Stedatter på 7år som nekter å sove alene!

[Anonym bruker]

Jeg og min mann er i en ganske desperat situasjon og trenger tips/gode forslag.

Min mann sin datter på 7år nekter å sove alene på sitt eget soverom når hun er hos oss. Hun ønsker allermest å sove med sin far og synes det er urettferdig at hun må sove på sitt eget rom. Hun har et søsken på 4 år som også har sitt eget rom, og synes vi er ganske grusomme mot de som tvinger de til å ha hvert sitt soverom.

 

Saken er den at 4 åringen elsker sitt eget soverom og når vi spør om de skal dele, kommer det et stort NEI! 4 åringen blir ganske enkelt herset med av 7 åringen og setter veldig stor pris på å sove alene og få muligheten til alene tid når de er hos oss.

 

Hos moren deler de to søskene rom, legger often den yngste på sitt rom, for så å bære inn på samme rom når begge har sovnet, men det kan virke som om det er om å gjøre å "snike" seg først inn til moren hver kveld/natt (hun er alene). 7 åringen forteller at moren ikke vil sove alene og derfor går å henter barna om natten, noe jeg ikke helt kan forstå er sant.

 

Da vi grusome tvinger henne til å sove på eget rom skjer følgende ca hver kveld, (det har intensivert seg siden i sommer). Ca kl 12 våkner 7 åringen og skriker, brøler pappa.. pappa... helt til noen av oss kommer inn til henne. Hun vekker naturligvis søsken hver natt med dette opplegget..

Hun er sta som et fjell og har en vilje av stål. Hun er fast bestemt på at hun skal sove med faren. Så vi prøver og roe henne, forteller at vi er gla i henne osv. men hun må sove på eget rom. Hun roer seg og ca 30 min senere er det påan igjen.. Dette holder hun på med hele natten/ eller til vi tilslutt i 4 tiden gir opp og sniker henne inn til 4 åringen eller med forhandlinger om ting får henne til å sove alene.

For min og faren sin del er det uaktuelt å ha henne sovende i sengen våres, vi har et lite soverom på 8 kvm, der det såvidt er presset inn en dobbelt seng og seng til våres felles baby. 7 åringen er som barn flest urolig når hun sover og ligger stort sett bare og spinner i sengen våres (de få gangen vi har latt henne sove hos oss (når hun var 5 til 6 år) har ingen andre fått sove om natten.

Ble vist veldig langt dette innlegget

 

MEN HVA GJØR VI?
1) tvinger vi søsken på 4 år til å dele rom? (4 åringen trenger MYE søvn for å være glad og blid og får dette ikke når de sover på samme rom)

2) skal vi ha fast at min mann sover i hennes seng og hun sammen med meg og baby? (da får ikke jeg sove og min mann får vondt i ryggen av barnesengen hennes)
 

Anonymous poster hash: 88e6e...841

[Anonym bruker]

Her synes jeg dere bør skjære gjennom. Hun er ikke mørkeredd, men ønsker å markere. I vårt tilfelle (meg og eksen) endte med at datteren hans sov med faren helt til hun ble 15. Det synes jeg er ganske perverst egentlig, når man så å si er kjønnsmoden. Da bør man ikke sove naken sammen med faren sin. Her lot vi det gå alt for langt, jeg måtte (som høygravid med bekkenløsning) sove i en barneseng som ikke var tilpasset vekten min, slik at stedatter og far kunne sove sammen, med den konsekvens at jeg vil plages med bekkenet hele livet.

 

Fortell henne at i deres hus så sover barna på hvert sitt rom, med mindre det er noe ekstraordinært (sykdom osv). Og hold dere til det. At det blir noen våkenetter må dere regne med, men til slutt går det seg til.

Anonymous poster hash: 52442...164

[Anonym bruker]

Ikke gi etter.

De må bare venne seg til at det er forskjellige regler hos mor og far.

Hun er 7 år. Så lenge hun føler seg trygg, ble hun sove på eget rom. Ev med søsken

 

Anonymous poster hash: 407b7...397

[Anonym bruker]

Stakkars deg

 

Anonymous poster hash: d771d...459

[ostepop123]

Men - får ikke 4-åringen nok søvn når de sover på samme rom fra kvelden av heller? Hun herser vel ikke med 4-åringen i søvne? Og legger seg sannsynligvis senere?

