Jeg har rotet til livet mitt....

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 9 og en datter på 2. De har ulike fedre. Har vært sammen med mannen min siden sønnen min var 4.

Helt siden graviditeten har vi slitt en del. Han sier han elsker meg, men det føles ikke slik. Han gir meg aldri noen som helst komplimenter, om det så er på ting jeg gjør, hvordan jeg ser ut eller noe. Dette har gjort noe med selvtilliten min. Men negative ting kan han kommentere da.

Vi snakker aldri om ting. Her om dagen prøvde jeg å ha en samtale om hva jeg føler, men de eneste kommentarene jeg får fra han er "ok". Ellers står jeg for all snakkinga. Sier jeg at jeg føler han ikke elsker meg sier han ok, sier jeg at det må endring til sier han ok, sier jeg at jeg ikke er lykkelig og ikke kan leve slik, sier han ok! Og prøver jeg å få han til å si noe annet enn ok, så sier han bare at han ikke har noe annet å si. Og når jeg mange ganger før har sagt hvilke ting jeg ønsker skal endres (f.eks at det hadde vært koselig om han kommer til meg for å holde rundt meg og ikke bare jeg til han), så sier han ok, men ingen endring skjer!!

 

Jeg har egentlig bare lyst til å gå fra han, men føler det er dårlig gjort ovenfor barna, iallfall datra mi.

 

Forholdet mellom mannen min og sønnen min kunne vært bedre. De snakker lite sammen og gjør nesten aldri noe sammen. Hvis han sier til sønnen min at han er glad i han eller gir han en klem er det pga sønnen min har kommet til han og sagt/gjort det først. Sønnen min har noen utfordringer knyttet til atferd (ingen diagnose eller noe, men er til tider frekk, hører ikke osv), og dette skylder jo mannen min på meg siden det er jeg som har oppdratt han. Men han deltar ikke noe i oppdragelsen av sønnen min da. Det er jeg som gjør alt i forhold til han. Følger opp lekser, aktiviteter, følger på skolen, legger, ordner kveldsmat til osv.

 

Tidligere i år kjøpte vi oss leilighet sammen. Jeg sa egentlig til han at vi ikke burde kjøpe noe før vi hadde fått ordnet opp i forholdet, men så fikk vi innvilget lån og fikk en tidsfrist å forholde oss til og så ble det til at vi kjøpte. Sønnen min måtte bytte skole da vi flyttet og holder nå på å prøve å finne sin plass der.

Hvis vi skulle gå fra hverandre må vi selge og flytte igjen, så jeg føler ikke jeg kan gjøre det!

 

Så da er jeg stuck her og aner ikke hva jeg skal gjøre uten å ødelegge livet til barna mine..... Har virkelig rotet det til. Ville aldri vært datra mi foruten, hun er den søteste og hun og broren er så nærme og har så stor glede av hverandre, men jeg burde nok kanskje avsluttet forholdet til mannen min for lenge siden i steden for å hele tiden håpe på at det skulle bli bedre. Han ser jo ikke ut til å bry seg!!

Så hva gjør man? Blir i et elendig forhold som også ikke er det beste for sønnen min eller flytter fra mannen og tar fra datra mi muligheten til å ha faren rundt seg hele tiden (han er en god far for henne) og drar ungene bort fra nabolaget de akkurat har begynt å tilpasse seg for å inn på leiemarkedey igjen?

 

Anonymous poster hash: 3ed27...c7b

[Anonym bruker]

Hjelper ikke st han er en god far for datteren din hvis han ikke er interessert i sønnen din. Jeg hadde flyttet, han høres ut som en fryktelig kjedelig og tiltaksløs person.

 

Anonymous poster hash: 109d2...d11

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å få ham med på parterapi eller familievernkontoret?

 

Hvis han er interessert i å redde forholdet så blir han med dit. Hvis ikke så har du egentlig svaret ditt...

 

Jeg hadde blitt gal om jeg skulle bo med en så uinteressert person som han synes å være :/

Anonymous poster hash: b59a3...e75

[Anonym bruker]

Røm!

