foreldre penger vs uførepensjon/barnetillegg.

[Anonym bruker]

hvor mange barnefamilier er ikke o situasjonen

2 voksne i jobb, gjerne godt betalte jobber.

hun hår tilbake i jobb, etter første barnet. jobber/sykemeldt i 6 av 10 mnd. staten betaler neste permisjon. gjerne for 2-4 barn på rappen.

mannen drar inn penger, staten subsidierer med store summer. behovet for denne stønaden foreldre pengene er ikke til stedet annet enn for å holde vedlike en komfortabel levestandard.

 

er dette så mye mer riktig enn at staten subsidierer lavinntektsfamiliet, forsøker å holde dem over fattigdomsgrensa? sikre minimum av levestandard også for barn med kronisk syke foreldre.

 

gjøre det vanskeligere for de som har det vanskeligere fra før. gjøre det lettere for de som har det lett fra før.

trenger ikke norge norge å se litt til verdiene til robin hood?

 

Anonymous poster hash: 0c0aa...2fb

[Anonym bruker]

dytter.

ingen synspunkter på dette?

 

må legge til at jeg er for begge deler 😊

 

Anonymous poster hash: 0c0aa...2fb

[Anonym bruker]

Jeg kjenner ei som er alene med 3 barn. Hun har aldri giddet å jobbe, hadde en mann som tjente godt og var hjemme mens ungene var små (ungene gikk i bhg, selv om hun var hjemme). Så ble hun skilt, og fikk en hel haug med penger etter deling av bo. Fikk overgangsstønad, begynte å studere, hoppet av fordi hun var "syk" og fikk da AAP og videre uføretrygd med diverse tilleggsstønader som for eksempel barnetillegg x 3, stønad på flere tusen kr for skolegang for de eldste barna, bostøtte, støtte til barnetilsyn, skattefradrag og gud veit hva...

Hun har aldri jobbet og bidratt på den måten i samfunnet, allikevel har hun utbetalt mye mer enn andre som jobber 100 % . DET synes jeg faktisk er veldig urettferdig.

Anonymous poster hash: 79016...6ff

[Anonym bruker]

Veldig grovt regnet mannen min og jeg.

Vi tjener begge over 6G med en samlet inntekt på ca 1,5 mill.

 

Vi maxer derfor utbetaling fra staten ifm foreldrepermisjon. ved 100% lønn får. Vi ca 500000kr (?) pr barn (permisjon).

 

Da vi begge får dekket full lønn av arbeidsgiver betaler vi ca 500000 kr i skatt pr år (grovt regnet - normalt mer grunnet overtid og høyere skatt på dette, men nå regner vi enkelt).

 

Dvs vi mottar i direkte midler like mye som vi gir - kall oss gjerne snyltere for det er selvsagt mye annet i samfunnet vi drar nytte av.

 

Det er helt klart En gunstige ordning vi har. Hadde vi ikke fått støtten så hadde nok mange høyt utdannede/lønnede kvinner valgt bort barn (Evt bare fått ett) - eller mange kvinner hadde blitt hjemmeværende (da helt uten lønn).

 

Dette er en kortvarig Sponsing, men merk at vi betaler også mye skatt selv i det året vi mottar støtten.... Har betalt mye skatt mange år før barn, og fortsetter forhåpentligvis med dette i mange mange år etterpå.

 

Ikke helt svar på spørsmålet men syns det er mer et kvinnedaksspørsmål mht foreldrepenger i stedenfor ufør versus foreldrepenger...

 

 

 

Anonymous poster hash: 39c98...ce5

[Anonym bruker]

Kvinnesaksspørsmål

 

Anonymous poster hash: 39c98...ce5

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg nevner dette, og det er godt mulig jeg legger det frem rotete.

Jeg har fått mine barn i et annet vesteuropeisk land uten foreldrepenger. Faren fikk to uker fra sin sjef, og jeg var hjemme uten inntekt. Det var jo økonomisk utfordrende, men det gikk fint :-)

Alle stønader var behovsprøvd. Hjelp til barnefamilier var til de barnefamiliene med lav husstandsinntekt, ingenting til resten av oss, og dette var samfunnet innforstått med, og det var akseptert. Vi som greide oss selv gjorde det. De som ikke greide seg selv, fikk hjelp. Mye av støtten ble også gitt som naturalytelse i form av mme og bleier.

 

Når jeg leser her inne så er det en selvfølge at de som har som det holder skal få mye, og helst enda mer!

Det er også en holdning om at nesten alt er for godt og for bra for de som ikke har noe, og deres barn, for de burde jo ikke fått barn i det hele tatt.

Dette harmonerer dårlig med det sosialdemokratiet jeg vokste opp i. Det harmonerer dårlig med verdier som solidaritet og likeverd. Ting som gjør at jeg er stolt av å bære norsk.

Jeg gremmer meg når jeg leser her inne, og leser i media.

 

Velferdsstaten bukker under, eldrebølgen kommer. Da trenger vi for pokker barn! Flere barn enn de 2,4 barneflokkene middelklassen produserer.

 

Anonymous poster hash: 0c0aa...2fb

[Anonym bruker]

Nå tror jeg den generelle holdningen til nordmenn og også damene her inne Ernst vi skal hjelpe de som trenger det - vi er alle opptatt av å ta vare på hverandre både økonomisk og medisinsk. Deg som er utfordrende i et land med så gode støtteordninger som vi har er at vi må passe på at dette også rekker litt inn i fremtiden og systemet ikke utnyttes. Og det er nok det siste som er det store temaet her inne. Det blir veldig svart hvitt her inne i diskusjoner selvom det jeg tror de fleste er enige om er at de som faktisk trenger hjelp skal få hjelp denhjelpen de trenger. Så er også spørsmålet hva trenger man....

