Dere med anderledes barn!

[Anonym bruker]

Hvor mye deler dere om barna til for eksempel til kollegaer og andre bekjente som ikke står dere spesielt nære?

Jeg har av og til møter med ppt og diverse leger, og må være litt borte fra jobb. De spør jo da hva jeg skal som stikker avgårde en time titt og ofte. Men samtidig syns jeg det er litt privat. Har ikke lyst til å dele alt med alle. Men jeg vet jo vi skal være åpne, men når jeg sier det får alle sånn rart utrykk i ansiktet. De angrer vel kanskje for at de spurte.

 

Anonymous poster hash: d31a5...575

[Anonym bruker]

Jeg er som en åpen bok. Jeg forteller alt som det er, har alltid gjort det. Og jeg har vært myyye borte fra jobb i alle mulige møter. At alle på jobb vet hvordan jeg har det og hva som skjer, har resultert i at jeg kan ta fri når jeg har behov, uten at det stilles spørsmål. Ser ingen grunn til å skjule noe.

 

Anonymous poster hash: afd65...639

[Anonym bruker]

Jeg har valgt å ikke dele.

Mitt barn har et skjult handikap. Jeg vil ikle hun skal være sitt handikap. Og hun har også rett på å velge hvem hun vil dele det med.

 

Anonymous poster hash: 063c7...5ae

[moota m storebror&lillebror]

Spørs hva du mener med annerledes.

 

Begge mine barn har ulike utfordringer i hverdagen. Jeg er åpen om det til de som lurer.

[Anonym bruker]

Spørs hva du mener med annerledes.

 

Begge mine barn har ulike utfordringer i hverdagen. Jeg er åpen om det til de som lurer.

Hun er under utredning så foreløpig kalles det generelle læringsvansker. Syns det er vanskelig p snakke om , spesielt siden jeg ikke har en spesifikk diagnose å henvise til.

 

 

Anonymous poster hash: d31a5...575

[Anonym bruker]

Jeg er åpen om mitt barns diagnose, psykisk utviklingshemmet. Har god støtte hos noen av kollegaene mine, så hvis jeg har hatt en tøff natt med lite søvn og mye gråt hos barnet mitt så er det alltid en klem å få.

Jeg synes det er godt å være åpen om det.

 

Anonymous poster hash: 86acb...f54

[Anonym bruker]

Barnet mitt har et fysisk handikap, ikke så lett å se om du ikke vet om det men hun har jo en del utfordringer andre barn ikke har.

 

Det har jo blitt en del oppfølging, fysioterapi, operasjoner, møter på Habu, ergoterapaut, ortoped, leger og spesialister.

 

Jeg har alltid vært helt åpen.

 

Anonymous poster hash: 3a3c7...714

[moota m storebror&lillebror]

 

Spørs hva du mener med annerledes.

 

Begge mine barn har ulike utfordringer i hverdagen. Jeg er åpen om det til de som lurer.

Hun er under utredning så foreløpig kalles det generelle læringsvansker. Syns det er vanskelig p snakke om , spesielt siden jeg ikke har en spesifikk diagnose å henvise til.

 

 

Anonymous poster hash: d31a5...575

 

 

Ja det forstår jeg. Jeg føler ofte at hvis en ikke vet hva det er så er det mange som bare har svaret til deg og vet akkurat hva det er og hvordan du har det og svaret på alle dine spørsmål. Det synes jeg er vanskelig eller ja bare dritt!

 

Lillebror har mange diagnoser eller utfordringer, jeg har alltid vært åpen om det og fått støtte. Men har også fått mange nyttige og unyttige råd.

Det er noe konkret og jeg synes det er greit å forholde seg til. Det er praktiske ting, som astma, problemer med bevegelse, hofter, rygg, bekken, sen i språk og vanskeligheter med uttale ord, allergi, atopisk eksem og ofte hodeverk.

