opp til handlingen er gjennomført, deretter rose osv. Og å ikke gi for strenge konsekvenser de gangene man gir det, fordi blir det for strengt ser de ingen grunn til å oppføre seg,de har jo ikke mer å tape den dagen.

 

Forstår godt hvordan dere har det. Jeg har vært den slitne sinte forelderen som endte med å alltid si nei og alltid kjefte, ikke godt for noen av oss :/

 

Her røyk faktisk forholdet til samboeren min på grunn av utfordringene til sønnen min. Samboer ble utslitt av hele greia og endte med å avvise ungen hele tiden fordi han sleit med å klare å vise han kjærlighet når han var så vanskelig. Derfor endte jeg forholdet og har siden lagt ned all tid og fokus i å hjelpe sønnen min med hans utfordringer. Hverdagene har faktisk blitt bedre, noe som er godt å kjenne på selv om mange av dagene er som før.

 

Du må bare huske at det er ikke dere som ikke strekker til, jeg er helt sikker på at dere gjør deres aller beste

 

Anonymous poster hash: 64346...758

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar, tankene om at man ikke strekker til kommer oftere og oftere ettersom dagene, ukene og mnd går... Er ikke så lett å unngå det når utredningen går sakte og utfordringene syns å øke. Da er det veldig fint å bli minnet på det at det ikke vår skyld og at det er normalt å bli utmattet av alt dette :-)

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

[Anonym bruker]

Tusen takk for fint svar, tankene om at man ikke strekker til kommer oftere og oftere ettersom dagene, ukene og mnd går... Er ikke så lett å unngå det når utredningen går sakte og utfordringene syns å øke. Da er det veldig fint å bli minnet på det at det ikke vår skyld og at det er normalt å bli utmattet av alt dette :-)

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

Ingenting å takke for, jeg forstår hvor slitsomt det kan være Du må huske at dere er utmattet FORDI dere gjør deres beste

 

Anonymous poster hash: 64346...758

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver. Vår jente er nå 7 år. I fjor var vi og hun med på "de utrolige årene". Det var veldig bra. Ikke minst møte andre med like utfordringer som oss. Vi følte også at vi hadde prøvd belønningssystem og gitt ros mye. Jeg hadde til og med lest boken før vi meldte oss på kurset. Men vi hadde brukt systemet feil. Med kurset lærte vi å bygge opp grunnmuren i vårt forhold til barnet og vi lærte å bruke belønningssystemet så det ble effektfult. Vi satte oss et mål for eksempel at legging skulle gå greit. Målet måtte være realistisk at barnet med sine egen forutsetninger skulle kunne klare å oppnå det (derfor utelot vi legging for det var ikke realistisk da). Så delte vi hovedmålet opp i delmål: 1. Gå på egne bein på badet. 2. Kle av seg selv. 3. Vaske seg. 4. Pusse tennene. Som man ser helt banale mål, men til sammen blir det stelling. Målene skulle være enkle slik at barnet så selv at det kunne det klare. Målet måtte være på en slik måte at de skulle klare godt over 50% uten problem. Så la man inn sosiale belønninger ganske hyppig i begynnelsen, så litt lenger mellom. Det krever mye tid og krefter, men ga bra resultat. Men jeg merker med en gang vi slakker er hun på pånytt. Med dette systemet har vi faktisk klart å få henne til å stelle seg og legge seg innen rimelig tid, noe som var heeeelt utopisk å tenke på før. Akkurat nå har hun begynt å tulle ved stelling igjen. Denne gangen blir jeg ikke å gå i gang med belønning system systematisk, men øke på med alenetid, ros og uventede belønninger. For jeg er redd det blir en premie i seg selv å ikke oppføre seg hvis jeg begynner rett på igjen.

 

Før vi var med på kurset hadde vi daglig og gjerne flere ganger om dagen med uttaggering her hjemme. Jeg brukte å ligge hver kveld å gråte og tenke at hun kanskje hadde hatt det bedre hos noen andre. Men et år er gått. Hun er blitt større og både hun og vi er blitt flinkere på å prate og sette ord på ting. Alle rundt oss ser forandringen også. Men de har lite forståelse for at det koster tid og at man ikke kan være impulsiv. Hun må hele tiden forberedes på ALT.

 

Jeg synes det er beintøft og lurer alltid på om det er noe jeg/vi har gjort galt. Samtidig har vi en storesøster som vi ikke har hatt slike problemer med. Ikke vet jeg, men føler oftere enn en gjennomsnittsmor at jeg har feilet.

