Oppgitt over kompisen til sønnen min!

[Anonym bruker]

Jeg blir så oppgitt over hans oppførsel noen ganger. Han skal styre og bestemme alt, og om han ikke får det som han vil så sier han "hade" og begynner å gå mot døren. Jeg prøver å fortelle sønnen min at det hjelper å si hade tilbake, men det er ikke lett for han å gjøre det da han ikke ønsker at kompisen "drar". Han har prøvd det en gang tidligere, og kompisen dro ikke men begynnte å snakke om noe helt annet. Noen som kjenner til problemet med "manipulerende" venner og hva gjør dere isåfall med problemet?

Anonymous poster hash: 07e0c...a13

[Anonym bruker]

Jeg vet sannelig ikke, men dersom dette er en gutt som går hjem selv så tror jeg at jeg hadde sagt " hadde bra da, takk for besøket" og hadde han ikke dratt hadde jeg oppfordret han til det, og sagt det er på tide å dra, og at han kan komme tilbake en annen dag.

 

Anonymous poster hash: ea18b...a86

[Anonym bruker]

Her trenger gutten din hjelp i form av at du gjør som det foreslås i første svaret over her.

 

Anonymous poster hash: eac55...27f

[Anonym bruker]

Hiv ham ut når han "truer" med å gå, tipper han slutter ganske fort.

Anonymous poster hash: 01721...042

[Anonym bruker]

Jeg hadde prøvd å ikke blande meg for mye. La guttene ordne opp på egenhånd. Å prøve ut forskjellige sosiale spilleregler er en del av barndommen og gir sønnen din viktig erfaring. Jeg ville heller prøvd å følge med litt i det stille og snakket med sønnen min om det etterpå og reflektert litt sammen rundt ulike måter å takle ulike mennesker.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

[Mandala]

Jeg vet sannelig ikke, men dersom dette er en gutt som går hjem selv så tror jeg at jeg hadde sagt " hadde bra da, takk for besøket" og hadde han ikke dratt hadde jeg oppfordret han til det, og sagt det er på tide å dra, og at han kan komme tilbake en annen dag.

 

Anonymous poster hash: ea18b...a86

 

Dette gjorde jeg da datteren min hadde en slik venn. Også snakket jeg mye med datteren min om at det var en sleip metode brukt for å få henne til å gå med på det vennen ville. I slike tilfeller syns jeg ikke barna skal ordne opp på egen hånd, for resultatet vil da konsekvent være at det ene barnet blir overkjørt. 

[Plutselig_gravid]

Jeg hadde prøvd å ikke blande meg for mye. La guttene ordne opp på egenhånd. Å prøve ut forskjellige sosiale spilleregler er en del av barndommen og gir sønnen din viktig erfaring. Jeg ville heller prøvd å følge med litt i det stille og snakket med sønnen min om det etterpå og reflektert litt sammen rundt ulike måter å takle ulike mennesker.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

Akkurat slik gjør jeg til stadighet med barna mine. Dette er kanskje den biten av oppdragelsen jeg tillegger absolutt mest vekt. 

[Anonym bruker]

 

 

Jeg vet sannelig ikke, men dersom dette er en gutt som går hjem selv så tror jeg at jeg hadde sagt " hadde bra da, takk for besøket" og hadde han ikke dratt hadde jeg oppfordret han til det, og sagt det er på tide å dra, og at han kan komme tilbake en annen dag.

 

Anonymous poster hash: ea18b...a86

Dette gjorde jeg da datteren min hadde en slik venn. Også snakket jeg mye med datteren min om at det var en sleip metode brukt for å få henne til å gå med på det vennen ville. I slike tilfeller syns jeg ikke barna skal ordne opp på egen hånd, for resultatet vil da konsekvent være at det ene barnet blir overkjørt.

I en periode kanskje, men hvis du var der og snakket med henne og reflekterte over tid ville hun kanskje en dag stå opp for seg selv, eller finne ut at hun ikke ville leke mer med denne vennen. Det kunne vært en fin erfaring for henne. Hva skal hun gjøre når hun blir stor og kjæresten hennes overkjører henne eller venninnen eller kollegaen, og du ikke er der til å rydde opp? Hun finner sikkert en løsning da også, men barndomserfaringen kan være god å ha med seg i ryggsekken.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

[Mandala]

 

 

Jeg vet sannelig ikke, men dersom dette er en gutt som går hjem selv så tror jeg at jeg hadde sagt " hadde bra da, takk for besøket" og hadde han ikke dratt hadde jeg oppfordret han til det, og sagt det er på tide å dra, og at han kan komme tilbake en annen dag.

