Noen her som har barn med selektiv mutisme?

[Plutselig_gravid]

[Giss]

Ene nevøen min hadde det i barnehagealder.

I dag studerer han på universitetet. Jeg tror ikke det har vært problemer med det etter han startet skolen.

[Anonym bruker]

Ja!

"Mutisme", hørsel, syn!

 

 

 

Anonymous poster hash: 03b46...93e

[Anonym bruker]

Ikke det du spurte om, men jeg har det selv. Vanligvis er det jo noe man ser hos barn, men jeg fikk mitt første "anfall" ikke lenge før jeg fylte 17.

 

Anonymous poster hash: 53528...ae4

[Plutselig_gravid]

Takk for svar

 

Har selv et barn på 3,5 år med denne diagnosen. Hun sluttet å snakke for litt mer enn et år siden. Dette i forbindelese med flytting/barnehagebytte. Hun skravler som en foss hjemme og med enkelte andre, men i barnehagen har hun vært helt tyst.

I ca 6 mnd har ppt vært i barnehagen - observert og gitt veiledning til personale. (defokusert kommunikasjon) Hun har gjort store fremskritt. Nå snakker hun med barna samt noen få av personale. Det går absolutt rette veien Samtidig har vi hele tiden små tilbakefall, selv om de blir færre og færre.

 

Men det er en del andre ting ved henne som jeg stusser litt på, men hun er litt for liten enda til å konkludere med noe. Det kan være alderen/forbigående/personligheten.

Hun er litt "autistisk" innimellom. Faller plutselig ut og vi får ikke kontakt med henne - når ikke inn. Kan da gjøre litt sære ting. Plutselig er hun tilbake til normalen... Hun har også et lite snev av tvangshandlinger/tanker - enkelte ting som må skje på en bestemt måte. Men ingen ting i så stor grad at det hemmer henne, oss eller andre i hverdagen. Det kan virke som hun kontrollerer det selv. At hun melder seg ut med vilje. Ellers er hun veldig populær, aktiv, sosial (til tross for at hun er taus), elsker å kose, ler masse, er empatisk og har humor.

 

Noen som kjenner barnet sitt igjen i dette?

 

Er forresten godt å høre om dere som har vokst det av dere! Ellers synes jeg utsiktene virker mer eller mindre dystre når jeg leser faglitteratur om emnet.

[Anonym bruker]

Nei, men har det selv. Snakket ikke med et menneske utenom de nærmeste før jeg var 18 år. Eller jeg snakket med en lærer på ungdomsskolen, men utenom det var jeg taus. Jobber i barnehage nå og klarer meg fint, men det er fremdeles slik at jeg sliter med å snakke med enkelte mennesker. Jeg klarer derimot fint å holde et helt foreldremøte pg å ta ordet i forsamlinger så lenge jeg har noe konkret å snakke om.

 

Anonymous poster hash: fc876...62c

[Anonym bruker]

.. og jeg er fremdeles slik at jeg kan finne på å melde meg ut med vilje. Det er ofte slitsomt med mange inntrykk.

 

Anonymous poster hash: fc876...62c

[Anonym bruker]

Jeg hadde en venn med det da jeg var liten. Han sa "ja" når jeg spurte ham om noe, men jeg var den eneste han snakket til. Nå er han voksen, og han snakker helt vanlig, han begynte vel med det en gang i tenårene. Han er en snodig fyr, ikke veldig sosial og veldig sjenert. Han har ikke læringsproblemer, men jeg tenker nok at om han var født i dag og ikke på 70-tallet så hadde han hatt en eller annen diagnose og hadde  fått hjelp til mye. Nå er det på en måte for sent. Jeg tror det kunne ha gjort en stor forskjell i livet hans, dessverre.

Anonymous poster hash: dd278...6b0

[Plutselig_gravid]

Nei, men har det selv. Snakket ikke med et menneske utenom de nærmeste før jeg var 18 år. Eller jeg snakket med en lærer på ungdomsskolen, men utenom det var jeg taus. Jobber i barnehage nå og klarer meg fint, men det er fremdeles slik at jeg sliter med å snakke med enkelte mennesker. Jeg klarer derimot fint å holde et helt foreldremøte pg å ta ordet i forsamlinger så lenge jeg har noe konkret å snakke om.

 

Anonymous poster hash: fc876...62c

Så bra at du klarer deg såpass bra nå  

[Plutselig_gravid]

 

Jeg hadde en venn med det da jeg var liten. Han sa "ja" når jeg spurte ham om noe, men jeg var den eneste han snakket til. Nå er han voksen, og han snakker helt vanlig, han begynte vel med det en gang i tenårene. Han er en snodig fyr, ikke veldig sosial og veldig sjenert. Han har ikke læringsproblemer, men jeg tenker nok at om han var født i dag og ikke på 70-tallet så hadde han hatt en eller annen diagnose og hadde  fått hjelp til mye. Nå er det på en måte for sent. Jeg tror det kunne ha gjort en stor forskjell i livet hans, dessverre.