Stakkars deg. Er ikke du som har rotet livet til, er han

Klemmer

 

Anonymous poster hash: b66e7...81b

[Anonym bruker]

Tøft å bryte opp men du får det bedre på sikt, barna å vil jeg tro. Du kunne ikke beholdt boligen da så barna beholdt nærmiljøet sitt☺

 

Anonymous poster hash: b975c...2da

[Anonym bruker]

 

Har du forsøkt å få ham med på parterapi eller familievernkontoret?

 

Hvis han er interessert i å redde forholdet så blir han med dit. Hvis ikke så har du egentlig svaret ditt...

 

Jeg hadde blitt gal om jeg skulle bo med en så uinteressert person som han synes å være :/

 

Anonymous poster hash: b59a3...e75

Han er ikke interessert i å være med på familievernkontoret. Han mener slike ting er privat, og kommenterte vel noe slik som at man vasker ikke skittentøyet sitt hos andre......

HI

 

 

Anonymous poster hash: 3ed27...c7b

[Anonym bruker]

Røm!

Stakkars deg. Er ikke du som har rotet livet til, er han

Klemmer

 

Anonymous poster hash: b66e7...81b

Hun her har jo helt rett! Det er jo HAN som har rotet til livet sitt! Ikke finn deg i det mye lenger, prøv å gjøre ditt eget og dine barns liv bra! Så kan han fortsette å forspille livet sitt, men uten at dere blir så skadelidende.

 

Anonymous poster hash: 2911a...51d

[Anonym bruker]

 

Røm!

Stakkars deg. Er ikke du som har rotet livet til, er han

Klemmer

 

Anonymous poster hash: b66e7...81b

Hun her har jo helt rett! Det er jo HAN som har rotet til livet sitt! Ikke finn deg i det mye lenger, prøv å gjøre ditt eget og dine barns liv bra! Så kan han fortsette å forspille livet sitt, men uten at dere blir så skadelidende.

 

Anonymous poster hash: 2911a...51d

 

Ja.. Men det jeg har gjort feil er vel å tro at forholdet mellom han og sønnen min skulle bli bedre etterhvert og at jeg giftet meg med han og fikk barn med han selv om ting ikke var 100 % i den tro at alt skal bli bra etterhvert....

 

Det er jo det han sier også.... Når jeg sier at jeg ikke kan leve slik, så sier han bare at jeg skal slappe av og at alt kommer til å bli bra... Men nå har jeg jo ventet i to år på at det skal bli bra, og det har jo ennå ikke blitt det! 

 

Det er jo bra ting med fyren, og vi har det til tider veldig bra sammen. Men de negative tingene overskygger mye av det bra. Som f.eks. når sønnen min hadde vært hos frisøren her om dagen og kom og sa det til han, og det eneste mannen min sier er "mmmm". Eller når han kommer hjem fra jobb og sønnen min løper til han med søstra i armene og mannen min bare snakker med datra og spør hvordan hun har det osv. 

Men det går mye opp og ned. Til tider viser han litt interesse for sønnen min, og de kan f.eks. gjøre leseleksene hans sammen (men ofte hvis sønnen min leser leseleksa for han, så sitter mannen min med nesa i mobilen sin, noe han gjør store deler av dagen). 

 

Jeg blir så forvirret av det at han sier at han elsker meg men ikke viser det noe særlig. Spør jeg hva med meg han elsker, så kan han ikke svare. Han sier bare at han elsker hele meg. Så det er umulig å få han til å si en eneste ting med meg han liker. 

