om ei svigermor..

[Anonym bruker]

For å gjøre en lang historie kort, svigermor har behandlet meg og mannen som søppel lenge. Vi må bestemmes over og kontrolleres mener hun, gudene vet hvor hun har det fra. Vi er oppegående voksne med jobb og utdannelser, venner osv. Men nei hun skal bestemme, hun bestemte at hun skulle være med på fødselen til sønnen vår i fjor og ble sint når jeg sa nei takk, jeg er alltid høflig. Hun skulle velge navnet hans og ble rasende og lagde et mareritt mens jeg ennå lå med mitt første barn på barsel, jeg fikk en fødselsdepresjon og ville bare dø. Da hadde hun allerede prøvd å overkjøre oss på mange måter i 6 mnd, og taklet ikke at vi ville bestemme ting selv. Redningen ble å kutte kontakt med henne i noen uker. Etter noen uker ringte hun og ba om unnskyldning men egentlig ringte hun for å tvinge en unnskyldning ut av meg, uten at jeg eller mannen vet hvorfor, og hun sa at vi skal få bestemme ting fremover selv men at hun egentlig ikke ville det. Jeg spurte hvorfor og fikk bare til svar at sånn er det, hun skal bestemme men greit vi skal få ta egne valg siden vi hadde reagert med å bryte kontakten. Og så gjorde hun seg til et offer i samtalen, at det var synd i henne som ikke fikk bestemme, hun gråt hysterisk og ja jeg husker ikke alt hun sa. Men jeg fikk henne ut av det sporet, hun er så lett å gjennomskue. Hun prøver å manipulere ennå i blant men jeg gjennomskuer henne lett. Mannen er oppvokst med dette så han ser det ikke like lett men han ser det når jeg sier i fra.

 

Vi bestemte oss i fjor at siden hun er familie og tydeligvis psykisk syk (noe må det vel være?) å gi henne en sjanse til. Men også pga svigerfar. Det har gått greit men om jeg og hun er alene så glefser hun til meg i blant og jeg vet ikke hvorfor. Så jeg er aldri helt alene med henne i mer enn et par min, mannen prøver å hjelpe meg med å unngå det men han må jo få gå på do og sånt når vi er hos de el de hos oss. Svigerfar er grei men tafatt og garant underkuet. Eller han har kjeftet på henne et par ganger når hun har tatt helt av, en gang stormet hun ut av huset vårt og stod og ropte som en galning ute, da hadde svigerfar bedt henne roe seg. Greia var st sønnen vår er livredd henne da hun er så voldsom av seg i væremåten og hardhent og hun var sint på han den dagen, ja sint på sitt barnebarn som var 4-5 mnd gammel. Så svigerfar hadde sagt at hun må være rolig og forsiktig med barnebarnet. Etter denne episoden har hun vært roligere og forsiktig, hun lærte sikkert.

 

Den glefsingen mot meg har ikke mannen sett eller hørt, han tror på meg og er enig i at det ikke skal være sånn men han syns det er vanskelig nå å bryte kontakt med foreldrene sine. Jeg kan skjønne det siden de ellers er passe greie nå, hun prøver som sagt ennå å manipulere litt og bestemme men vi er nøye med å si fra hvordan vi vil ha det og vi er høflige, men hun kunne nok blitt rasende på hvem som helst i verden bare man er litt uenig med henne. Hun blir forsåvidt ikke rasende lenger men blir sur og sier ikke noe, hun har ikke pokeransikt. Men det er ikke sånn hver gang vi møtes, vi kan ha det koselig sammen. Så er bedre nå enn før. Og var det kun glefsingen så hadde jeg holdt ut. Men det som har skjedd plager meg ennå, jeg kommer aldri til å tilgi svigermor. I sta fikk jeg en mld fra henne på Facebook og min reaksjon var å logge meg fort ut av både chatten og Facebook. Og nå sitter jeg her og gråter. Hun har ødelagt humøret mitt helt, dagen er ødelagt. Alt hun skrev var at hun lurte på hvordan det går. Kan ikke blokkere henne på Facebook fordi da blir det et helvette.

