Hva skal man ta hensyn til i valg av antall barn?

[Anonym bruker]

Når man skal velge om man skal gå for barn no tre eller ikke, hva skal man ta hensyn til i valget?

 

1. Hva om mor eller far dør, greier en å ta hånd om evt alle tre alene? Har man økonomi til det alene.
2. Evt framtidig brudd, litt samme som over.
3. Str på hus, to kan jo fint sove på samme rom hvertfall en stund?
4. Str på bil? Man kan jo kjøpe nye...?
5. Dårlig i svangerskap, sykemeldt fra jobb og mye jobb på far. Nødvendig onde for noen for å få barn, men veier dette punktet tungt? De to barna mister jo masse tid med mor, men de får jo ett nytt søsken, og mor kommer jo tilbake. (Barna vil være 1,5 og 3,5 når mor evt er sengeliggende/innlagt)
6. Hjelp man har i familie? Vi har ingen hjelp..
7. At man er sliten allerede med "bare" to. Men det er jo jobben som tynger, ikke barna...
8. Frykt for at no 3 skal bli født sykt eller med ekstra behov. Det blir jo ekstra krevende når man allerede har to fra før...
9. Turnus arbeidene forelder, så det blir mye alene med barna for den ene. Logistikk...
10. Osv..

Hva og hvor vidt bør man tenke når man skal ta denne avgjørelsen? Lysten på å få oppleve alt fra prøving til baby og tiden derfra er så UTROLIG STOR, men samtidig er jeg bekymret for alt ovenfor og om vi takler det? Ingen angrer jo på de barna en har fått, men likevel kan man vel tenke innimellom at man burde stoppet på to..? Da er det jo for sent... Og kanskje jeg kommer til å angre for alltid på den vi ikke fikk om jeg stopper nå...?

 

 

Anonymous poster hash: 45465...30d

[3 i april]

1. At man kan forsørge de barna en får

2. Klare og følge dem opp, som når 1 skal på fotballtrening, nr to skla på kor og nr 3 vskal svømme osv. En må også ta høyde for at det stilles krav til foreldre når barna er med på div fritidsaktiviter som baking, kontigenter, selge lodd, selge i kiosk osv

 

3. At en har overskudd, tenk over om du klarer og takle om et av barna deres kanskje kommer til å få eksta behov som adhd, osv.

 

4. Avlastning. Om dere har 5 barn og ikke har noe mulighet for barnevakt innimellom. Det kan bli tøft for parforholdet. 

 

Har selv 3 barn der en har adhd med adferd. Noe som kan være veldig tøft til tider. Heldigvis har jeg og mannen et veldig godt og sterkt parforhold i tillegg har vi støttende besteforeldre på hver side som mer enn gjerne avlaster oss når vi har behov for det.

[Anonym bruker]

................................

 

Du trenger en pause

 

Anonymous poster hash: a4b27...316

[Anonym bruker]

................................

 

Du trenger en pause

 

Anonymous poster hash: a4b27...316

Hva mener du?

 

Anonymous poster hash: 45465...30d

[Anonym bruker]

Når du går fra 2 til 3 barn så blir det å følge opp og oppdra barn nesten en livsstil, så det du må ta hensyn til er deg selv og hvordan du ønsker å leve de neste 15-20 årene av ditt liv.

 

Du kan ikke sette tre eller flere barn til verden og tenke at du ikke skal forandre noen ting, for det må du. Det er jo de urbane ettbarnsforeldrene som mener at de ikke trener forandre på noe når de får barn, restaurantbesøk, festivaler, ferier osv skal prioriteres akkurat like høyt som før for barna kan bare være med eller ha barnevakt. Sånn er det ikke når man velger å få mange barn.

 

Det blir en periode av livet hvor egne behov i stor grad må settes til side. Småbarnsperioden er en ting, da henter du de i barnehagen, gir de middag, koser og leker litt med dem og så legger de seg. Fra klokka sju-åtte og utover kan du egentlig gjøre som du vil så lenge noen sitter hjemme og hører etter det sovende barnet. Men når du plutselig har tre stykker på barneskolen, da forandrer ting seg veldig, da tar det mye tid å følge opp barna. Kanskje driver de idrett, og jo eldre de blir jo mer kreves det. En 12 åring som spiller fotball får ikke spille kamp om han ikke møter på trening, og de trener tre dager i uken... Det er lekser, vennebesøk, bursdagsselskaper, fritidsinteresser (og det tar en del tid altså), dugnader, foreldremøter osv osv osv. På de travleste tidene av året går det i ett.