 

Mannen min er veldig kjekk, og det hender fremdeles at det kommer sms/e-poster fra ekser som sier de fremdeles elsker han og savner han. Jeg må vel bare si at jeg ikke skjønner at alle savner han så mye. Jeg hadde ikke vært sammen med han om det ikke hadde vært for barna... Men han er en annerledes person hjemme enn ute blant folk. Han er også annerledes med meg ute blant folk. Hvis vi har besøk gir han meg mer oppmerksomhet og kan komme og holde rundt meg, tulle med meg etc. Dette er mye mer sjelden når det er bare vi. Så han er vel ganske opptatt av at fasaden er bra. Så det at han er kjekk, blid, høflig, sjarmerende osv ute blant folk er vel kanskje grunnen til at alle liker han. Jeg skulle bare ønske at han kunne innse at  jeg ikke har det bra når problemer ikke skal snakkes om, men glemmes og at jeg trenger at han viser at han elsker meg, ikke bare sier det (han sier det også ofte etter jeg har sagt det, ikke slik som i begynnelsen da han ofte sa at han elsket meg så utrolig mye og var gal etter meg. Det har han ikke sagt på et par år!). I tillegg sier han av og til at jeg er den vanskeligste personen han noengang har vært sammen med. Men jeg syns ikke det er så mye å forlange når det jeg vil er at han skal snakke med meg, holde rundt meg, gi meg et par komplimenter en gang i blant....................

Huff.. Dette ble langt igjen. Jeg er bare så usikker!

HI

 

Anonymous poster hash: 62d3a...28d

[Anonym bruker]

Du kan teste han ut en periode, med å totalt overse han, ikke inkludere han i noenting, ikke vaske klærne hans, lag mat til 3 i stedenfor 4, re opp sofaen slik at når han vil legge seg i sengen sammen med deg så henviser du han til sofaen. etterhvert vil han nok stoppe opp og kanskje reagere kraftig og kreve en forklaring, og det er da du har oppmerksomheten hans og kan forklare hvordan ting ligger an og hvordan du vil at ting skal være for at dere kan ha det bra SAMMEN. En barnslig metode, men siden du har forsøkt de fleste voksne metodene uten å få oppmerksomheten hans, tror jeg siste utvei er å komme ned på hans nivå.

Anonymous poster hash: 080ec...452

[Anonym bruker]

Men, herlighet! OM følelsene er dere må dere jo kjempe! Har selv vert alenemor til to barn, og det er hardt!!

Kom dere i terapi. Folk i dag gir opp for fort. Sett ord på følelsene deres. Om følelsene ikke er der er der er det en ting. Ellers skylder dere barna å forsøke.

Livet er ikke rosenrødt alltid.

Anonymous poster hash: 7ae6d...b89

[Anonym bruker]

 

Men, herlighet! OM følelsene er dere må dere jo kjempe! Har selv vert alenemor til to barn, og det er hardt!!

Kom dere i terapi. Folk i dag gir opp for fort. Sett ord på følelsene deres. Om følelsene ikke er der er der er det en ting. Ellers skylder dere barna å forsøke.

Livet er ikke rosenrødt alltid.

 

Anonymous poster hash: 7ae6d...b89

 

 

 

Han vil jo ikke i terapi, hjelper ikke hvis HI kommer dit alene. Man kan ikke tvinge folk til noe de ikke vil selv. Ikke vil han snakke heller. HI, skulle tro du er sammen med min samboer. Han vil heller ikke snakke, gir meg ingen komplimenter, men merker skavankene, har vært utro og har godt og jevnt forhold til mine barn fra før, men ingen superdad.

 

Anonymous poster hash: 2a4c2...8ae

[Anonym bruker]

 

Men, herlighet! OM følelsene er dere må dere jo kjempe! Har selv vert alenemor til to barn, og det er hardt!!

Kom dere i terapi. Folk i dag gir opp for fort. Sett ord på følelsene deres. Om følelsene ikke er der er der er det en ting. Ellers skylder dere barna å forsøke.

Livet er ikke rosenrødt alltid.

 

Anonymous poster hash: 7ae6d...b89

 

Ja, jeg vil jo at alt skal bli bra! At vi skal ha det bra sammen! Han blir som sagt ikke med på terapi. 