 

Jeg synes du virker stivbeint og lite empatisk (selvom jeg skjønner at du er frustrert). Du bruker ord som "snike", "brøle" og "sta som et fjell" for å beskrive henne og hennes atferd. Det er tross alt et relativt lite barn vi snakker om her, som både har fått nye halv- og stesøsken, og som bruker tid på å tilpasse seg fra det ene til det andre. Hennes ønske er åpenbart nærhet i en eller annen form. Du beskriver ikke hverken frekkheter eller usosial atferd ellers. Kan du ikke være åpen for å se på andre løsninger?

 

Kan hun ikke ha sitt eget rom på dagtid, men sove på 4-åringens rom for en periode, for eksempel?

[Anonym bruker]

Min datter på 7 år kommer av og til om natten fordi hun blir redd.  Vi snakker med henne på dagtid, om at store jenter sover på eget rom.  Likevel blir hun av og til redd, av og til har hun nok bare lyst på kos.  

 

1) Stedatterens foreldre må snakke sammen, bli enig om legge-rutiner for barnet. 

2) Hun er 7 år.  7-åringer bør sove i egen seng, men 7-åringer blir redde.  Hva med at far f.eks. har en ekstra lang kosestund med henne hver kveld?  Kan det hjelpe?  Eller at dere legger en madrass på gulvet hos dere som hun kan legge seg på hvis hun blir redd.     

Anonymous poster hash: 0ece6...883

[mylittlecat]

Kanskje dere bør åpne for det faktisk er en mulighet for at hun er redd eller utilpass når hun er hos dere? Slik du beskriver henne, synes jeg ikke vitner om en unge som bare er vrang. Når hun i tillegg er vant til å sove med søsken, kan man ikke forvente at hun skal snu på flisa når hun kommer til dere, og føle seg trygg på å sover alene på eget rom. Hun er tross alt bare syv år!

[Anonym bruker]

Regner med det er litt sjalusi inne i bildet her også, det er ikke lett å være barn i disse dine-mine-våre familier og hun er i en alder hvor det skjer mye i hodet på dem.

 

Har en jente på 7 år selv, som jeg skrev et innlegg om her for et par uker siden. Da var jeg helt frustrert over hennes plutselige separasjonsangst. Der er det flere som forteller at det er vanlig at barna har en del rare reaksjoner når kropp og sinn er så i forandring. Din jente må i tillegg forholde seg til to hjem, forskjellige regler osv....

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144171410-jente-7-%C3%A5r-som-plutselig-har-f%C3%A5tt-separasjonsangst-er-det-vanlig/#entry146694178

 

Jeg mener ikke at dere skal la henne ta over kontroll og styring av familien, men kanskje være litt storsinnet og innse at hun roper ut en frustrasjon over at hun trenger å bli sett, trenger bekreftelse og kjærlighet. Sier ikke at hun ikke får det, men kanskje trenger hun litt ekstra mye akkurat nå.

 

Snakk med henne, spør hva hun trenger og hvorfor. Jobb med å få henne til å sette ord på det, og forklar hvorfor og hvorfor ikke dere kan eller ikke kan imøte alle hennes ønsker. Det er de voksne som vet best og bestemmer, men barna skal bli hørt og sett de også. Kanskje hun en periode trenger en ekstra lang kosestund med pappa på sengekanten som noen andre her forslo, kan dere kanskje tilby henne det mot at hun ikke lager bråk om natta. Pappa ligger litt ved siden av deg i sengen om kvelden og leser litt for deg og koser litt, også må hun la pappa sove om natta?

Anonymous poster hash: 7da80...f56

[Anonym bruker]

Hvor ofte er hun hos dere?

Det har mye å si for hvorfor hun reagerer slik.

 

 

 

Anonymous poster hash: b7e74...96d

[MrsMilla]

Min anbefaling er å skjære skikkelig igjennom og ikke la dette være opp til diskusjon engang.

 

Hun er sju, altså temmelig stor, og har null vondt av å sove på eget rom. Høres ut som at fireåringen også både trenger og har veldig lyst til å ha eget rom, så det er en god ide om dere faktisk har plassen.