 

Men det er jo bare en fase av livet. Jeg tenker at det å ha flere barn vil gi meg glede resten av mitt liv, også vil det gi meg ganske mye jobb i en periode av livet. Det er helt greit.

 

Jeg har fire barn, nå er de 5, 7, 10 og 13 år, og å ha tid til å trene selv f.eks er helt umulig. Alle fire barna har jo fritidsaktiviteter, og selv om de går på bare en aktivitet trener de jo etterhvert flere ganger i uken. Vi er nødt til å være to foreldre for å få logistikken til å gå opp, ingen av oss voksne kan bare stikke av en kveld for vi trengs hjemme.

 

De andre tingene du ramser opp ordner seg, valg av bil, en periode med sykemelding osv det ordner seg.

Sliten er sliten, jeg var sliten da jeg hadde et barn og jeg er sliten når jeg har fire barn, sliten kjennes helt likt ut uansett om man har to eller fire barn. Man må bare tilpasse seg litt, og man blir vant til arbeidsmengden (bortsett fra klesvasken, den blir jeg aldri vant til )

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

[Anonym bruker]

 

Når du går fra 2 til 3 barn så blir det å følge opp og oppdra barn nesten en livsstil, så det du må ta hensyn til er deg selv og hvordan du ønsker å leve de neste 15-20 årene av ditt liv.

 

Du kan ikke sette tre eller flere barn til verden og tenke at du ikke skal forandre noen ting, for det må du. Det er jo de urbane ettbarnsforeldrene som mener at de ikke trener forandre på noe når de får barn, restaurantbesøk, festivaler, ferier osv skal prioriteres akkurat like høyt som før for barna kan bare være med eller ha barnevakt. Sånn er det ikke når man velger å få mange barn.

 

Det blir en periode av livet hvor egne behov i stor grad må settes til side. Småbarnsperioden er en ting, da henter du de i barnehagen, gir de middag, koser og leker litt med dem og så legger de seg. Fra klokka sju-åtte og utover kan du egentlig gjøre som du vil så lenge noen sitter hjemme og hører etter det sovende barnet. Men når du plutselig har tre stykker på barneskolen, da forandrer ting seg veldig, da tar det mye tid å følge opp barna. Kanskje driver de idrett, og jo eldre de blir jo mer kreves det. En 12 åring som spiller fotball får ikke spille kamp om han ikke møter på trening, og de trener tre dager i uken... Det er lekser, vennebesøk, bursdagsselskaper, fritidsinteresser (og det tar en del tid altså), dugnader, foreldremøter osv osv osv. På de travleste tidene av året går det i ett.

 

Men det er jo bare en fase av livet. Jeg tenker at det å ha flere barn vil gi meg glede resten av mitt liv, også vil det gi meg ganske mye jobb i en periode av livet. Det er helt greit.

 

Jeg har fire barn, nå er de 5, 7, 10 og 13 år, og å ha tid til å trene selv f.eks er helt umulig. Alle fire barna har jo fritidsaktiviteter, og selv om de går på bare en aktivitet trener de jo etterhvert flere ganger i uken. Vi er nødt til å være to foreldre for å få logistikken til å gå opp, ingen av oss voksne kan bare stikke av en kveld for vi trengs hjemme.

 

De andre tingene du ramser opp ordner seg, valg av bil, en periode med sykemelding osv det ordner seg.

Sliten er sliten, jeg var sliten da jeg hadde et barn og jeg er sliten når jeg har fire barn, sliten kjennes helt likt ut uansett om man har to eller fire barn. Man må bare tilpasse seg litt, og man blir vant til arbeidsmengden (bortsett fra klesvasken, den blir jeg aldri vant til )

 

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

 

Takk:)

 

Det er vel det med logistikk når de blir eldre og vi bare er en voksen til å kjøre rundt mange kvelder som bekymrer meg mest. Livsstilen er jo allerede barn barn barn. Rekker ikke så mye annet nå heller. Synes du det går greit at dere ikke er en voksen per barn?

 

Anonymous poster hash: 45465...30d

[Anonym bruker]

Jeg har aldri syntes det har vært noe problem at vi ikke er en voksen pr barn, jeg har aldri skjønt i hvilke situasjoner det skal være et problem.

