Jeg er glemt.

[Anonym bruker]

Jeg følger deres liv på Facebook, de venninnene jeg hadde, de klassekameartene jeg hadde.

 

Jeg ser hvordan de fremdeles etter mange år fremdeles treffes, men de inviterer ikke meg.

Jeg ser deres treff på bilder de legger ut på Facebook.

De venninene som har en fin middag sammen og de har det så koselig.

De klassekameratene som fremdeles treffes i hyggelig lag.

Jeg er aldri invitert.

Da klassen hadde 10 år jubeleum ble jeg ikke engang invitert.

De hilser ikke på meg de gangene jeg treffer dem på gata,

 

Jeg er glemt.

For dem.

 

Anonymous poster hash: 548c8...c09

[Anonym bruker]

Slike venner er ikke venner, HI. Så det beste du kan gjøre er å ikke ta deg nær av det og ikke fokusere på dem.

 

Det er vondt (jeg er der delvis selv), men de er ikke verdt å bruke energi på!

 

Skaff deg heller venner som er der for deg, som ser deg og som husker deg!

 

Klem

Anonymous poster hash: d604b...d6b

[Anonym bruker]

Du er kanskje glemt av dem (ubetydelige personer!) men du er ikke glemt av de som er viktige i dag!!! Barna dine, venner, kolleger, familie, evt mann..!

 

Jeg vet hvordan du har det, for opplever det samme selv. Men jeg orker ikke bruke energi eller tanker på det. Har funnet min egen vennegjeng og har min egen familie. Gamle klassekamerater er bare gamle klassekamerater.. Prøver å tenke at jeg hvertfall har utvidet horisonten litt mer enn dem.. (selv om det kanskje er litt stygt, men hjelper litt. )

Anonymous poster hash: d7578...ad7

[Anonym bruker]

Drit i dem, HI!

 

Anonymous poster hash: 87f52...887

[MammantilNurket]

Aller først: klem til deg

De høres jo ikke veldig hyggelige ut, da.

Hva med å snu litt på historien?

Kan det være slik at der er du som har gått videre? Vi kjenner vel alle til den "kule" gjengen fra skoletiden. Det finnes jo ikke noe tristere en de som hadde sin storhetstid på gymnaset og lever på det selvom de har bikket 30.

Jeg har kontakt med en håndfull venninner fra skoletiden. Mine virkelig nære, gode venninner fant jeg i studietiden

Se fremover og ... pardon my French ... drit i dem.

Jeg er sikker på at du er en super dame og ikke vil ha noen problemer med å finne nye, gode venner

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg har fått noen gode venner, etter at jeg dro fra den byen.

Jeg dro til utlandet og der fant jeg mennesker som likte meg for den jeg  er.

 

Aller helst vil jeg drite i dem, men jeg vokste jo opp med dem.

Kjedelig å se at fem av de seks jentene i klassen (  jeg er den sjette) fremdeles treffes under "Jentene i XX!" flere ganger i året.

Eh, hva med meg?

 

Også "kult" å lese etter 10 års jubeleet at "Det var så fint at alle mødte opp!"

Jeg ble jo ikke engang invitert!

 

Det sårer.

Anonymous poster hash: 548c8...c09

[Anonym bruker]

 

Jeg må si at jeg har fått noen gode venner, etter at jeg dro fra den byen.

Jeg dro til utlandet og der fant jeg mennesker som likte meg for den jeg er.

 

Aller helst vil jeg drite i dem, men jeg vokste jo opp med dem.

Kjedelig å se at fem av de seks jentene i klassen ( jeg er den sjette) fremdeles treffes under "Jentene i XX!" flere ganger i året.

Eh, hva med meg?

 

Også "kult" å lese etter 10 års jubeleet at "Det var så fint at alle mødte opp!"

Jeg ble jo ikke engang invitert!

 

Det sårer.

 

Anonymous poster hash: 548c8...c09

Sånne folk er det ikke vits å bruke energi på. Jeg er også "glemt", men hever meg glatt over det, og ikke minst dem. Lev ditt eget liv, og la disse hønene leve sitt. De er ikke verdt å bry hodet sitt med.

 

Anonymous poster hash: 87f52...887

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat sånn jeg og!

Jeg orker ikke å ofre de en tanke!

Er blitt vant til å være alene

 

Anonymous poster hash: 52e19...668

[sug lut]

 

Jeg må si at jeg har fått noen gode venner, etter at jeg dro fra den byen.

Jeg dro til utlandet og der fant jeg mennesker som likte meg for den jeg  er.

 

Aller helst vil jeg drite i dem, men jeg vokste jo opp med dem.

Kjedelig å se at fem av de seks jentene i klassen (  jeg er den sjette) fremdeles treffes under "Jentene i XX!" flere ganger i året.

Eh, hva med meg?

 

Også "kult" å lese etter 10 års jubeleet at "Det var så fint at alle mødte opp!"

Jeg ble jo ikke engang invitert!

 

Det sårer.

 

Anonymous poster hash: 548c8...c09

 

Egentlig må det jo sies at sett utenfra virker det nokså patetisk at de fremdeles identifisere seg med klassen sin på skolen mange år etter. Det tilsier total stillstand Du trenger ikke hige etter det, HI, du kan gå framover i stedet for bakover.

[Anonym bruker]

Jeg er også glemt av de aller fleste. Noen fra klassen ser jeg daglig, men de overser meg glatt.. noen av mobberne mine snakker til meg nå,men de snakker som om at de aldri gav meg et helvette på skolen. Ingen av delene er noe å trakte etter. Jeg og kjenner det sårer at drt er slik, så jeg prøver å unngå å tenke på det og heller bruke energien min på familien:) her er jeg høyt ønsket og velkommen med alle mine feil❤

 

Anonymous poster hash: e9764...925