Fader rullan.... :(

[Anonym bruker]

kan man ikke bare komme seg videre og gi slipp. Akseptere dette.

Ble forlatt på mest grusomme og brutale måte for en god stund siden. Og lenge har jeg følt at jeg ikke ville ha han tilbake og ting har vært nogenlunde greit. Men nå vil jeg bare ha han tilbake.

 

Skulle det ikke bli bedre med tiden?

 

kanskje det bare er sånn fordi jeg ikke kan få han? Eller fordi han fortsatt er sammen med samme han var utro med. 

Er ikke lett at barna er hos de. At de tilsynelatende lever familie livet vi burde hatt. At barna skulle hatt med sine biologiske foreldre sammen.

 

Ting er ikke så vondt lenger at jeg gråter hele tiden, men jeg kjenner den vonde følelsen trykker hele tiden. Og etter alt som har kommet opp i ettertid og alt han har gjort etter bruddet burde jeg bare være glad jeg er kvitt han, men når eldste man ofte er lei seg og savner pappaen og ønsker at han bodde med oss og ikke andre dame og hennes barn. Jeg tror barna har det bra hos dem, så jeg tror ikke det er noe med det som får eldste til å si noe sånt. 

 

Jeg kjenner meg sånn igjen i det hun sier, kjenner selv på mine følelser da jeg var liten og mine foreldre gikk fra hverandre. Bunnløssorg. Ønsker virkelig ikke at de skal vokse opp på denne måten. Hadde gjort mye for at de skulle slippe dette.

Men det var ikke jeg som valgte og heller ikke fikk bestemme noe.

 

Måtte bare lette hjertet litt.

Anonymous poster hash: cf58e...88c

[Anonym bruker]

Det er normalt at sorgen over noe så opprivende går i bølger. Om du følte st det var det beste osv, så slår det mot deg etter en tid at du savner han. Det vil være slike bølger men det vil gå lengre mellom hver gang du kjenner det trykket og savnet.. Vet du har det vondt å det er lite å si som trøster.. Støtt deg til de du har rundt deg. Klem

 

Anonymous poster hash: 6ac86...d5c

[Anonym bruker]

Det er normalt at sorgen over noe så opprivende går i bølger. Om du følte st det var det beste osv, så slår det mot deg etter en tid at du savner han. Det vil være slike bølger men det vil gå lengre mellom hver gang du kjenner det trykket og savnet.. Vet du har det vondt å det er lite å si som trøster.. Støtt deg til de du har rundt deg. Klem

 

Anonymous poster hash: 6ac86...d5c

Takk....

Det var så brått og brutalt og så veldig uforventet etter 11 år og 2 barn. yngste var akkurat født. 

Ja, føler jeg sørger over det jeg trodde vi hadde, det jeg ønsket meg, og hvordan jeg ville at barna skulle vokse opp. Familien vår. Vondt når eldste sørger også.

 

Vanskelig å snakke med de rundt meg nå. Det har gått såpass med tid at jeg føler ikke jeg har rett eller at de mener jeg har rett på disse følelsene lenger. Burde jeg ikke kommet meg videre nå. han  er jo bare en drittsekk. 

Sørger også over hverdagen jeg ønsket og hadde. Å dele alt med en annen. Spesielt utviklingen til yngste. har ikke hatt noen å dele disse øyeblikkene.

 

Det mest fantastiske skjedde da det mest grusommme brøyt ut. Fått høre at det så ut som at jeg hvert fall klarte å være en mamma og psykisk tilstede når det gjaldt yngste. Men føler ikke jeghar klart det samme med eldste. Den eldste var/er i verste trass alder, og føler ikke jeg gjør annet enn å kjefte. Og ikke så lett å være der for den eldste når h*n trenger det som mest. Roper etter pappa osv.

 

Anonymous poster hash: cf58e...88c