 

Anonymous poster hash: ea18b...a86

Dette gjorde jeg da datteren min hadde en slik venn. Også snakket jeg mye med datteren min om at det var en sleip metode brukt for å få henne til å gå med på det vennen ville. I slike tilfeller syns jeg ikke barna skal ordne opp på egen hånd, for resultatet vil da konsekvent være at det ene barnet blir overkjørt.

I en periode kanskje, men hvis du var der og snakket med henne og reflekterte over tid ville hun kanskje en dag stå opp for seg selv, eller finne ut at hun ikke ville leke mer med denne vennen. Det kunne vært en fin erfaring for henne. Hva skal hun gjøre når hun blir stor og kjæresten hennes overkjører henne eller venninnen eller kollegaen, og du ikke er der til å rydde opp? Hun finner sikkert en løsning da også, men barndomserfaringen kan være god å ha med seg i ryggsekken.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

 

 

Jeg mener motsatt. Ved at hun ser at det er helt greit at vennen går og at man ikke trenger å la seg dille med, så kanskje hun selv klarer det neste gang. Det er vanskelig å være den første til å gjøre det/ si nei, når man ikke har erfart enda at det er greit. Spesielt når man da sitter med dårlig samvittighet. Da er det kanskje lettere for noen barn at de får en voksens velsignelse for å faktisk la vennen gå sur hjem. Det hendte vennen brukte skitne knep hjemme hos seg selv også, og da kom faktisk datteren hjem noen ganger. Jeg syns at jeg håndterte det veldig riktig,  men det er jo ikke sikkert det er riktig i alle tilfeller. 

 

Edit: Å få en voksens velsignelse gjør man i og for seg ved gjentatte samtaler også Så kanskje begge deler er like bra. Det som jeg derimot ikke syns er lurt, er å la barna ordne opp helt selv uten noen form for dialog med barnet sitt i etterkant av hendelsene. 

Endret 6. november 2014 av Mandala

[Anonym bruker]

Registerer at enkelte unger er slik i barnas omgangskrets. Fellestrekket er at de gjerne er bortskjemte og eller enebarn.

 

Noen er også litt sånn at de må konkurrere, så om vi har pannekaker, så skal de selvsagt ha mye bedre og flere pannekaker i morgen!

 

Må følge mer med når barna leker med slike barn, så de ikke tar helt styringa. Lærer da samtidig barna mine hvordan man takler dette, og gir de aktuelle barna litt konstruktiv retting i oppførsel da det heller ikke er bra for de selv.

 

Om de vil gå hjem, så sier vi "ha det", smiler og sier samtidig til barna at typisk " nå som x skal hjem (ikke at denne velger å gå hjem, men bare at x skal hjem), så kan jo vi leke litt med lego/ lage kakao/et eller annet moro som gjør at mitt barn synes det er aldeles helt greit at x drar... da mister hele pressmiddelet sin virkning. Om x velger å være litt til, så er ikke muligheten for å bli med på nettopp det vi har foreslått det vi gjør, nei, da kan de velge å leke litt til sammen om det passer begge, og vi utsetter det artige litt bare. Eller barnet mitt kan velge å si at " nå vil jeg ikke ha besøk lengre, for jeg vil heller lage kakao/ bygge lego/ eller hva det nå enn måtte være". Sjelden bortskjemte unger bruker samme teknikk neste gang :-) Tror "cluet" er  at de ikke kan true seg til makt, true seg til at noen skal gjøre noe mer moro for de etc. og at de kjenner at de kun ekskluderer seg selv ved å true med å gå hjem.

Om de leker som venner og alt er vel, kan de uansett få noen goder sammen, men lar ikke barn som truer med å gå om de ikke får viljen sin få noe positivt ut av det.

Anonymous poster hash: 1cc02...ed9

[Anonym bruker]

 

 

Jeg vet sannelig ikke, men dersom dette er en gutt som går hjem selv så tror jeg at jeg hadde sagt " hadde bra da, takk for besøket" og hadde han ikke dratt hadde jeg oppfordret han til det, og sagt det er på tide å dra, og at han kan komme tilbake en annen dag.

 

Anonymous poster hash: ea18b...a86

Dette gjorde jeg da datteren min hadde en slik venn. Også snakket jeg mye med datteren min om at det var en sleip metode brukt for å få henne til å gå med på det vennen ville. I slike tilfeller syns jeg ikke barna skal ordne opp på egen hånd, for resultatet vil da konsekvent være at det ene barnet blir overkjørt.