 

Anonymous poster hash: dd278...6b0

 

Ja, heldigvis er de blitt bedre på denne diagnosen nå selv om den fremdeles er ukjent for veldig mange. Det er først de siste par årene at de har funnet en behandlingsmetode som faktisk viser seg å virke på de fleste. Jeg krysser fingre

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Har selv et barn på 3,5 år med denne diagnosen. Hun sluttet å snakke for litt mer enn et år siden. Dette i forbindelese med flytting/barnehagebytte. Hun skravler som en foss hjemme og med enkelte andre, men i barnehagen har hun vært helt tyst.

I ca 6 mnd har ppt vært i barnehagen - observert og gitt veiledning til personale. (defokusert kommunikasjon) Hun har gjort store fremskritt. Nå snakker hun med barna samt noen få av personale. Det går absolutt rette veien Samtidig har vi hele tiden små tilbakefall, selv om de blir færre og færre.

 

Men det er en del andre ting ved henne som jeg stusser litt på, men hun er litt for liten enda til å konkludere med noe. Det kan være alderen/forbigående/personligheten.

Hun er litt "autistisk" innimellom. Faller plutselig ut og vi får ikke kontakt med henne - når ikke inn. Kan da gjøre litt sære ting. Plutselig er hun tilbake til normalen... Hun har også et lite snev av tvangshandlinger/tanker - enkelte ting som må skje på en bestemt måte. Men ingen ting i så stor grad at det hemmer henne, oss eller andre i hverdagen. Det kan virke som hun kontrollerer det selv. At hun melder seg ut med vilje. Ellers er hun veldig populær, aktiv, sosial (til tross for at hun er taus), elsker å kose, ler masse, er empatisk og har humor.

 

Noen som kjenner barnet sitt igjen i dette?

 

Er forresten godt å høre om dere som har vokst det av dere! Ellers synes jeg utsiktene virker mer eller mindre dystre når jeg leser faglitteratur om emnet.

 

Jeg har en gutt som nettopp fylte 4 år som er AKKURAT lik! Han har ikke en slik diagnose, men jeg har lest om det selv om tenker nok at han har det i en grad. Han snakker som en foss hjemme (men har hatt forsinket spårkutvikling), men i barnehagen har det vært helt stille. Det tok laaang tid før han følte seg trygg(?) nok i barnehagen til å snakke med personalet/de andre barna.

Noe som hjalp han veldig på veien var et nært vennskap han fikk med en jevngammel gutt. Da begynte språket å komme sånn nogenlunde mtp de andre barna. Etter å ha bygget opp selvtilliten hans over tid har han nå mange venner i barnehagen, og er ikke redd for å ta kontakt med andre ukjente barn. Men han er litt sånn at det skal skje på hans premisser.. Han skal bestemme når han vil leke med andre, av og til trenger han litt tid for seg selv også og liker å leke alene til tider. Han er en veldig snill gutt som er lett å leke med, så heldigvis vil de andre barna gjerne leke med ham selv om han av og til "avviser" de. 

Når det gjelder voksene så går det på kjemi og personlighet. Han snakker ikke med voksene han ikke er på "bølgelengde" med, mens andre voksene som har en positiv utstråling og får kontakt med ham snakker han med slik han snakker med oss foreldre. 

 

Jeg var prikk lik som barn, og kunne nok hatt samme diagnose. Jeg snakket bare til nøds når det var noen jeg ikke likte og som jeg ikke fikk en positiv feeling på, men henvendte meg helst til de voksenpersonene jeg likte best. Så prøvde jeg meg litt frem, snakket mer og mer og om jeg var heldig møtte jeg på noen jeg kunne åpne meg for. 

 

Ellers er personligheten til sønnen min lik det du beskriver om datteren din. Han har også slike trekk, men jeg tenker om min sønn at det er personlighetstrekk. Akkurat det du skriver om datteren din beskriver sønnen min på en prikk på disse områdene, og dersom det faktisk er slik at de er så lik så ville jeg ikke vært bekymret. Han bare er sånn og så lenge det ikke er så "alvorlig" at det går ut over hverdagen på noen måte, så er det nok ikke noe farlig. Jeg ser på min sønn som helt normal og har aldri tenkt at han er autist eller lignende. 

 

Jeg kjenner at jeg er litt spent på hvordan dette utvikler seg og hvordan det vil gå ved skolestart. Om min sønn er veldig lik meg så vil dette vokse av ham etterhvert som han blir større. Jeg fant min trygghet i gode venner når jeg startet på skolen, og etterhvert vokste min selvtillit og jeg ble tryggere på meg selv. Nå har jeg ingen problemer med å snakke med folk, jeg studerer, har mange venner, men så klart - jeg foretrekker å ikke snakke så mye med de jeg ikke føler jeg er på bølgelengde med. 

 

Vet ikke om dette var noe hjelp egentlig, men det er ganske greit å vite at det finnes andre barn som er lik og at det finnes noen som var slik som barn som er helt anderledes når de er voksne

 

Anonymous poster hash: d66ff...3d3

[Plutselig_gravid]

 

Takk for svar

 

Har selv et barn på 3,5 år med denne diagnosen. Hun sluttet å snakke for litt mer enn et år siden. Dette i forbindelese med flytting/barnehagebytte. Hun skravler som en foss hjemme og med enkelte andre, men i barnehagen har hun vært helt tyst.

