Noen som har vært deprimerte under svangerskapet?

[Anonym bruker]

Jeg er 12 uker på vei, babyen er planlagt og ønsket. Allerede ved 4 uker kom kvalmen og ingen energi, noe som har vedvart. Jeg greier ikke å finne noen glede av dette, jeg vil bare krype sammen å forsvinne. Alle er så lykkelige for dette og jeg leker med men vil helst grine. Jeg skjønner ikke noe, jeg ønsket jo dette så lenge å nå føler jeg bare tristhet! Jeg vil bare sove hele tiden og har en konstant klump i halsen. Forrige gang var jeg så lykkelig og glad hele tiden fordi om jeg hadde plager. Nå har jeg bare mørke tanker, tenker hele tiden fæle ting. At datteren min kommer til å skade seg eller dø, eller at vi kommer til å miste babyen osvosv. Jeg er så trist men vil være så glad!!

 

Anonymous poster hash: f6d8e...cd3

[Anonym bruker]

.

 

Anonymous poster hash: f6d8e...cd3

[Anonym bruker]

Du er ikke alene. Jeg hadde det også slik i 2. trimester. Det verste var at jeg prøvde å snakke med foreldrene mine om det, men fikk bare til svar at jeg måtte ta meg sammen, det er jo flott og fint å være gravid. Snakket ikke med dem på over fem uker tror jeg. Mannen var en fantastisk partner da, bare lyttet.

 

Jeg hadde isjias i tillegg til store ryggplager, og det var et alvorlig slag i trynet å være så redusert, jeg har alltid sprettet rundt og fikset og farta. Etter hvert gikk det bare over av seg selv, gradvis. Husker ikke om jeg snakka med legen om det (var ikke hos jm), men nevnte det i hvertfall på overtidskontroll og da fikk jeg beskjed om å passe ekstra på mtp barseldepresjon. Ta det opp meg jm/lege eller andre du bare kan tømme deg til, det hjalp litt for meg når jeg bare kunne fortelle mannen hvor dritt alt var.

 

Du kommer deg igjennom det ♥ klem

 

Anonymous poster hash: 4ee47...6d0

[SagflisiHåret]

Heeeeeelt vanlig! Det bare ingen som snakker om det...

 

Snakk med jordmor eller legen din:)

[Anonym bruker]

Jeg haddet det sånn. Nå er jeg i uke 21 og det har sluppet taket. Nå gleder jeg meg i allefall pittelitt og har gjort det noen uker. Fra uke 4-14 var ille, både fysisk og psykisk.

 

Anonymous poster hash: 51b7c...030

[Anonym bruker]

Så "godt" å høre at det ikke er meg! Skal til legen på mandag og skal prøve å fortelle, sliter veldig med å åpne meg. Til og med mannen er svært uvitende mtp som foregår. Han tror jeg bare er litt hormonell og humørsyk.

 

Anonymous poster hash: f6d8e...cd3

[Anonym bruker]

Ja hadde svangerskapsdepresjon men heldigvis gikk det over av seg selv etter en stund.

Men etter barnet kom så fikk jeg alvorlig fødseldepresjon som varte i 3 mnder!

Det er det verste jeg noen gang har opplevd!

Anonymous poster hash: 562a9...e49

[Anonym bruker]

Jeg var også veldig deprimert i svangerskapet. Ble veldig syk og sengeliggende store deler av svangerskapet så jeg hadde null kontakt med folk rundt Meg. endte opp med å bli hysterisk og gråte hcis mannen skulle ut en liten tur.

Ba om hjelp på helsestasjonen flere ganger uten å få det. Fikk til slutt hjelp på sykehuset via fastlegen, men da var det bare noen mnd igjen.

Var redd for å ikke klare å like babyen. Men alt ordnet seg gravid igjen nå og ting går mye bedre enn sist.

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 07a59...09a

[Anonym bruker]

Jeg er 12 uker på vei, babyen er planlagt og ønsket. Allerede ved 4 uker kom kvalmen og ingen energi, noe som har vedvart. Jeg greier ikke å finne noen glede av dette, jeg vil bare krype sammen å forsvinne. Alle er så lykkelige for dette og jeg leker med men vil helst grine. Jeg skjønner ikke noe, jeg ønsket jo dette så lenge å nå føler jeg bare tristhet! Jeg vil bare sove hele tiden og har en konstant klump i halsen. Forrige gang var jeg så lykkelig og glad hele tiden fordi om jeg hadde plager. Nå har jeg bare mørke tanker, tenker hele tiden fæle ting. At datteren min kommer til å skade seg eller dø, eller at vi kommer til å miste babyen osvosv. Jeg er så trist men vil være så glad!!

 

Anonymous poster hash: f6d8e...cd3

Ja, sånn har jeg hatt det også, gjennom begge svangerskap og mesteparten av tiden. Jeg vet ikke om det kommer til å hjelpe, men prøv å sette av tid til gode opplevelser. F.eks. hvis du liker å gå tur i skogen så ta en tur i skogen, liker du å gå på restaurant så gjør det, eller hva som helst du liker å gjøre. Og gjør så mye som mulig av det. Så får du på en måte veid opp litt det vonde mot det gode. Og så hold ut. Graviditeten kommer til å gå over. Du kommer til å få energi igjen. Du kommer til å få kroppen din tilbake og du kommer til å glede deg over livet igjen. Det du føler er helt normalt.

 

Anonymous poster hash: d0d05...e9f

[Anonym bruker]

Jeg var mer eller mindre på vei til å hoppe foran et tog hele svangerskapet med andre mann. Det gikk heldigvis over når jeg holdt min kjære skatt i armene. Har snakket med min mor og venninner, og de sier at det også hadde det slik med 2.mann.

 

Anonymous poster hash: 353b3...6d4

[Anonym bruker]

Jepp aldri hatt det så jævlig. Fikk skikkelig angst også.

Alt forsvant da ungen var ute heldighvis.

men jeg har vært åpen om det til mine nermeste.. ville til og med at ungen skulle dø.. skammer meg over det nå. Og kunne aldri levd uten datteren min.

jeg ville bare at hun skulle bli født og at jeg skulle gi henne vekk til samboeren sånn at jeg kunne flytte.. helt sykt.

får helt vondt av å skrive det..men de 10 siste ukene var jeg glad for å være gravid og gledet meg til å treffe henne selv om jeg fikk veldig sosial angst av å være gravid..

 

det er helt normalt og verdt det til slutt.

 

 

Anonymous poster hash: 6f3ee...e9c