 

Tror ikke det er en god ide å skulle "overtale henne" og forklare henne situasjonen slik at hun skal " gå med på dette" - høres ut som det bare blir mas for dere alle da hun ikke har respondert på dette tidligere.

 

Dere får vel bare bestemme dere, og gi henne beskjed om at fra nå av så sover hun på eget rom. Basta. Om hun hyler og skriker, får dere sørge for at hun gjør det på eget rom slik at ikke de andre våkner. Om hun får god respons på hylinga, slik at hun da får viljen sin, så går dette rett vest.

 

Vær strenge, klare og si at det bare er sånn nå. Og hold ut - ikke gi etter en eneste gang, da har dere det gående...

 

Samtidig kan det være en god ide å gi henne mye oppmerksomhet på dagtid om dette er et rop om oppmerksomhet? Men pass på sånn at det ikke blir slik at fireåringen får mindre tid og oppmerksomhet nettopp fordi han/hun ikke krever så mye, mens søsteren får mer fordi hun hyler. Vanskelig, men fullt mulig.

Endret 23. oktober 2014 av MrsMilla

[Anonym bruker]

Vår 5 åring kommer ofte inn på rommet vårt, eller at mannen legger seg på rommet sammen med han. Vi syns det er koselig. det har nok noe med trygghet å gjøre. Vi nyter det vi. Plutselig en dag vil de ikke mere. 

 

Jeg ser ikke problemet. Jeg ville latt 7 åringen fått sove sammen med dere, eller at far legger seg hos henne. 

 

Jeg syns samfunnet er blitt så kaldt. Ungene skal slutte med smokk når de er 1 år, bort med den kos og tryggheten. Så skal ungene ligge på eget soverom og hvis barnet har lyst på nærhet, omsorg og kos, så blir det skyvd ut igjen. 

 

 

Hva er greia? Hvorfor kan de ikke få den tryggheten hvis behov. Barn slutter med et i en viss alder. 

Både jeg og mine søsken gjorde det også.. Vi sluttet når det var naturlig. Men jeg har bare gode minner fra det. 

 

 

Nyt, kos og slutt og være så prippen!!!

Anonymous poster hash: 789de...21e

[K&K <3]

HI her.
 

Mulig jeg burde skrevet det, men dette er ikke en ny situasjon. Dette har pågått siden moren og faren flyttet fra hverandre når hun var 2 år. Moren lar henne sove i sin seng, mens hos faren ønsker han at hun skal sove alene. I begynnelsen fulgte han henne tilbake til hennes rom, ørten ganger hver natt. Nå ligger hun bare og skriker.

Hun er ellers en meget intelegent, modig og rett og slett tøff unge. Men om natten, sier hun at hun er redd. Når jeg spør, er hun ikke mørkredd, men redd for vind (vi bor med kysten). Men for meg virker det mest som om hun synes det er urettferdig at jeg og faren og nå baby sover sammen, mens hun MÅ sove alene. Og har bare bestemt seg for at hun skal sove med faren. Noe som ikke har vært invilget på flere år.

Jeg trur selv hun har en søvnforstyrelse der hun hver natt våkner kl 12, hos moren sniker hun seg inn der. Pleier å vekke 4 åringen for å få følge inn ditt., Moren lar de begge sove hos seg. Men hos oss så holder hun ett leven uten like.

 

Jeg er veldig glad i 7 åringen og behandler henne absolutt som min egen datter. Ingen tvil, jeg lar henne sitte på fanget mitt, gir henne klemmer, gaver, oppmerksomhet. Når vi har barna til mannen min, jobber jeg aldri overtid, men bruker tid på å være sammen med de. Det samme gjør faren. Er jeg ikke tilsted spør begge barna etter meg. De får naturligvis egentid med faren også.

Men jeg orker bare ikke tanken på å sove sammen med 2 barn, det er ikke plass til 4 stk i sengen. Vi har heller ikke plass til ekstra madrass, er såvidt vi har plass til baby seng. Og når baby skal sove på eget rom, er det bare ikke aktuelt å bytte ut baby med en 7 åring!

7 åring ser kun seg selv, hun bryr seg ikke om at 4 åring sover alene, det er ikke urettferdig.
Jeg er bare lei av de samme diskusjonene hver natt, der vi må forklare at det ikke er urettferdig at jeg og faren sover sammen.

