I dag har jeg lært meg noe nytt!

[Anonym bruker]

Jeg er en som alltid har hatt et varmt hjerte for dyr og var den typen som slepte med meg halvdøde humler inn for å få liv i dem igjen, byde løvhytter ute til de stakkers kattene som ikke fikk være inne osv. Jeg er av den typen som alltid har hatt litt problemer med å se på nyheter når barn og dyr er involvert på en negativ måte fordi hjertet mitt blør for dem og jeg får helt vondt inni meg. Jeg er en som alltid forsøker å hjelpe andre der jeg kan, og føler med alle som ikke har det godt.

 

Jeg er en person som alltid har tenkt om meg selv at jeg er varm, empatisk, medfølende og et godt menneske.

 

Men, jeg har en svakhet i så måte. Av en aller annen grunn takler jeg dårlig å ha andres små barn innpå meg. Jeg kan like dem, prate med/til dem, forhøre meg om dem osv, men jeg liker ikke å være fysisk nær dem. Altså ha dem på fanget osv. Så klart jeg løfter opp en liten stakker som har falt og slått seg dersom jeg står nærmest, men jeg er ikke den typens om tilbyr meg å holde en baby eller passe en 1-2-3-åring. Og dette gjelder alle barn utenom mine egne, også de i familien.

 

Dette gjør meg åpenbart til et kaldhjertet og uempatisk menneske. Er det virkelig slik? Må en elske å være med småbarn for å være varmhjertet og empatisk?

Anonymous poster hash: 682cc...3d9

[Anonym bruker]

Jeg er en som alltid har hatt et varmt hjerte for dyr og var den typen som slepte med meg halvdøde humler inn for å få liv i dem igjen, byde løvhytter ute til de stakkers kattene som ikke fikk være inne osv. Jeg er av den typen som alltid har hatt litt problemer med å se på nyheter når barn og dyr er involvert på en negativ måte fordi hjertet mitt blør for dem og jeg får helt vondt inni meg. Jeg er en som alltid forsøker å hjelpe andre der jeg kan, og føler med alle som ikke har det godt. Jeg er en person som alltid har tenkt om meg selv at jeg er varm, empatisk, medfølende og et godt menneske. Men, jeg har en svakhet i så måte. Av en aller annen grunn takler jeg dårlig å ha andres små barn innpå meg. Jeg kan like dem, prate med/til dem, forhøre meg om dem osv, men jeg liker ikke å være fysisk nær dem. Altså ha dem på fanget osv. Så klart jeg løfter opp en liten stakker som har falt og slått seg dersom jeg står nærmest, men jeg er ikke den typens om tilbyr meg å holde en baby eller passe en 1-2-3-åring. Og dette gjelder alle barn utenom mine egne, også de i familien. Dette gjør meg åpenbart til et kaldhjertet og uempatisk menneske. Er det virkelig slik? Må en elske å være med småbarn for å være varmhjertet og empatisk? Anonymous poster hash: 682cc...3d9

Jeg er akkurat som deg! Dyreelsker til de grader:) og ser/leser jeg noe fælt om barn i nyheter ol så begynner jeg å gråte av ingenting. Jeg har et stort plass i hjertet mitt for barn, med masse empati for disse herlige skapningene. Jeg brenner for dyrevelferd også... Men akkurat dette med å holde og passe barn er jeg dårlig på. Jeg vet såvidt hvordan jeg prater med dem, og kunne aldri jobbet i barnehage. Og barn vet ikke helt hvordan de skal være rundt meg virker det som, for jeg oser liksom ikke koselig-snill-gøyal-dame, jeg virker nok usikker og utilpass. Men igjen, mine empatiske evner er svært sterke. Det er heller mine sosiale ferdigheter som ikke er så gode...

 

Anonymous poster hash: aa8f5...247

[Anonym bruker]

Jeg er sånn jeg og. Aner ikke hvorfor, og har alltid vært det. Før jeg fikk barn, var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville egne meg som mor, nettopp pga det du beskriver. Men det har gått bra, jeg elsker barna mine over alt på jord. Men andres barn, nei takk. Jeg trenger ikke å holde dem, trenger ikke å klemme dem, og trenger ikke å bære rundt på dem. Snålt.

 

Anonymous poster hash: 70612...b46

[Anonym bruker]

LIvet er ikke sort/hvitt. Du virker litt lite reflektert, og selvopptatt. Der er mange nyanser, og man er ikke enten sånn eller slik. Om noen er fornærmet på deg fordi du ikke tilbyr deg å passa barna deres, ja så ikke bry deg så hardt om det. Du er sikkert både varm og empatisk, men ikke fokuser så mye på det.

Anonymous poster hash: 65443...1be

[Anonym bruker]

Som å lese om meg selv. 

Anonymous poster hash: b26be...37b

[Anonym bruker]

Jeg er akkurat sånn selv.

Synes ikke barn er fantastisk spennende mennesker bare fordi de er barn. Er hyggelig mot venninners barn men klarer ikke å være overstrømmende og inkluderende slik jeg ser at mange andre er.

Var også redd for at jeg skulle virke kald ovenfor egne barn men det ble heldigvis noe helt annet med morskjærligheten inni bildet :-)

 

 

Anonymous poster hash: c384c...09f

[Anonym bruker]

De som er snille gjør ting fordi det er bra for andre, selv om de selv ikke får noe igjen for det og det faktisk koster noe.

 

Egoistene gjør bare "gode" handlinger hvis de får noe igjen for det selv og det ikke koster dem noe.

 

De færreste er bare snille eller bare egoistinske, men slik du beskriver deg selv høres det ut som om du ligger ganske langt over på den egoistiske siden på dette området.

Anonymous poster hash: 93807...44e

[MarianeA]

For noen år siden var jeg dagmamma og passet en baby på 8 mnd. Hun var sutrete og utilpass og annet kan man vel ikke vente når foreldrene var borte fra henne 8-9 timer hver dag. Hun hadde naturlig nok stort behov for nærkontakt å kos, men denne delen slet jeg med i starten. Jeg måtte rett og slett ta meg selv i nakken og gi henne det hun trengte. Det føltes nesten litt feil først, men det gikk ikke lenge før jeg synes det var helt naturlig å susse å kose å være nær henne. Og litt forundret oppdaget jeg at hun var like myk og god som mine egne barn var.

[Anonym bruker]

Tja, disse fordommene går jo begge veier, det er mange som har problemer med å forstå at andre kan være annerledes enn dem selv og fremdeles være ok mennesker.

 

Jeg er f.eks. helt motsatt av deg hi, jeg har ikke noe særlig til overs for dyr, men jeg elsker barn av hele mitt hjerte, både egne og andres.

 

Har flere ganger fått høre at jeg er kald og uempatisk fordi jeg ikke er glad i dyr og ikke vil ofre hele verden for å legge til rette for f.eks. katter i nabolaget som jeg selv ikke har valgt å ha. Har også blitt beskyldt for å være dyremishandler og blitt sammenlignet blant annet med disse som flår dyr levende, selv om også jeg synes slike ting er grusomt å høre om.

 

Jeg har aldri gjort noe mot et dyr, og jeg vil dem ikke noe vondt, på samme måte som dere som ikke er så begeistret for andres barn ikke mishandler dem av den grunn. Jeg foretrekker bare å holde meg unna dyr, men det er visst ikke godtatt blant dyreelskere.

Anonymous poster hash: b8880...8fa

[Collette]

Er du høysensitiv?

[Tro smo konosoro]

Jeg skjønner ikke hva nytt du har lært... ref. overskriften.