Gift men ansvar for barna nesten alene,flere?

[Anonym bruker]

Finnes det flere enn meg som har det slik? Mannen min jobber mye og er ikke helt trygg på babyfasen.er snill og god pappa og ektemann,men er selvstendig næringsdrivende og jobber mest ettermiddag og kveld.jeg tar nesten alt med hus og barn(er i permisjon)Når jeg jobber er vi mer likestilte med henting og middag+legging men føler alltid at j har hovedansvaret og sitter ofte alene med barna i helgene også.flere i samme situasjon eller finnes det ingen i dagens likestilte Norge(som er flott!).mannen min går aldri trilletur eller skifter bleier,men han er kjærlig og god far,skulle bare ønske jeg hadde litt frihet iblant. håper på innspill av andre i samme situasjon!

 

 

Anonymous poster hash: 407b8...fda

[Anonym bruker]

Finnes det flere enn meg som har det slik? Mannen min jobber mye og er ikke helt trygg på babyfasen.er snill og god pappa og ektemann,men er selvstendig næringsdrivende og jobber mest ettermiddag og kveld.jeg tar nesten alt med hus og barn(er i permisjon)Når jeg jobber er vi mer likestilte med henting og middag+legging men føler alltid at j har hovedansvaret og sitter ofte alene med barna i helgene også.flere i samme situasjon eller finnes det ingen i dagens likestilte Norge(som er flott!).mannen min går aldri trilletur eller skifter bleier,men han er kjærlig og god far,skulle bare ønske jeg hadde litt frihet iblant. håper på innspill av andre i samme situasjon!Anonymous poster hash: 407b8...fda

Jeg har det nesten som deg, foruten at jeg er i jobb nå. Mangelen på frihet kveler meg og forholdet sakte men sikkert. Vi har vært i terapi hvor jeg har tatt opp og forsåvidt fått forståelse der og da for hvordan jeg føler det. Der lover han at han skal begynne og prioritere oss/meg, men han gjør det ikke. Han er å selvstendig næringsdrivende, men i et såpass etablert firma at han fint kunne sluppet tøylene litt..

 

Anonymous poster hash: 2aa79...144

[Anonym bruker]

Vi deler ganske likt. Jeg har nok litt mer kontroll ift hva ungene skal ha med når til bhg og ansvar for at de har nok klær osv der, men utover det har vi ganske god fordeling:)

 

Det et bok også mulig at fra har tatt brorparten av bæsjebleiene når ungene har vært over året...

 

Anonymous poster hash: be8fc...088

[Anonym bruker]

 

Finnes det flere enn meg som har det slik? Mannen min jobber mye og er ikke helt trygg på babyfasen.er snill og god pappa og ektemann,men er selvstendig næringsdrivende og jobber mest ettermiddag og kveld.jeg tar nesten alt med hus og barn(er i permisjon)Når jeg jobber er vi mer likestilte med henting og middag+legging men føler alltid at j har hovedansvaret og sitter ofte alene med barna i helgene også.flere i samme situasjon eller finnes det ingen i dagens likestilte Norge(som er flott!).mannen min går aldri trilletur eller skifter bleier,men han er kjærlig og god far,skulle bare ønske jeg hadde litt frihet iblant. håper på innspill av andre i samme situasjon!Anonymous poster hash: 407b8...fda

Jeg har det nesten som deg, foruten at jeg er i jobb nå. Mangelen på frihet kveler meg og forholdet sakte men sikkert. Vi har vært i terapi hvor jeg har tatt opp og forsåvidt fått forståelse der og da for hvordan jeg føler det. Der lover han at han skal begynne og prioritere oss/meg, men han gjør det ikke. Han er å selvstendig næringsdrivende, men i et såpass etablert firma at han fint kunne sluppet tøylene litt..

 

Anonymous poster hash: 2aa79...144

Samme her, selvstendig næringsdrivende men ikke så veletablert. Det tærer på. Ikke er han helt tilstede når han er hjemme heller. Har sagt fra at det ikke funker for meg/ungene så nå gjør vi et siste forsøk. Føler meg ensom i forholdet og alene om å fostre opp ungene. Det så resten er egentlig å ikke ha noen å dele alt det kule med, det de lærer seg, alt det rare de sier, hverdagene rett og slett. Tror ikke vi er sammen om ti år. Prioriteringene er alt for ulike.