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

[Anonym bruker]

 

Jeg har aldri syntes det har vært noe problem at vi ikke er en voksen pr barn, jeg har aldri skjønt i hvilke situasjoner det skal være et problem.

 

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

 

Mange ganger det er praktisk, når man skal ut på noe og har det travelt, hjelpe med å kle på osv. Feste i bilen. I svømmehallen MÅ man være en voksen per barn under 10. Når flere er syke osv...

 

Anonymous poster hash: 45465...30d

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har aldri syntes det har vært noe problem at vi ikke er en voksen pr barn, jeg har aldri skjønt i hvilke situasjoner det skal være et problem.

 

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

 

Mange ganger det er praktisk, når man skal ut på noe og har det travelt, hjelpe med å kle på osv. Feste i bilen. I svømmehallen MÅ man være en voksen per barn under 10. Når flere er syke osv...

 

Anonymous poster hash: 45465...30d

 

Ingen av de tingene har noen gang vært noe problem her.

Men det er jo også sånn at når man har fire barn sånn som vi har (eldste var 7,5 år når yngste ble født) så er man ganske effektive i utgangspunktet. Kle på seg klarer jo ungene selv fra de er rundt 3 år, og det er ikke noe problem å hjelpe en mens den andre prøver selv også gjør første seg ferdig mens du hjelper andre å avslutte. 

 

Hverken i svømmehallen eller på badeland her må man være en voksen pr barn, her har mannen vært alene på badeland med alle fire flere ganger, eller vi reiser hele familien og er to voksne og fire barn. Aldri vært noe problem.

 

Sykdom blir det jo av og til, men har aldri opplevd at alle fire har vært syke samtidig. Det begynner gjerne med en eller to også smitter de og avløser hverandre. Om to er syke og to er friske er det ikke noe problem at en tar seg av de syke mens den andre tar seg av de friske.

 

Mannen min jobber veldig mye, og er mye borte i jobb, da er jeg alene med alle fire. Det går greit det også, tror det handler mye om innstilling jeg altså. Denne uken er jeg alene fire dager, mannen sover på borte på hotell tre netter, det går fint det.

 

Når det kommer til logistikk er vi veldig på tilbydersiden når mannen er hjemme, tilbyr oss å ta med en venn eller tre i bilen til trening, kamper o.l. Da er det aldri noe problem å spørre om en av våre kan sitte på om jeg ikke får kabalen til å gå opp når jeg er alene. Det ordner seg alltid.

 

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har aldri syntes det har vært noe problem at vi ikke er en voksen pr barn, jeg har aldri skjønt i hvilke situasjoner det skal være et problem.

 

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

 

Mange ganger det er praktisk, når man skal ut på noe og har det travelt, hjelpe med å kle på osv. Feste i bilen. I svømmehallen MÅ man være en voksen per barn under 10. Når flere er syke osv...

 

Anonymous poster hash: 45465...30d

 

Ingen av de tingene har noen gang vært noe problem her.

Men det er jo også sånn at når man har fire barn sånn som vi har (eldste var 7,5 år når yngste ble født) så er man ganske effektive i utgangspunktet. Kle på seg klarer jo ungene selv fra de er rundt 3 år, og det er ikke noe problem å hjelpe en mens den andre prøver selv også gjør første seg ferdig mens du hjelper andre å avslutte. 

 

Hverken i svømmehallen eller på badeland her må man være en voksen pr barn, her har mannen vært alene på badeland med alle fire flere ganger, eller vi reiser hele familien og er to voksne og fire barn. Aldri vært noe problem.

 

Sykdom blir det jo av og til, men har aldri opplevd at alle fire har vært syke samtidig. Det begynner gjerne med en eller to også smitter de og avløser hverandre. Om to er syke og to er friske er det ikke noe problem at en tar seg av de syke mens den andre tar seg av de friske.

 

Mannen min jobber veldig mye, og er mye borte i jobb, da er jeg alene med alle fire. Det går greit det også, tror det handler mye om innstilling jeg altså. Denne uken er jeg alene fire dager, mannen sover på borte på hotell tre netter, det går fint det.

 

Når det kommer til logistikk er vi veldig på tilbydersiden når mannen er hjemme, tilbyr oss å ta med en venn eller tre i bilen til trening, kamper o.l. Da er det aldri noe problem å spørre om en av våre kan sitte på om jeg ikke får kabalen til å gå opp når jeg er alene. Det ordner seg alltid.

