Jeg tror ikke jeg egner meg i et forhold

[Anonym bruker]

Jeg sier det fordi jeg ser hva jeg gjør i det forholdet jeg er i nå. Jeg har en mann som bryr seg om meg, og som har gitt opp store deler av livet sitt for å være sammen med meg. Han er fantastisk med de to barna jeg hadde før jeg møtte han, han hjelper til i hjemmet, gir meg all oppmerksomheten jeg kunne ønske meg, og er snill som dagen er lang.

 

Jeg er kontrollerende, usikker på meg selv og vil ha ting på min måte. Jeg har vært i forhold tidligere med kontrollerende kjærester, vært utsatt for vold og utroskap. Da far til mine barn forlot oss for 5 år siden, måtte jeg gjøre en helomvending i livet mitt. Det var viktig for meg å ha kontroll på alt rundt meg slik at jeg kunne føle meg trygg og vite at jeg kunne forsørge barna mine. Jeg tok sertifikatet, fikk meg en utdannelse og tok lån slik at vi fikk kjøpt oss et hus. Jeg førte budsjett og regnskap hver mnd, slik at jeg til en hver tid visste hva vi har og ikke. Om noe gikk galt kunne jeg bruke timesvis, dagesvis på å tenke, fundere og komme fram til løsninger. Noe så enkelt som at bilen må på verksted kan være nok til å sette i gang en million tanker i hodet mitt. Hva kommer det til å koste? Vil jeg ha råd til regninger etter dette? Enn om jeg ikke får bilen tilbake når jeg trenger den? Dette kan virke merkelig for noen av dere, men for meg dreier det seg om å vite. Jeg må vite hva som skjer for å føle meg trygg.

 

Jeg tenkte alltid for meg selv at jeg vil aldri mer være i et forhold. Så mange ganger og så ille som jeg har blitt såret før, ville jeg heller være alene. Jeg hadde mange beilere, men avviste dem alle. Fine, snille gutter, fordi jeg var redd. Redd for å bli såret igjen. Til jeg møtte han. 3 år etter bruddet med mine barns far fikk denne mannen meg til å senke skjoldet å tørre å elske igjen. Men jeg ser nå at jeg er ødelagt. Jo mer følelser jeg fikk for han, jo værre ble det. Jeg spurte han ut om hans ekser for å finne ut om jeg var bedre enn dem. Jeg gjør det enda en gang iblandt, og svaret er det samme. Jeg er den eneste for han, men jeg klarer ikke forstå det. Hvordan kan jeg, jeg??, være bedre? Jeg synes ikke jeg er vakker, og jeg ser så godt alle mine feil. Jeg liker ikke at han tar seg en øl utenom helger, for det hører ikke hjemme i min verden. Jeg blir irritabel om han velger noe annet å gjøre før meg, og jeg liker ikke om han ikke får sove og levner meg alene i sengen. Og jeg klarer ikke holde kjeft. Jeg har alltid tenkte at man skal velge sine kamper med omhu, men jeg klarer det ikke. Jeg må si det, fortelle at jeg ikke liker det, er misfornøyd synes ditt og datt. Og han har akseptert i 2,5 år. Men nå er han lei, det merker jeg. Lunta er kort og trusler om brudd dukker opp i argumenter. Jeg trekker meg tilbake og blir enda mer utrygg, men inni meg vet jeg at det er jeg som er problemet.

 

Jeg vet at denne mannen gjør meg lykkelig, og jeg vet at jeg kan gjøre han lykkelig. Men jeg må slutte å føle at jeg må ha kontroll på alt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe. Jeg vil så gjerne, men jeg har ikke kontroll på følelsene mine. Jeg risikerer å miste mannen jeg elsker, og jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det. Hva kan jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 2bb3c...98f

[Anonym bruker]

Kan du ikke vise han det du har skrevet her? Sett dere ned å snakk. Du må sette ord på tanker og følelser. Og skaff deg selv/dere hjelp.

Anonymous poster hash: 5f564...1b3

[Anonym bruker]

 

Kan du ikke vise han det du har skrevet her? Sett dere ned å snakk. Du må sette ord på tanker og følelser. Og skaff deg selv/dere hjelp.

 

Anonymous poster hash: 5f564...1b3

 

Vi har alltid hatt et veldig åpent forhold og kan snakke om alt sammen, så det har vi allerede gjort flere ganger. Vi snakker alltid etter en diskusjon slik at vi kan skvære opp å prøve å unngå gå i den samme fella på nytt. Men problemet er at jeg klarer ikke kontrollere følelsene mine. Føler jeg at noe er utenfor min komfortsone, så sier jeg det til han. Uansett hvor urimelig jeg vet det er. Det har blitt en ond sirkel hvor jeg stikker i han det jeg ikke liker, og han blir mer og mer sint på meg. Det ender med at jeg gråter og blir lei meg fordi han kommer med argumenter som at jeg aldri lar han være i fred og at han er så lei av dette forholdet. Jeg føler det kanskje har gått for langt, jeg vet ikke om ting er mulig å reparere. Han er sint på meg hele tiden, og jeg vet at det er min egen feil.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2bb3c...98f

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Du er jo meg du!

