Noen flere som har mistet mennene deres?

[Anonym bruker]

Jeg mistet mannen min i kreft i mai. Jeg har fått mye støtte av familie og venner. Nå har det "dabbet" litt av og føler meg alene. Jeg har det bedre men kommer ikke over at han ble borte fra oss så tidlig, har en jente på 3 år sammen og der skjærer i hjertet mitt når hun spør etter pappa. Prøver så godt jeg kan, men føler at jeg ikke strekker til..

 

Noen tips til hvordan jeg blir nogen lunde glad igjen? Min største motivasjon er jo barnet mitt, men føler fortsatt at jeg er død

innvendig. (Går til psykolog)

 

Blir glad for tips. Takk.

 

Anonymous poster hash: 12d2d...027

[Anonym bruker]

Huff jeg har dessverre ikke så mange råd å komme med siden jeg aldri har vært i en slik grusom situasjon selv men en ting er sikkert, og det er at det VIL bli bra igjen, men man må bruke den tiden det tar å sørge! Oppi det hele så har du en liten datter du må ta vare på og som kanskje ikke forstår situasjonen, skjønner godt at det er beintøft for deg! Det er godt du har familie og venner rundt deg, det har mye å si i en slik situasjon, det er da man ser hvem som virkelig bryr seg! jeg vil bare si kondolerer og gi deg en kjempe god klem <3

 

Anonymous poster hash: 98d14...c2c

[Anonym bruker]

Huff jeg har dessverre ikke så mange råd å komme med siden jeg aldri har vært i en slik grusom situasjon selv men en ting er sikkert, og det er at det VIL bli bra igjen, men man må bruke den tiden det tar å sørge! Oppi det hele så har du en liten datter du må ta vare på og som kanskje ikke forstår situasjonen, skjønner godt at det er beintøft for deg! Det er godt du har familie og venner rundt deg, det har mye å si i en slik situasjon, det er da man ser hvem som virkelig bryr seg! jeg vil bare si kondolerer og gi deg en kjempe god klem <3

 

Anonymous poster hash: 98d14...c2c

Tusen takk, det varmer. Klem

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 12d2d...027

[Anonym bruker]

Jeg mistet mannen min i kreft i mai. Jeg har fått mye støtte av familie og venner. Nå har det "dabbet" litt av og føler meg alene. Jeg har det bedre men kommer ikke over at han ble borte fra oss så tidlig, har en jente på 3 år sammen og der skjærer i hjertet mitt når hun spør etter pappa. Prøver så godt jeg kan, men føler at jeg ikke strekker til..

 

Noen tips til hvordan jeg blir nogen lunde glad igjen? Min største motivasjon er jo barnet mitt, men føler fortsatt at jeg er død

innvendig. (Går til psykolog)

 

Blir glad for tips. Takk.

 

Anonymous poster hash: 12d2d...027

 

 

Føler jeg kan skrive ei hel bok om dette, men det blir knotete fra mobil.

 

Jeg mista selv mannen min i vår til kreften og vi har også en 3åring sammen.

Min mann var den tøffeste og mest standhaftige personen jeg noen gang har kjent. Hans utrolige fantastiske holdninger gjennom hele sykdomsperioden har gjort hverdagen vår mye lettere etter hans bortgang enn hva jeg hadde forestilt meg. I tillegg har vi stor familie på begge sider og en skokk gode venner.

Jeg og barnet snakker mye om pappa. Både nå og gjennom hele sluttfasen. Vi har det bra og jeg kan ærlig si at jeg er glad også. Og ikke minst takknemlig for at jeg får være med barnet vårt. Det er mye jeg er takknemlig for.

 

Håper du tar den tida du trenger for å bygge deg opp igjen.