 

Jo burde kanskje kommet meg til en psykolog men skal en psykolog da hjelpe meg å godta fortiden? Godta at hvordan hun behandlet oss? Nei jeg kan ikke godta det. Vil ikke at et psykolog skal få meg til å godta henne og det hun har gjort, og ennå litt gjør. Jeg elsker mannen og sønnen vår men hadde jeg visst hvordan hun var, hun var grei før jeg ble gravid, så hadde jeg brutt med mannen for lenge siden, før vi flyttet sammen. Vil ikke bryte med han nå, vi har tross alt et barn sammen og har det veldig bra sammen. Men svigermor er en person jeg ikke vil ha i livet mitt. De bor 2 timer unna så vi møtes ikke så ofte heldigvis. Hadde vi brutt kontakten med de nå så hadde hun nok lagd et enda større helvette, nok et bevis på hvor gal hun er. Men det mannen er mest redd for er svigerfar. Helsa hans er dårlig, han holder på å bli ufør og han er har vært tørrlagt alkoholiker i et par år bare. Eller dvs drikking i flere uker er flere år siden, men han har vært periodedranker siden da og er to år siden sist han sprakk. Som ufør og at vi kutter kontakten vil nok få han til å drikke igjen. Han har aldri vært edru så lenge som to år, som mannen kan huske. Og mannen sleit veldig psykisk med faren sin drikking i barndommen, så dette er hovedgrunnen til at jeg ikke forlanger at vi bryter kontakt med svigers. Kan ikke bryte kontakt med bare svigermor så lenge de to bor sammen. Er svigerfar jeg velger å ta hensyn til.

 

Har fortalt mer enn jeg tenkte, men er mye jeg ikke har fortalt og. Vet ikke hva jeg vil fra dere egentlig, bare trenger å få dette ut. Skulle egentlig hente ungen i barnehagen nå siden jeg er hjemme men jeg sendte en mld til mannen om at han får hente. Gråter ennå og ansiktet mitt er alltid rødt lenge etterpå.

 

Svelge kameler som kommer nå klarer jeg, men fortiden er der for det, den blir jeg aldri kvitt. I blandt vil jeg bare sette meg i bilen og kjøre, aldri se meg tilbake. Bare kjøre og kjøre, uten mål og mening. Komme meg bort fra svigermor. Gråter ikke hver dag, er ikke deprimert, men har slike nedturer i blant. Dårlige dager, kanskje 2-3 dager i mnd. Vi har prøvd å snakke med svigermor tidligere, flere ganger på en ordentlig måte. Før og rett etter fødselen. Men det går ikke, hun er veldig umoden og tenker kun på sine egne følelser. Hva hun mener og føler er det eneste som betyr noe. I følge mannen har hun alltid vært sånn, men han har allikevel stått for sine meninger etter han ble voksen.

 

Mannen har ei søster og hun er litt som mora. Foreldrene mine har ikke møtt svigers så mange ganger men de ble skremt av svigermor allerede første gang de møttes. Fordi da fortalte svigermor om alle planene hun hadde lagt for barnebarnet, pga avstand så møttes de ikke før jeg ble gravid. Foreldrene mine syns og at svigersøster er en skremmende person for å si det sånn, men de liker mannnen min heldigvis.

 

Føler meg litt bedre allerede. Håper humøret klarer å ta seg opp. Må snakke med mannen når de kommer hjem snart, blir godt å se sønnen min

 

Takk hvis du gadd å lese alt!

 

Anonymous poster hash: 8ccea...df9

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem!

 

 

Anonymous poster hash: db948...994

[Anonym bruker]

Sender deg en god klem!

 

 

Anonymous poster hash: db948...994

Takk

 

 

Anonymous poster hash: 8ccea...df9

[Anonym bruker]

Jeg forstår at svigermor er et troll av ei kjærring, men jeg tror du kunne ha godt av å prate med et en psykolog ang. dette. Det samme tenker jeg om din mann. Å vokse opp med en alkoholisert far kan ødelegge så utrolig mye for hele familien. Familier som lever under slike forhold blir ofte dysfunksjonelle. Jeg nekter å tro at fars alkoholbruk ikke har påvirket familien på en negativ måte. Når man er barn er det lite man kan velge, men nå er han en voksen familiefar bør man velge det beste for den familien man har valgt å stifte. Det er ingen andres skyld enn alkoholikeren hvis han starter å drikke igjen, selv om alkoholikere er eksperter på å gi utenforliggende faktorer skylden for eget valg. Hele familien går på tå hev og håper det hjelper. Jeg vet at dette var en avsporing, men tror likevel det er viktig. 

