Har barnet ditt tilknytningsproblemer?

[Anonym bruker]

Kan dere forklare hvorfor barnet ikke har det?

 

Anonymous poster hash: c7dcc...915

[❤lille stjerne❤]

Mener du hva som er symptomer på tilknytningsformer? Eller hva som er årsaker?

[Anonym bruker]

Hun har ingen tilknytningsproblemer. Hun orienterer seg som en del av en familie og et fellesskap. Vil tro at det er god omsorg, trygghet, stabilitet og struktur som gjør at hun har god tilknytning.

 

Anonymous poster hash: 411c3...5c7

[Anonym bruker]

Lurte på om noen har opplevd dette og sett dette selv på sine egne barn.

 

Hvorfor er dere som foreldre sikkere på at barna ikke har et tilknyttnings problem?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: c7dcc...915

[Anonym bruker]

Har opplevd barn som har tilknytningsproblemer og som er totalt ukritisk i forhold til andre mennesker. Snakker da ikke om barn som er frempå, men som nærmest likegyldig velger bort foreldre og søsken for andre. De kan fremstå som disorganoserte, som om det fungerer alene i verden og er toralt ukritiske til fremmede mennesker.

 

Ikke alle barn med tilknytningsproblemer er slik, men svært mange og mange av dem mangler ikke kjærlighet, men stimulans, struktur og trygghet i form av stødige voksne og faste rammer.

 

Anonymous poster hash: 411c3...5c7

[Anonym bruker]

Takk for svaret

 

Andre?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: c7dcc...915

[Anonym bruker]

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.

Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa. 
Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre.... 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

[Anonym bruker]

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa. Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre....  Anonymous poster hash: 50e06...f46

Om barnet klarer å knytte seg til far så har ikke barnet tilknytningsproblemer. Barnet kan ha en vanskelig relasjon til mor, men tilknytningsproblemer er det ikke.

 

Anonymous poster hash: 411c3...5c7

[Anonym bruker]

 

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.

 

Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa. 

Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre.... 

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

 

Glemte å nevne at dette ellers er et veldig omgjengelig barn, og er veldig knyttet til f.eks meg og min mann. Han smiler til fremmede, og har lett for å heller ville være hos andre enn hos mamma. Vi treffer ham et par ganger i uka, og han blir kjempeglad for å se oss. Han liker godt at vi gjør ting med ham, som å skifte bleie, leke og herje osv. Så er jeg alene med min venninne, er det ofte jeg som skifter bleie, fordi hun ofte nevner om å heller dra hjem om "ikke så veldig lenge", så kan pappaen skifte på ham... 

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

[Anonym bruker]

 

 

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.

 

Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa. 

Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre.... 

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

 

Glemte å nevne at dette ellers er et veldig omgjengelig barn, og er veldig knyttet til f.eks meg og min mann. Han smiler til fremmede, og har lett for å heller ville være hos andre enn hos mamma. Vi treffer ham et par ganger i uka, og han blir kjempeglad for å se oss. Han liker godt at vi gjør ting med ham, som å skifte bleie, leke og herje osv. Så er jeg alene med min venninne, er det ofte jeg som skifter bleie, fordi hun ofte nevner om å heller dra hjem om "ikke så veldig lenge", så kan pappaen skifte på ham... 

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

 

En tilknytningsforstyrrelse er ikke noe som gjelder bare ett menneske. Her er det heller relasjonen til mor som er skadet. Det er noe annet.

 

Anonymous poster hash: 8d6f2...fa3

[Anonym bruker]

 

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa. Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre....  Anonymous poster hash: 50e06...f46

Om barnet klarer å knytte seg til far så har ikke barnet tilknytningsproblemer. Barnet kan ha en vanskelig relasjon til mor, men tilknytningsproblemer er det ikke.

 

Anonymous poster hash: 411c3...5c7

 

Det var det HS sa til henne, så om det ikke er det, så tar vel dem feil da, for dibbere har alltid rett. Eller? Jeg vet HS også kan ta feil, men legen hennes hadde visstnok også nevnt det for henne, så jeg tok det absolutt for god fisk. For alt jeg vet, klarer ikke barnet knytte seg til far heller, men jeg ser ingen tegn til det. Men jeg vet barnet foretrekker min mann og jeg når vi er på besøk, men så er vi vel også "nytt og spennende" i hverdagen, da han ikke ser oss hver dag. 

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

[Anonym bruker]

 

 

 

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.