I ca 6 mnd har ppt vært i barnehagen - observert og gitt veiledning til personale. (defokusert kommunikasjon) Hun har gjort store fremskritt. Nå snakker hun med barna samt noen få av personale. Det går absolutt rette veien Samtidig har vi hele tiden små tilbakefall, selv om de blir færre og færre.

 

Men det er en del andre ting ved henne som jeg stusser litt på, men hun er litt for liten enda til å konkludere med noe. Det kan være alderen/forbigående/personligheten.

Hun er litt "autistisk" innimellom. Faller plutselig ut og vi får ikke kontakt med henne - når ikke inn. Kan da gjøre litt sære ting. Plutselig er hun tilbake til normalen... Hun har også et lite snev av tvangshandlinger/tanker - enkelte ting som må skje på en bestemt måte. Men ingen ting i så stor grad at det hemmer henne, oss eller andre i hverdagen. Det kan virke som hun kontrollerer det selv. At hun melder seg ut med vilje. Ellers er hun veldig populær, aktiv, sosial (til tross for at hun er taus), elsker å kose, ler masse, er empatisk og har humor.

 

Noen som kjenner barnet sitt igjen i dette?

 

Er forresten godt å høre om dere som har vokst det av dere! Ellers synes jeg utsiktene virker mer eller mindre dystre når jeg leser faglitteratur om emnet.

 

Jeg har en gutt som nettopp fylte 4 år som er AKKURAT lik! Han har ikke en slik diagnose, men jeg har lest om det selv om tenker nok at han har det i en grad. Han snakker som en foss hjemme (men har hatt forsinket spårkutvikling), men i barnehagen har det vært helt stille. Det tok laaang tid før han følte seg trygg(?) nok i barnehagen til å snakke med personalet/de andre barna.

Noe som hjalp han veldig på veien var et nært vennskap han fikk med en jevngammel gutt. Da begynte språket å komme sånn nogenlunde mtp de andre barna. Etter å ha bygget opp selvtilliten hans over tid har han nå mange venner i barnehagen, og er ikke redd for å ta kontakt med andre ukjente barn. Men han er litt sånn at det skal skje på hans premisser.. Han skal bestemme når han vil leke med andre, av og til trenger han litt tid for seg selv også og liker å leke alene til tider. Han er en veldig snill gutt som er lett å leke med, så heldigvis vil de andre barna gjerne leke med ham selv om han av og til "avviser" de. 

Når det gjelder voksene så går det på kjemi og personlighet. Han snakker ikke med voksene han ikke er på "bølgelengde" med, mens andre voksene som har en positiv utstråling og får kontakt med ham snakker han med slik han snakker med oss foreldre. 

 

Jeg var prikk lik som barn, og kunne nok hatt samme diagnose. Jeg snakket bare til nøds når det var noen jeg ikke likte og som jeg ikke fikk en positiv feeling på, men henvendte meg helst til de voksenpersonene jeg likte best. Så prøvde jeg meg litt frem, snakket mer og mer og om jeg var heldig møtte jeg på noen jeg kunne åpne meg for. 

 

Ellers er personligheten til sønnen min lik det du beskriver om datteren din. Han har også slike trekk, men jeg tenker om min sønn at det er personlighetstrekk. Akkurat det du skriver om datteren din beskriver sønnen min på en prikk på disse områdene, og dersom det faktisk er slik at de er så lik så ville jeg ikke vært bekymret. Han bare er sånn og så lenge det ikke er så "alvorlig" at det går ut over hverdagen på noen måte, så er det nok ikke noe farlig. Jeg ser på min sønn som helt normal og har aldri tenkt at han er autist eller lignende. 

 

Jeg kjenner at jeg er litt spent på hvordan dette utvikler seg og hvordan det vil gå ved skolestart. Om min sønn er veldig lik meg så vil dette vokse av ham etterhvert som han blir større. Jeg fant min trygghet i gode venner når jeg startet på skolen, og etterhvert vokste min selvtillit og jeg ble tryggere på meg selv. Nå har jeg ingen problemer med å snakke med folk, jeg studerer, har mange venner, men så klart - jeg foretrekker å ikke snakke så mye med de jeg ikke føler jeg er på bølgelengde med. 

 

Vet ikke om dette var noe hjelp egentlig, men det er ganske greit å vite at det finnes andre barn som er lik og at det finnes noen som var slik som barn som er helt anderledes når de er voksne

 

Anonymous poster hash: d66ff...3d3

 

Jo dette er veldig til hjelp vettu Det gir meg mer å lese om andres personlige erfaringer enn å lese fakta på nettet. 

Dette med lek stemmer også her. Av og til melder hun seg ut og vil være i fred, det godtar de andre barna Det er snakk om at hun selv bestemmer om hun vil leke eller ikke - ikke at hun vil bestemme hva som skal lekes  

Ellers er hun som sagt en helt annen person hjemme. I barnehagen viser hun lite følelser, hjemme viser hun masse følelser.

[Anonym bruker]

 

 

Takk for svar

 

Har selv et barn på 3,5 år med denne diagnosen. Hun sluttet å snakke for litt mer enn et år siden. Dette i forbindelese med flytting/barnehagebytte. Hun skravler som en foss hjemme og med enkelte andre, men i barnehagen har hun vært helt tyst.