 

Jeg setter ord på følelsene mine hele tiden. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke føler at han elsker meg. At jeg skulle ønske han kunne komme bort til meg for å holde rundt meg. At han en gang iblant kunne gi meg en kompliment. At han skulle fortelle meg hvor mye han elsker meg (hvis han virkelig gjør det) slik han gjorde før.

 

Jeg har sagt at jeg ønsker at ting skal bli bedre mellom han og sønnen min. Jeg minner han på å huske å gi sønnen min en klem når han gir meg og datra vår en klem og sier fra om de tingene jeg mener bør bli bedre. Men han takler ikke noe som kan ligne på kritikk. Selv om jeg bare prøver å gi han råd om hva han kan gjøre  for å gjøre ting bedre, så tar han det personlig og blir sur. Når jeg sier at sønnen min blir lei seg, så sier han bare at det er bare jeg som tror det, og at han ikke tror at sønnen min blir det.

 

En annen ting er at han påstår han vet mer om sønnen min enn meg. Han sier at jeg ikke ser hvor manipulerende sønnen min er, og mener jeg gjør en dårlig jobb i å oppdra han. Men han hjelper meg jo heller aldri med det. F.eks. en episode der jeg skulle kjøre bort noe søppel fra garasjen og det var helt fullt i bilen. Jeg bad sønnen min se etter søstra litt mens mannen min ryddet litt i garasjen. Da begynte sønnen min å gråte og ville absolutt være med meg. Etter å ha snakket litt sa han at han hadde trodd mannen min skulle være med meg og at han skulle være igjen alene sammen med søstra si. Da jeg sa til mannen min at det var derfor han hadde blitt så lei seg, så sa mannen min bare at dette ikke stemte, at sønnen min visste at mannen min skulle være igjen. Og når jeg forsøkte å forklare mer, så ville han ikke snakke mer om det. Han mente vel bare sønnen min var vanskelig.   

 

Jeg vet at jeg skylder barna å forsøke, og jeg vet at jeg kommer til å føle meg kjempe mislykket om jeg skulle bli alene med to barn med to ulike fedre! Jeg føler at jeg allerede har brukt opp min kvote med "prøve og feile"... Så jeg snakker og snakker med mannen. MERK: JEG snakker. Han svarer som sagt bare "ok"... 

 

Så jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Sønnen min er jo glad i mannen min også. Til bursdagen til mannen min laget han en bok til han der han tegnet og skrev mye. Han skrev blant annet ting som at han er veldig glad i han og at han er en veldig god far... En periode sa de glad i deg til hverandre hver kveld da sønnen min la seg, men det var sønnen min som sa det først, så da sønnen min sluttet å si det, ble det slutt på det.

 

HI 

 

Anonymous poster hash: 62d3a...28d

[Anonym bruker]

Vi hadde en samtale i går. 

Jeg føler jeg helt utsletter meg selv ved å være sammen med han.

Fant ut at han fremdeles har kontakt med den ene eksen sin. Den eksen han har sagt er den eneste han virkelig har elsket utenom meg. Den eksen han sier det ble slutt med pga hun var for god for han. Han mente det var en positiv ting da. At jeg og han passer bedre sammen, siden på en skala fra 1 til 10 er vi begge to 7, mens eksen hans er 10. 

Når jeg sa at jeg visste at han har snakket med henne, sa han bare at han ikke husker det, og var mer opptatt av hvordan jeg visste det (jeg logget på en app jeg har på mobilen som han har brukt noen ganger til å ringe ulike. Jeg visste ikke at det gikk an å se anropshistorikk, men da jeg selv skulle bruke den her om dagen fant jeg tilfeldigvis anropshistorikken og så tre samtaler til henne det siste halvåret)

 

Vi kranglet i går kveld. En stund var vi vel enige om at det beste ville være å flytte fra hverandre. Men jeg klarer bare ikke tanken på å gjøre det mot datteren min (og sønnen min som også er glad i stefaren og som jeg ikke vil utsette for nok en flytting). 