Anonymous poster hash: 0d84d...74b

[Anonym bruker]

Mener å huske at du hadde en tråd her da svigermor mente hun skulle være med på fødselen?

 

Det er jo tydelig at hun sliter psykisk. Og det er jo også tydelig at hun ikke har særlig innsikt i egen situasjon.

 

Du skrev at hun "alltid" har vært noenlunde slik, også i din manns oppvekst. Kan det være at hun i tillegg til sine personlige tilbøyeligheter har utviklet et ekstremt kontrollbehov fordi hun måtte ha kontroll da mannen i perioder drakk? Det forsvarer ikke det hun gjør nå, men kanskje det kan være mer forståelig?

Men det er selvfølgelig bare spekulasjon fra min side.

 

Du skriver at dere har forsøkt å snakke med henne ordentlig flere ganger, og at hun ikke var som dette før du ble gravid. Har dere spurt henne direkte hvorfor hun føler så ekstremt behov for å bestemme over og kontrollere dere? Jeg tror jeg ville blitt veldig, veldig direkte med henne. "hvorfor føler du behov for å bestemme over oss?" "hvorfor skal du få kontrollere våre liv, ville du likt om noen kom og kontrollerte ditt liv?" "du prøvde ikke å kontrollere oss før vi ventet barn, hva forandret seg for deg da vi ventet barn?"

"hvorfor føler du behov for stadig å hakke på Lise (tenkt navn for HI)?"

 

Og så ville jeg svelgt et par kameler og så ville jeg sagt så overbevisende jeg greide noe slikt som "det at vi har fått barn gjør ikke at vi er mindre glad i deg, men vi må selvfølgelig fokusere mer på barnet, det betyr ikke at vi bryr oss mindre om deg".

 

Veldig vanskelig situasjon, men hvis hun ikke bedrer seg slik at det blir holdbart for deg, og mannen likevel føler han må ha kontakt med dem, da bør du kanskje holde mer avstand, eller at dere minimerer kontakten enda mer.

 

Helt til slutt. Dette har tydeligvis vært en veldig tøff erfaring for deg, å bli så dårlig behandlet av en ustabil svigermor. Du nevner psykolog selv. Jeg tror det kan være en god ide å kontakte en psykolog. Ikke fordi det i seg selv vil løse alt, men for at du skal få bearbeidet dette og kanskje lære deg metoder for hvordan du kan beskytte deg mer følelsesmessig. For hvis vi ser svigermors kommentar på fb i dag, så var jo det isolert sett et hyggelig spørsmål som viser at hun bryr seg eller tenker på deg. Din reaksjon på at hun tar kontakt er forståelig ut fra fortiden, men like fullt er reaksjonen din en overreaksjon. Og det en psykolog kan lære deg er å ikke la slike ting gå inn på deg i like stor grad som nå.

Jeg har selv en sammenlignbar situasjon overfor min mor, og jeg vet hvordan det er å bli helt vippet av pinnen av slike tilsynelatende hyggelige spørsmål, jeg vet hvordan man kan gå i kjelleren pga. slike spørsmål. Men jeg har lært meg måter å forholde meg til det på som gjør at slike henvendelser ikke lenger påvirker meg i særlig grad. Innimellom kan jeg kjenne mer på det, men i det store og hele så har det lite å si i min hverdag. Så det er mulig å få hjelp til å takle egne følelser rundt det - og det er viktig hvis svigermor ikke kommer til å endre seg, da er eneste måte å overleve det på å endre din måte å forholde deg til det/henne på.

Om din mann ikke har gått i noe terapi etter sin oppvekst med psykisk ustabil mor og alkoholisert far, så kan det være en god ide også for ham å ta noen timer hos psykolog.