I ca 6 mnd har ppt vært i barnehagen - observert og gitt veiledning til personale. (defokusert kommunikasjon) Hun har gjort store fremskritt. Nå snakker hun med barna samt noen få av personale. Det går absolutt rette veien Samtidig har vi hele tiden små tilbakefall, selv om de blir færre og færre.

 

Men det er en del andre ting ved henne som jeg stusser litt på, men hun er litt for liten enda til å konkludere med noe. Det kan være alderen/forbigående/personligheten.

Hun er litt "autistisk" innimellom. Faller plutselig ut og vi får ikke kontakt med henne - når ikke inn. Kan da gjøre litt sære ting. Plutselig er hun tilbake til normalen... Hun har også et lite snev av tvangshandlinger/tanker - enkelte ting som må skje på en bestemt måte. Men ingen ting i så stor grad at det hemmer henne, oss eller andre i hverdagen. Det kan virke som hun kontrollerer det selv. At hun melder seg ut med vilje. Ellers er hun veldig populær, aktiv, sosial (til tross for at hun er taus), elsker å kose, ler masse, er empatisk og har humor.

 

Noen som kjenner barnet sitt igjen i dette?

 

Er forresten godt å høre om dere som har vokst det av dere! Ellers synes jeg utsiktene virker mer eller mindre dystre når jeg leser faglitteratur om emnet.

 

Jeg har en gutt som nettopp fylte 4 år som er AKKURAT lik! Han har ikke en slik diagnose, men jeg har lest om det selv om tenker nok at han har det i en grad. Han snakker som en foss hjemme (men har hatt forsinket spårkutvikling), men i barnehagen har det vært helt stille. Det tok laaang tid før han følte seg trygg(?) nok i barnehagen til å snakke med personalet/de andre barna.

Noe som hjalp han veldig på veien var et nært vennskap han fikk med en jevngammel gutt. Da begynte språket å komme sånn nogenlunde mtp de andre barna. Etter å ha bygget opp selvtilliten hans over tid har han nå mange venner i barnehagen, og er ikke redd for å ta kontakt med andre ukjente barn. Men han er litt sånn at det skal skje på hans premisser.. Han skal bestemme når han vil leke med andre, av og til trenger han litt tid for seg selv også og liker å leke alene til tider. Han er en veldig snill gutt som er lett å leke med, så heldigvis vil de andre barna gjerne leke med ham selv om han av og til "avviser" de. 

Når det gjelder voksene så går det på kjemi og personlighet. Han snakker ikke med voksene han ikke er på "bølgelengde" med, mens andre voksene som har en positiv utstråling og får kontakt med ham snakker han med slik han snakker med oss foreldre. 

 

Jeg var prikk lik som barn, og kunne nok hatt samme diagnose. Jeg snakket bare til nøds når det var noen jeg ikke likte og som jeg ikke fikk en positiv feeling på, men henvendte meg helst til de voksenpersonene jeg likte best. Så prøvde jeg meg litt frem, snakket mer og mer og om jeg var heldig møtte jeg på noen jeg kunne åpne meg for. 

 

Ellers er personligheten til sønnen min lik det du beskriver om datteren din. Han har også slike trekk, men jeg tenker om min sønn at det er personlighetstrekk. Akkurat det du skriver om datteren din beskriver sønnen min på en prikk på disse områdene, og dersom det faktisk er slik at de er så lik så ville jeg ikke vært bekymret. Han bare er sånn og så lenge det ikke er så "alvorlig" at det går ut over hverdagen på noen måte, så er det nok ikke noe farlig. Jeg ser på min sønn som helt normal og har aldri tenkt at han er autist eller lignende. 

 

Jeg kjenner at jeg er litt spent på hvordan dette utvikler seg og hvordan det vil gå ved skolestart. Om min sønn er veldig lik meg så vil dette vokse av ham etterhvert som han blir større. Jeg fant min trygghet i gode venner når jeg startet på skolen, og etterhvert vokste min selvtillit og jeg ble tryggere på meg selv. Nå har jeg ingen problemer med å snakke med folk, jeg studerer, har mange venner, men så klart - jeg foretrekker å ikke snakke så mye med de jeg ikke føler jeg er på bølgelengde med. 

 

Vet ikke om dette var noe hjelp egentlig, men det er ganske greit å vite at det finnes andre barn som er lik og at det finnes noen som var slik som barn som er helt anderledes når de er voksne

 

Anonymous poster hash: d66ff...3d3

 

Jo dette er veldig til hjelp vettu Det gir meg mer å lese om andres personlige erfaringer enn å lese fakta på nettet. 

Dette med lek stemmer også her. Av og til melder hun seg ut og vil være i fred, det godtar de andre barna Det er snakk om at hun selv bestemmer om hun vil leke eller ikke - ikke at hun vil bestemme hva som skal lekes

Ellers er hun som sagt en helt annen person hjemme. I barnehagen viser hun lite følelser, hjemme viser hun masse følelser.

 

 

Akkurat det samme her! Blir faktisk litt overrasket over at det finnes barn som virkelig er så like. Den setningen jeg utmerket er akkurat slik det er med min gutt også. 