 

Vi ble venner igjen til slutt. Og da jeg spurte han om han kunne si en ting han likte bedre med meg enn med eksen, så klarte han ikke det. Han sa at vi egentlig er ganske like (bortsett fra at jeg har sett flere bilder av henne som han har, så jeg vet hun er penere enn meg (bl.a. mens jeg har 15 kg for mye etter svangerskapet, har pupper som henger som bare det, så er hun slank, har små bryster osv). Så når jeg spurte hvorfor han da er sammen med meg, så sa han at det er fordi det er meg han elsker. Men han kan ikke si hvorfor. 

Det verste oppi alt dette er vel at jeg fremdeles har litt følelser for han. De er ikke det de var, men de er ikke borte. Men det er samvittigheten min overfor barna som gjør at jeg ikke forlater han. Men jeg burde vel kanskje gjøre det. Jeg blir gal av hele situasjonen. Jeg snakket litt med en kamerat på fredag som jeg ikke har sett på flere år og ikke snakket med på lenge. Jeg fortalte litt om meg og mannen, og han lurte på hva som har skjedd med meg. Han sa han vet jeg er så smart at han ikke skjønner hvordan jeg kunne ende opp slik. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd selv heller.......

 

HI

Anonymous poster hash: 62d3a...28d

[Mandala]

Det høres veldig ødeleggende ut for deg og sønnen din at dere bor sammen med mannen din. Han er psykisk stygg mot dere begge, men spesielt mot sønnen din. Det virker som sønnen din stadig prøver å strekke ut en hånd mot stefar, som stefar bare slår bort eller overser igjen og igjen.

 

Hvis dere må flytte fra området, kan dere ikke flytte tilbake til samme sted som før? Da blir det jo bare tilbake til det gamle og ikke et tredje nye sted.

 

Jeg kjenner meg altfor mye igjen i det du skriver, bortsett fra at eksen min er en like god far som stefar. Men resten. Det var en helt enorm lettelse da vi flyttet fra hverandre, selvom jeg ble alene med to barn med to fedre. Jeg følte meg så lett, fri og lykkelig.

[Anonym bruker]

Stakkars gutt!!!! Skal du virkelig la sønnen din vokse opp med en stefar som er så lite engasjert og veldig tafatt? Får du ikke, som mor ganske så vondt når du ser hvor hardt sønnen din prøver, og hvor lite mannen din ikke bryr seg?! Det burde vært kroken på døren for lenge siden! Den mannen gir ikke deg eller sønnen din noe som helst.

 

 

Jeg tror at både du og sønnen din får det bedre om dere flytter fra mannen. Du vil vel ikke at datteren din skal vokse opp å se hvordan pappaen behandler storebror og mamma?

Anonymous poster hash: 9bbbf...1df

[Anonym bruker]

 

Stakkars gutt!!!! Skal du virkelig la sønnen din vokse opp med en stefar som er så lite engasjert og veldig tafatt? Får du ikke, som mor ganske så vondt når du ser hvor hardt sønnen din prøver, og hvor lite mannen din ikke bryr seg?! Det burde vært kroken på døren for lenge siden! Den mannen gir ikke deg eller sønnen din noe som helst.

 

 

Jeg tror at både du og sønnen din får det bedre om dere flytter fra mannen. Du vil vel ikke at datteren din skal vokse opp å se hvordan pappaen behandler storebror og mamma?

 

Anonymous poster hash: 9bbbf...1df

 

 

Jo, jeg får vondt når jeg ser det. Det er jo derfor jeg har hatt flere samtaler med mannen om dette. Det har jo blitt bedre enn det var, så jeg har vel levd i håpet om at det skal bli bra. 

 

Nei, jeg vil ikke at datteren min skal vokse opp og se det. Det er jo derfor jeg virkelig ønsker at alt skal bli bra. Men jeg vet ikke hvor langt jeg skal strekke meg før jeg bør gi opp. Jeg og mannen tilbringer ikke så veldig mye tid sammen. Jeg jobber på dagen og ofte jobber han på kvelden. Når han først er hjemme er det stortsett en eller annen skjerm som tar oppmerksomheten hans. Jeg er jo også opptatt med legging siden jeg er den som følger opp lekser og alt med storebror og står for legging av de begge to. 