 

Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa.

Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre....

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

 

Glemte å nevne at dette ellers er et veldig omgjengelig barn, og er veldig knyttet til f.eks meg og min mann. Han smiler til fremmede, og har lett for å heller ville være hos andre enn hos mamma. Vi treffer ham et par ganger i uka, og han blir kjempeglad for å se oss. Han liker godt at vi gjør ting med ham, som å skifte bleie, leke og herje osv. Så er jeg alene med min venninne, er det ofte jeg som skifter bleie, fordi hun ofte nevner om å heller dra hjem om "ikke så veldig lenge", så kan pappaen skifte på ham...

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

Jeg kjenner at jeg lurer på om denne moren burde hatt barn? En ting er fødselsdepresjon, det kan ramme alle. Men det høres ikke ut som at hun er særlig interessert i å "reparere" forholdet til barnet heller? Jeg får veldig veldig vondt av denne ungen.

 

 

Anonymous poster hash: 42f61...508

[Anonym bruker]

 

 

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa. Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre....  Anonymous poster hash: 50e06...f46

Om barnet klarer å knytte seg til far så har ikke barnet tilknytningsproblemer. Barnet kan ha en vanskelig relasjon til mor, men tilknytningsproblemer er det ikke.Anonymous poster hash: 411c3...5c7

Det var det HS sa til henne, så om det ikke er det, så tar vel dem feil da, for dibbere har alltid rett. Eller? Jeg vet HS også kan ta feil, men legen hennes hadde visstnok også nevnt det for henne, så jeg tok det absolutt for god fisk. For alt jeg vet, klarer ikke barnet knytte seg til far heller, men jeg ser ingen tegn til det. Men jeg vet barnet foretrekker min mann og jeg når vi er på besøk, men så er vi vel også "nytt og spennende" i hverdagen, da han ikke ser oss hver dag.  Anonymous poster hash: 50e06...f46

Mylig at helsesøster bruker det begrepet. Jeg jobber i barnevernet og vil ikke brukt tilknytningsproblemer om et barn som tydelig ikke har problemer med å tilknytte seg en omsorgsperson (far). Problemet er relasjonen til mor og det blir noe annet.

 

Anonymous poster hash: 411c3...5c7

[Anonym bruker]

 

 

 

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.

 

Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa.

Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre....

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

Glemte å nevne at dette ellers er et veldig omgjengelig barn, og er veldig knyttet til f.eks meg og min mann. Han smiler til fremmede, og har lett for å heller ville være hos andre enn hos mamma. Vi treffer ham et par ganger i uka, og han blir kjempeglad for å se oss. Han liker godt at vi gjør ting med ham, som å skifte bleie, leke og herje osv. Så er jeg alene med min venninne, er det ofte jeg som skifter bleie, fordi hun ofte nevner om å heller dra hjem om "ikke så veldig lenge", så kan pappaen skifte på ham...

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

Jeg kjenner at jeg lurer på om denne moren burde hatt barn? En ting er fødselsdepresjon, det kan ramme alle. Men det høres ikke ut som at hun er særlig interessert i å "reparere" forholdet til barnet heller? Jeg får veldig veldig vondt av denne ungen.

 

 

Anonymous poster hash: 42f61...508

 

Jeg er usikker på om hun burde hatt barn. Jeg tror hun ble "fristet" av at jeg ble gravid (vi hadde vært prøvere i over 5 år), og hun hadde nettopp møtt en ny mann. Jeg tror ikke hun var klar over hva det innebar, ikke det minste. Jeg prøvde å få henne bort fra å bli gravid, først og fremst pga det ferske, ferske forholdet (kjæresten hadde utrolig nok vært veldig klar for barn), men også fordi hun var midt i en utdanning. Jeg forsøkte å fortelle henne både om forferdelige svangerskap, om grusomme fødsler, om kolikk, trassalder og gudene vet hva andre slags "skremselshistorier", men hun, jada, hun skulle ha barn. Det var hun klar for, sånn helt ut av det blå. Hun ble gravid på første forsøk. 