 

 

Anonymous poster hash: 1f345...3e0

[Anonym bruker]

 

 

Finnes det flere enn meg som har det slik? Mannen min jobber mye og er ikke helt trygg på babyfasen.er snill og god pappa og ektemann,men er selvstendig næringsdrivende og jobber mest ettermiddag og kveld.jeg tar nesten alt med hus og barn(er i permisjon)Når jeg jobber er vi mer likestilte med henting og middag+legging men føler alltid at j har hovedansvaret og sitter ofte alene med barna i helgene også.flere i samme situasjon eller finnes det ingen i dagens likestilte Norge(som er flott!).mannen min går aldri trilletur eller skifter bleier,men han er kjærlig og god far,skulle bare ønske jeg hadde litt frihet iblant. håper på innspill av andre i samme situasjon!Anonymous poster hash: 407b8...fda

Jeg har det nesten som deg, foruten at jeg er i jobb nå. Mangelen på frihet kveler meg og forholdet sakte men sikkert. Vi har vært i terapi hvor jeg har tatt opp og forsåvidt fått forståelse der og da for hvordan jeg føler det. Der lover han at han skal begynne og prioritere oss/meg, men han gjør det ikke. Han er å selvstendig næringsdrivende, men i et såpass etablert firma at han fint kunne sluppet tøylene litt..Anonymous poster hash: 2aa79...144

Samme her, selvstendig næringsdrivende men ikke så veletablert. Det tærer på. Ikke er han helt tilstede når han er hjemme heller. Har sagt fra at det ikke funker for meg/ungene så nå gjør vi et siste forsøk. Føler meg ensom i forholdet og alene om å fostre opp ungene. Det så resten er egentlig å ikke ha noen å dele alt det kule med, det de lærer seg, alt det rare de sier, hverdagene rett og slett. Tror ikke vi er sammen om ti år. Prioriteringene er alt for ulike. Anonymous poster hash: 1f345...3e0

Det er sant, det verste er å ikke ha noen å dele alt det gode med. Samt at jeg føler meg sliten og aldri har energi til å finne på noe for min egen del, de gangene det er tid. Jeg kommer til å gå før ti år er gått, men akkurat nå har jeg ikke krefter til det. Trur egentlig jeg er blitt deprimert.

Så fint at dere gir det et forsøk til, håper for din og barnas skyld at dere får det til å funke det er i allefall verdt det, at man forsøker alt man kan.

 

Anonymous poster hash: 2aa79...144

[Anonym bruker]

 

 

 

Finnes det flere enn meg som har det slik? Mannen min jobber mye og er ikke helt trygg på babyfasen.er snill og god pappa og ektemann,men er selvstendig næringsdrivende og jobber mest ettermiddag og kveld.jeg tar nesten alt med hus og barn(er i permisjon)Når jeg jobber er vi mer likestilte med henting og middag+legging men føler alltid at j har hovedansvaret og sitter ofte alene med barna i helgene også.flere i samme situasjon eller finnes det ingen i dagens likestilte Norge(som er flott!).mannen min går aldri trilletur eller skifter bleier,men han er kjærlig og god far,skulle bare ønske jeg hadde litt frihet iblant. håper på innspill av andre i samme situasjon!Anonymous poster hash: 407b8...fda

Jeg har det nesten som deg, foruten at jeg er i jobb nå. Mangelen på frihet kveler meg og forholdet sakte men sikkert. Vi har vært i terapi hvor jeg har tatt opp og forsåvidt fått forståelse der og da for hvordan jeg føler det. Der lover han at han skal begynne og prioritere oss/meg, men han gjør det ikke. Han er å selvstendig næringsdrivende, men i et såpass etablert firma at han fint kunne sluppet tøylene litt..Anonymous poster hash: 2aa79...144

Samme her, selvstendig næringsdrivende men ikke så veletablert. Det tærer på. Ikke er han helt tilstede når han er hjemme heller. Har sagt fra at det ikke funker for meg/ungene så nå gjør vi et siste forsøk. Føler meg ensom i forholdet og alene om å fostre opp ungene. Det så resten er egentlig å ikke ha noen å dele alt det kule med, det de lærer seg, alt det rare de sier, hverdagene rett og slett. Tror ikke vi er sammen om ti år. Prioriteringene er alt for ulike. Anonymous poster hash: 1f345...3e0

Det er sant, det verste er å ikke ha noen å dele alt det gode med. Samt at jeg føler meg sliten og aldri har energi til å finne på noe for min egen del, de gangene det er tid. Jeg kommer til å gå før ti år er gått, men akkurat nå har jeg ikke krefter til det. Trur egentlig jeg er blitt deprimert.