 

Hun er ikke utredet, da de ikke ser problemet på skolen. Men jeg tror kanskje vi også blir å gå den veien nå.

 

 

Anonymous poster hash: df6b3...8ab

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver. Vår jente er nå 7 år. I fjor var vi og hun med på "de utrolige årene". Det var veldig bra. Ikke minst møte andre med like utfordringer som oss. Vi følte også at vi hadde prøvd belønningssystem og gitt ros mye. Jeg hadde til og med lest boken før vi meldte oss på kurset. Men vi hadde brukt systemet feil. Med kurset lærte vi å bygge opp grunnmuren i vårt forhold til barnet og vi lærte å bruke belønningssystemet så det ble effektfult. Vi satte oss et mål for eksempel at legging skulle gå greit. Målet måtte være realistisk at barnet med sine egen forutsetninger skulle kunne klare å oppnå det (derfor utelot vi legging for det var ikke realistisk da). Så delte vi hovedmålet opp i delmål: 1. Gå på egne bein på badet. 2. Kle av seg selv. 3. Vaske seg. 4. Pusse tennene. Som man ser helt banale mål, men til sammen blir det stelling. Målene skulle være enkle slik at barnet så selv at det kunne det klare. Målet måtte være på en slik måte at de skulle klare godt over 50% uten problem. Så la man inn sosiale belønninger ganske hyppig i begynnelsen, så litt lenger mellom. Det krever mye tid og krefter, men ga bra resultat. Men jeg merker med en gang vi slakker er hun på pånytt. Med dette systemet har vi faktisk klart å få henne til å stelle seg og legge seg innen rimelig tid, noe som var heeeelt utopisk å tenke på før. Akkurat nå har hun begynt å tulle ved stelling igjen. Denne gangen blir jeg ikke å gå i gang med belønning system systematisk, men øke på med alenetid, ros og uventede belønninger. For jeg er redd det blir en premie i seg selv å ikke oppføre seg hvis jeg begynner rett på igjen.

Før vi var med på kurset hadde vi daglig og gjerne flere ganger om dagen med uttaggering her hjemme. Jeg brukte å ligge hver kveld å gråte og tenke at hun kanskje hadde hatt det bedre hos noen andre. Men et år er gått. Hun er blitt større og både hun og vi er blitt flinkere på å prate og sette ord på ting. Alle rundt oss ser forandringen også. Men de har lite forståelse for at det koster tid og at man ikke kan være impulsiv. Hun må hele tiden forberedes på ALT.

Jeg synes det er beintøft og lurer alltid på om det er noe jeg/vi har gjort galt. Samtidig har vi en storesøster som vi ikke har hatt slike problemer med. Ikke vet jeg, men føler oftere enn en gjennomsnittsmor at jeg har feilet.

Hun er ikke utredet, da de ikke ser problemet på skolen. Men jeg tror kanskje vi også blir å gå den veien nå. Anonymous poster hash: df6b3...8ab

Har ikke hørt noe om kurset, bare fått tips om å lese boken. Tipper kurset er veldig bra! Så flott at dere har funnet noe som har gitt resultater selv om det er tilbakesteg. Lykke til med utredning hvis dere går den veien :-)

 

Hos oss er det ikke selve stelleprosessen som er noe problem, det er fra vi sier natta og legger vekk bok e.l. det blir krøll. Går bedre når vi forbereder at tiden nærmer seg så får bare holde på med det. Men føler det er fælt når han kuppet bursdagen til storebroren når vi skulle kose oss med hans yndlingsmat osv og ender opp med å ha masse fokus på 6 åringen som ikke takler at storebror får mye oppmerksomhet. Nå skal storebror snart ha overnattingsbursdag med kompiser og da må vi prøve å få barnevakt for minsten så han ikke skal ødelegge for broren :-( Skulle så ønske de kunne ha litt mer glede av hverandre og at minsten kunne tålt at vi ga oppmerksomhet til storebroren også!

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for fint svar, tankene om at man ikke strekker til kommer oftere og oftere ettersom dagene, ukene og mnd går... Er ikke så lett å unngå det når utredningen går sakte og utfordringene syns å øke. Da er det veldig fint å bli minnet på det at det ikke vår skyld og at det er normalt å bli utmattet av alt dette :-)Anonymous poster hash: e9b5e...942

Ingenting å takke for, jeg forstår hvor slitsomt det kan være Du må huske at dere er utmattet FORDI dere gjør deres beste Anonymous poster hash: 64346...758

Tusen takk! Den skal jeg huske på og si til meg selv og mannen hver dag :-)

 

Anonymous poster hash: e9b5e...942