Sender en dunge med varme klemmer ♥

 

 

Anonymous poster hash: ff758...9db

[Espoir]

Jeg har dessverre opplevd det samme. Det er nå te år siden. Har tre barn. Det er vel ikke annet å si enn at du må ta tiden til hjelp. Pass på å fokusere på ting som faktisk er bra og tenk på at han helt sikkert hadde ønsket at du skulle få et fint liv likevel og kone deg videre. Jeg syns det hjalp meg da min psykolog sa at det fins en bunn i sorgen, altså et punkt der savnet og smerten ikke blir verre (jeg tror det var omtrent da jeg var der du er nå at hun sa det). Denne bunnen når ma på et eller annet tidspunkt (ulikt for alle), og derfra vil det gå oppover igjen og gradvis, men med opp - og nedturer, bli bedre. Det er altså ikke så mye skjer du kan gjøre en å bare la sorgen var og få brenne som den må (den blir aldri vite men blir til å leve med), og samtidig fokusere på de små gledene. Ta en dag ad gangen. Har du hørt om Montebello-senteret på Mesnali? Det syns jeg du bør vurdere, de har kurs for barnefamilier der mor eller far er død av kreft hver sommer. Stor klem til deg, føler veldig med deg!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke erfaring med det selv. Har egentlig mest lyst å bare sende deg en klem <3

 

Du skriver at du føler at du ikke strekker til. Men vet du, det er jeg sikker på at du gjør! Du er mamma til 3-åringen, du er mamma med alle følelser, og du er den som best av alt kan fortelle barnet om pappa etter hvert som det blir eldre også.

 

Kanskje du kan lage en form for minnebok til barnet, hvor du skriver ned slike småting fra hverdagene deres før barnet ble til, mens du var gravid og til pappaen døde. Fortelle om ting han fortalte deg om sin barndom om oppvekst, studietid osv.

 

Det vil sikkert være tøft, men også en form for terapi å gå gjennom det. Det er ikke noe du trenger å ha en tidsfrist for, men noe du kan gjøre  etter hvert. Skrive slike småting man ellers lett glemmer å fortelle - at han hadde en uvane å kaste sokkene under senga, helst lå på ene siden når han sov eller at han alltid spiste slik og slik til frokost, yndlingsmusikk, bøker eller tegneserier han likte, favorittsjokolade og -tyggis osv. osv.

 

Bare en tanke om at det kan være litt terapi for deg og samtidig en fantastisk gave til barnet, som barnet kan få en dag du er ferdig med det.... om det så tar deg 20 år før du får det ferdig.

 

Ta en dag av gangen og stol på at du er god nok og strekker til. Mannen din hadde tro på deg og visste at du greier det. Du trenger ikke være perfekt, du trenger bare å være deg selv og mamma til barnet, på godt og mer vanskelig. Du er bra nok slik du er - også når du ikke føler det slik selv.

 

Klem <3

Anonymous poster hash: 10be9...226

[Anonym bruker]

Kondolerer så mye HI. Kan jeg spørre om du er med i noen form for støttegruppe? F.eks likemannssamtaler i forhold til den diagnosen din man hadde? Montebellosenteret har også ulike støttesamtaler. Der har jeg hatt mange pasienter og pårørende med barn som har fått god støtte og trøst i hverandre. Hvor i landet bor du? Igjen utrolig trist å høre. Rart med det, andre sitt liv går videre også føler man selv at sitt eget liv og sorgen man opplever står stille. ❤️

 

Anonymous poster hash: 68c09...9e6

[Teline]

Jeg mistet mannen min for snart 8 år siden.

De første to årene var harde. Sorgen var sterk, jeg var traumatisert, jeg eksisterte knapt. Alt av krefter gikk med til å være mamma.

 

Etter noen år gikk det umerkelig bedre. Det gikk lenger og lenger mellom gråtetokter, dagene inneholdt mer glede enn savn.

 

Nå har jeg ny familie og et veldig bra liv.

Jeg kan fortsatt kjenne på sorg, men jeg har lært meg å leve med det. Ikke alle tap heles, men man lever parallelt med dem istedet for i dem. Livet kan bli veldig, veldig bra igjen. Gi det tid. Sorgen følger ikke faser, man beveger seg ut og inn av den, etterhvert lærer man seg å skyve den vekk når det ikke passer og å gi seg rom til å sørge når man kan.

 

Jeg ønsker deg lykke til 😊