Helikopterbesteforeldre

[sug lut]

Det er det mest navlebeskuende og ansvarsfraskrivende våset jeg noen sinne har lest.

[MarianeA]

Det er det mest navlebeskuende og ansvarsfraskrivende våset jeg noen sinne har lest.

 

Her kjenner jeg lysten til å signere....

[Anonym bruker]

 

 

Det er det mest navlebeskuende og ansvarsfraskrivende våset jeg noen sinne har lest.

Her kjenner jeg lysten til å signere....

Samme her.

 

 

Anonymous poster hash: f873c...e19

[Mira Tander]

Hei og takk for mange og spennende svar. 

 

Først: jeg skjønner godt frustrasjonen over liten skrift og ingen avsnitt, det skal jeg få rettet på. Dette er mitt første innlegg, jeg er rykende fersk her på siden og har ikke helt satt meg inn i alt ennå. For øvrig må gjerne alle som vil kopiere/skrive ut dette innlegget og bruke det som de lyster dersom det kan bidra til noe positivt.

 

Noen skriver litt "sure" kommentarer, men da kan det være litt greit å tenke på etpar ting: 

Jeg er helt ny her, er det slik dere ønsker medlemmene deres velkommen? 

Ville du/dere snakket slik til meg ansikt til ansikt?

Det er lettere å ta en tilbakemelding konstruktivt når den er saklig og nøytral. 

 

Jeg skjønner at jeg ikke sitter alene i denne båten. Noen kommenterer også at jeg burde snakke med foreldrene mine om dette, selv om jeg har prøvd det flere ganger. Så jeg gjorde et nytt forsøk idag, etter at en felles bekjent var sammen med meg og min mor på kafe og klaget sin nød over sin svigermor som gjør nøyaktig det samme. Om denne svigermoren hadde mamma sine meningers mot og hun syntes at denne svigermoren gikk over alle grenser. Dessverre greier hun ikke å se at hun selv gjør nøyaktig det samme. Hun ble fryktelig såret over at jeg oppfattet hennes godhet som en trussel og la til at "vi gjør det jo bare i beste mening". Samtidig ser hun at datteren min nå er temmelig uten styring og er overbevist om at det er fordi faren hennes ikke var tilstede, og fordi jeg har vært for sløv med grensene.

 

Jeg skylder ikke utelukkende på mine foreldre for dette. Som sagt så burde jeg selv satt ned foten for lenge siden, og jeg skulle ønske at jeg hadde kunnskapen og motet til det for seksten år siden istedet for å være så tafatt og usikker. Samtidig VET jeg at jeg har sagt klart fra flere ganger, og at også andre (bl. annet min onkel og min mors arbeidskollega) har konfrontert dem med dette, men heller ikke de rakk inn til min mor. Det er også enkelte nyanser som dessverre ikke kommer fram her fordi da hadde dette innlegget blitt tre meter langt. 

 

Til alle dere i samme båt. Det kan være en sann utfordring å finne den gyldne middelvei og ingen situasjoner eller mennesker er helt like. Derfor er det ikke enkelt å komme med et entydig "sånn må det gjøres", men jeg synes det var mange flotte tips blant kommentarene, og jeg vil gjerne takke for støtten og engasjementet dere viser. Jeg lover å ta det med meg videre i min rolle som mamma.

 

miratander

Endret 28. oktober 2014 av Mira Tander

[sug lut]

Jeg er helt ny her, er det slik dere ønsker medlemmene deres velkommen? 

Ville du/dere snakket slik til meg ansikt til ansikt?

Ja. På begge spørsmål.

[Mira Tander]

Jeg finner ikke ut hvordan jeg kan legge inn avsnitt og endre tekststørrelse på et publisert innlegg. Hint mottas med takk!

[Anonym bruker]

Hei og takk for mange og spennende svar. 

 

Først: jeg skjønner godt frustrasjonen over liten skrift og ingen avsnitt, det skal jeg få rettet på. Dette er mitt første innlegg, jeg er rykende fersk her på siden og har ikke helt satt meg inn i alt ennå. For øvrig må gjerne alle som vil kopiere/skrive ut dette innlegget og bruke det som de lyster dersom det kan bidra til noe positivt.

 

Noen skriver litt "sure" kommentarer, men da kan det være litt greit å tenke på etpar ting: 

Jeg er helt ny her, er det slik dere ønsker medlemmene deres velkommen? 

Ville du/dere snakket slik til meg ansikt til ansikt?

Det er lettere å ta en tilbakemelding konstruktivt når den er saklig og nøytral. 

 

Jeg skjønner at jeg ikke sitter alene i denne båten. Noen kommenterer også at jeg burde snakke med foreldrene mine om dette, selv om jeg har prøvd det flere ganger. Så jeg gjorde et nytt forsøk idag, etter at en felles bekjent var sammen med meg og min mor på kafe og klaget sin nød over sin svigermor som gjør nøyaktig det samme. Om denne svigermoren hadde mamma sine meningers mot og hun syntes at denne svigermoren gikk over alle grenser. Dessverre greier hun ikke å se at hun selv gjør nøyaktig det samme. Hun ble fryktelig såret over at jeg oppfattet hennes godhet som en trussel og la til at "vi gjør det jo bare i beste mening". Samtidig ser hun at datteren min nå er temmelig uten styring og er overbevist om at det er fordi faren hennes ikke var tilstede, og fordi jeg har vært for sløv med grensene.

 

Jeg skylder ikke utelukkende på mine foreldre for dette. Som sagt så burde jeg selv satt ned foten for lenge siden, og jeg skulle ønske at jeg hadde kunnskapen og motet til det for seksten år siden istedet for å være så tafatt og usikker. Samtidig VET jeg at jeg har sagt klart fra flere ganger, og at også andre (bl. annet min onkel og min mors arbeidskollega) har konfrontert dem med dette, men heller ikke de rakk inn til min mor. Det er også enkelte nyanser som dessverre ikke kommer fram her fordi da hadde dette innlegget blitt tre meter langt. 

 

Til alle dere i samme båt. Det kan være en sann utfordring å finne den gyldne middelvei og ingen situasjoner eller mennesker er helt like. Derfor er det ikke enkelt å komme med et entydig "sånn må det gjøres", men jeg synes det var mange flotte tips blant kommentarene, og jeg vil gjerne takke for støtten og engasjementet dere viser. Jeg lover å ta det med meg videre i min rolle som mamma.

 

miratander

Ikke til selve innlegget ditt, men som en liten "advarsel" siden du er ny her.

Du må forvente at folk er veldig direkte i sin kritikk her. Sån er det bare. Det er det som gjør forumet så fassinerende. Veldig mange mødre er her inne. Sjansen for at familie og venner av deg leser det du har skrevet er stor, selv om få innrømmer å være aktive her. Du bør derfor være nøye med å endre på historiene slik at du ikke kan bli gjenkjent, spessielt når du skriver under nick.  Datteren din vil ikke bli glad om hun finner ut hvordan du beskriver henne. Når du har skrevet en del innlegg under samme nick kan det bli lett å kjenne deg igjen om du ikke passer på.

 

Du må også forvente å bli møtt med hva du har skrevet tidligere. Hvis du finner opp historier under nick kan det bli gjennomskuet. Skriv derfor alt du ikke ville skrevet på FB som anonym. (Kryss av nederst på siden.)

 

Anonymous poster hash: c9b6f...7e9