 

Det er jo akkurat samme historien som jeg har. 2 barn fra før, har møtt mannen i mitt liv som er snill som dagen er lang. Vi har vært sammen 3 år nå. Han hjelper til hjemme, forguder ungene mine, har god og trygg økonomi osv.

 

jeg tror nesten jeg er enda verre enn deg, jeg tåler ikke å bli avvist og bruker ofte sex som en "bekreftelse" på at han elsker meg og at jeg er god nok for han

 

Er livredd for at han skal heller ville ta seg en runk enn å ligge med meg. Det er jo helt åpenbart at dette problemet sitter i hode mitt. Det er for det første helt normalt å ville ta seg en runk iblant og det gjør han heller ikke mindre glad i meg.

 

Problemet er at han har ganske lav lyst i utgangspunktet og da er jeg livredd for at han skal bruke det lille av lyst han har den uka på seg selv.. da blir det 2 uker til neste gang.

 

Hva feiler det egentlig oss?

 

Jeg er også som du sier du er veldig usikker på meg selv og har ganske dårlig selvbilde. Enda mange omtaler meg som pen, flott og snill.

 

Anonymous poster hash: 7b789...a68

[Anonym bruker]

 

Hei HI

 

Du er jo meg du!

 

Det er jo akkurat samme historien som jeg har. 2 barn fra før, har møtt mannen i mitt liv som er snill som dagen er lang. Vi har vært sammen 3 år nå. Han hjelper til hjemme, forguder ungene mine, har god og trygg økonomi osv.

 

jeg tror nesten jeg er enda verre enn deg, jeg tåler ikke å bli avvist og bruker ofte sex som en "bekreftelse" på at han elsker meg og at jeg er god nok for han

 

Er livredd for at han skal heller ville ta seg en runk enn å ligge med meg. Det er jo helt åpenbart at dette problemet sitter i hode mitt. Det er for det første helt normalt å ville ta seg en runk iblant og det gjør han heller ikke mindre glad i meg.

 

Problemet er at han har ganske lav lyst i utgangspunktet og da er jeg livredd for at han skal bruke det lille av lyst han har den uka på seg selv.. da blir det 2 uker til neste gang.

 

Hva feiler det egentlig oss?

 

Jeg er også som du sier du er veldig usikker på meg selv og har ganske dårlig selvbilde. Enda mange omtaler meg som pen, flott og snill.

 

 

Anonymous poster hash: 7b789...a68

 

Oj det så kjent ut ja. Sex bruker jo jeg også så klart som en bekreftelse, så jeg maser nok mer enn jeg burde om akkurat den biten selv om min samboer ikke ligger på latsiden. Jeg vet ærlig talt ikke, jeg bare vet at jeg er så sliten av å hele tiden se hva jeg gjør feil uten evne til å klare styre hvordan jeg oppfører meg. Jeg vil så veldig veldig gjerne være god for han, men jeg føler bare jeg kommer til kort.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2bb3c...98f

[Anonym bruker]

Og jeg tåler heller ikke å bli avvist nei. Da blir jeg skuffa og lei meg og det er en så intens følelse at jeg ikke vet hvordan jeg skal takle den.

 

HI

Anonymous poster hash: 2bb3c...98f

[Anonym bruker]

Da foreslår jeg at du lar denne stakkars mannen gå og klare deg alene

 

Anonymous poster hash: 6fe96...faa

[Anonym bruker]

Da foreslår jeg at du lar denne stakkars mannen gå og klare deg alene

 

Anonymous poster hash: 6fe96...faa

Jeg har vært inne på tanken, rett og slett fordi jeg er lei av å gjøre han trist og lei seg. Men igjen så ser jeg jo selv problemene mine, og jeg kan ærlig innrømme at jeg har et problem. Jeg vil jobbe med det, og jeg har lyst til å være i stand til å kunne gi oss en framtid. Vi elsker hverandre, og jeg vet at det er hos meg han vil være. Men ikke om jeg fortsetter som jeg gjør nå. Jeg har vurdert å skaffe meg time hos psykolog, vet ikke om det hadde hjulpet. Men jeg er villig til å strekke meg langt for å løse dette

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2bb3c...98f

[Anonym bruker]

 

 

Hei HI

 

Du er jo meg du!

 

Det er jo akkurat samme historien som jeg har. 2 barn fra før, har møtt mannen i mitt liv som er snill som dagen er lang. Vi har vært sammen 3 år nå. Han hjelper til hjemme, forguder ungene mine, har god og trygg økonomi osv.

 

jeg tror nesten jeg er enda verre enn deg, jeg tåler ikke å bli avvist og bruker ofte sex som en "bekreftelse" på at han elsker meg og at jeg er god nok for han

 

Er livredd for at han skal heller ville ta seg en runk enn å ligge med meg. Det er jo helt åpenbart at dette problemet sitter i hode mitt. Det er for det første helt normalt å ville ta seg en runk iblant og det gjør han heller ikke mindre glad i meg.

