Deprimert mor.

[Anonym bruker]

Jeg får ikke sove, for negative detaljer fra hverdagslivet kverner i hodet mitt.

 

Jeg klarer ikke gi slipp på små hendelser og tilfeldigheter. Alt må analyseres, og alt fokuset går mot det negative i hendelsene. Det er forferdelig slitsomt.

 

Jeg har vært en vakker jente, og det er det jeg alltid har fått høre. Nå er jeg 30, mor til 3, utseende forfaller, kiloene er 15 for mye. Jeg har ingen utdannelse, ingen jobb, og permisjonen renner ut med minstemann.

 

Det er så mye som ligger på skuldrene mine. Oppi dette merker jeg at venner faller fra, og jeg er ensom. Svært ensom. Jeg er ikke negativ mot vennene, for jeg tar på meg en blid maske. Jeg får alltid høre at jeg er så positiv. Men inni meg er jeg knust.

 

Jeg ligger og tenker på hva jeg skal gjøre.

-ta en utdannelse nå?

-finne en trivselsjobb, og vise dem mine gode egenskaper?

-flytte bort, ta med meg familien, starte på nytt i et varmt land?

-bli treningsnarkoman, få tilbake kroppen min, kanskje selvbildet vokser med selvtilliten?

-fortsette som før, og være sliten, ha vondt i hodet, gruble, savne de som skaper avstand, ta mitt eget liv?

 

Jeg er så langt nede i kveld Og alt som startet det var bagateller. Så trekker den ene negative tanken med seg den neste, og til slutt har jeg analysert hele dagen, alle som var i den, og fått et bittelite hat mot dem alle.

 

Jeg vil ikke ha det slik Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg rømmer inn i telefonen, inn i Facebook, instagram, snapchat... Der glemmer jeg egne følelser. Men i kveld kjenner jeg at nok er nok!

 

 

Anonymous poster hash: 010f9...86c

[Anonym bruker]

Hva har du lyst til å gjøre, da? Har du lyst å ta utdannelse, så er det på ingen måte for sent. Jeg kjenner nå to som er over 40 som nylig har begynt å studere og ei som er 37-38 som studerer.

 

Vil du egentlig ikke ta en utdannelse så kan du sette deg som mål å finne en jobb hvor du trives. Hva du gjør spiller mindre rolle, bare du trives.

 

Du trenger ikke bli treningsnarkoman for å bli mer fornøyd med deg selv. Små endringer i positiv retning i kosthold og aktivitet kan gjøre mye. Og hvis du ikke overdoserer aktivitet, så vil du få mer overskudd etter hvert. Hopper du på og blir treningsnarkoman blir du bare mer sliten og risikerer å kjøre deg selv i kjelleren.

 

Jeg har innsett at noen venner går sammen med meg en del av livet, noen hele livet, andre bare kortere eller lengre perioder. Men venner har gjerne en tendens til å vokse fra hverandre, uten at det er noe vondt ment. Andre ganger trekker noen seg unna selv om de vet at det sårer ekstremt mye, selv om man selv kanskje har støttet dem gjennom tunge livsopplevelser og -perioder. Da føles sviket for min del enda større.

Men jeg tenker som så at hvis noen kan svikte meg på den måten, da var ikke vennskapet det jeg trodde det var, kanskje det aldri var det. Da er det jeg savner ikke helt reelt, for jeg savner noe jeg trodde var der, men som ikke helt var det. vondt gjør det likevel, men jeg velger da heller å "gi slipp", ønsker dem inni meg lykke til videre og så prøver jeg heller å finne nye venner.

Jeg har blitt brent og mye mer forsiktig i så måte enn jeg var tidligere - det er på godt og vondt. Det blir færre venner av det, men jeg tror at de nye jeg såvidt begynner å få er dypere venner.

 

Du har masse i livet ditt som kan glede deg. Tre flotte barn som hver dag tenker på deg som deres gode mamma, som er glad i deg uansett om du en dag kanskje er sur og lei og kjefter unødvendig.

 

Kanskje du kan snakke med legen din, fortelle hvordan du har det. Kan du på toppen av alt egentlig slite litt med depresjon fra siste svangerskap?

 

15 kg er ikke så mye å gå ned, så der kan du sette deg et mål som du vil nå sakte, men sikkert.

 

Be legen din om en henvisning til psykolog. Du kan også snakke med helsestasjonen om hvordan du har det.

 

Prøv å se om du kan bli kjent med nye, kanskje få en ny hobby, melde deg på et kurs eller annet.

 

 

Du er ikke alene om å ha det vondt. Men du kommer deg gjennom dette, for du har så uendelig mye å leve for. Ingen kan erstatte deg noensinne i barna dine sitt liv. Bare du er du!

 

Klem i natten <3

Anonymous poster hash: 4fab5...e54

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare.

 

Jeg velger å ikke svare på spørsmålene dine, da jeg ser på de som retoriske...

 

Men du fikk tårene mine til å trille, for det føltes så godt at 1 i det minste tok seg tid til innlegget mitt.

 

Jeg føler jeg gjør alt for barna mine, det er travelt, og jeg selv svinner hen.

 

Jeg merker jeg er redd for å være meg selv, og selv om jeg er utadvendt gir jeg for lite "liv" av meg selv til å bli sett på som en gøyal venninne. Jeg tør ikke rett og slett.

 

Alle vonde tanker spiser meg opp innvendig, og jeg ønsker ikke å snakke med legen min, ei heller sette av tid til psykolog. Livet er for travelt med 3 barn som fortsatt er så små.

 

Anonymous poster hash: 010f9...86c