Hvordan klare å leve med det ...

[Anonym bruker]

Noen her som har noen gode råd til meg?? 
Nå har nettopp verden min rast sammen. jeg har fått en diagnose som jeg aldri kommer til å bli kvitt.. Det er ikke noe farlig som jeg kommer til å dø av eller noe. Men jeg er veldig dårlig, og har utholdlige smerter. Å mest sannsyndlig vil det ikke bli noe bedre enn hva det er nå.. 
Jeg vil ikke si hvilke sykdom det er, i frykt for å bli gjenkjent, sykdommen er ikke så veldig vanlig!

Nå har jeg sitti hjemme og grine i flere dager, livet mitt er ødelagt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare og lære meg å leve med denne sykdommen! Alt er bare helt svart nå, og jeg føler bare at livet mitt er over.. 

 

Noen som er i samme situasjon? hvordan klarte du å komme deg videre?? 

Anonymous poster hash: 6774d...6e0

[Anonym bruker]

Tror mange som får beskjed om at de har en alvorlig sykdom de må leve med resten av livet føler det på samme måte. Vanskelig å svare på hvordan du skal klare å leve med det når du ikke sier hva slags sykdom det er. Lever selv med alvorlig sykdom, tror periodevis at jeg ikke skal klare det og vil gi opp, men det kommer alltid bedre perioder også

 

Anonymous poster hash: 4880e...aea

[Anonym bruker]

Det samme skjedde med meg for snart 3 år siden. Det tok meg vel nesten 2 år før jeg klarte å se lyst på det, men nå har jeg funnet en måte å leve med sykdommen på, og når ting stabiliserte seg i hverdagen så ble smertene mindre også. Nå har jeg egentlig veldig god livskvalitet Så selv om ting er bekmørkt nå så kan det bli bedre, og smerter er noe man kan klare å leve med hvis man finner gode teknikker. Jeg går i terapi i tillegg og det har hjulpet mye på å bearbeide bitterhet for at livet mitt har blitt som det har blitt og hjulpet meg med å se ting i nytt lys. Når man må så er man i stand til å finne krefter man ikke ante eksisterte, og livet kan bli ganske godt til tross for at det ikke blir som planlagt. Jeg lever med smerter, men merker at etter at psyken ble sterkere så ble smertene svakere, man kommer ett stykke med ren viljestyrke og positiv tenking. Få hjelp til å tenke fremover om du trenger det, det vil nok bli bedre

Anonymous poster hash: eb0ee...3cf

[Anonym bruker]

 

Det samme skjedde med meg for snart 3 år siden. Det tok meg vel nesten 2 år før jeg klarte å se lyst på det, men nå har jeg funnet en måte å leve med sykdommen på, og når ting stabiliserte seg i hverdagen så ble smertene mindre også. Nå har jeg egentlig veldig god livskvalitet Så selv om ting er bekmørkt nå så kan det bli bedre, og smerter er noe man kan klare å leve med hvis man finner gode teknikker. Jeg går i terapi i tillegg og det har hjulpet mye på å bearbeide bitterhet for at livet mitt har blitt som det har blitt og hjulpet meg med å se ting i nytt lys. Når man må så er man i stand til å finne krefter man ikke ante eksisterte, og livet kan bli ganske godt til tross for at det ikke blir som planlagt. Jeg lever med smerter, men merker at etter at psyken ble sterkere så ble smertene svakere, man kommer ett stykke med ren viljestyrke og positiv tenking. Få hjelp til å tenke fremover om du trenger det, det vil nok bli bedre

 

Anonymous poster hash: eb0ee...3cf

 

Hvordan klarte du å finne en måte å leve med sykdommen på? og hvordan holdt du de 2 årene før du klarte å se lyst på det? 

Nå har det bare gått noen dager, å jeg er allerede helt ødelagt! Jeg klarer ikke mer! Jeg tror ikke jeg takler en dag til.. Er så redd for hvordan fremtiden vil bli. Hvordan skal jeg klare å ta meg av ungene nå? Dette her er helt forjævlig, og jeg klarer virkelig ikke å tenke fremover i det hele tatt.. 

 

Anonymous poster hash: 6774d...6e0

[Anonym bruker]

Tror mange som får beskjed om at de har en alvorlig sykdom de må leve med resten av livet føler det på samme måte. Vanskelig å svare på hvordan du skal klare å leve med det når du ikke sier hva slags sykdom det er. Lever selv med alvorlig sykdom, tror periodevis at jeg ikke skal klare det og vil gi opp, men det kommer alltid bedre perioder også

 

Anonymous poster hash: 4880e...aea

Ja skjønner det blir litt vanskelig å svare på når dere ikke vet hva det er. Men den går utover hele kroppen min, har vondt overalt, og noen dager klarer jeg såvidt å stå oppreist. Hodet mitt er helt ødelagt å, idag har jeg nesten ikke klart å høre på noen snakke engang (akkurat dette håper jeg bare er pga angsten og bekymringene min). Men jeg vet ikke.. Det følger så mye rart med denne sykdommen.. 