I en periode kanskje, men hvis du var der og snakket med henne og reflekterte over tid ville hun kanskje en dag stå opp for seg selv, eller finne ut at hun ikke ville leke mer med denne vennen. Det kunne vært en fin erfaring for henne. Hva skal hun gjøre når hun blir stor og kjæresten hennes overkjører henne eller venninnen eller kollegaen, og du ikke er der til å rydde opp? Hun finner sikkert en løsning da også, men barndomserfaringen kan være god å ha med seg i ryggsekken.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

 

Nå er det vel ikke sånn at dersom Hi veileder sønnen sin i hvordan han kan håndtere slike situasjoner, så kommer han ikke til å håndtere lignende situasjoner som voksen? Barna skal selvsagt lære seg å håndtere sosiale situasjoner, men hvor står det at dette ikke kan skje under veiledning fra foreldrene? Alt annet gjør jo det. Også barnehagen gjør jo dette, de veileder barna til å bli selvstendige, sosiale vesener. Læring skjer hele tiden.

 

 

Anonymous poster hash: 70af2...160

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg vet sannelig ikke, men dersom dette er en gutt som går hjem selv så tror jeg at jeg hadde sagt " hadde bra da, takk for besøket" og hadde han ikke dratt hadde jeg oppfordret han til det, og sagt det er på tide å dra, og at han kan komme tilbake en annen dag.

 

Anonymous poster hash: ea18b...a86

Dette gjorde jeg da datteren min hadde en slik venn. Også snakket jeg mye med datteren min om at det var en sleip metode brukt for å få henne til å gå med på det vennen ville. I slike tilfeller syns jeg ikke barna skal ordne opp på egen hånd, for resultatet vil da konsekvent være at det ene barnet blir overkjørt.

I en periode kanskje, men hvis du var der og snakket med henne og reflekterte over tid ville hun kanskje en dag stå opp for seg selv, eller finne ut at hun ikke ville leke mer med denne vennen. Det kunne vært en fin erfaring for henne. Hva skal hun gjøre når hun blir stor og kjæresten hennes overkjører henne eller venninnen eller kollegaen, og du ikke er der til å rydde opp? Hun finner sikkert en løsning da også, men barndomserfaringen kan være god å ha med seg i ryggsekken.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

Jeg mener motsatt. Ved at hun ser at det er helt greit at vennen går og at man ikke trenger å la seg dille med, så kanskje hun selv klarer det neste gang. Det er vanskelig å være den første til å gjøre det/ si nei, når man ikke har erfart enda at det er greit. Spesielt når man da sitter med dårlig samvittighet. Da er det kanskje lettere for noen barn at de får en voksens velsignelse for å faktisk la vennen gå sur hjem. Det hendte vennen brukte skitne knep hjemme hos seg selv også, og da kom faktisk datteren hjem noen ganger. Jeg syns at jeg håndterte det veldig riktig, men det er jo ikke sikkert det er riktig i alle tilfeller.

 

Edit: Å få en voksens velsignelse gjør man i og for seg ved gjentatte samtaler også Så kanskje begge deler er like bra. Det som jeg derimot ikke syns er lurt, er å la barna ordne opp helt selv uten noen form for dialog med barnet sitt i etterkant av hendelsene.

Nei, sistnevnte støtter ikke jeg heller. Men det er dumt om voksne tar over, så barna ikke får opplevelsen av å håndtere det selv. Men det kommer jo selvfølgelig an på barnet og situasjonen også. Jeg bare synes det var så mange her som hoppet rett til å løse det for barna, heller enn å hjelpe dem med å løse det. Av og til kan det å snakke på vegne av barnet kanskje være riktig, så barnet får se et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Men som hovedregel synes jeg det er bedre å heller være flue på veggen og snakke med barnet mitt senere.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg vet sannelig ikke, men dersom dette er en gutt som går hjem selv så tror jeg at jeg hadde sagt " hadde bra da, takk for besøket" og hadde han ikke dratt hadde jeg oppfordret han til det, og sagt det er på tide å dra, og at han kan komme tilbake en annen dag.

 

Anonymous poster hash: ea18b...a86

Dette gjorde jeg da datteren min hadde en slik venn. Også snakket jeg mye med datteren min om at det var en sleip metode brukt for å få henne til å gå med på det vennen ville. I slike tilfeller syns jeg ikke barna skal ordne opp på egen hånd, for resultatet vil da konsekvent være at det ene barnet blir overkjørt.

I en periode kanskje, men hvis du var der og snakket med henne og reflekterte over tid ville hun kanskje en dag stå opp for seg selv, eller finne ut at hun ikke ville leke mer med denne vennen. Det kunne vært en fin erfaring for henne. Hva skal hun gjøre når hun blir stor og kjæresten hennes overkjører henne eller venninnen eller kollegaen, og du ikke er der til å rydde opp? Hun finner sikkert en løsning da også, men barndomserfaringen kan være god å ha med seg i ryggsekken.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

Nå er det vel ikke sånn at dersom Hi veileder sønnen sin i hvordan han kan håndtere slike situasjoner, så kommer han ikke til å håndtere lignende situasjoner som voksen? Barna skal selvsagt lære seg å håndtere sosiale situasjoner, men hvor står det at dette ikke kan skje under veiledning fra foreldrene? Alt annet gjør jo det. Også barnehagen gjør jo dette, de veileder barna til å bli selvstendige, sosiale vesener. Læring skjer hele tiden.

