Respekt til alenemødre!

[Anonym bruker]

Sitter her med småskittent hår, oppvask står på kjøkkenbenken og leker ligger fortsatt på stuegulvet. Jeg har ikke tenkt å vaske håret, og heller ikke sette inn oppvask eller rydde leker i kveld. Jeg har ei jente på 2 og ei jente på 5 uker. Mannen jobber offshore og har vært borte i 3 uker (den heldiggrisen). Vil bare si at jeg beundrer dere alenemødre stort!! Hvordan klarer dere det? Bøyer meg virkelig i støvet for dere. Den lengste dusjen jeg har tatt de siste ukene var sikkert på 3 minutter. Gleder meg såå til mannen kommer hjem!

 

Anonymous poster hash: 1bc8e...c59

[Anonym bruker]

Eeeh, en hyllest til det ustelte? Det utslitte og skitne?

Anonymous poster hash: 83284...f43

[Anonym bruker]

Nei, da har du misforstått. På ingen måte det jeg mente. Jeg har ikke inntrykk av at alenemødre er utstelte eller utslitte. Er nettopp derfor jeg vil påpeke respekten for dem. Skjønner ikke hvordan de rekker alt. Skjønner at jeg kanskje ikke formulerte meg på en veldig forståelig måte.

 

Anonymous poster hash: 1bc8e...c59

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor. Vært det i 11 år. Det er IKKE tungt!

 

Anonymous poster hash: b3c5d...03c

[*Novemberprinsesse2013*]

Klarer meg fint som alenemor jeg også, har i tillegg hund.! Kan ikke huske sist jeg tok en så kort dusj som 3 min, og huset mitt er alltid ryddig og rent (med unntak av leker) tar en rydde runde når småen er lagt så er det voksentid :-)

[Anonym bruker]

Nei, da har du misforstått. På ingen måte det jeg mente. Jeg har ikke inntrykk av at alenemødre er utstelte eller utslitte. Er nettopp derfor jeg vil påpeke respekten for dem. Skjønner ikke hvordan de rekker alt. Skjønner at jeg kanskje ikke formulerte meg på en veldig forståelig måte.

 

Anonymous poster hash: 1bc8e...c59

Tror alle andre skjønte det

 

Når det er sagt, å være alene med barna noen få uker etter fødsel i flere uker står det stor respekt av!!

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 503da...41b

[Anonym bruker]

Tusen takk

 

Selv ble jeg alene da barna var 10, 3,5 og 1,5 år, i tillegg var jeg gravid med nr 4.

 

Det var en stor påkjenning fysisk og psykisk da mannen dro, og det å være alene med 4 barn er veldig tøft. Derfor blir jeg alltid så glad når noen skriver innlegg som dette

 

Men jeg må bare si at det kanskje ikke er så rart du føler deg litt overveldet med aleneansvar for barn. Om man er vant til å være to voksne så har man gjerne rutiner deretter også. Det tar jo litt tid å omstille seg

Hadde du f.eks skulle vært alene i et år hadde du nok fort funnet rutiner som funker for deg, men når man vet det bare er midlertidig så tar det kanskje litt lenger tid å omstille seg??? Ikke vet jeg

 

Anonymous poster hash: 5896e...df7

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært alenemor. Men vil tro at noen har det bedre alene enn i et forhold. Jeg har vært midlertidig alene i mange uker for en liten stund tilbake, og det var så deilig. Jeg vurderer mitt forhold til mannen støtt, fordi jeg hadde det så godt med meg selv da han var borte. Ingen som irriterte meg. Alt ansvar lå på meg, og da føltes det mye bedre å gjøre alle gjøremål selv, enn når man egentlig skulle ha delt diverse oppgaver. Som likevel endte med å gjøre det selv, i tillegg til å irritere seg over en mann som ikke stiller opp i den grad jeg skulle ønske.