Så fint at dere gir det et forsøk til, håper for din og barnas skyld at dere får det til å funke det er i allefall verdt det, at man forsøker alt man kan.

 

Anonymous poster hash: 2aa79...144

Æsj ja, det er slitsomt. Gjør et siste forsøk fordi han trygler om det og hevder han har "sett lyset". Jeg tror det går en stund, så blir det som det var. Men skylder ungene å gi alt, så får vi heller se hvordan det går. Klem til deg. Håper du/dere får det bedre etter hvert.

 

 

Anonymous poster hash: 1f345...3e0

[Anonym bruker]

Har det også slik. Selvstendig næringsdrivende mann som har jobbet vanvittig mye. En kan vel si at bedriften er veletablert nå, og han har ansatt en som kan gjøre en del av hans jobb. Så en periode var han faktisk mer hjemme. Men så har han begynnt med nye prosjekter, så nå ser jeg like lite til han igjen. Heldigvis er barna så store nå at de kan være alene hjemme noen timer eller en kveld, utstyrt med telefon selvfølgelig. Så jeg er i ferd med å få tilbake noe av friheten. Og økonomisk kan jeg ikke klage, selv om jeg bare jobber 50%, så tross alt syns jeg at jeg har det veldig bra! Veldig mye enklere nå enn i småbarnsperioden 👍

 

Anonymous poster hash: 2ef9e...f25

[Anonym bruker]

Finnes det flere enn meg som har det slik? Mannen min jobber mye og er ikke helt trygg på babyfasen.er snill og god pappa og ektemann,men er selvstendig næringsdrivende og jobber mest ettermiddag og kveld.jeg tar nesten alt med hus og barn(er i permisjon)Når jeg jobber er vi mer likestilte med henting og middag+legging men føler alltid at j har hovedansvaret og sitter ofte alene med barna i helgene også.flere i samme situasjon eller finnes det ingen i dagens likestilte Norge(som er flott!).mannen min går aldri trilletur eller skifter bleier,men han er kjærlig og god far,skulle bare ønske jeg hadde litt frihet iblant. håper på innspill av andre i samme situasjon!

 

 

Anonymous poster hash: 407b8...fda

Det var kanskje ikke det du spurte etter, men jeg har det ikke sånn. Grunnen til at jeg svarer for det er fordi mannen min også er selvstendig næringsdrivende, og jeg hører så ofte at pappaer som driver selvstendig ikke kan være tilstede for familien sin slik pappaer i fast jobb kan. Men etter min mening er det bare en dårlig unnskyldning. Mannen min tok ut 42 uker pappaperm spredt ut over halvannet år, til tross for nyoppstartet firma. Det har gått helt fint (firma har til og med vokst).

 

Det var kanskje ikke min historie du var ute etter, men jeg tenkte jeg kunne dele den likevel. Så blir du kanskje inspirert til å kreve litt mer av mannen din på hjemmebane, hvis det er det du ønsker deg

 

Anonymous poster hash: 7c2bd...33e

[Anonym bruker]

Er samme her. Pappan er selvstendig næringsdrivende.

Er dritt lei egentlig! Er alltid en selvfølge at han kan dra som han vil uten å spørre om det passer, enten det er jobbreise eller andre ting.

Om han får en forespørsel ang jobb, dropper han enkelt evt planer vi har. Har pratet sammen flere ganger, og han lover gang på gang at NÅ, nå skal familien prioriteres litt mer. Men det skjer aldri. Så jeg venter egentlig bare på en god nok grunn til å forlate han. Grensen min er forsåvidt trukket meget langt, men vil jo helst få ting til å fungere pga barna...

 

Anonymous poster hash: c6549...333

[Anonym bruker]

Her jobber jeg, men ikke mannen (han har vært arbeidsledig i snart 1 år). Jeg har et barn fra før og vi har to sammen. Barnet jeg har fra før er det kun jeg som følger opp på lekser, treninger, kjøring til kompiser osv. De to felles faller også for det meste på meg. Sammen med husarbeidet. Venter bare til minste blir skolebarn, så flytter jeg ut, for slik tilværelse gidder jeg ikke.