 

Eldste sine utfordringer er verre. Det er ikke noe konkret og går mer på meg som mamma. Da har alle gode råd og er flinke til å fortelle hvordan det bør gjøres, eller sett fra den andre siden, at jeg gjør det feil.. Det er bare veldig irriterende!

Det har med oppførsel og holdning og gjøre. Det er så ufattelig mange utfordringer og problemstillinger at det er ingen som forstår det. Har vært på kurs via barnevernet, både barnet og jeg har gått til samtaler, men ingenting virker skikkelig. Det er veldig slitsomt og noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Så her deler jeg ikke alltid så masse. Kan godt si at barnet ikke kan oppføre seg eller at vi sliter med sinnesutbrudd og utagering og skriking osv. men ikke noe mer om årsak eller videre. Da er det vanskeligere for de å komme med 'velmenende' råd.

[Anonym bruker]

Mitt barn har ikke diagnose, og defor faller vi litt utenfor spørsmålet ditt. Men han er definitivt "annerledes", han har høy IQ, er høysensitiv og har trolig arvet mitt anlegg for depresjon. Han grubler mye og ingenting er enkelt med han. Jeg føler at vi lever i en Woody Allen film; mye av min tid og energi går på å prøve å forstå hvorfor han gjør eller sier ting og hvordan vi kan hjelpe han til å leve i verden slik den er.

 

Utad gjør jeg så godt jeg kan for at ingen skal merke at han skiller seg ut, og bare våre nærmeste vet at vi lever med en 6 år gammel sengevæter med livsangst. Men det er klart at folk legger merke til at han ikke er helt A-4 etter en stund, jeg bare prøver å gjøre så lite ut av det som mulig.

 

Anonymous poster hash: 3afc8...160

[Anonym bruker]

Takk for svar litt "godt" å vite at det er flere enn meg i samme situasjon.

 

Anonymous poster hash: d31a5...575

[Anonym bruker]

Jeg er helt åpen. Går på møter ukentlig, må ha fri fra jobb, og har tro på at ærlighet er det beste. Da får man mer forståelse, og det kan ofte være godt å snakke om det også. Det er flere enn man tror som har like utfordringer.

Anonymous poster hash: bc29c...c3e

[Anonym bruker]

Jeg er åpen med at barna mine har 2 diagnoser når noen spør.

Jeg jobber på samme sted som jeg har barna mine så naturligvis vet alle mine kollegaer akkurat dette, utenfor vet de fleste om diagnosene men lite annet. Jeg har ikke noe imot å svare på spørsmål men har heller ingen behov for å legge ut i det vide og brede.

 

Om du ikke ønsker å snakke med det kan du vel allikevel si at du skal følge ditt barn til doktor eller en avtale. Trenger ikke å si mer en det.

Anonymous poster hash: f780c...29b

[Mandala]

Jeg er ikke spesielt åpen om min sønns diagnose. Mest fordi jeg aldri finner de rette øyeblikkene til å fortelle noe om det. På jobben er vi så mange, så der syns jeg ikke det faller seg naturlig. Ingen der merker om jeg er borte heller.

[Anonym bruker]

Jeg begynte i ny jobb for to måneder siden og min leder vet alt i forhold til min datters diagnose (som hun fikk for 1,5 mnd siden) da jeg støtt og stadig må i møter på BUP. Følte det var greiest å være ærlig. Heldigvis har jeg en ekstremt fleksibel arbeidsdag slik at det ikke er noe problem i forhold til jobben

 

Anonymous poster hash: e4ec1...a26

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med TS og ADHD og er helt åpen om det. Barnet (12 år) ønsket selv å være åpen, så vi hadde informasjonsmøte i klassen og på foreldremøte, og barnet forteller selv åpent om diagnosen til nye mennesker som han blir bedre kjent med. Han synes det er enklere når folk vet hvorfor han noen ganger oppfører seg "rart" (har tics og lignende). Siden han selv er så åpen, er det naturlig for meg å være åpen også, så alle mine kollegaer som kjenner meg såpass godt at vi prater en del vet om dette.

Anonymous poster hash: 02e9a...043