Hvordan takler du de dårlige periodene? Virker som jeg aldri skal komme meg opp igjen nå.. 

 

Anonymous poster hash: 6774d...6e0

[Isola&Lille+julegave]

Ta kontakt med andre i samme situasjon. Jeg har ei venninne som lever med kronisk smerte (crps) men har fått et godt liv, er engasjert og absolutt et forbilde. Det går an å få det bra, selv med kroniske smerter. Du finner din vei raskere sammen med andre!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ta kontakt med andre i samme situasjon. Jeg har ei venninne som lever med kronisk smerte (crps) men har fått et godt liv, er engasjert og absolutt et forbilde. Det går an å få det bra, selv med kroniske smerter. Du finner din vei raskere sammen med andre!

Lykke til!

Ja det gjør nok det. Bare vanskelig å se det, sånn som ting er nå.  tusen takk  

 

Anonymous poster hash: 6774d...6e0

[Anonym bruker]

Det kommer til å bli bedre for deg.

 

Du finner styrke og en måte å leve med sykdommen din på- det gjør stort sett alle som får en kronisk og alvorlig sykdom.

Du må bare tillate deg å bruke den tiden det tar for nettopp deg og finne din styrke.

 

Og ikke minst, du må tillate deg å si ifra til omgivelsene når du er skikkelig dårlig. Ikke prøv å være sterkere enn du faktisk klarer, det går KUN utover deg selv i så fall.

 

Jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 62088...4be

[Anonym bruker]

 

 

Det samme skjedde med meg for snart 3 år siden. Det tok meg vel nesten 2 år før jeg klarte å se lyst på det, men nå har jeg funnet en måte å leve med sykdommen på, og når ting stabiliserte seg i hverdagen så ble smertene mindre også. Nå har jeg egentlig veldig god livskvalitet Så selv om ting er bekmørkt nå så kan det bli bedre, og smerter er noe man kan klare å leve med hvis man finner gode teknikker. Jeg går i terapi i tillegg og det har hjulpet mye på å bearbeide bitterhet for at livet mitt har blitt som det har blitt og hjulpet meg med å se ting i nytt lys. Når man må så er man i stand til å finne krefter man ikke ante eksisterte, og livet kan bli ganske godt til tross for at det ikke blir som planlagt. Jeg lever med smerter, men merker at etter at psyken ble sterkere så ble smertene svakere, man kommer ett stykke med ren viljestyrke og positiv tenking. Få hjelp til å tenke fremover om du trenger det, det vil nok bli bedre

 

Anonymous poster hash: eb0ee...3cf

 

Hvordan klarte du å finne en måte å leve med sykdommen på? og hvordan holdt du de 2 årene før du klarte å se lyst på det? 

Nå har det bare gått noen dager, å jeg er allerede helt ødelagt! Jeg klarer ikke mer! Jeg tror ikke jeg takler en dag til.. Er så redd for hvordan fremtiden vil bli. Hvordan skal jeg klare å ta meg av ungene nå? Dette her er helt forjævlig, og jeg klarer virkelig ikke å tenke fremover i det hele tatt.. 

 

Anonymous poster hash: 6774d...6e0

 

Det var vel fordi jeg ikke hadde noe valg. Jeg valgte å gjøre noe dumt, nemlig å prøve å ta livet mitt. Men jeg ble funnet ved en tilfeldighet og jeg følte da at jeg skyldte de rundt meg å prøve en gang til. Nå skal det sies at jeg ikke har barn enda, hadde jeg hatt det ville jeg aldri prøvd å ta livet mitt - uansett. Jeg la meg inn frivillig på en dps (distriktspsykiatrisk) og fikk hjelp der, gikk på antidepressiva i nesten 2 år etter dette. Det var det beste jeg noen gang har gjort for meg selv.Jeg måtte nå bunnen fullstendig for å klare å se opp. Jeg tok imot all hjelp jeg kunne få og lærte veldig mye, både om meg selv og sykdommen jeg hadde fått. Etterhvert kunne jeg kutte ned på medisinene, inkludert smertestillende fordi kroppen min responderte veldig bra på at psyken ble mer stabil. I tillegg begynte jeg å finne glede i de små tingene i livet, begynte å trene litt og bedre hverdagen min med små skritt i riktig retning. Jeg undersøkte så mye som mulig i fht sykdommen min og begynte å legge en plan for hvordan jeg skulle klare å leve med dette. Jeg begynte å meditere i tillegg, det hjalp mye på smertene siden kroppen blir veldig anspent av å ha vondt og da hjelper det om man klarer å prøve å slappe av. Varme hjelper også mye på smertene, så både bading og varme omgivelser er gull verdt. Når jeg endelig begynte å få tilbake kontrollen og hadde forsonet meg med at livet jeg hadde sett for meg ikke kom til å bli sånn så falt brikkene mer på plass.