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

[Anonym bruker]

 

 

 

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa. Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre....  Anonymous poster hash: 50e06...f46

Om barnet klarer å knytte seg til far så har ikke barnet tilknytningsproblemer. Barnet kan ha en vanskelig relasjon til mor, men tilknytningsproblemer er det ikke.Anonymous poster hash: 411c3...5c7

Det var det HS sa til henne, så om det ikke er det, så tar vel dem feil da, for dibbere har alltid rett. Eller? Jeg vet HS også kan ta feil, men legen hennes hadde visstnok også nevnt det for henne, så jeg tok det absolutt for god fisk. For alt jeg vet, klarer ikke barnet knytte seg til far heller, men jeg ser ingen tegn til det. Men jeg vet barnet foretrekker min mann og jeg når vi er på besøk, men så er vi vel også "nytt og spennende" i hverdagen, da han ikke ser oss hver dag.  Anonymous poster hash: 50e06...f46

Mylig at helsesøster bruker det begrepet. Jeg jobber i barnevernet og vil ikke brukt tilknytningsproblemer om et barn som tydelig ikke har problemer med å tilknytte seg en omsorgsperson (far). Problemet er relasjonen til mor og det blir noe annet.

 

Anonymous poster hash: 411c3...5c7

 

Ok. Kanskje det hadde vært annerledes om du fikk se foreldre og barn sammen, men det er umulig å si. Jeg vil jo også tro du som jobber i barnevern har en bedre pekepinn enn en helsesøster og en lege. Du jobber tross alt med saker som dette. 

 

Anonymous poster hash: 50e06...f46

[Anonym bruker]

 

Min venninne har et barn med tilknytningsproblemer. Barnet er halvannet nå. Han er veldig knyttet til faren, men moren klarer han ikke knytte seg til. Hun hadde fødselsdepresjon i 3 mndr etter fødsel, men hun er den typen som lar far gjøre alt. Far gjorde alt de 3 første månedene, men mor var tilstede, men hun orket ikke ta hånd om barnet. Etter de tre månedene, var det enklest for henne å bare la far fortsette. Hun var selvfølgelig tilstede med barnet stort sett hele tiden, men far hadde alltid hovedansvaret (det merket vi veldig godt hver gang vi var sammen med dem også, i tillegg til at hun har fortalt dette. Merker også godt at hun ikke er helt vant til ungen når hun har ham alene, og hun vil helst han skal klare seg helt selv, og oppfordrer det på en veldig pressende og streng måte). Hun har fått beskjed fra HS om at barnet har tilknytningsproblemer til henne.Man ser at barnet er utrygg på henne. Har han ikke sett henne på noen timer, blir han smålig skeptisk og er ikke interessert i å gå hen for å hilse på noen måte. Det er dette vi merker det best på, men ellers er det at han hylskriker hver gang mor skal skifte bleie, gi mat ol. Han roper etter pappa. Dessverre synes min venninne det er ok å ha det sånn, for da slipper hun unna "det mest slitsomme", som hun sier. Jeg visste hun var slapp, men herre....  Anonymous poster hash: 50e06...f46

Om barnet klarer å knytte seg til far så har ikke barnet tilknytningsproblemer. Barnet kan ha en vanskelig relasjon til mor, men tilknytningsproblemer er det ikke.

 

Anonymous poster hash: 411c3...5c7

 

Dette er ikke riktig. Det du over her skriver indikerer at problemet er iboende i barnet, og det er jo nettopp det det ikke er. Barnet kan ha utrygg tilknytning til en av foreldrene og trygg til den andre. Det er jo nettopp i hovedsak kontakten/relasjonen med den spesifikke forelderen som avgjør tilknytningen, altså hvor sensitiv forelderen er ift signalene barnet gir, og hvor hensiktsmessig forelderen responderer på disse signalene.

Tilknytningsproblemer/-skader henviser altså ikke til iboende/medfødte egenskaper hos barnet, men til relasjonsskader som oppstår i et mangelfullt samspill med foreldre, og dette er forelderens ansvar og ikke barnets. Videre kan det vi kaller barnets indre arbeidsmodeller skades av tilknytningsskadene/-forstyrrelsene og gjøre at barnet senere får vansker med å danne relasjoner til andre. Et barn som har i allefall en trygg omsorgsperson stiller altså sterkere enn et barn som har utrygg tilknytning til begge foreldre fordi barnet da ikke bare har utrygge erfaringer, men også har erfaringer med trygg tilknytning. Barnet har da mindre RISIKO for å utvikle alvorlige tilknytningsforstyrrelser/-skader, men KAN like fullt ha en tilknytningsforstyrrelse/-skade.

 

Jeg synes du over her skal være litt forsiktig med å svare så bombastisk på spørsmål om et så komplisert fagfelt.