Jeg forstår inderlig godt ønsket dere har om å ikke gjøre noe som kan få svigerfar til å ty til flaska igjen. Men når alt kommer til alt så vil det være svigerfars valg om han gjør det. Om han skylder på noe dere gjør så er det en ansvarsfraskrivelse over det ansvaret han har over egne valg og eget liv.

Du og mannen kan ikke velge å leve på en måte som skaper så mye konflikter og vanskelige følelser for å hindre svigerfar fra å drikke. Bare svigerfar kan få svigerfar til å drikke igjen.

 

Skaff dere hjelp, både du og mannen, få gjerne råd om hvordan dere kan snakke med svigermor på nytt, og ta det derfra.

Anonymous poster hash: 49577...3bb

[Anonym bruker]

Takk for svar. Kan ikke huske at jeg har startet en tråd før om svigermor her, men har nevnt henne i noen andres svigermor-tråder ja.

 

Selvfølgelig har svigerfars drikking ødelagt mannens barndom, han drakk opp hver lønning, mistet jobber hele tiden, var full osv. Og derfor vil ikke mannen at han skal drikke igjen, selv om vi ikke bor i samme hus som dem. Klart at svigerfar bestemmer selv om han skal drikke men pga psyken hans så må vi jo trø litt varsomt.

 

Har spurt svigermor ja hvorfor hun vil bestemme og hun sier at fordi det er sånn, hun skal bestemme. Hun gråt jo og sa rett ut at det er synd i henne som ikke får bestemme og hun sa at vi er dårlige foreldre som ikke lar henne ta div viktige valg over sønnen vår, ja og at mannen er en idiot som ikke kan tenke selv så hun må bestemme. Mannen min er veldig oppegående og ingen idiot. Hun gir ingen god grunn, ikke at det finnes en god grunn heller. Mannen mener at det kan være fordi hun er eldst i søskenflokken men kanskje også pga svigerfars drikking ja. Men mannen er voksen, jeg er voksen, og sønnen vår er vår. Er sønnen vår hun ville bestemme mest over. Hun hadde fortalt hele slekta si hva han liksom skulle hete før han ble født, et navn hun hadde valgt og ikke vi. Vi valgte et annet navn.

 

Jo jeg overragerte i sta men skrev ikke alt heller. Jeg oppdaget noe hun hadde skrevet på facebook og (vil ikke skrive hva da man vet aldri hvem som leser her av f.eks hennes venner, selv om jeg tviler for at hennes venner er her). Og rett etterpå kom mld fra henne, og så dukket det opp et bilde av henne med sønnen vår på skjermspareren på tven, bilder fra icloud og det eneste vi har av henne der og vi har ca 1000 bilder der. Ble tre ting, ikke bare en mld, ble mye på en gang. Og jeg vet at når hun tar kontakt så er det fordi hun vil på besøk og det er noe jeg ikke vil. Hun ringte litt senere til mannen og sa at de ville på besøk i helgen. Hun har aldri spurt meg ansikt til ansikt hvordan jeg har det, hun bare starter alle mld på facebook med det. Når jeg var gravid ble jeg utredet for blodpropp i hjernen men istedenfor fant de en kul i hodet, så ble utredet for kreft men var heldigvis ikke det heller. Det var ganske traumatisk og spesielt siden jeg var gravid, når jeg skulle fortelle dette til svigers bare avbrøt svigermor meg for å fortelle om sitt dårlige syn. Hmm, ja hun bruker briller, det er det. Alt dreier seg om henne. Da hadde vi utsatt å fortelle de at jeg ble akutt innlagt på sykehuset fordi de var på ferie, vi ville ikke bekymre de på ferien, men hun brydde seg ikke. Skal ikke svigermødre bry seg om sånt? Tror at mora mi ba til gud, Jesus, Allah, Buddah og alle andre guder om at jeg ikke skulle dø. Men svigermor gadd ikke høre om det. Svigerfar ringte meg senere for å få høre hva som hadde skjedd, han ville ikke spørre foran henne siden hun snakket det bort. Hadde hun vært fornærmet fordi vi ikke hadde sagt det tidligere så hadde vi fått høre det, så absolutt. Hun holder ikke igjen om hun blir fornærmet.

