Har så fryktelig dårlig samvittighet..

[Anonym bruker]

Idag hadde vi en morgen fra helvete. Forsov oss og måtte stresse for å få ettåring påkledd og matpakker klare. Fireåringen var helt umulig å få liv i som vanlig, så når det var tjue minutter til frokost i bhg måtte jeg rett og slett løfte han ut av senga, sette han på do, pusse tenner og vaske ansiktet samtidig. Han hulket og gråt. Gikk helt i vranglås. Og da kjenner jeg sinnet og stresset ta over. Ingen trøst og forklaringer tas imot. Da tar mørket over i meg og jeg kjenner at jeg pusser litt hardt, vasker litt brått, kler på med makt og nesten blir sint av den der høye ulingen. Kan han ikke bare forstå at han må samarbeide? Jeg trer på jakka og lua og sier han får vente ute mens jeg kler på bror. Han kommer inn og sier d er kaldt. Jeg svarer at vi skal springe inn i bilen, kort vei til bhg. Han gråter og nekter å gå, bare står midt i trappa og uler. Må springe ned i bilen med minste for så å gå opp og hente han. Må bare bære han med meg og plassere han i bilen. Føler meg så slem og brutal samtidig som jeg føler en sånn enorm provokasjon over at alt må være en kamp alltid. Tar meg tid til å be om unnskyldning, forklare hvorfor og klemme han ved levering. Han virker som han aksepterer, men jeg får så uendelig vondt inni meg. Det er jo min skyld at vi hadde dårlig tid. Det er jo jeg som er voksen og burde kunne styre egne følelser. Jeg er så redd for at jeg er en dårlig mor fordi jeg blir sint på mitt eget barn. Fordi jeg tar ekstra hardt i han når han ikke kommer. Sikkert min feil at han er vrang fordi jeg er så vrang. Tenk om han forteller det i bhg? Tenk om han fikk noen merker når jeg bar han ned i sinne? Tenk om han er lei seg.. Jeg har faktisk grått idag. Grått fordi jeg ikke klarer å være tålmodig alltid. Fordi jeg ikke har kontroll nok og klarer å elske barna like høyt i alle slags humør. Og fordi jeg i sinne sa noe helt utilgivelig; "dumme unge". Hjertet mitt verker. Jeg vet jeg er en god og nær mor 90 % av tiden. Men idag morges var jeg en forferdelig mor! Og det plager meg sånn. Tør nesten ikke skrive det her. Vet at det var langt over streken. Han vet at jeg elsker han, jeg viser det hele tiden. Har noen litt trøstende ord? Lignende erfaringer? Der du bare har mistet grepet fullstendig. Føler at den episoden og det jeg sa var så utilgivelig at ikke all verdens unnskyldninger og kos kan slette det. Er bare utrolig knust egentlig 😭

 

Anonymous poster hash: 5ce63...4c9

[Anonym bruker]

*Gir en klem*
Slike ting skjer. Hadde vært verre om du gjorde slik uten å få dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: 78b12...6f3

[*Lissi*]

Det skjer nok med de fleste av oss. Det har nok skjedd her også. Så tok tidlig forhåndsregler. Tok klokker på slik at vi ikke forsover oss. Liker å ha god tid!

Matpakker smurt kvelden før, og alt av klær lagt frem. Sekker pakket o.s.v. Får du en dårlig start, så smitter det jo over. 5 barn som skal ut av huset her hver morgen, og heldigvis utrolig sjelden vi har diskusjoner. Respekterer at enkelte er utrolig trette, og maser minst mulig.

[Anonym bruker]

 

*Gir en klem*

Slike ting skjer. Hadde vært verre om du gjorde slik uten å få dårlig samvittighet.

 

Anonymous poster hash: 78b12...6f3

Tusen takk, trengte den "klemmen". Hadde forventet bare sånne "du fortjener ikke å ha barn"- svar. Er litt sånn jeg har følt det selv idag. HI

 

 

Anonymous poster hash: 5ce63...4c9

[Anonym bruker]

Skulle trykket "liker" på alle svar her, men vil helst ikke at dere skal vite hvem jeg er.. Takknemlig for svar likvel! Og råd ikke minst.. HI

 

Anonymous poster hash: 5ce63...4c9

[Anonym bruker]

Følte nesten at jeg leste om meg selv, og vet veldig godt hvor vondt det er når man har gått over "streken". Jeg har også pusset litt hardt, kledd på med tvang, ropt "nå er det nok".

 

Men, jeg sier alltid unskyld. Det skjer ikke ofte, men det skjer. Og tror ikke at barna bare har vodnt av å se at vi gjør feil vi også, voksne kan også gjøre dumme ting og si dumme ting. Så lenge man innrømmer det, og prøver å gjøre det bedre.

 

Du er ikke en dårlig mamma, du tok bare at par dårlige valg i dag tidlig. Popp popcorn i kveld og les en ekstra bok

Anonymous poster hash: 46adf...1bd

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har en gang ropt 'ti stille' til 3-åringen min. Veldig høyt og opp i ansiktet hans. Den skammen jeg følte etterpå kan ikke beskrives. En ting er hvor skuffet man blir over seg selv som mor, men det verste er angsten for at man har ødelagt noe av det fantastiske båndet man har med barnet sitt. Det siste jeg vil er å være en som barnet er redd for. Slik jeg var redd for min far. Er ikke annet å gjøre enn å lære, og sørge for at det ikke skjer igjen. Det har det heldigvis ikke gjort. Hver gang jeg er i en stressende situasjon og han ikke hører etter, og jeg kjenner at jeg holder på å miste fatningen, tenker jeg på hvordan jeg følte meg den gangen. Da stopper jeg opp med en gang.