 

Anonymous poster hash: 1efc1...b57

[Dama på bygda]

Sier det samme. All respekt! Jeg kan kanskje kalles bortskjemt av mange for manne har hjemekontor, men kan jobbe når han vil bare dagens eller ukens arbeid er gjort. Har to barn på 2 år(forrige mnd) og 7 mnd. Så manne kommer til å være mye mer alene med ungene enn meg når jeg begynner på jobb (turnus). jeg har han hjemme hele tiden siden han jobber her. Men klarer meg fint alene. Tar eldste i bæremeis, minste i vogn, bikkja i bånd så går vi på tur. Men skulle jeg gjort det alltid alene, spes i helgene når det ikke er barnehage hadde jeg slitt meg ut på den kabalen.

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor. Vært det i 11 år. Det er IKKE tungt!

 

Anonymous poster hash: b3c5d...03c

Du kan ikke avgjøre for alle om det er tungt. Jeg har vært alenemor i i 8 år, det er TUNGT til tider her!

 

Anonymous poster hash: 870c6...bed

[*Miss Marple*]

Jeg er helt enig med hi. Har også mann som er borte i lange perioder og tenker ofte at jeg har stor respekt for aleneforeldre.

 

Huset er ryddig og jeg er ren når han er borte, men det som er tyngst er at ingenting skjer hvis ikke jeg gjør det selv. Ingen som rydder, handler eller vasker. . Går jeg fra en skitten gryte om morgenen, står den fortsatt det når jeg kommer hjem

 

I tillegg kommer mangelen på enetid. Tiden er ikke min egen, det er ikke jeg som bestemmer når jeg kan dusje, spise eller gå meg en tur.

 

Det er også stusselig å ikke ha noen å dele små gleder i hverdagen med. Ingen juble over første tannen, første skrittet eller en morsom betraktning. Å stå alene og heie på fotballkampen eller gå alene på foreldrekaffen.

 

Jeg har noen alenemødre i omgangskretsen og jeg er full av beundring for hvordan de takler hus, barn og jobb.

 

Så jeg sier som hi, all respekt til de som ikke har noen å dele hverdagen med.

 

Og til hi - hold ut, det blir bedre. Snart får du tid til BÅDE dusje og ta deg en kaffekopp 😄

[Anonym bruker]

Tusen takk Jeg opplever det ikke som tungt, men det kan være ensomt til tider. Har mange venner, men jeg savner noen å dele de små tingene med og noen som er like interessert i barna som jeg er. Noen å dele alle disse tingene med.

Jeg har kanskje slakket noe på krava. Har det reint og ryddig, men ikke strøkent. Lager ikke mat fra bunnen av hver dag og i helgene stikker vi på tur. Da får hu og hjem bare seile sin egen sjø Nødløsninger kan ofte være like gode som gjennomtenkte løsninger og en stabil barnevakt gjør at jeg kan få tid til å trene litt innimellom slagene.

 

Alt i alt er det slett ikke ille

Anonymous poster hash: 31541...ffd

[Anonym bruker]

Takk. Jeg syntes det var veldig tungt da barna var mindre. Jeg er kronisk syk, og studerer. Far ser barna ekstremt sjelden. Ikke har jeg familie heller. Da var det veldig tøft, og aldri ha fri. Man mistet venner fordi man aldri kunne være med å finne på noe uten barn. Finne en mann da man aldri hadde barnefri, gikk ikke. Så jeg var mye sliten og følte meg alene. Nå er begge barna skolebarn. Og største kan fint passe minste litt. Så nå er ting mye lettere. Men jeg føler meg fortsatt ensom. Og da man har vært alene i mange år, er det ikke bare lett å slippe inn en mann.

Anonymous poster hash: 37a2a...99b

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med hi. Har også mann som er borte i lange perioder og tenker ofte at jeg har stor respekt for aleneforeldre.

 

Huset er ryddig og jeg er ren når han er borte, men det som er tyngst er at ingenting skjer hvis ikke jeg gjør det selv. Ingen som rydder, handler eller vasker. . Går jeg fra en skitten gryte om morgenen, står den fortsatt det når jeg kommer hjem

 

I tillegg kommer mangelen på enetid. Tiden er ikke min egen, det er ikke jeg som bestemmer når jeg kan dusje, spise eller gå meg en tur.