Samme med følelser. Min gutt er ikke akkurat den som roper høyest i barnehagen, eller vender seg til andre voksene enn oss foreldre når det gjelder sterke følelser. 

 

Anonymous poster hash: d66ff...3d3

[Anonym bruker]

Jeg kjente såvidt en da jeg var i slutten av tenårene, han var 8-10 år eldre enn meg. Han hadde ikke sagt noe før han var fem år. De hadde trodd at han hadde en diagnose, selv om han virket som om han fulgte med på ting. Han hadde også hatt perioder hvor han bare "meldte seg ut", tilsynelatende ikke hørte etter. Når han først begynte å snakke som 5-åring, da pratet han fulle setninger og var på likt nivå eller over sine jevnaldrende. Og ikke bare det, han gjorde det på to språk (mor og far fra ulike land).

Ingen hadde sett den komme

Da jeg hørte om dette var det moren hans som fortalte det rundt et middagsbord, kjæresten hans var også der. Hun spurte ham om han husket noe, hvorfor han ikke snakket. Han husket og svaret hans var "jeg trengte jo ikke snakke, de forstod jo hva jeg ville om det var viktig, så jeg ville bare ikke snakke før jeg kunne det ordentlig".

Han husket ikke hvordan det begynte, men han følte at det var et bevisst valg han tok (i hvert fall husket han at han var bevisst på det da han var 4-5 år), han ville ikke si noe før han kunne snakke så godt at han kunne si alt han ville. Så ikke vitsen med å gjøre noe halvveis

 

Han studerte den gang på universitet med stipend (dette var USA), var sosial, hadde kjærest, aktiv i idrett, velfungerende i familien osv.

 

Jeg har aldri tenkt på det før jeg leste denne tråden, men lurer på om jeg kan ha hatt litt av det samme, men da veldig selektivt overfor skolesituasjon. Jeg syntes det var uliiiiidelig kjedelig å begynne på skolen, alt gikk så tregt! Jeg tok alt med det samme, var gira på neste nye lærdom, men den kom jo ikke fordi vi da skulle terpe og terpe til vi hadde med alle. Jeg fikk aldri tilpasset opplæringen etter mine evner, så jeg kjedet meg omtrent ihjel. Derfor snakket jeg også litt (mye) for mye i timene, om enn bare med min beste venninne. I utgangspunktet var jeg egentlig veldig beskjeden. På slutten av første klasse stod det melding i boka hjem til mine foreldre at jeg snakket for mye i timene og at jeg måtte lære meg til jeg begynte i andre klasse at slikt gjorde man ikke. Jeg ble så dødelig fornærmet over dette, at jeg aldri sa et ord i klassesituasjon uten at jeg omtrent ble tvunget av det. Slik var det til jeg gikk ut av barneskolen. Fikk stadig beskjed om å snakke mer, svare på spørsmål, bli mer aktiv osv. men den meldingen i boka hjem etter første klasse gjorde at jeg tenkte jeg skulle gi dem det de ønsket - og det til gangs

 

Det virker jo som om din datter begynte med dette veldig relatert til barnehagebytte. Kan være at hun da følte seg veldig utrygg og at det å slutte å snakke ble en måte å distansere seg på fra virkeligheten, at hun savnet den gamle også?

Om jeg tenker på hvordan jeg selv var som barn så tror jeg at jeg kunne blitt helt taus hvis jeg skulle byttet klasse i f.eks. andre klasse (nå ble jo jeg taus da likevel, av andre grunner ), da mest fordi jeg ville slitt pga. min beskjedenhet samt at det ville gjort meg veldig utrygg å bytte miljø. (Jeg gikk aldri i barnehage.)

 

I tillegg til dette så er jeg høysensitiv. Som barn hadde jeg ofte behov for å trekke meg litt tilbake. Ble det for mye rundt meg så gikk jeg nok litt mer "inn i meg selv", selv om jeg da som regel reagerte på direkte henvendelser og egentlig fulgte med på det som skjedde. Men jeg virket nok kanskje distansert og taus. Jeg vet ikke, men kan hende jeg da ble sett på som ganske "fjern"

Jeg husker de voksne ofte forklarte det for hverandre at det var fordi jeg var så beskjeden. Men det var nok like mye for å beskytte meg selv litt fra for mange inntrykk. Andre ganger kunne jeg være fjern fordi jeg fokuserte veldig på å få med meg alt som skjedde og eneste måten å få med meg alt var å koble ut kommunikasjon med andre (når jeg sier få med alt, så tenker jeg da på alt en høysensitiv tar inn av info ift. en som ikke er det).

Tar med dette, for du kan jo se litt på om datteren din kanskje kan være høysensitiv.

 

Selv om de ulike symptomene hennes kan henge sammen, så er det jo ikke sikkert de gjør det heller.

I dag ville de kanskje satt "selektiv mutisme" som diagnose på meg i barneskolen? Men for meg var det et veldig bevisst valg, basert på hvor dødlig fornærmet jeg ble i første klasse I friminutter pratet jeg med venner.

 

 

I dag har jeg til sammen ca 7 år med høyere utdanning og har ingen problemer med disse "særhetene" fra jeg var lita.