[Anonym bruker]

 

Vår 5 åring kommer ofte inn på rommet vårt, eller at mannen legger seg på rommet sammen med han. Vi syns det er koselig. det har nok noe med trygghet å gjøre. Vi nyter det vi. Plutselig en dag vil de ikke mere. 

 

Jeg ser ikke problemet. Jeg ville latt 7 åringen fått sove sammen med dere, eller at far legger seg hos henne. 

 

Jeg syns samfunnet er blitt så kaldt. Ungene skal slutte med smokk når de er 1 år, bort med den kos og tryggheten. Så skal ungene ligge på eget soverom og hvis barnet har lyst på nærhet, omsorg og kos, så blir det skyvd ut igjen. 

 

 

Hva er greia? Hvorfor kan de ikke få den tryggheten hvis behov. Barn slutter med et i en viss alder. 

Både jeg og mine søsken gjorde det også.. Vi sluttet når det var naturlig. Men jeg har bare gode minner fra det. 

 

 

Nyt, kos og slutt og være så prippen!!!

 

Anonymous poster hash: 789de...21e

 

 

 

HI skriver jo at syvåringen er så urolig at ingen andre i senga får sove. Skal HI gå uten søvn?

 

Anonymous poster hash: 52442...164

[Anonym bruker]

Hmm  det kan være at hun er redd for å sove alene,  Er det ingen mulighet for dere kan sette en seng inn på rommet hennes  så pappan kan sove der inne sammen henne?

 

Du skriver at  pappaen får vondt i ryggen i hennes seg  hennes seng, kjøp  en  madrass som  han kan sove på.

 

Rommet hun sover på hos dere er det hennes rom? Eller et det et gjesterom? Jeg mener det er viktig at hun vet at dette er hennes rom.

 

Jeg er sikkert veldig sær og vannesklig på omerådet når det gjelder søvn. Ikke alle barn er skapt for å sove alene i en seng på et rom langt borte fra mamma eller pappa. noen barn trenger nærhet og omsorg på natten.  

Jeg mener at her må barnas behov gå først, selv om det betyr mindre sex og nærhet for dere som par. 

 

 

Jeg har selv to barn den ene  har ikke noe problem med å sove alene og på eget rom men ded andre sover ikke en hel natt på eget rom.  I perioder sier hun at jeg vil sove i storesengen sammen dere da får hun det så går det noen dager så legge hun seg i egen seng sover der halve natten for så og komme inn til oss.

Jeg tvinger ikke  et lite barn inn i egen seg midt på natten for å ligge der alene. Vi vet ikke grunnen til at de oppsøker kontakt på natten. Hvorfor er behovet  for kos, trygghet, og varme anderledes på natten  enn om dagen. Aviser du et barn som trenger trøst, kos, nærhet på dagen? Hvorfor gjøre det på natten?

 

Søvn er viktig.

Hvordan kan vi forvente at barna kan yte 100% når  de ikke sover godt?

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1070a...2ec

[Anonym bruker]

 

Hmm  det kan være at hun er redd for å sove alene,  Er det ingen mulighet for dere kan sette en seng inn på rommet hennes  så pappan kan sove der inne sammen henne?

 

Du skriver at  pappaen får vondt i ryggen i hennes seg  hennes seng, kjøp  en  madrass som  han kan sove på.

 

Rommet hun sover på hos dere er det hennes rom? Eller et det et gjesterom? Jeg mener det er viktig at hun vet at dette er hennes rom.

 

Jeg er sikkert veldig sær og vannesklig på omerådet når det gjelder søvn. Ikke alle barn er skapt for å sove alene i en seng på et rom langt borte fra mamma eller pappa. noen barn trenger nærhet og omsorg på natten.  

Jeg mener at her må barnas behov gå først, selv om det betyr mindre sex og nærhet for dere som par. 

 

 

Jeg har selv to barn den ene  har ikke noe problem med å sove alene og på eget rom men ded andre sover ikke en hel natt på eget rom.  I perioder sier hun at jeg vil sove i storesengen sammen dere da får hun det så går det noen dager så legge hun seg i egen seng sover der halve natten for så og komme inn til oss.