 

Iom at forskning viser at barn har høyere sannsynlighet for å videreføre sine foreldres levesett/økonomiske bidrag/status osv så er jo det svarer på dine tanker - vi trenger fler barn i Norge som kan dra det økonomiske lasset - og da må vi legge til rette for at barn med høyere sannsynlighet for økonomidk bidrag til samfunnet blir født. Dersom kvinner med høyere lønninger skal få barn må man legge til rette for Arcade har muligheten til dette ved å legge til rette for foreldrepenger.

 

Merk at kvinner (og menn) som tjener mer enn 500.000 taper økonomisk i permisjon med mindre de har frynsegode fra arbeidsgiver som dekker full lønn, så for høyere betalte foreldre så er det allerede et "økonomisk tap" også i Norge.

 

Anonymous poster hash: 39c98...ce5

[Anonym bruker]

Foreldrepenger!

 

Ikke foreldre penger.

 

Anonymous poster hash: 07124...99a

[Anonym bruker]

Må bare få si at jeg er for begge deler.

Jeg forstår bare ikke småligheten mot de syke. Sykdom er dyrt, det er vanvittig dyrt, men det betyr jo ikke at det ikke at samfunnet ikke skal ta seg av de syke.

 

Da jeg vokste opp var det en familie som fikk to multihandicapede barn. De "fikk" hjelpemidler, elektriske stoler, bil med heis når barna ble større, ombygget bolig, støttekontakter, full pakke. De fikk sikkert hjelp fra både kommune og stat til å jobbe redusert for å ta seg av barna.

 

Nå er barna ungdommer og i en liten institusjon med leiligheter og døgn bemanning. Tenk hva det koster? Med spesial tilpasset bolig for dem begge to.

Men er det ikke flott?

 

Det ble balansert så foreldre kunne være foreldre for disse og for de friske barna. Sett til at fysisk slitasje på foreldre ble minimal. At de kunne fortsette å jobbe og bevare inntekt til å få beholde hus og hjem.

Nå kan institusjonen ta seg av fysisk pleie, og foreldre på besøk kan holde hender, synge og prate med sine barn.

Denne familien har hatt det tøft nok.

 

Tror ikke noen ville ha byttet plass med dem, fordi om de hat fått mer tilbake for sin innbetalte skatt enn største delen av befolkningen.

 

Fordi om situasjonen til andre ikke er like ekstrem, fordi om psykiske handicap ikke er like synlig, så betyr det ikke at ikke andre også har behov for hjelp.

 

Det fokus som plutselig er uteblitt er der hjelpebehovene absolut ikke bli møtt, og det skjer desverre enda.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0c0aa...2fb

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner ei som er alene med 3 barn. Hun har aldri giddet å jobbe, hadde en mann som tjente godt og var hjemme mens ungene var små (ungene gikk i bhg, selv om hun var hjemme). Så ble hun skilt, og fikk en hel haug med penger etter deling av bo. Fikk overgangsstønad, begynte å studere, hoppet av fordi hun var "syk" og fikk da AAP og videre uføretrygd med diverse tilleggsstønader som for eksempel barnetillegg x 3, stønad på flere tusen kr for skolegang for de eldste barna, bostøtte, støtte til barnetilsyn, skattefradrag og gud veit hva...

Hun har aldri jobbet og bidratt på den måten i samfunnet, allikevel har hun utbetalt mye mer enn andre som jobber 100 % . DET synes jeg faktisk er veldig urettferdig.

 

Anonymous poster hash: 79016...6ff

 

Man får da ikke en uføretrygd i dette landet bare fordi "man ikke gidder jobbe".

 

Denne bekjente av deg som aldri har vært i jobb er antagelig en av disse personene som ikke hadde vært i jobb uansett hvilket århundre eller verdensdel hun var født i.

 

I gamle dager ble slike mennesker sett på som "svakelig". De var oppegående og så ikke syke ut, men de klarte ikke bidra like mye som andre, de ble gjerne forsørget av slektninger e.l. og hjalp til litt hist og pist når de evnet det.

 

Depresjoner, utmattelsestilstander, muskel- og leddsykdommer som smerter og fatigue osv har eksistert til alle tider. Samfunnet vårt er lagt opp til at alle skal bidra, alle skal jobbe helst 100%, man skal jage og leve i et vannvittig tempo hel veien, man skal prestere og levere. Men det vil alltid være mennesker som ikke evner det, som ikke makter å være med på den karusellen pga en eller annen helseplage, stor eller liten, psykiske eller fysisk.

 

Det er naivt og tro at det ikke finnes snyltere og arbeidssky latsabber, for det gjør det helt sikkert. Men alle uføre med en usynlig sykdom er ikke det altså, man må ikke være så rask til å dømme.

 

Du sier en bekjent aldri har vært i jobb, aldri har gjennomført noen studier, ikke gjort noe annet enn å "gå hjemme". Da mener jeg bestemt at sjansen er stor for at hun rett og slett ikke klarer, for de aller aller fleste mennesker har større ambisjoner i livet enn å bli "hun uføre" som bare går hjemme og lever på nav.

 

Anonymous poster hash: 6e140...de1