Sist jeg ville at vi skulle sette oss ned og ha en lang, dyp samtale tok jeg han med på restaurant. Han er veldig opptatt av fasade, så jeg visste at der kunne vi ha en rolig ok samtale. Det hadde vi da også. Men dette var før datteren vår ble født. Nå som vi har henne (og aldri mulighet til noen barnevakt), så har vi ikke mulighet til å dra ut bare vi to noen gang. 

HI

 

Anonymous poster hash: 62d3a...28d

[Anonym bruker]

Wow, du skriver og skriver og skriver litt mer, men du gjør veldig lite. Har du ikke skjønt at det ikke nytter å snakke til den mannen? Han høres tragisk ut, TENK å være så forbanna frekk å si at eksen er bedre enn deg? Blir du ikke forbanna? 

 

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor du fremdeles vil prøve? Det blir for dumt å bli for barnas skyld, de har det jo ikke spesielt bra..

Anonymous poster hash: 109d2...d11

[Luksusdyret]

 

Vi hadde en samtale i går. 

Jeg føler jeg helt utsletter meg selv ved å være sammen med han.

Fant ut at han fremdeles har kontakt med den ene eksen sin. Den eksen han har sagt er den eneste han virkelig har elsket utenom meg. Den eksen han sier det ble slutt med pga hun var for god for han. Han mente det var en positiv ting da. At jeg og han passer bedre sammen, siden på en skala fra 1 til 10 er vi begge to 7, mens eksen hans er 10. 

Når jeg sa at jeg visste at han har snakket med henne, sa han bare at han ikke husker det, og var mer opptatt av hvordan jeg visste det (jeg logget på en app jeg har på mobilen som han har brukt noen ganger til å ringe ulike. Jeg visste ikke at det gikk an å se anropshistorikk, men da jeg selv skulle bruke den her om dagen fant jeg tilfeldigvis anropshistorikken og så tre samtaler til henne det siste halvåret)

 

Vi kranglet i går kveld. En stund var vi vel enige om at det beste ville være å flytte fra hverandre. Men jeg klarer bare ikke tanken på å gjøre det mot datteren min (og sønnen min som også er glad i stefaren og som jeg ikke vil utsette for nok en flytting). 

 

Vi ble venner igjen til slutt. Og da jeg spurte han om han kunne si en ting han likte bedre med meg enn med eksen, så klarte han ikke det. Han sa at vi egentlig er ganske like (bortsett fra at jeg har sett flere bilder av henne som han har, så jeg vet hun er penere enn meg (bl.a. mens jeg har 15 kg for mye etter svangerskapet, har pupper som henger som bare det, så er hun slank, har små bryster osv). Så når jeg spurte hvorfor han da er sammen med meg, så sa han at det er fordi det er meg han elsker. Men han kan ikke si hvorfor. 

Det verste oppi alt dette er vel at jeg fremdeles har litt følelser for han. De er ikke det de var, men de er ikke borte. Men det er samvittigheten min overfor barna som gjør at jeg ikke forlater han. Men jeg burde vel kanskje gjøre det. Jeg blir gal av hele situasjonen. Jeg snakket litt med en kamerat på fredag som jeg ikke har sett på flere år og ikke snakket med på lenge. Jeg fortalte litt om meg og mannen, og han lurte på hva som har skjedd med meg. Han sa han vet jeg er så smart at han ikke skjønner hvordan jeg kunne ende opp slik. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd selv heller.......

 

HI

 

Anonymous poster hash: 62d3a...28d

 

 

 

Hadde min kjæreste sagt at jeg var en 7'er mens eksen var en 10'er og FOR GOD for ham, så hadde han fått beskjed om å pelle seg tilbake til denne jævla perfekte eksen sin og la meg være i fred. Forstår ikke hvorfor enkelte menn skaffer seg samboer/kone når de mener at en annen kvinne er mye bedre enn denne kona. Jeg tror ikke han har respekt for deg når han snakker på denne måten.