Jeg tvinger ikke  et lite barn inn i egen seg midt på natten for å ligge der alene. Vi vet ikke grunnen til at de oppsøker kontakt på natten. Hvorfor er behovet  for kos, trygghet, og varme anderledes på natten  enn om dagen. Aviser du et barn som trenger trøst, kos, nærhet på dagen? Hvorfor gjøre det på natten?

 

Søvn er viktig.

Hvordan kan vi forvente at barna kan yte 100% når  de ikke sover godt?

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1070a...2ec

 

 

 

Du skriver selv at søvn er viktig, HI sier at de er våkne hele natta hvis syvåringen sover i senga deres, fordi hun vrir seg hele tiden. Er søvn kun viktig for stedatter, mens HI skal fungere uten søvn døgnet rundt med baby, på jobb, med stebarna, hus og hjem? Så vidt jeg ser har HI ikke nevnt nærhet eller sex med et eneste ord.

 

Anonymous poster hash: 52442...164

[Anonym bruker]

Jeg tenker følgende:

 

1. 4-åringen må få ha sitt rom i fred, uten å dele og få sove der alene. Det at søsteren er sjalu/redd osv kan IKKE gå ut over h*n!

2. Jeg ville NEKTET 7-åringen å komme opp i sengen, og satt foten KRAFTIG ned på brøling midt på nattestid. Men jeg ville tatt imot henne om hun kom fordi hun trengte meg. Altså, madrass på gulvet på deres rom evt komme inn og bli fulgt inn med kos på sengen av far om/når hun våkner.

 

Det var kortsiktig. Så over til hvordan få dette til å bli en permanent løsning. Her MÅ far og mor snakke sammen, og bli enige. Om mor bruker barna som sengekamerater fordi hun er ensom eller redd er dette en SÆRDELES dårlig løsning når jenta så fortsetter å kreve en sengevenn hos dere, og mor bør absolutt forstå at hun gjør sin egen unge en gigantisk bjørnetjeneste her. I tillegg ville jeg nok forsøkt å gi far og datter litt mer egentid. Kanskje hun trenger å bli sett mer i hverdagen, og at omveltningen til å bli storesøster for andre gang er litt stor for henne? vind-frykten er nok kun et påskudd hun bruker...men det kan være noe annet som plager henne?

 

Forøvrig, til deg som mener HI beskriver jenta i harde ordlag, jeg ville sagt akkurat det samme om min unge. Han bedrev på samme viste til han var 8, sjalu på at faren og jeg delte rom mens han måte sove alene. Noe mer maipulativt som han på den alderen skal man lete lenge etter. Han kunne sitte i underetasjen på nederste trappetrinn og hulke til han brakk seg fordi han var så sint.....og deretter prøve å krype usett inn på vårt soverom etter vi var sovnet. Og vi prøvde ALT, klistremerker, samtaler, følge ned hver natt, la-det-gå-over-av-seg-selv, men når ungen begynner i 2-3 klasse på skolen er de ALT for store til å kreve sove i ektesengen på daglig basis altså. Vårt samliv var ikke-eksisterende, vi tok tak i problemet alt for sent!

 

Lykke til HI

 

Anonymous poster hash: e6e62...c59

[Luksusdyret]

 

Jeg tenker følgende:

 

1. 4-åringen må få ha sitt rom i fred, uten å dele og få sove der alene. Det at søsteren er sjalu/redd osv kan IKKE gå ut over h*n!

2. Jeg ville NEKTET 7-åringen å komme opp i sengen, og satt foten KRAFTIG ned på brøling midt på nattestid. Men jeg ville tatt imot henne om hun kom fordi hun trengte meg. Altså, madrass på gulvet på deres rom evt komme inn og bli fulgt inn med kos på sengen av far om/når hun våkner.

 

Det var kortsiktig. Så over til hvordan få dette til å bli en permanent løsning. Her MÅ far og mor snakke sammen, og bli enige. Om mor bruker barna som sengekamerater fordi hun er ensom eller redd er dette en SÆRDELES dårlig løsning når jenta så fortsetter å kreve en sengevenn hos dere, og mor bør absolutt forstå at hun gjør sin egen unge en gigantisk bjørnetjeneste her. I tillegg ville jeg nok forsøkt å gi far og datter litt mer egentid. Kanskje hun trenger å bli sett mer i hverdagen, og at omveltningen til å bli storesøster for andre gang er litt stor for henne? vind-frykten er nok kun et påskudd hun bruker...men det kan være noe annet som plager henne?