 

Anonymous poster hash: 79b50...8e0

[Anonym bruker]

 

Følte nesten at jeg leste om meg selv, og vet veldig godt hvor vondt det er når man har gått over "streken". Jeg har også pusset litt hardt, kledd på med tvang, ropt "nå er det nok".

 

Men, jeg sier alltid unskyld. Det skjer ikke ofte, men det skjer. Og tror ikke at barna bare har vodnt av å se at vi gjør feil vi også, voksne kan også gjøre dumme ting og si dumme ting. Så lenge man innrømmer det, og prøver å gjøre det bedre.

 

Du er ikke en dårlig mamma, du tok bare at par dårlige valg i dag tidlig. Popp popcorn i kveld og les en ekstra bok

 

Anonymous poster hash: 46adf...1bd

Takk Skal hente han tidlig idag, så drar vi til byen for å spise noe godt og kino etterpå bare vi to. Skal forklare han det da og ta meg ekstra godt av han. HI

 

 

Anonymous poster hash: 5ce63...4c9

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har en gang ropt 'ti stille' til 3-åringen min. Veldig høyt og opp i ansiktet hans. Den skammen jeg følte etterpå kan ikke beskrives. En ting er hvor skuffet man blir over seg selv som mor, men det verste er angsten for at man har ødelagt noe av det fantastiske båndet man har med barnet sitt. Det siste jeg vil er å være en som barnet er redd for. Slik jeg var redd for min far. Er ikke annet å gjøre enn å lære, og sørge for at det ikke skjer igjen. Det har det heldigvis ikke gjort. Hver gang jeg er i en stressende situasjon og han ikke hører etter, og jeg kjenner at jeg holder på å miste fatningen, tenker jeg på hvordan jeg følte meg den gangen. Da stopper jeg opp med en gang.

 

Anonymous poster hash: 79b50...8e0

Hei. Jeg var faktisk også redd min far, han var veldig uforutsigbar og hadde et voldsomt sinne. Så man er vel kanskje skadet av det? Har vært veldig bevisst på å ikke være slik som han, men i de situasjonene der man blir presset til det ytterste så går man ofte rett dit av instinkt! 😫 Heldigvis er forskjellen her at jeg ikke er uforutsigbar, han vet akkurat hvor han har meg og er ikke redd meg i det hele tatt. Han protesterer, spøker, tester grenser osv på en måte jeg aldri turde med min far. Det er bare så utrolig kjipt å gå ned på et sånt primitivt og barnslig nivå at man kaller ungen sin noe. Heldigvis tilgir barn fortere enn vi voksne gjør og det meste kan repareres. Men det gjør vondt lenge hos meg hvertfall. HI

 

 

Anonymous poster hash: 5ce63...4c9

[Anonym bruker]

Får tårer i øynene av å lese alle innleggene her....

Kjenner meg igjen HI, både ift situasjoner jeg dessverre har vært i og den dårlige samvittigheten etterpå.

Har heldigvis ikke skjedd ofte og har lært mye om meg selv de gangene det skjedde.

Vi er bare mennesker, er ikke perfekte.

Prøver ofte å tenke på noe jeg leste fra en barnepsykolog/tilknytningsspesialist el. om at det er lurt å fokusere på de viktige tingene man ønsker å videreføre til barnet. (Eks. om det viktigste var at han spiste med gaffelen eller at vi hadde et hyggelig måltid sammen ol.)

Sender en stor klem til deg HI. Det går bra!

Anonymous poster hash: 69add...762

[Anonym bruker]

 

Får tårer i øynene av å lese alle innleggene her....

Kjenner meg igjen HI, både ift situasjoner jeg dessverre har vært i og den dårlige samvittigheten etterpå.

Har heldigvis ikke skjedd ofte og har lært mye om meg selv de gangene det skjedde.

Vi er bare mennesker, er ikke perfekte.

Prøver ofte å tenke på noe jeg leste fra en barnepsykolog/tilknytningsspesialist el. om at det er lurt å fokusere på de viktige tingene man ønsker å videreføre til barnet. (Eks. om det viktigste var at han spiste med gaffelen eller at vi hadde et hyggelig måltid sammen ol.)

Sender en stor klem til deg HI. Det går bra!

 

Anonymous poster hash: 69add...762

Tusen takk! Veldig godt at noen har gjort lignende (vet jo det da men..). Vi hadde en kjempekoselig bytur med kino og pizza. Jeg ba om unnskyldning, han husket ikke hva jeg hadde sagt. Prøvde å bringe det på bane med å si "unnskyld at mamma sa noe stygt til deg, det mente jeg ikke". Da sa han bare "når du sa kom hit?", så forhåpentligvis hørte han ikke den fæle kommentaren min. Føler meg bedre nå og han virker glad og tilfreds etter "karsten og petra" HI

 

 

Anonymous poster hash: 5ce63...4c9