[oslofrk]

Du fortjener bedre - synes du ikke det selv?

[smiia]

 

Vi hadde en samtale i går. 

Jeg føler jeg helt utsletter meg selv ved å være sammen med han.

Fant ut at han fremdeles har kontakt med den ene eksen sin. Den eksen han har sagt er den eneste han virkelig har elsket utenom meg. Den eksen han sier det ble slutt med pga hun var for god for han. Han mente det var en positiv ting da. At jeg og han passer bedre sammen, siden på en skala fra 1 til 10 er vi begge to 7, mens eksen hans er 10. 

Når jeg sa at jeg visste at han har snakket med henne, sa han bare at han ikke husker det, og var mer opptatt av hvordan jeg visste det (jeg logget på en app jeg har på mobilen som han har brukt noen ganger til å ringe ulike. Jeg visste ikke at det gikk an å se anropshistorikk, men da jeg selv skulle bruke den her om dagen fant jeg tilfeldigvis anropshistorikken og så tre samtaler til henne det siste halvåret)

 

Vi kranglet i går kveld. En stund var vi vel enige om at det beste ville være å flytte fra hverandre. Men jeg klarer bare ikke tanken på å gjøre det mot datteren min (og sønnen min som også er glad i stefaren og som jeg ikke vil utsette for nok en flytting). 

 

Vi ble venner igjen til slutt. Og da jeg spurte han om han kunne si en ting han likte bedre med meg enn med eksen, så klarte han ikke det. Han sa at vi egentlig er ganske like (bortsett fra at jeg har sett flere bilder av henne som han har, så jeg vet hun er penere enn meg (bl.a. mens jeg har 15 kg for mye etter svangerskapet, har pupper som henger som bare det, så er hun slank, har små bryster osv). Så når jeg spurte hvorfor han da er sammen med meg, så sa han at det er fordi det er meg han elsker. Men han kan ikke si hvorfor. 

Det verste oppi alt dette er vel at jeg fremdeles har litt følelser for han. De er ikke det de var, men de er ikke borte. Men det er samvittigheten min overfor barna som gjør at jeg ikke forlater han. Men jeg burde vel kanskje gjøre det. Jeg blir gal av hele situasjonen. Jeg snakket litt med en kamerat på fredag som jeg ikke har sett på flere år og ikke snakket med på lenge. Jeg fortalte litt om meg og mannen, og han lurte på hva som har skjedd med meg. Han sa han vet jeg er så smart at han ikke skjønner hvordan jeg kunne ende opp slik. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd selv heller.......

 

HI

Anonymous poster hash: 62d3a...28d

 

 

 

Hadde min kjæreste sagt at jeg var en 7'er mens eksen var en 10'er og FOR GOD for ham, så hadde han fått beskjed om å pelle seg tilbake til denne jævla perfekte eksen sin og la meg være i fred. Forstår ikke hvorfor enkelte menn skaffer seg samboer/kone når de mener at en annen kvinne er mye bedre enn denne kona. Jeg tror ikke han har respekt for deg når han snakker på denne måten.

Dette svaret er jeg virkelig enig i, du må ha litt mer selvrespekt enn å krype for en mann som behandler deg slik og sier slike ting!

Dessuten, ærlig talt, hvem sier slik? Det viser vel iallfall en fundamental emosjonell umodenhet.

 

Hva så om du har to barn med to forskjellige, om du så får en til med en tredje fyr er det ikke det som definerer deg som person. Livet er for kort til å ta viktige livsvalg basert på hva andre måtte synes om deg.

Ta de valgene som gir deg et godt liv, ikke de valgene du føler svarer til andres forventninger, eller som er med på å opprettholde en fasade.

[Anonym bruker]

Hva slags app var det du hadde på tlf som viste anropslogg? Kunne trengt en sånn...

 

Anonymous poster hash: 1e701...009