Er jeg ødelagt for alltid? (langt)

[Anonym bruker]

Jeg trenger å fortelle min historie, om en vanskelig oppvekst. Jeg vet at det er mange som har hatt det verre, men jeg lurer rett og slett på om jeg kommer til å bære preg av dette for resten av livet?

 

Min mor og far skilte deg når jeg var halvannet år. Mor og far hadde dårlig samarbeidsevner så vi (jeg og min bror) så aldri far.

 

Min mor hadde flere kjærester. En ble seriøs og flyttet inn, han var streng men ikke voldelig.

Etter noen år gjorde min mor det slutt, og tok med oss barna på ferie til syden. Der møtte hun en mann.

Vi hadde dårlig råd, men hun brukte alt vi hadde av midler til å få denne mannen til norge så hun kunne gifte seg med han.

Vi spiste ikke middag på et år, bare brødskiver.

 

Denne mannen kom til norge, de giftet seg og så ble min mor gravid.

Da min søster ble født startet krigen.

Jeg elsker min søster og har aldri vært sjalu på henne, men jeg har følt meg tilsidesatt og forskjellsbehandlet.

 

Min stefar tok sin kultur helt ut. Hvis det var krangling endte det opp med slag, dytting, dyttet hodet mitt inn i murveggen, dro meg etter håret langs gulvet....disse tingene skjedde ofte.

 

det var ikke seksuelt misbruk, men en gang jeg hadde barbert leggene å kom ut fra badet i håndkle så han på leggene mine og sa at han skulle vise meg hvordan jeg kunne gjøre det bedre. Jeg aner ikke hvorfor jeg ble med han på badet, men det hele endte med at han barberte meg nedentil, for deretter å vise meg ståkuken sin. Jeg gikk ut, vi snakket aldri om det igjen.

 

Jeg anmeldte han da jeg var 15 år, for vold. Saken ble henlagt grunnet bevisets stilling, enda jeg ved flere anledninger hadde besøk av venninner når han slo meg. Disse var satt opp som vitner. De ble aldri avhørt.

 

Jeg har det greit i dag, har en snill og god samboer som jeg innerst inne vet aldri ville slått meg, men jeg er likevel redd han. Han har litt kort lunte, og kan bli litt sånn bråsint, noe som går utover veggen f.eks eller smelling med døra.

Jeg får vondt i magen, lydene er uutholdelig høye, jeg svetter og kjenner ordentlig uro inni meg.

 

Hvordan skal jeg komme over alt dette og bli normal igjen?

Barnevernet var aldri i bildet, ikke en gang etter anmeldelsen min.

Anonymous poster hash: 2718f...78f

[Anonym bruker]

Sannsynligvis vil du alltid være preget av dette, men det betyr ikke at du vil være ødelagt. Det er et ord jeg ikke liker å bruke om mennesker, verken meg selv eller andre. Jeg har hatt en oppvekst preget av mange av de sammen tingene. Jeg har også gått i langvarig terapi, og opplevd det som veldig nyttig.

 

Anbefalingen min er at du skriver ned det du har skrevet her, og tar det med til fastlegen din om det er en person du har tillit til. Eventuelt til en annen lege. Du vil med stor sannsynlighet ha utbytte av samtaleterapi.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 7bb40...882

[Anonym bruker]

Har du snakket med mannen din om barndommen din? Kanskje han heller kan gå ut når han blir sint å heller smelle neven i ett tre eller noe der du ikke ser han, hvis han absolutt må?

 

Jeg tror ikke du er ødelagt for alltid, med behandling og mye tid kan du få det mye bedre psykisk.

 

Lei meg på dine vegne for at du måtte oppleve en slik barndom! Klem fra meg <3

Anonymous poster hash: df887...39d

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke jeg klarer å snakke om det til en terapeut eller lignende, for jeg føler meg jo ikke syk av det på den måten. Jeg føler meg bare var for lyder og litt ømfintlig i opphissede situasjoner. Jeg er ekstremt konfliktsky, og rett og slett underdanig.

 

Samboeren min er klar over dette, og jeg vet at han virkelig prøver å begrense seg. Men dette har vært hans måte å avreagere på. Jeg vet han prøver, men heldigvis er det ikke ofte han blir sånn sint.

 

Jeg har nok også minderverdighetskompleks. Jeg føler også det er vanskelig å "ta min plass".

I butikker hvis jeg egentlig trenger hjelp og blir spurt, så sier jeg aldri ja takk, for jeg ønsker ikke at noen skal måtte bruke sin tid på meg fordi det er jobben eller plikten dems, jeg ønsker at de som bruker tid på meg skal ville det.