 

Problemet er at han har ganske lav lyst i utgangspunktet og da er jeg livredd for at han skal bruke det lille av lyst han har den uka på seg selv.. da blir det 2 uker til neste gang.

 

Hva feiler det egentlig oss?

 

Jeg er også som du sier du er veldig usikker på meg selv og har ganske dårlig selvbilde. Enda mange omtaler meg som pen, flott og snill.

 

 

Anonymous poster hash: 7b789...a68

 

Oj det så kjent ut ja. Sex bruker jo jeg også så klart som en bekreftelse, så jeg maser nok mer enn jeg burde om akkurat den biten selv om min samboer ikke ligger på latsiden. Jeg vet ærlig talt ikke, jeg bare vet at jeg er så sliten av å hele tiden se hva jeg gjør feil uten evne til å klare styre hvordan jeg oppfører meg. Jeg vil så veldig veldig gjerne være god for han, men jeg føler bare jeg kommer til kort.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2bb3c...98f

 

Ja det er helt forferdelig

Jeg vil virkelig ikke være sånn. Jeg har klart å skjerpe meg litt den siste tiden. Vi har hatt hundre diskusjoner om sex og det greiene der, for jo mer jeg maser om det jo mindre lyst får jo han på meg. En skikkelig ond sirkel.

Jo mindre han prøver seg på meg, jo mer usikker blir jeg og jo mer bygger lysten seg opp inni meg til å spørre om han har tatt seg en runk mens jeg var på jobb. Tragisk rett og slett.

Mannen jobber offshore så han er hjemme i 4 uker mens jeg jobber 100% fra 08-16 mandag - fredag.

 

Han er veldig flink til å vise at han er glad i meg og barna ved å hjelpe til hjemme, han gir oss mye og fine ting, trøster og koser. Ja han er egentlig drømmemannen og det er så vanvittig mange som sier til meg at de misunner meg den flotte mannen jeg har. Jeg er helt enig. Han er absolutt fantastisk!

 

Han er bare ikke så seksuell av seg, og det kan jeg fint leve med, jeg vil heller ha en trofast og snill mann som behandler meg og barna bra enn et rasshøll som er utro (men samtidig vil ligge med meg hver dag)

 

Jeg tror vi begge må prøve å fokusere på at mennene våre har valgt oss for en grunn! Vi ER bra nok!

 

Hver gang jeg har lyst til å ta opp det sex-greiene igjen så sier jeg til meg selv: Gjør du det er du dum og kan risikere å gjøre han så lei at du mister han. Vil du virkelig det? og da er svaret nei!

 

 

Det kan faktisk hjelpe deg også å tenke sånn... Bare helt sprøtt å komme over denne tråden!

 

Virker som vi sliter med nøyaktig det samme!

 

Anonymous poster hash: 7b789...a68

[Anonym bruker]

Jeg synes du burde ta tak i problemene dine og søke hjelp hos en profesjonell. Og sette opp enkelte regler for deg selv, som du må følge. Får veldig vondt av mannen din.. Og hvis du fortsetter sånn her, vil du miste han. For hva? For at du skal kunne si "det var det jeg sa."?

Hvis det ikke fungerer ville jeg latt han gå, og fortsatt p jobbe med problemene og ikke involvert meg i et nytt forhold før du kan gi like mye som du får i forholdet.

Alle kan klare å ta seg sammen. Du ville ikke behandlet barna slik du behandler mannen, du ville ikke behandlet din beste venninne slik du behandler mannen. Ta deg sammen!

 

Anonymous poster hash: d00a8...66a

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Jeg kjenner meg veldig igjen! En tung barndom og tidligere vondt forhold gjorde at jeg holdt på som deg. Jeg skaffet meg hjelp, først da forsto jeg hvorfor jeg fortsatte med det samme gamle maset selv om jeg så at det var et problem. Jeg prøvde ubevisst å skyve ham fra meg, bedre det enn å bli forlatt, ikke sant?

 

Er det mulig at du gjør det samme? Du "vet" at han kommer til å skuffe deg til slutt, så det er bedre at du skyver ham fra deg?

 

Jeg fikk mange gode verktøy av terapeuten som jeg brukte hyppig de første mnd for å takle alt sammen, så ble det lettere og lettere. Nå, 6 mnd senere kan jeg ærlig si at jeg hadde blitt VELDIG overrasket om mannen hadde forlatt meg eller f.eks vært utro. Det er litt skummelt å faktisk se hvor mye jeg betyr for ham, at han elsker meg like mye som jeg elsker han, men så er det også verdens deiligste følelse!! Jeg vet at jeg gir 100% i dette forholdet, jeg vet at om han skulle være så dum å gå fra meg, så fortjener jeg faktisk bedre enn det han kan gi!

 

Anbefaler virkelig en terapeut eller psykolog. I slike tilfeller trenger man ofte hjelp fra en utenforstående, en som ser hva det er du EGENTLIG gjør og hvorfor du gjør det