Anonymous poster hash: b7e58...429

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg det og. Mannen er selvstendig næringsdrivende, noe som går veldig bra, så det er jo endel positivt med det. Men stadig nye prosjekter på gang og familielivet fikk mindre oppmerksomhet. Etter førstemann var jeg på nippet til å gå fra han, for jeg ønsket ikke et slikt liv. Han brydde seg ikke så mye om babyen virket det som, og satte jobben foran alt. Etter grundige samtaler løsnet det litt hos han, og når barnet vokste til tok han større og større del i ansvaret. Nå har vi to barn, mannen har redusert arbeidstiden betraktelig og jobber kanskje 50 % ( heldigvis går det veldig bra). Han tar seg av større del av arbeidet med barna og følger opp, henter og leverer i barnehage, står opp om natten ved sykdom, alltid den som t at morgenstellet, lar meg prioritere min jobb, ordner middag og leker masse. Det er han som har oversikt over hyllene i barnehage og skole, han som drar på foreldremøter og er mest engasjert. Tar stadig vekk med begge to på aktiviteter, badeland, sykkeltur Osv. Babytiden var veldig tøff for han har jeg innsett, han var utrygg og søkte seg mot det han mestret, jobben. Nå er jeg så glad jeg ble og jobbet med forholdet, han er verdens beste pappa og mann.

 

Anonymous poster hash: 2ae7a...4ef

[Anonym bruker]

Dette er litt slik at man ligger som man reder. Du aksepterer unnasluntring og han sluntrer unna. Her jobber far mye, men jeg aksepterer ikke at han ikke deltar helhjerta når han er hjemme.

 

Anonymous poster hash: 44b73...3d3

[Anonym bruker]

Min mann er ikke selvstendig næringsdrivende, men vanlig ansatt.  Likevel HADDE vi problemer med at faktisk ALT var mitt ansvar, han "hjalp til" når han følte for det.  

 

Nå har vi det annerledes, jeg tar litt mer ansvar enn ham, han har akseptert at hvis jeg delegerer oppgaver til ham skal det gjennomføres.  

 

Jeg gjorde det klart for ham at jeg ikke aksepterte at jeg skulle ta meg av to barn + en voksen drittunge, og det sank til slutt inn.  Vi har fremdeles ikke et perfekt forhold, men ting går bedre.  

 

Vi har blitt enige om arbeidsfordeling, f.eks. vasker jeg klær og han tar oppvasken.  Vi har blitt enige om å snakke mer sammen, også om praktiske oppgaver, f.eks. "hvis du henter på skolen og setter i gang middag, så skal jeg kjøre til ungene til trening osv".  Da sørger vi for at vi faktisk får gjort alt som må gjøres, samtidig som at jeg ikke lenger sitter med følelsen av at alle oppgaver er mitt ansvar.  

Anonymous poster hash: a1590...6b2

[Elsker livet]

Jeg er hjemmeværende og har ansvar for husarbeid, barna, innkjøp, matlaging og organisering. Mannen jobber mye, men er hjemme noen timer om ettermiddagen, om kvelden er han som oftest ute og jobber på gården. Han er flink til å ta seg av barna de timene han er hjemme, han tar også mesteparten av kveldsstellet og legging. Han kan fint være hjemme med barna alene, og tar både bleier, lager mat og rydder når jeg ikke er hjemme. Han bringer og hentetr også når han har anledning. Vi er ikke likestilte, men likeverdige, så begges behov og ønsker er like viktige. Vi har valgt å fordele det slik, og han tar den tyngste børen uten tvil. Jeg er også mye alene når han jobber, men jeg får være sosial så mye som jeg ønsker allikevel. Minst en gang i uka besøker jeg venninner når barna er i seng.

 

Det jeg tror som gjør at noen føler det blir urettferdig er at det oppleves som en egotrip fra mannens side, og ofte er det nok det også. Da er det på tide å ta tak i det. Man må føle at man er likeverdige.

[Anonym bruker]

Takk for mange fine innspill her! Ser jo at det sikkert blir lettere når småbarnsfasen er over og barna blir mer selvstendige.mannen min gjør som regel det jeg ber han om så jeg tror jeg må bli flinkere til å delegere.eks "jeg henter,du lager middag" eller "søndag skal vi på tur i skogen".eller hva med "lørdag skal jeg i jentelunsj" he he! Tror hvis jeg delegerer med smil og humor er det lettere å nå inn,lettere å ikke bare være masekone...Noen med flere tips? Det er uaktuelt å gå,vi har det veldig bra ellers skulle bare ønske det var litt bedre fordeling og litt mer automatikk! Flere tips?hilsen jeg som startet tråden.

 

Anonymous poster hash: 407b8...fda