 

 

Anonymous poster hash: 70af2...160

Hvis du leser det jeg skrev en gang til så ser du at jeg ikke skrev at han ikke kom til å håndtere sånne situasjoner som voksen. Jeg skrev det motsatte: at han finner sikkert en måte å løse det på, MEN at erfaringen med å løse det selv kunne være god å ha. Jeg skrev heller ikke at de ikke skulle ha veiledning. Jeg skrev det motsatte av det du hevder der også. Jeg skrev at det er lurt å snakke med dem. Men ikke ta over og gjør det for dem.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

[Anonym bruker]

Fikk ikke med meg hvor gamle barna var, men ja; det e viktig at barna ordner opp selv. Derimot er det like viktig at de barna som ikke klarer å stå opp mot slike barn lærer hvilke verktøy de skal bruke!

 

Mitt barn ble jobbet mye med både i bhg og første år på skolen da han godtok det meste. De ansatte oppfordret han til å ta leker tilbake om noen tok de fra han, til å si ifra om noen skulle overstyre leken osv. De snakket mye om hvordan en skulle gå frem, men en må også vise barna det. På samme måte må en som forelder gripe inn om en ser barna blir overkjørt. Det er mange måter å gå frem på, og mye avhenger av alder på barna.

 

Hadde noen truet med å gå hjem for å få viljen sin hadde de måtte gå hjem uansett;-))

 

Nå er forresten mitt barn enebarn og sikkert noe bortskjemt( hvilket barn her i Norge er ikke det;-). Bare nevner det siden det vistnok er et fellestrekk for å være kontrollerende og manipulerende.

 

Anonymous poster hash: d59e0...c56

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg vet sannelig ikke, men dersom dette er en gutt som går hjem selv så tror jeg at jeg hadde sagt " hadde bra da, takk for besøket" og hadde han ikke dratt hadde jeg oppfordret han til det, og sagt det er på tide å dra, og at han kan komme tilbake en annen dag.

 

Anonymous poster hash: ea18b...a86

Dette gjorde jeg da datteren min hadde en slik venn. Også snakket jeg mye med datteren min om at det var en sleip metode brukt for å få henne til å gå med på det vennen ville. I slike tilfeller syns jeg ikke barna skal ordne opp på egen hånd, for resultatet vil da konsekvent være at det ene barnet blir overkjørt.

I en periode kanskje, men hvis du var der og snakket med henne og reflekterte over tid ville hun kanskje en dag stå opp for seg selv, eller finne ut at hun ikke ville leke mer med denne vennen. Det kunne vært en fin erfaring for henne. Hva skal hun gjøre når hun blir stor og kjæresten hennes overkjører henne eller venninnen eller kollegaen, og du ikke er der til å rydde opp? Hun finner sikkert en løsning da også, men barndomserfaringen kan være god å ha med seg i ryggsekken.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

Nå er det vel ikke sånn at dersom Hi veileder sønnen sin i hvordan han kan håndtere slike situasjoner, så kommer han ikke til å håndtere lignende situasjoner som voksen? Barna skal selvsagt lære seg å håndtere sosiale situasjoner, men hvor står det at dette ikke kan skje under veiledning fra foreldrene? Alt annet gjør jo det. Også barnehagen gjør jo dette, de veileder barna til å bli selvstendige, sosiale vesener. Læring skjer hele tiden.

 

 

Anonymous poster hash: 70af2...160

Hvis du leser det jeg skrev en gang til så ser du at jeg ikke skrev at han ikke kom til å håndtere sånne situasjoner som voksen. Jeg skrev det motsatte: at han finner sikkert en måte å løse det på, MEN at erfaringen med å løse det selv kunne være god å ha. Jeg skrev heller ikke at de ikke skulle ha veiledning. Jeg skrev det motsatte av det du hevder der også. Jeg skrev at det er lurt å snakke med dem. Men ikke ta over og gjør det for dem.

 

Anonymous poster hash: ef467...06b

 

Ok, da beklager jeg at jeg misforsto deg

 

Anonymous poster hash: 70af2...160

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen! Jeg får lese igjennom nøye og sette meg ned å pønske ut en plan. Barna er forresten 8 år

Anonymous poster hash: 07e0c...a13

[Anonym bruker]

gutten min er samme alder. av og til lar han seg herse med, av og til ikke. av og til velger han å gi, være raus, om en "svakere" kompis trenger noen til å vise omsorg.

 

det er en lære situasjon, utvikling av sosialinteligens. det at barna er bevisst mekanismene er veldig viktig.

 

Anonymous poster hash: d4866...68a