 

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

 

Så bra:) Du er i ferd med å overbevise meg nå altså, hehe. Jeg antar du ikke på noe som helst vis er lat? Det er nemlig egentlig jeg...

 

Anonymous poster hash: 45465...30d

[Anonym bruker]

 

Når du går fra 2 til 3 barn så blir det å følge opp og oppdra barn nesten en livsstil, så det du må ta hensyn til er deg selv og hvordan du ønsker å leve de neste 15-20 årene av ditt liv.

 

Du kan ikke sette tre eller flere barn til verden og tenke at du ikke skal forandre noen ting, for det må du. Det er jo de urbane ettbarnsforeldrene som mener at de ikke trener forandre på noe når de får barn, restaurantbesøk, festivaler, ferier osv skal prioriteres akkurat like høyt som før for barna kan bare være med eller ha barnevakt. Sånn er det ikke når man velger å få mange barn.

 

Det blir en periode av livet hvor egne behov i stor grad må settes til side. Småbarnsperioden er en ting, da henter du de i barnehagen, gir de middag, koser og leker litt med dem og så legger de seg. Fra klokka sju-åtte og utover kan du egentlig gjøre som du vil så lenge noen sitter hjemme og hører etter det sovende barnet. Men når du plutselig har tre stykker på barneskolen, da forandrer ting seg veldig, da tar det mye tid å følge opp barna. Kanskje driver de idrett, og jo eldre de blir jo mer kreves det. En 12 åring som spiller fotball får ikke spille kamp om han ikke møter på trening, og de trener tre dager i uken... Det er lekser, vennebesøk, bursdagsselskaper, fritidsinteresser (og det tar en del tid altså), dugnader, foreldremøter osv osv osv. På de travleste tidene av året går det i ett.

 

Men det er jo bare en fase av livet. Jeg tenker at det å ha flere barn vil gi meg glede resten av mitt liv, også vil det gi meg ganske mye jobb i en periode av livet. Det er helt greit.

 

Jeg har fire barn, nå er de 5, 7, 10 og 13 år, og å ha tid til å trene selv f.eks er helt umulig. Alle fire barna har jo fritidsaktiviteter, og selv om de går på bare en aktivitet trener de jo etterhvert flere ganger i uken. Vi er nødt til å være to foreldre for å få logistikken til å gå opp, ingen av oss voksne kan bare stikke av en kveld for vi trengs hjemme.

 

De andre tingene du ramser opp ordner seg, valg av bil, en periode med sykemelding osv det ordner seg.

Sliten er sliten, jeg var sliten da jeg hadde et barn og jeg er sliten når jeg har fire barn, sliten kjennes helt likt ut uansett om man har to eller fire barn. Man må bare tilpasse seg litt, og man blir vant til arbeidsmengden (bortsett fra klesvasken, den blir jeg aldri vant til )

 

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

 

Uenig i mange ting du nevner her.

 

Vi har også fire barn, men allikevel klarer jeg å trene tre ganger i uka. Er sosial med venner ofte, og barna er med på mye. Mannen min er mye opptatt på turne, og vi har begge fulltidsjobb.

Sliten, ja til tider ganske mye. Men ikke alltid :-)

Kan gjerne ta et par glass vin på byen her og der en typisk fredag.

 

Det handler veldig mye om innstilling på antall barn og livvstil. Det handler om hva man jobber med, hvor man er lokalisert, hva man velger av aktiviteter og hvordan man legger opp dagen.

 

Vi satser på fritidsaktiviteter som barna kan gå til selv, eller der det er mulig med samkjøring med tre-fire andre foreldre. Altså blir det minimalt med logistikk på slike aktiviteter. Noen må man følge barna på, men de fleste er tenkt at de fikser dette mye selv, og går gjerne med venner.

Dette er mulig fordi vi bor sentralt i by i et superrolig strøk, med halve klassen i nabolaget.

 

Jeg trener gjerne åtte om kvelden, eller før jobb om morgenen. Det krever disiplin, og er aldri artig før man er i gang. Men superartig etterpå! Og gir masse energi. Altså et valg man må ta. Trener også når jeg alene med barna, venter til de minste er i seng, og tar styrkeøvelser eller annet med høy intensitet på stua eller ute i hagen.