 

Forøvrig, til deg som mener HI beskriver jenta i harde ordlag, jeg ville sagt akkurat det samme om min unge. Han bedrev på samme viste til han var 8, sjalu på at faren og jeg delte rom mens han måte sove alene. Noe mer maipulativt som han på den alderen skal man lete lenge etter. Han kunne sitte i underetasjen på nederste trappetrinn og hulke til han brakk seg fordi han var så sint.....og deretter prøve å krype usett inn på vårt soverom etter vi var sovnet. Og vi prøvde ALT, klistremerker, samtaler, følge ned hver natt, la-det-gå-over-av-seg-selv, men når ungen begynner i 2-3 klasse på skolen er de ALT for store til å kreve sove i ektesengen på daglig basis altså. Vårt samliv var ikke-eksisterende, vi tok tak i problemet alt for sent!

 

Lykke til HI

 

 

Anonymous poster hash: e6e62...c59

 

 

 

Hehe, ja, det er lov å reagere på at egne barn trasser, men ikke at stebarna trasser - de er engler uten vinger per definisjon, uansett hvilken drittoppførsel de har. Kjent tendens her på DiB. Er for øvrig enig i innlegget - stebarn eller ikke, man gjør barnet stor bjørnetjeneste ved å la barnet få viljen sin gjennom hyling og stygt oppførsel. Det er ikke noe som vil gagne barnet videre i livet, når hun oppdager at det ikke fungerer slik utenfor husets fire vegger.

[mamma_bergen]

Om hun er vant til å sove med mor, og har vært slik "alltid", er det vel en grunn til at hun er slik? Hun er kanskje redd for å sove alene i og med at hun faktisk ikke er vant til det?

 

Min sover greit alene, men hun må ha døren litt åpen. Tidligere måtte hun ha lys på også, men det har vi klart å slutte med.

 

Det jeg tenker er at om hun virkelig er redd, så bør det tas hensyn til. Ikke vet jeg hva som er løsningen hos dere, men kjefting og nekting høres ikke riktig ut..

[Anonym bruker]

Men - får ikke 4-åringen nok søvn når de sover på samme rom fra kvelden av heller? Hun herser vel ikke med 4-åringen i søvne? Og legger seg sannsynligvis senere?

 

Jeg synes du virker stivbeint og lite empatisk (selvom jeg skjønner at du er frustrert). Du bruker ord som "snike", "brøle" og "sta som et fjell" for å beskrive henne og hennes atferd. Det er tross alt et relativt lite barn vi snakker om her, som både har fått nye halv- og stesøsken, og som bruker tid på å tilpasse seg fra det ene til det andre. Hennes ønske er åpenbart nærhet i en eller annen form. Du beskriver ikke hverken frekkheter eller usosial atferd ellers. Kan du ikke være åpen for å se på andre løsninger?

 

Kan hun ikke ha sitt eget rom på dagtid, men sove på 4-åringens rom for en periode, for eksempel?

Når hun og 4 åringen sover på samme rom, vekker hun 4 åringen når hun skal legge seg. Ligger og kaster bamser og ting på 4 åringen til 4 åringen våkner, vi har prøvd og sitte hos de, men blir bare tull og ingen som sovner før kl 22. Som er naturligvis alt for seint for både 4 åring og 7 åring som skal opp kl 6:30.

 

Jeg ser bare ikke at vi kan gi henne denne nærheten hele døgnet gjennom, både jeg og faren har behov for å sove om natten, ikke å ligge og kose med henne.

 

Hadde dette vært engangstilfeller, at hun engang i blant ble redd, seff. skulle hun fått trøst og kos. MEN HVER NATT?? er det mulig å bli redd hver natt kl 12??

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 88e6e...841

[Luksusdyret]

 

Men - får ikke 4-åringen nok søvn når de sover på samme rom fra kvelden av heller? Hun herser vel ikke med 4-åringen i søvne? Og legger seg sannsynligvis senere?