 

 

Anonymous poster hash: fc4f1...ed3

[Anonym bruker]

Jeg har også selektiv mutisme.

Trudde nesten jeg var alene med å slite med dette. Har omtrent aldri hørt om noen som har det.

Snakket ikke med en eneste sjel på ungdomsskolen. Jeg fikk hjelp og det ble mye bedre. Men jeg sliter fortsatt mye. Jeg sitter ofte helt taus i mange sammenhenger. Ordene vil ikke ut. Har ofte fått kommentarer på dette også.  Jeg er 25 år.  

(Håper det er greit at jeg skrev dette)

Anonymous poster hash: 9f977...8ff

[Anonym bruker]

 

Jeg kjente såvidt en da jeg var i slutten av tenårene, han var 8-10 år eldre enn meg. Han hadde ikke sagt noe før han var fem år. De hadde trodd at han hadde en diagnose, selv om han virket som om han fulgte med på ting. Han hadde også hatt perioder hvor han bare "meldte seg ut", tilsynelatende ikke hørte etter. Når han først begynte å snakke som 5-åring, da pratet han fulle setninger og var på likt nivå eller over sine jevnaldrende. Og ikke bare det, han gjorde det på to språk (mor og far fra ulike land).

Ingen hadde sett den komme

Da jeg hørte om dette var det moren hans som fortalte det rundt et middagsbord, kjæresten hans var også der. Hun spurte ham om han husket noe, hvorfor han ikke snakket. Han husket og svaret hans var "jeg trengte jo ikke snakke, de forstod jo hva jeg ville om det var viktig, så jeg ville bare ikke snakke før jeg kunne det ordentlig".

Han husket ikke hvordan det begynte, men han følte at det var et bevisst valg han tok (i hvert fall husket han at han var bevisst på det da han var 4-5 år), han ville ikke si noe før han kunne snakke så godt at han kunne si alt han ville. Så ikke vitsen med å gjøre noe halvveis

 

Han studerte den gang på universitet med stipend (dette var USA), var sosial, hadde kjærest, aktiv i idrett, velfungerende i familien osv.

 

Jeg har aldri tenkt på det før jeg leste denne tråden, men lurer på om jeg kan ha hatt litt av det samme, men da veldig selektivt overfor skolesituasjon. Jeg syntes det var uliiiiidelig kjedelig å begynne på skolen, alt gikk så tregt! Jeg tok alt med det samme, var gira på neste nye lærdom, men den kom jo ikke fordi vi da skulle terpe og terpe til vi hadde med alle. Jeg fikk aldri tilpasset opplæringen etter mine evner, så jeg kjedet meg omtrent ihjel. Derfor snakket jeg også litt (mye) for mye i timene, om enn bare med min beste venninne. I utgangspunktet var jeg egentlig veldig beskjeden. På slutten av første klasse stod det melding i boka hjem til mine foreldre at jeg snakket for mye i timene og at jeg måtte lære meg til jeg begynte i andre klasse at slikt gjorde man ikke. Jeg ble så dødelig fornærmet over dette, at jeg aldri sa et ord i klassesituasjon uten at jeg omtrent ble tvunget av det. Slik var det til jeg gikk ut av barneskolen. Fikk stadig beskjed om å snakke mer, svare på spørsmål, bli mer aktiv osv. men den meldingen i boka hjem etter første klasse gjorde at jeg tenkte jeg skulle gi dem det de ønsket - og det til gangs

 

Det virker jo som om din datter begynte med dette veldig relatert til barnehagebytte. Kan være at hun da følte seg veldig utrygg og at det å slutte å snakke ble en måte å distansere seg på fra virkeligheten, at hun savnet den gamle også?

Om jeg tenker på hvordan jeg selv var som barn så tror jeg at jeg kunne blitt helt taus hvis jeg skulle byttet klasse i f.eks. andre klasse (nå ble jo jeg taus da likevel, av andre grunner ), da mest fordi jeg ville slitt pga. min beskjedenhet samt at det ville gjort meg veldig utrygg å bytte miljø. (Jeg gikk aldri i barnehage.)

 

I tillegg til dette så er jeg høysensitiv. Som barn hadde jeg ofte behov for å trekke meg litt tilbake. Ble det for mye rundt meg så gikk jeg nok litt mer "inn i meg selv", selv om jeg da som regel reagerte på direkte henvendelser og egentlig fulgte med på det som skjedde. Men jeg virket nok kanskje distansert og taus. Jeg vet ikke, men kan hende jeg da ble sett på som ganske "fjern"

Jeg husker de voksne ofte forklarte det for hverandre at det var fordi jeg var så beskjeden. Men det var nok like mye for å beskytte meg selv litt fra for mange inntrykk. Andre ganger kunne jeg være fjern fordi jeg fokuserte veldig på å få med meg alt som skjedde og eneste måten å få med meg alt var å koble ut kommunikasjon med andre (når jeg sier få med alt, så tenker jeg da på alt en høysensitiv tar inn av info ift. en som ikke er det).

Tar med dette, for du kan jo se litt på om datteren din kanskje kan være høysensitiv.

 

Selv om de ulike symptomene hennes kan henge sammen, så er det jo ikke sikkert de gjør det heller.