 

Det er også stusselig å ikke ha noen å dele små gleder i hverdagen med. Ingen juble over første tannen, første skrittet eller en morsom betraktning. Å stå alene og heie på fotballkampen eller gå alene på foreldrekaffen.

 

Jeg har noen alenemødre i omgangskretsen og jeg er full av beundring for hvordan de takler hus, barn og jobb.

 

Så jeg sier som hi, all respekt til de som ikke har noen å dele hverdagen med.

 

Og til hi - hold ut, det blir bedre. Snart får du tid til BÅDE dusje og ta deg en kaffekopp 😄

Har vel egentlig ikke mer respekt for alenemødre enn sånne som deg som er alene med barna i lange perioder ad gangen, f.eks Nordsjøkoner. Alenemødre har ofte avlastning når far har samvær.

 

 

 

Anonymous poster hash: ad5f2...002

[Anonym bruker]

Takk hi. Jeg ville nok vanligvis sagt at det går fint, men for et par dager siden hadde jeg et skikkelig sammenbrudd. Lite søvn og en som virkelig gikk inn for å teste grenser tok helt knekken på meg. Det som jeg synes er tøffest med å være alenemor er ikke alt det praktiske, men den biten hvor all oppdragelse, grensesetting står på meg alene. Jeg må ta alle kampene og det er utrolig tøft. Spesielt hvis jeg har sovet dårlig noen dager og er sliten. Jeg måtte rett og slett ringe min egen far og få han til å komme hjem hit å backe meg opp. Jeg klarte ikke å ta den kampen selv, for bare gråt og var utmattet. DET var grusomt. Har vært 100% alene siden midten av svangerskapet og ungen er nå snart 4 år. Så det har jo gått veldig greit, helt til nå. Jeg ser at behovet for å være flere voksne er der, løper ikke ut å finner meg en mann bare for det, men her trenger mitt barn i allefall å være sammen med flere enn bare meg hele tiden. Så har akkurat inngått en avtale med besteforeldrene om at ungen får komme til de en dag hver 14 dag. Bare for å få flere som minner ungen på at mine regler gjelder også hos andre.

Anonymous poster hash: 97240...eec

[*Miss Marple*]

 

Jeg er helt enig med hi. Har også mann som er borte i lange perioder og tenker ofte at jeg har stor respekt for aleneforeldre.

 

Huset er ryddig og jeg er ren når han er borte, men det som er tyngst er at ingenting skjer hvis ikke jeg gjør det selv. Ingen som rydder, handler eller vasker. . Går jeg fra en skitten gryte om morgenen, står den fortsatt det når jeg kommer hjem

 

I tillegg kommer mangelen på enetid. Tiden er ikke min egen, det er ikke jeg som bestemmer når jeg kan dusje, spise eller gå meg en tur.

 

Det er også stusselig å ikke ha noen å dele små gleder i hverdagen med. Ingen juble over første tannen, første skrittet eller en morsom betraktning. Å stå alene og heie på fotballkampen eller gå alene på foreldrekaffen.

 

Jeg har noen alenemødre i omgangskretsen og jeg er full av beundring for hvordan de takler hus, barn og jobb.

 

Så jeg sier som hi, all respekt til de som ikke har noen å dele hverdagen med.

 

Og til hi - hold ut, det blir bedre. Snart får du tid til BÅDE dusje og ta deg en kaffekopp 😄

Har vel egentlig ikke mer respekt for alenemødre enn sånne som deg som er alene med barna i lange perioder ad gangen, f.eks Nordsjøkoner. Alenemødre har ofte avlastning når far har samvær.

 

 

 

Anonymous poster hash: ad5f2...002

Men jeg er bare alene to av seks uker som regel, resten av tiden har jeg hjemmeværende mann som ordner alt med logistikk og hus. Jeg har en å ringe til når jeg er bekymret eller frustrert osv. Så jeg vil si at de som er alene med alt er i en annen situasjon.

 

Så kan man jo si at alle er forskjellige og at det for noen er tyngre eller lettere samme hva slags situasjon man er i.