 

Anonymous poster hash: 4568c...c88

[Anonym bruker]

Hvordan kan man vite om barnet har tilknytningsproblemer egentlig?

Jeg hadde fødselsdepresjon og håper ikke det har gjort skade på barnet mitt :-(

 

Anonymous poster hash: bb2fe...ca2

[Anonym bruker]

Eg tenkjer at barna mine ikkje har tilknyttingsproblem.

 

1. Dei er ikkje ukritiske til framande.

2. Dei søkjer trøst dersom det er noko gale, om dei har vondt, om dei er leie seg m.m.

3. Dei er sosialt velfungerande.

4. Dei er empatiske.

5. Dei blir glade når dei ser meg, dersom eg har vore vekke.

 

Osv.

Anonymous poster hash: 2d174...109

[Anonym bruker]

Barnet vårt har ikke tilknytningsproblemer. Vi ser det fordi han uttrykker tro på egen verdi i fellesskapene han er en del av, familien, øvrig familie, barnehagen og blant omgangskretsen vår. Livet hans så langt har bestått av grenseløs kjærlighet og omsorg, masse positiv oppmerksomhet, gode rutiner og forutsigbarhet, og ikke minst tydelige grenser. Det faktum at han takler omveltninger, grenser ift regler og oppmerksomhet gir oss bekreftelse på at vi har en god tilknytning. Ikke minst oppsøker han oss før alle andre hvis han blir usikker eller redd, eller er lei seg. 

Anonymous poster hash: 2d411...dc6

[Anonym bruker]

Dytter.

 

Takk for gode svar

 

Hi

 

Anonymous poster hash: c7dcc...915

[Anonym bruker]

Dytter

 

Anonymous poster hash: c7dcc...915

[Anonym bruker]

Jeg har tilknytningsforstyrrelse, hatt problemer siden jeg var liten. Jeg var alltid klar for å flytte sammen med en annen familie, selv om jeg bare akkurat hadde møtt dem f.eks på en buss eller tog. Var med andre ord veldig ukritisk til fremmede, var tvert i mot veldig godtroen til dem, og veldig kontaktsøkende overfor andre. Jeg har problemer med å få venner og å beholde dem, siden jeg aldri slipper de innpå meg. Jeg oppsøker sjelden trøst når jeg er lei meg, går heller for meg selv. Jeg føler aldri savn, selv om det er personer jeg har vært glad i ikke er i livet mitt lenger (flyttet, eller er døde) Jeg er lei meg en kort stund, men det går fort over, akkurat som det aldri har skjedd. Jeg flyttet mye da jeg var liten, så mye kommer nok fra det. Jeg var nødt til å ha et overfladisk forhold til alle jeg møtte og ikke knytte meg for mye, for da hadde det vært for tøft å flytte videre. Det som er trist er at det forfølger meg fortsatt i dag, når jeg ikke har behov for det lenger! Det er et mirakel at jeg fortsatt er sammen med mannen min, for det er mange ganger jeg har distansert meg følelses messig og tenkt at det ikke gjør noe om han flytter fra meg. Jeg er usikker på hvordan man kan se dette hos små barn, men det blir tydeligere og tydeligere med alderen, bare at barnet selv ikke er klar over det før det er mer voksent og ser hvilke begrensinger det har satt i livet. Jeg f.eks sitter her og har få venner, hvor ingen er en nær venn, samtidig som vi bor langt unna familien min, og jeg klarer ikke føle savn over å ikke se dem oftere enn det vi gjør....

Anonymous poster hash: d38f2...271

[Anonym bruker]

Har opplevd barn som har tilknytningsproblemer og som er totalt ukritisk i forhold til andre mennesker. Snakker da ikke om barn som er frempå, men som nærmest likegyldig velger bort foreldre og søsken for andre. De kan fremstå som disorganoserte, som om det fungerer alene i verden og er toralt ukritiske til fremmede mennesker.

 

Ikke alle barn med tilknytningsproblemer er slik, men svært mange og mange av dem mangler ikke kjærlighet, men stimulans, struktur og trygghet i form av stødige voksne og faste rammer.

 

Anonymous poster hash: 411c3...5c7

 

Hvorfor i alle dager velger du ut en enkelt ting for å illustrere dette, når det må en hel rekke symptomer til for å kunne sette en slik diagnose?

Mye kan dessuten gi slik ukritisk sosial atferd hos barn, blant annet ADHD og mer.

 

Anonymous poster hash: 7958e...554