Jeg higer også alltid etter å ha det ryddig og rent rundt meg, for da blir kaoset i hodet kontrollert også, og så føler jeg meg flink hvis det er ryddig og rent til enhver tid. Hvis det blir litt bustete rundt meg og jeg egentlig ikke har energi til å ta tak i det føler jeg meg mislykket og trist.

 

Samboeren min er veldig snill mot meg, og hvis meg på mange måter at jeg er spesiell og verdifull i hans øyne, jeg setter pris på det, men samtidig føler jeg at det bare er et tidsspørsmål før han skal vise meg sitt sanne ansikt, og at han bare har vært en skuespiller hele tiden. Jeg vet at det jeg tenker er irrasjonelt, men jeg klarer ikke å la være.

 

Jeg er nok også veldig kritisk til andre mennesker og har lett for å dømme andre Men det som likevel er rart er at jeg faktisk har lett for å betro meg til andre jeg kjenner, så jeg er nok naiv og tror at alle er til å stole på....rart egentlig, jeg burde jo egentlig ikke stole på noen...

 

HI

Anonymous poster hash: 2718f...78f

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du er ødelagt for alltid, men dette er det vanskelig å fikse for deg på egenhånd. Jeg har slitt mye med de samme tankene og jeg utrolig god hjelp av en psykolog. Hvorfor skal du bruke en dag mer enn nødvendig på å føle det sånn? Se på det som en investering i deg selv!

 

Hvis du har penger til en privat psykolog, så kan du bare bestille time direkte. Jeg gikk bare fem ganger og ble et nytt menneske. 😊

 

Anonymous poster hash: 4593e...477

[Luksusdyret]

Jeg må gå mot strømmen her og si at en mann som slår i veggene og banker med døra trenger hjelp mot sinnet sitt. Det har ingenting med deg å gjøre, jeg hadde gått lei og blitt redd en slik mann, og jeg har ingen fortid som du beskriver overhodet. Få mannen til familievernkontoret og forklar at det er uakseptabelt å slå i veggene når man er voksen familiefar. Uansett om det er "hans måte å avreagere på", bør guttevalpen vokse opp.

[Anonym bruker]

Kanskje jeg burde vurdere det... men jeg er redd for å sitte der i krampegråt. Jeg får jo ikke endret fortiden uansett..

Samboeren min er en god samtalepartner for meg. Han vet at jeg har hatt en ugrei oppvekst, og selvom han er hyggelig mot min mor er han ikke redd for å fortelle meg at hun har gjort mye feil, og tatt mange egoistiske valg. Jeg er glad i mamma og har et godt forhold til henne, men jeg er glad han sier det han sier, for jeg vet jo at det er sant. Hun er skilt fra rumeneren nå (ste-faren) og det gjør jo alt lettere såklart, at jeg slipper å forholde meg til han overhodet.

 

HI

Anonymous poster hash: 2718f...78f

[Anonym bruker]

 

Kanskje jeg burde vurdere det... men jeg er redd for å sitte der i krampegråt. Jeg får jo ikke endret fortiden uansett..

Samboeren min er en god samtalepartner for meg. Han vet at jeg har hatt en ugrei oppvekst, og selvom han er hyggelig mot min mor er han ikke redd for å fortelle meg at hun har gjort mye feil, og tatt mange egoistiske valg. Jeg er glad i mamma og har et godt forhold til henne, men jeg er glad han sier det han sier, for jeg vet jo at det er sant. Hun er skilt fra rumeneren nå (ste-faren) og det gjør jo alt lettere såklart, at jeg slipper å forholde meg til han overhodet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2718f...78f

 

Det er lov å gråte hos psykolog, det gjør deg på ingen måte svak ! Vi er mange som har grått våre modige tårer i stolen hos psykologen og i tilegg fått god hjelp Du får ikke endret fortiden din, men du kan få bedret nået og framtiden din

 

Sånn ifht moren din så gjorde hun deg stor urett som ikke kvittet seg med den mannen med en gang! Jeg gikk fra min samboer fordi han alltid avviste ungen min. Ingen skal måtte tåle å ha det vondt, spesielt ikke når det er mors ansvar å passe på !

 

Jeg lover deg at å gå til ppsykolog har mye godt for seg ifht psyken, tenk så godt å slippe mange av de vonde tankene og følelsene du nevner

 

Anonymous poster hash: df887...39d

[Anonym bruker]

 

Kanskje jeg burde vurdere det... men jeg er redd for å sitte der i krampegråt. Jeg får jo ikke endret fortiden uansett..