 

Jeg synes du virker stivbeint og lite empatisk (selvom jeg skjønner at du er frustrert). Du bruker ord som "snike", "brøle" og "sta som et fjell" for å beskrive henne og hennes atferd. Det er tross alt et relativt lite barn vi snakker om her, som både har fått nye halv- og stesøsken, og som bruker tid på å tilpasse seg fra det ene til det andre. Hennes ønske er åpenbart nærhet i en eller annen form. Du beskriver ikke hverken frekkheter eller usosial atferd ellers. Kan du ikke være åpen for å se på andre løsninger?

 

Kan hun ikke ha sitt eget rom på dagtid, men sove på 4-åringens rom for en periode, for eksempel?

Når hun og 4 åringen sover på samme rom, vekker hun 4 åringen når hun skal legge seg. Ligger og kaster bamser og ting på 4 åringen til 4 åringen våkner, vi har prøvd og sitte hos de, men blir bare tull og ingen som sovner før kl 22. Som er naturligvis alt for seint for både 4 åring og 7 åring som skal opp kl 6:30.

 

Jeg ser bare ikke at vi kan gi henne denne nærheten hele døgnet gjennom, både jeg og faren har behov for å sove om natten, ikke å ligge og kose med henne.

 

Hadde dette vært engangstilfeller, at hun engang i blant ble redd, seff. skulle hun fått trøst og kos. MEN HVER NATT?? er det mulig å bli redd hver natt kl 12??

 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 88e6e...841

 

 

 

Det er jo uholdbar tilværelse både for småsøsken som blir vekket og dere som ikke får sove. Nå synes jeg faktisk at hun er bare slem, som vekker lillesøster/bror hver natt med vilje. Det er ikke slik man skal få lov til å behandle småsøsken. Det virker som jenta er følelseskald og bryr seg kun om seg selv, ikke en gang om småsøsknene sine som hun frarøver søvnen ved å vekke dem kl 12 hver natt. Her må man sette foten ned, før det utvikler seg videre og blir helt ulevelig for alle parter.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tenker følgende:

 

1. 4-åringen må få ha sitt rom i fred, uten å dele og få sove der alene. Det at søsteren er sjalu/redd osv kan IKKE gå ut over h*n!

2. Jeg ville NEKTET 7-åringen å komme opp i sengen, og satt foten KRAFTIG ned på brøling midt på nattestid. Men jeg ville tatt imot henne om hun kom fordi hun trengte meg. Altså, madrass på gulvet på deres rom evt komme inn og bli fulgt inn med kos på sengen av far om/når hun våkner.

 

Det var kortsiktig. Så over til hvordan få dette til å bli en permanent løsning. Her MÅ far og mor snakke sammen, og bli enige. Om mor bruker barna som sengekamerater fordi hun er ensom eller redd er dette en SÆRDELES dårlig løsning når jenta så fortsetter å kreve en sengevenn hos dere, og mor bør absolutt forstå at hun gjør sin egen unge en gigantisk bjørnetjeneste her. I tillegg ville jeg nok forsøkt å gi far og datter litt mer egentid. Kanskje hun trenger å bli sett mer i hverdagen, og at omveltningen til å bli storesøster for andre gang er litt stor for henne? vind-frykten er nok kun et påskudd hun bruker...men det kan være noe annet som plager henne?

 

Forøvrig, til deg som mener HI beskriver jenta i harde ordlag, jeg ville sagt akkurat det samme om min unge. Han bedrev på samme viste til han var 8, sjalu på at faren og jeg delte rom mens han måte sove alene. Noe mer maipulativt som han på den alderen skal man lete lenge etter. Han kunne sitte i underetasjen på nederste trappetrinn og hulke til han brakk seg fordi han var så sint.....og deretter prøve å krype usett inn på vårt soverom etter vi var sovnet. Og vi prøvde ALT, klistremerker, samtaler, følge ned hver natt, la-det-gå-over-av-seg-selv, men når ungen begynner i 2-3 klasse på skolen er de ALT for store til å kreve sove i ektesengen på daglig basis altså. Vårt samliv var ikke-eksisterende, vi tok tak i problemet alt for sent!