 

Før jeg ble gravid virket hun heller ikke så interessert i meg, hun har aldri spurt hvor mange søsken jeg har, hva de gjør, hva mine foreldre gjør, hva JEG jobber med, hvor jeg er oppvokst osv. Hun har heller ikke spurt mannen om meg. Men hun prøvde aldri å bestemme noe over oss før, hun blandet seg aldri inn i noe, hun var hyggelig. Vi planla noen dagsturer sammen bare vi to og når jeg ble gravid så jeg for meg at vi kom til å være mye sammen siden de er besteforeldrene. Men de planene klarte svigermor å ødelegge, aldri i livet at jeg drar på en tur alene med henne.

 

Får vurdere psykolog.

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 8ccea...df9

[Gjest Antarctica]

Hun er narsissist og mangler virkelighetskontakt, høres det ut som.

 

Det er vel en viss fare for at svigerfar ble alkis som en slags selvmedisinering, hvis hun har hatt denne atferden overfor ham også? Du kalte ham en tøffel og antyda at han var underkua. Det kan jo ha vært sånn bestandig.

 

Jeg syns også det høres ut som om sykdommen hennes er i ferd med å gjøre skade på deg. Hva om det kun er mannen din som har litt kontakt med henne, og at du sørger for ikke å være der når de kommer?

Endret 8. november 2014 av Pashla&pashlingene

[Anonym bruker]

Vi har en nesten 100% lik situasjon, inkludert alkoholisert svigerfar og krasse kommentarer mannen ikke er tilstede for. Pr. idag har hun og og jeg ikke kontakt, og mannen min treffer henne veldig sporadisk. Situasjonen er veldig ubehaglig, men vi har ingen andre muligheter igjen. 

 

Alderen hennes bidrar til at hun stadig vrangere og mer negativ, og hun har problemer og konflikter med andre i slekta etterhvert og. Kanskje folk kan fatte at det hun fortalte om oss ikke hadde rot i virkelightenen, og at hun faktisk behandlet elendig hele tiden. 

 

Stor klem til deg, HI. Det er tydeligvis ikke uvanlig at en svigermor driver slik, men det er nesten merkelig hvor mange likheter det er i historiene. Lykke til med grensesettingen, la ,mannen din ta hovedkampene og ikke la henne vinne!

Anonymous poster hash: 30f9d...ae9

[Anonym bruker]

Jeg ville parkert svigermor med å gå til direkte konfrontasjon. Fortell henne med klartekst hva som er hennes ansvarsområde og ikke. Din famile=ditt ansvar. Hennes familie=hennes ansvar. Hvem bestemte navnene til din mann/hans søster, var det hennes svigermor eller henne selv? Uansett så er det hennes familie og det må hun bestemme.

 

Oppdragelsen av hennes sønn var over da han var 18. Nå har han en ny familie, og hun har ikke rett til å mene noe/bestemme noe. Hun behøver heller ikke komme med råd, med mindre hun blir spurt.

 

Om hun ikke slutter å oppføre seg så kontrollerende, så må dere ta en pause til hun har fått tenkt seg grundig om.

 

Alt dette kan du fortelle dama i klartekst. Vær klar og tydelig og ikke gi etter.

Dama blir garantert sur en stund. Da ber du henne om å komme tilbake etter å ha roet seg. Si at barnebarnet hennes blir redd henne og utrygg på henne med den oppførselen. Be henne snakke med flere venninner for å få sjekket virkelighetsoppfatningen sin.

 

Vær tøff og vær sterk, men høflig.

 

Lykke til.

 

Ps! En morsom film er svigermonster med Jane Fonda og Jennifer Lopez.

 

Anonymous poster hash: 1c739...c9b

[LittLykkelig]

Åh herregud. Kunne skrevet innlegget selv. Alt har skjedd her også til og med den alkoholiserte svigerfaren (tipper jeg vet hvorfor de begynte å drikke.. Lol). Her gikk det så i klinsj at jeg brøt med svigermor for et år siden. Bare samboer og barna som besøker henne av og til. Det er det beste jeg har gjort, ble syk av henne. Hun la en demper på hele tilværelsen min og jeg begynte å bli redd henne faktisk. Trekk deg unna du.