I dag ville de kanskje satt "selektiv mutisme" som diagnose på meg i barneskolen? Men for meg var det et veldig bevisst valg, basert på hvor dødlig fornærmet jeg ble i første klasse I friminutter pratet jeg med venner.

 

 

I dag har jeg til sammen ca 7 år med høyere utdanning og har ingen problemer med disse "særhetene" fra jeg var lita.

 

 

 

Anonymous poster hash: fc4f1...ed3

Jeg må bare føye til noe ettersom jeg ser så mange likhetstrekk. Det at mitt barn ikke snakker noe særlig til enkelte personer virker som et bevisst valg. Han tar alltid den letteste utveien språklig, sier kun det han trenger for å få andre til å forstå (ikke hjemme da og ikke i lek med vennene). Han gikk også veldig lenge uten å snakke noe særlig, selv om han hadde fremdragende språkforståelse. Plutselig en dag snakket han i lange setninger, om enn litt utydelig. Han er litt perfeksjonist og vil ikke si ord/setninger han ikke har øvd på før og som han bet han kan. Han vil at det skal komme ut riktig. F.eks begynte han plutselig å synge av full hals sanger ordrett, fikk oss litt av et sjokk der.

 

Jeg er også høysensetiv og barnet mitt tror jeg har har et snev av det hvertfall.

På skolen var akkurat som deg jeg har sitert her, kjedet meg mye pga jeg tok alt veldig lett og fikk ikke tilpasset undervisning. Ser snev av det i sønnen min og, han lærer ting veldig fort, husker utrolig mye og mister konsentrasjonen når det er lært/ikke intresserer ham.

 

Jeg skriver fra mobil nå så vet ikke om det er samme anonymkode, men det er nå jeg som skrev mye om sønnen min ovenfor her. Jeg bare måtte kommentere ettersom jeg så SÅ mye likheter mellom det anonym som jeg siterte skrev og slik jeg oppfatter meg selv og sønnen min.

 

Anonymous poster hash: d66ff...3d3

[Anonym bruker]

 

 

 

Anonymous poster hash: fc4f1...ed3

Jeg må bare føye til noe ettersom jeg ser så mange likhetstrekk. Det at mitt barn ikke snakker noe særlig til enkelte personer virker som et bevisst valg. Han tar alltid den letteste utveien språklig, sier kun det han trenger for å få andre til å forstå (ikke hjemme da og ikke i lek med vennene). Han gikk også veldig lenge uten å snakke noe særlig, selv om han hadde fremdragende språkforståelse. Plutselig en dag snakket han i lange setninger, om enn litt utydelig. Han er litt perfeksjonist og vil ikke si ord/setninger han ikke har øvd på før og som han bet han kan. Han vil at det skal komme ut riktig. F.eks begynte han plutselig å synge av full hals sanger ordrett, fikk oss litt av et sjokk der.

 

Jeg er også høysensetiv og barnet mitt tror jeg har har et snev av det hvertfall.

På skolen var akkurat som deg jeg har sitert her, kjedet meg mye pga jeg tok alt veldig lett og fikk ikke tilpasset undervisning. Ser snev av det i sønnen min og, han lærer ting veldig fort, husker utrolig mye og mister konsentrasjonen når det er lært/ikke intresserer ham.

 

Jeg skriver fra mobil nå så vet ikke om det er samme anonymkode, men det er nå jeg som skrev mye om sønnen min ovenfor her. Jeg bare måtte kommentere ettersom jeg så SÅ mye likheter mellom det anonym som jeg siterte skrev og slik jeg oppfatter meg selv og sønnen min.

 

Anonymous poster hash: d66ff...3d3

 

 

Jeg var forresten også svært selektiv på hvilke voksne jeg snakket med. Det var nok en kombinasjon av de ulike faktorene jeg nevnte over, men først og fremst fordi jeg var ekstremt beskjeden. Men det var også en del voksne jeg rett og slett ikke så vitsen med å prate med. Det var ikke ment som uhøflighet, mer som en praktisk greie. Det var litt sånn "hvorfor skal jeg prate noen setninger med den personen når jeg trolig aldri ser personen igjen, alle andre prater jo mer enn nok allerede, så det er ikke behov for at jeg skal si noe".

Men hjemme og med mine nærmeste venninner snakket jeg mer enn nok - bortsett fra når jeg trakk meg litt unna, enten fysisk eller litt inn i meg selv for å få en pause.

 

Anonymous poster hash: fc4f1...ed3

[Plutselig_gravid]

 

Jeg kjente såvidt en da jeg var i slutten av tenårene, han var 8-10 år eldre enn meg. Han hadde ikke sagt noe før han var fem år. De hadde trodd at han hadde en diagnose, selv om han virket som om han fulgte med på ting. Han hadde også hatt perioder hvor han bare "meldte seg ut", tilsynelatende ikke hørte etter. Når han først begynte å snakke som 5-åring, da pratet han fulle setninger og var på likt nivå eller over sine jevnaldrende. Og ikke bare det, han gjorde det på to språk (mor og far fra ulike land).