 

Lykke til HI

 

 

Anonymous poster hash: e6e62...c59

 

 

Hehe, ja, det er lov å reagere på at egne barn trasser, men ikke at stebarna trasser - de er engler uten vinger per definisjon, uansett hvilken drittoppførsel de har. Kjent tendens her på DiB. Er for øvrig enig i innlegget - stebarn eller ikke, man gjør barnet stor bjørnetjeneste ved å la barnet få viljen sin gjennom hyling og stygt oppførsel. Det er ikke noe som vil gagne barnet videre i livet, når hun oppdager at det ikke fungerer slik utenfor husets fire vegger.

Å være redd om natta trenger vel ikke være drittoppførsel. Men tenker det hadde vært greit med samme rutine hos dere og hos mor. Hva rutinene skal gå ut på er en egen sak.

 

 

 

Anonymous poster hash: d771d...459

[Anonym bruker]

Litt usikker her, hvem sitt barn er 4-åringen? Siden du nevner at de har samme mor, men også at de flyttet fra hverandre når eldstejenta var 2?

 

Uansett, er det en mulighet å lage fellesregler sammen med mor?

Anonymous poster hash: 811a0...761

[Anonym bruker]

Sett inn en etasjeseng og la de sove i etasje. 

Om dagen kan de ha hvert sitt rom, om natten kan de dele rom. Lillesøster blir vel ikke plaget når de ikke deler seng? 

Anonymous poster hash: 87148...aba

[Mandala]

Jeg har en 11-åring som faktisk har vært fryktelig redd nattetid. For et år siden ble det så ille at vi måtte få ekstern hjelp til å komme ut av den onde sirkelen. Han våknet veldig ofte på natta og var virkelig redd. Men jeg ville ikke at det skulle bli en vane at han fikk komme inn til meg, for da hadde han bare fortsatt å være redd på natten. Men jeg klarte ikke å se noen løsning selv. Noen netter la han våken (og vekket meg jevnlig) fra kl 2 på natten. Andre ganger fra kl 4. Jeg husker at jeg skrek høyt av utmattelse noen netter. Det var rett og slett en forferdelig slitsom periode. 

 

Vi fikk altså hjelp. Det kom en herlig dame hjem hit som tok med sønnen inn på de rommene han var redd, som soverommet. Hun spurte eksakt hva han var redd for, og han fikk fortelle. Om stebarnet ditt ikke virkelig er redd, så skal jeg ikke gå gjennom taktikken hennes for at sønnen skulle bli kvitt redselen. Da hopper jeg til det punktet som var at sønnen min skulle absolutt ikke få legge seg i sengen min! Terapeuten sa at hver gang jeg lot ham gjøre det, så ble han reddere og reddere, for da bekreftet jeg regelen med at natta er skummel. Og det merket jeg selv også. Hvis jeg en natt hadde vært så trøtt at jeg ikke merket at han la seg hos meg, så ble de neste nettene grusomme igjen ed mye våkenhet.

 

Vi tok det gradvis, med at jeg først måtte sitte hos ham til han sovnet. Deretter trakk jeg meg gradvis mer ut. Han våkner fortsatt iblant, men nå holder det som regel at jeg følger han til sengen hans og setter på musikk. 

 

Altså syns jeg absolutt ikke at hun skal få ligge på samme rom 4-åringen, spesielt ikke når det bare blir tull. Og uansett om hun tuller, trasser eller faktisk er redd, så bør hun bli på eget rom i egen seng. OG sist av alt er det selvsagt viktig at moren er med på samme reglene. Her syntes ikke pappaen at det var noe problem om sønnen vår la seg hos ham på natten. Han var litt som moren til din stedatter - det var baaare hyggelig om barna kom inn til ham, og han sov gjerne heller med dem enn alene. Men når jeg fikk forklart viktigheten av dette, at sønnen skulle komme over redselen og trygges på at det ikke er noe farlig om natta, så ble han med på samme regimet. 

[Anonym bruker]

Det er jo fullt mulig å bli redd hver natt klokka tolv om hun våkner på den tiden hver natt og blir redd når hun ser det er mørkt og vet at alle i huset sover unntatt henne så da vekker hun noen....

 

Det er jo ikke innøvd ondskap at hun våkner klokken tolv hver natt, det er en (u)vane hun har fått å våkne på den tiden, også er det av en eller annen grunn umulig for henne å bare snu seg rundt å sove videre. Hun bare må vekke noen så hun ikke er den enste som er våken.

Anonymous poster hash: 7da80...f56