 

Vi inviterer på middag eller kommer på middag med venner typisk etter skole/jobb/barnehage. Altså mat sammen hele familier. Så drar vi i leggetid. Da får man vært sosial, og barna det samme. En familie slipper også å lage mat den dagen, samt rydde. Gjør dette gjerne en gang i uka. Da er det ikke snakk om gourmet-middag, men helt vanlige enkle middager, der alle er med og bidrar litt på kjøkkenet og prater. Og betyr at man ikke har rundvasket huset til man får besøk, men at man tåler at venner ser heimen slik den er.

 

Inviterer venner hjem til meg om jeg er alene med barna, typisk etter åtte, for syklubb - ost og vin - middag - whatever. Veldig artig. Sykler ned til byen og treffer folk ute om det skulle være slik en helgekveld. Lokasjonen vår tilsier at det er lett mulig da det tar sju minutter. Det er snakk om å gidde.

 

Vi reiser gjerne langt. Fordi vi har god kontroll på økonomi og kan prioritere. I fjor var vi i Thailand og California. Da kan man ikke stresse, og være god på samarbeid med mannen sin. Kjøper ikke ferdige pakker, men setter ihop selv. Krever noen kvelder, litt research og planlegging.

 

Får alle fire i en toyota verso sjuseter. Men, nei da kan man nok ikke reise på lange bilferier. Man kan parkere i sentrum og komme seg rundt i hverdagen. Langturer blir da bortprioritert.

 

Bor sentralt, og har ti min til jobb begge to - barnehage i kort avstand - lar barna gå selv til skolen. Dermed går minimalt med tid bort til og fra jobb/barnehage/ skole.

 

Men er enig med deg at dette er en livsstil der man ikke kan være skvetten. Man må tåle å ta i et tak og tåle at ting ikke går som planlagt. Begge foreldre må tåle å bidra skikkelig, selv om man ikke trenger å være hjemme hver eneste kveld. Man må tåle å takle eksempelvis toåringer med feberkramper samtidig som et søsken spyr og man selv har 39 i feber. Mens den andre forelderen er borte. Man må tåle å ha god planlegging og prioriteringer - også økonomisk. Man må ikke synes det er en stor jobb å lage middag til åtte eller flere en helt vanlig dag. Og man må tåle å ta ansvar, selv om man ikke blir spesielt populær av det, og gi god oppdragelse til barna slik at man ikke får fire små prinsesser/prinser som forventer full oppdekning til enhver tid.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ee85...62a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har aldri syntes det har vært noe problem at vi ikke er en voksen pr barn, jeg har aldri skjønt i hvilke situasjoner det skal være et problem.

 

Anonymous poster hash: 657fe...9b5

 

Mange ganger det er praktisk, når man skal ut på noe og har det travelt, hjelpe med å kle på osv. Feste i bilen. I svømmehallen MÅ man være en voksen per barn under 10. Når flere er syke osv...

 

Anonymous poster hash: 45465...30d

 

Nei, man trenger ikke en voksen pr barn under ti. Det er fullt mulig å ha en voksen på to-tre barn. Men det krever at du har god oppdragelse på barna, og kanskje tilpasser bassenget til alle - altså går på småbarnsbasseng også med litt større barn etc. Og at man har våkne ansvarlige voksne.

 

Anonymous poster hash: 0ee85...62a

[MrsMilla]

Ville tenkt over hva du tror du er i stand til å klare?

 

Altså gå utifra at man i lengre perioder må takle alt, også alene med barna. Det går fint om man er litt disiplinert, og istand til å ta seg litt sammen som mor/far.

 

Man trenger også en lett positiv holdning uten at den blir naiv, og en evne til å se løsninger kontra problemer.

 

Du må også tenke over hva du vil, om du har lyst på tre barn og mener du skal få dette fint til - og at det blir artig! Blir det bare pes, så bør du gå for to.

[MrsMilla]

Ville tenkt over hva du tror du er i stand til å klare?

 

Altså gå utifra at man i lengre perioder må takle alt, også alene med barna. Det går fint om man er litt disiplinert, og istand til å ta seg litt sammen som mor/far.

 

Man trenger også en lett positiv holdning uten at den blir naiv, og en evne til å se løsninger kontra problemer.

 

Du må også tenke over hva du vil, om du har lyst på tre barn og mener du skal få dette fint til - og at det blir artig! Blir det bare pes, så bør du gå for to.