 

Jeg måtte legge karrieren min på hylla og finne andre ting å ønske meg fra livet og det var beinhardt. Når jeg begynte å se lyst på ting igjen så møtte jeg plutselig en fantastisk mann som elsker meg med alle mine feil og mangler, og da innså jeg at selv om jeg har mistet karrieren min, mye av pengene mine og noen av drømmene mine så kan jeg faktisk få noe jeg ønsket meg mer, nemlig en familie. Jeg jobber fortsatt med meg selv og smertene mine, men har nå sluttet på alt av medisiner og bruker bare smertestillende sjeldent, som regel er det nok med meditering, massasje og varme med mindre jeg låser meg helt. Jeg kommer til å være syk resten av livet, men nå har jeg lært meg å leve med det. At jeg i perioder vrir meg i smerte har jeg innfunnet meg med, men det blir sjeldnere og sjeldnere nå og det finnes medisiner som hjelper på det verste heldigvis. Så nå er det bare å legge opp livet på en måte som gjør det lettere å holde seg frisk, jeg skal omskolere meg og fortsette opptreningen min så jeg har best mulig utgangspunkt oppi alt dette.

 

Ble fryktelig langt dette her, men det jeg vil frem til er at det kommer til å bli bedre, og man kan overleve det aller meste. Med noen grep i hverdagen så kan man tåle så utrolig mye, og med barn å tenke på i tillegg så må man jo bare få det til. Du kommer til å klare deg, bare gi deg selv tid og ta imot all hjelp du kan få til du får hodet over vann.  

 

Anonymous poster hash: eb0ee...3cf

[Anonym bruker]

Tror nesten man bare må ta tiden til hjelp.

 

Nå er du i sjokk og sorg. Gi deg selv tid til å bearbeide sjokket, kjenne på følelsene og tankene du har. Og du har faktisk lov til å sørge. Når du har kommet over det verste sjokket og sorgen så vil du etterhvert merke at dagene blir enklere og du vil klare å se framover. Legge en plan for livet ditt og begynne oppbyggingen.

 

Gi deg selv tillatelse til å føle litt på sorgen en liten stund, men ikke la det bli altoppslukende.

Ei venninne fikk diabetes samtidig som jeg fikk en mindre "alvorlig" diagnose. Jeg følte da at jeg ikke kunne klage for hun hadde det jo tross alt verre enn meg. Da sa hun rett ut at; "det vil alltid være noen som har det verre enn deg selv, men dette er faktisk en krise for DEG! Tillat deg å være lei deg, bli sint, men bruk sinnet ditt til å bygge opp styrken i deg. For livet ER ofte urettferdig. Men nå er det opp til oss om vi skal la det knekke oss eller gjøre oss sterkere"..

Disse ordene har vært med meg siden.

Jeg gråt og sørget noen uker, så oppsøkte jeg en terapeut og begynte oppbyggingen av livet mitt. Det har vært en lang vei å gå, og jeg er ikke i mål ennå. Men vet du, hi, plutselig en dag tok jeg meg i å sitte dønn aleine i stua og gapskratte av et tv-program. Det hadde jeg ikke gjort på lenge. DA plutselig gikk det opp for meg at jeg var på bedringens vei mentalt.

 

Jeg har innsett at livet er ikke ødelagt, det blir bare litt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Man vet vel egentlig aldri hvor sterk man er før det å være sterk er det eneste valget man har!

 

Det er mange som går igjennom lignende som oss, oppsøk likesinnede og søk støtte og trøst i hverandre

 

 

God bedring, hi! Lykke til videre!

Håper du kommer deg på beina igjen snart

 

Anonymous poster hash: 62f86...464

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar dere Det setter jeg veldig pris på.. Jeg prøver å se det positive i det, men det er ikke lett..! Jeg vet jeg bare må ta meg sammen snart. Men jeg er ikke klar for det ennå!
De siste dagene har jeg bare sitti hjemme og grini. Jeg klarer ikke gå ut, ikke prate med noen. Og jeg får bare mer og mer angst, og begynner å bli skikkelig deperimert. Jeg har vært hos lege, og fått time hos psykolog. men det er ikke før om to uker.. vet ikke hvordan jeg skal holde ut i to uker til! Jeg klarer bare ikke ta meg samme. jeg er helt ødelagt.. 

Anonymous poster hash: 6774d...6e0

[Anonym bruker]

Har vært MS syk nå i 15 år.

Husker diagnosetiden, det var ikke ok. Akkurat som du beskriver.

 

Ting går fint, man blir vant til ting.

 

Høres ikke ut som en dødsdom du har fått, siden du skal lære deg å leve med det.

 

Ikke mye er verre enn MS, bortsett fra ALS.

 

Anonymous poster hash: b0ac5...970