Samboeren min er en god samtalepartner for meg. Han vet at jeg har hatt en ugrei oppvekst, og selvom han er hyggelig mot min mor er han ikke redd for å fortelle meg at hun har gjort mye feil, og tatt mange egoistiske valg. Jeg er glad i mamma og har et godt forhold til henne, men jeg er glad han sier det han sier, for jeg vet jo at det er sant. Hun er skilt fra rumeneren nå (ste-faren) og det gjør jo alt lettere såklart, at jeg slipper å forholde meg til han overhodet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2718f...78f

 

 

Jeg pleier å skrive med nick, men velger å anonymisere meg akkurat her.

Jeg tror nettopp dette (krampegråten som du gruer deg for) kan være en viktig utløsende faktor for å få i gang en endring hos deg selv. Slippe løs spenningene og de vonde følelsene du har båret på hele livet ditt og åpne for et nytt syn på deg selv. 

Jeg har gått, og går, i terapi selv, blant annet også på grunn av en vanskelig oppvekst. Og det er helt utrolig bra når du finner en terapeut, om det er en psykolog, en gestaltterapeut, en coach, en healer, en psykiater, hva-som-helst som du får god kjemi med. Det gjør underverker, og selv om det kan være en vond prosess, så er det ingenting imot hva du går og bærer på hver dag nå. 

 

Hadde det ikke vært deilig å kunne sette fra seg den tunge børen av fortiden din? Den vil alltid være en del av deg, men du trenger ikke bære den på skuldrene dine. Og ikke bagatelliser heller, i forhold til deg så er min oppvekst som å bo på en rosa sky, men for meg er den vanskelig og vond, og den har skapt mange problemer for meg som voksen. Og det samme er din oppvekst for deg, uansett om noen måtte ha det verre enn deg. Det er ikke _det_ det dreier seg om. 

Og det handler heller ikke om å komme seg vekk fra fortiden sin, for som du sier, du kan ikke endre den. Men du kan bearbeide den, lære deg å godta at sånn var det, men at din fortid ikke bestemmer hvem du skal være som person i dag. Fortiden din eier deg ikke, og du kan bli fri til å være den du ønsker, gjøre det du vil, og ta den plassen du er ment å ta i livet. Men det krever noe av deg, det krever at du ber om hjelp. For å gjøre noe sånt alene er vanvittig tungt, og sånn som jeg leser innlegget ditt, så er ikke det noe du bør ta på deg alene. 

 

Så, vær så snill å gjøre det, ta kontakt med fastlegen din, finn en terapeut i ditt område som har gode skussmål. Få hjelp fra samboeren din om du trenger, og invester i deg selv. Det er vel verdt både tid og penger Veldig godt at du har han på laget ditt, føler at du kan snakke med han og at han forstår deg. 

Og til slutt; samboeren din bør virkelig jobbe med å finne en annen arena å ta ut frustrasjon og sinne på. Å slå i vegger og dører hadde skremt vettet av meg også. 

 

Stor klem til deg  

 

Anonymous poster hash: 43388...732

[Anonym bruker]

Jeg ble sendt til psykolog en gang grunnet lav selvtillit og selvbilde. Jeg gråt i en time! Men etterpå? For en forløsning!

Jeg hadde selvsagt tatt opp dette med samboer og grått mange tårer, men det blir noe annet med en utenforstående. Hun pekte på ting jeg ikke hadde tenkt på før.

Det var utrolig godt å gå ut derfra, med rak rygg! Det ble med en time, jeg fikk litt innsikt i meg selv, noe jeg trengte.

 

Ikke vær redd for å gå!

 

Anonymous poster hash: aff50...2df

[Anonym bruker]

 

Kanskje jeg burde vurdere det... men jeg er redd for å sitte der i krampegråt. Jeg får jo ikke endret fortiden uansett..

Samboeren min er en god samtalepartner for meg. Han vet at jeg har hatt en ugrei oppvekst, og selvom han er hyggelig mot min mor er han ikke redd for å fortelle meg at hun har gjort mye feil, og tatt mange egoistiske valg. Jeg er glad i mamma og har et godt forhold til henne, men jeg er glad han sier det han sier, for jeg vet jo at det er sant. Hun er skilt fra rumeneren nå (ste-faren) og det gjør jo alt lettere såklart, at jeg slipper å forholde meg til han overhodet.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 2718f...78f

Skjønner at det kan være skremmende, men den krampegråten er nok viktig. Du må nå inn til deg selv og åpne opp for alle vonde følelser. Just do it! 😄

 

 

Anonymous poster hash: 4593e...477

[Gjest lillehi]

Vil bare sende deg en god klem💕💕

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar og tilbakemeldinger! Det kjenner jeg betyr mye fra meg, for hver og en av dere skriver jo faktisk fordi dere vil og ikke fordi dere må <3

 

HI

Anonymous poster hash: 2718f...78f