Får man trøst ved abort?

[Anonym bruker]

Bare tenker litt...og gruer. Ved abort på sykehus om man blir trist under inngrepet får man trøst? Eller ser de bare en som tar å fjerner babyen :-(

 

Anonymous poster hash: 63736...20f

[Anonym bruker]

Kommer an på hvem man møter det.

 

Men om du tror du trenger trøst bør du ikke ta abort♡.

 

Anonymous poster hash: 95152...e72

[Anonym bruker]

De er medmenneskelig, så klart tar de vare på deg selv om du velger det selv.

 

Anonymous poster hash: 61882...cf0

[Anonym bruker]

Kommer an på hvem man møter det.

 

Men om du tror du trenger trøst bør du ikke ta abort♡.

 

Anonymous poster hash: 95152...e72

Det er klart man kan trenge trøst!! Hva er du for en merkelig skapning?

 

Anonymous poster hash: c4af6...c6b

[Anonym bruker]

Jeg fikk trøst, og god omsorg, følte jeg. Både før jeg ble trillet inn og etterpå. Jrg var også redd for at de skulle fordømme eller noe sånn.

 

Anonymous poster hash: fc507...b7d

[Anonym bruker]

Jeg fikk beskjed om å siifra hva jeg ønsket selv. Om jeg ville være alene, ha noen sammen med meg enten familie eller de som jobbet der, ville jeg prate med noen måtte jeg bare siifra. For meg var det godt med stillhet og ro, og dette fikk jeg. De som jobbet der kom innom og pratet litt, og gjorde det de skulle men lot meg få bestemme hva som var riktig for meg.

 

Det kommer nok veldig ann på hvem du treffer på, men de som jobber der er som oftes flinke i jobben sin og det betyr også at de er flinke til p yte den omsorgen hver enkelt passient trenger.

 

Anonymous poster hash: 570b5...2a4

[*Miss Marple*]

Man jobber neppe et slikt sted om man er imot selvbestemt abort og jeg tror nok du kan satse på at du møter profesjonelle og empatiske ansatte.

[Mamma_til_2]

Ja de er veldig menneskelig de ser forbi sine egne syn på ting og ingen vill gi deg pes, gjør de det så kan du rapportere det.

[Anonym bruker]

Jeg møtte ingen trøst eller empati da jeg tok abort da jeg var 16 år. Fikk tilbud om samtale i forkant, men da jeg fikk reaksjon etterpå var jeg bare luft for dem. Takk og lov at jeg kunne dra derfra noen få timer etter inngrepet.

Anonymous poster hash: 68df4...78c

[Anonym bruker]

 

Jeg møtte ingen trøst eller empati da jeg tok abort da jeg var 16 år. Fikk tilbud om samtale i forkant, men da jeg fikk reaksjon etterpå var jeg bare luft for dem. Takk og lov at jeg kunne dra derfra noen få timer etter inngrepet.

 

Anonymous poster hash: 68df4...78c

Har samme erfaring. Var også 16-17 år, husker ikke helt. Timen til samtale først var totalt overfladisk. En sosionom spurte om jeg var helt sikker på at jeg ville ha inngrepet. Hun leste spørsmålene opp fra et ark og det var over på ett minutt. Jeg fikk også en reaksjon med krampegråt etterpå. En sykepleier spurte om jeg var lei meg for det jeg hadde gjort, så forsvant hun.

 

Jenta i nabosenga prata litt med meg, dét var viktigere og mer hjelpsomt enn alle de ansatte til sammen.

 

Anonymous poster hash: 6c81d...7d4

[Anonym bruker]

Jeg har hatt to spontanaborter som krevde utskrapning. Lå på sal med alle som skulle ta abort (er jo samme inngrep).

 

Var helt knust begge gangene, men trøst fikk jeg absolutt ikke, kaldt og samlebåndsaktig.

Eks. Da jeg reiste meg opp fra sengen etter inngrepet rant det litt blod på gulvet. En sykepleier kastet litt papir bort til meg og ropte 'tørk opp!'.

Var en jævlig opplevelse begge gangene. Ullevål...

 

Forhåpentligvis uflaks. Lykke til til deg, HI. Klart man kan ha behov for omsorg selv om det er selvvalgt.

 

Anonymous poster hash: 167e1...2d7

[Anonym bruker]

Jeg fikk mye trøst etter aborten. Sykepleierne var helt fantastiske og tok seg godt av meg de dagene jeg var innlagt.

Anonymous poster hash: 7b0a8...140

[Anonym bruker]

Kommer helt ann på hvem du møter, og hva du selv gir uttrykk for at du ønsker. Ved mine aborter fikk jeg ingen trøst, sympati eller noe. Jeg hadde veldig skyldfølelse og følte veldig på at det jeg gjorde var "galt" i andres øyne. Så jeg holdt meg for meg selv, men skulle virkelig ønske at noen av personalet strakk ut ei hand. Nå er jeg sykepleier selv og sørger alltid for at de pasientene jeg tar hånd om vet at jeg er tilstede for dem uansett. Jeg går også jevnlig å sjekker at de har det greit, ikke bare fysisk men også psykisk. Så om noen ønsker å snakke (å mange vil jo det!) så tar jeg meg tid til det.

 

Nå når jeg har den jobben jeg har kan jeg ikke skjønne den behandlingen jeg selv fikk. Skjer ikke når jeg er på vakt for å si det sånn!

 

Anonymous poster hash: 69b9e...18f