Ingen hadde sett den komme

Da jeg hørte om dette var det moren hans som fortalte det rundt et middagsbord, kjæresten hans var også der. Hun spurte ham om han husket noe, hvorfor han ikke snakket. Han husket og svaret hans var "jeg trengte jo ikke snakke, de forstod jo hva jeg ville om det var viktig, så jeg ville bare ikke snakke før jeg kunne det ordentlig".

Han husket ikke hvordan det begynte, men han følte at det var et bevisst valg han tok (i hvert fall husket han at han var bevisst på det da han var 4-5 år), han ville ikke si noe før han kunne snakke så godt at han kunne si alt han ville. Så ikke vitsen med å gjøre noe halvveis

 

Han studerte den gang på universitet med stipend (dette var USA), var sosial, hadde kjærest, aktiv i idrett, velfungerende i familien osv.

 

Jeg har aldri tenkt på det før jeg leste denne tråden, men lurer på om jeg kan ha hatt litt av det samme, men da veldig selektivt overfor skolesituasjon. Jeg syntes det var uliiiiidelig kjedelig å begynne på skolen, alt gikk så tregt! Jeg tok alt med det samme, var gira på neste nye lærdom, men den kom jo ikke fordi vi da skulle terpe og terpe til vi hadde med alle. Jeg fikk aldri tilpasset opplæringen etter mine evner, så jeg kjedet meg omtrent ihjel. Derfor snakket jeg også litt (mye) for mye i timene, om enn bare med min beste venninne. I utgangspunktet var jeg egentlig veldig beskjeden. På slutten av første klasse stod det melding i boka hjem til mine foreldre at jeg snakket for mye i timene og at jeg måtte lære meg til jeg begynte i andre klasse at slikt gjorde man ikke. Jeg ble så dødelig fornærmet over dette, at jeg aldri sa et ord i klassesituasjon uten at jeg omtrent ble tvunget av det. Slik var det til jeg gikk ut av barneskolen. Fikk stadig beskjed om å snakke mer, svare på spørsmål, bli mer aktiv osv. men den meldingen i boka hjem etter første klasse gjorde at jeg tenkte jeg skulle gi dem det de ønsket - og det til gangs

 

Det virker jo som om din datter begynte med dette veldig relatert til barnehagebytte. Kan være at hun da følte seg veldig utrygg og at det å slutte å snakke ble en måte å distansere seg på fra virkeligheten, at hun savnet den gamle også?

Om jeg tenker på hvordan jeg selv var som barn så tror jeg at jeg kunne blitt helt taus hvis jeg skulle byttet klasse i f.eks. andre klasse (nå ble jo jeg taus da likevel, av andre grunner ), da mest fordi jeg ville slitt pga. min beskjedenhet samt at det ville gjort meg veldig utrygg å bytte miljø. (Jeg gikk aldri i barnehage.)

 

I tillegg til dette så er jeg høysensitiv. Som barn hadde jeg ofte behov for å trekke meg litt tilbake. Ble det for mye rundt meg så gikk jeg nok litt mer "inn i meg selv", selv om jeg da som regel reagerte på direkte henvendelser og egentlig fulgte med på det som skjedde. Men jeg virket nok kanskje distansert og taus. Jeg vet ikke, men kan hende jeg da ble sett på som ganske "fjern"

Jeg husker de voksne ofte forklarte det for hverandre at det var fordi jeg var så beskjeden. Men det var nok like mye for å beskytte meg selv litt fra for mange inntrykk. Andre ganger kunne jeg være fjern fordi jeg fokuserte veldig på å få med meg alt som skjedde og eneste måten å få med meg alt var å koble ut kommunikasjon med andre (når jeg sier få med alt, så tenker jeg da på alt en høysensitiv tar inn av info ift. en som ikke er det).

Tar med dette, for du kan jo se litt på om datteren din kanskje kan være høysensitiv.

 

Selv om de ulike symptomene hennes kan henge sammen, så er det jo ikke sikkert de gjør det heller.

I dag ville de kanskje satt "selektiv mutisme" som diagnose på meg i barneskolen? Men for meg var det et veldig bevisst valg, basert på hvor dødlig fornærmet jeg ble i første klasse I friminutter pratet jeg med venner.

 

 

I dag har jeg til sammen ca 7 år med høyere utdanning og har ingen problemer med disse "særhetene" fra jeg var lita.

 

 

 

Anonymous poster hash: fc4f1...ed3

 

Ja vi tror det er flytting og barnehagebytte som er den utløsende årsaken. Ellers har hun vært spesiell fra de andre barna mine allerede fra nyfødt av. Veldig skjør og var for forandringer. Vanskelig å få rutiner på henne. Vi måtte følge hennes rutiner Hun hadde et litt lengre sykehusopphold da hun var 4 mnd og sykepleierne der ble ikke klok på henne. Hun ble kjent som "den bestemte lille damen på rom X". Mulig hun er høysensitiv, må sette meg inn i det da jeg ikke har lest så mye om det.

Var på foreldresamtale i bhg i går og de lurer på om hun kanskje har ADHD (add). Vi har det i bakhodet selv fordi min samboer har add. Neste skritt er å drøfte med ppt om det er noe for seg å bli henvist til BUP eller om vi skal vente til neste år. Hun er jo bare 3,5 år og det er jo litt i tidligste laget for utredninger