Dere som har 1-åringen i bhg...

[Anonym bruker]

Ser det er flere med ettåringer i bhg som "bruker" argumentet "hører flere strever mer med oppstart når barnet er to år eller større". Hva mener dere med det? Nå har ikke jeg satt meg inn i all forskning, men rent forskningsmessig gambler vi med våre barns psykiske helse ved å sende de i bhg når de er ett år. Dette er ikke min mening, men vi har ingen forskning som viser at bhg-start så tidlig er bra for barnet(?). Jeg har ikke funnet noen... Jeg må innrømme at jeg er litt redd pga dette, og er svært spent på hva som skjer med barna våre. Så mitt spm er, er det noen som kjenner voksne som startet i bhg tidlig? Ingen som ser "konsekvensene" så tidlig, om man tenker psykisk helse.

 

Anonymous poster hash: 1d80b...4c0

[Anonym bruker]

Hvis du oppdaterer deg litt, finner du ut at den nyeste forskningen (fra i sommer faktisk) viser at ettåringer absolutt ikke tar noen skade avå gå i barnehagen, så dette er ikke noe å diskutere egentlig

 

http://ipad.dagbladet.no/2014/08/05/tema/mammanett/barnehage/barn/oppvekst/34638856/

 

Anonymous poster hash: 836c0...cc4

[Anonym bruker]

Jeg har ikke 1 åring i barnehage, skal vente til han er minst 2 år pluss. Min mening er at grunnen til at oppstart i bhg går "bedre" når barnet er 1 år, er fordi de er mindre i stand til å vise følelsene sine rundt dette. Jeg tror vi som samfunn gambler med barns psyiske helse, og det er jo faktisk PÅVIST at 1 åringer i barnehage har likt stressnivå som 40 åringer. Ett skummelt sosialt eksperiment, som er laget for de voksnes beste. 

Anonymous poster hash: 80055...a84

[Anonym bruker]

Jeg har ikke 1 åring i barnehage, skal vente til han er minst 2 år pluss. Min mening er at grunnen til at oppstart i bhg går "bedre" når barnet er 1 år, er fordi de er mindre i stand til å vise følelsene sine rundt dette. Jeg tror vi som samfunn gambler med barns psyiske helse, og det er jo faktisk PÅVIST at 1 åringer i barnehage har likt stressnivå som 40 åringer. Ett skummelt sosialt eksperiment, som er laget for de voksnes beste.  Anonymous poster hash: 80055...a84

Har du LEST linken, eller sitter du bare i din egen boble og synser?

 

Anonymous poster hash: 836c0...cc4

[Gjest Sekretøsa]

Jeg bruker det ikke, men de som jeg kjenner som jobber i bhg sier at de som sliter mest er de som er 2-3 når de starter. De bruker lenger tid på å venne seg til det

[Giss]

Mødre før i tiden måtte også sette barna bort til andre på dagtid for selv å kunne jobbe - og det var ofte mye tidligere enn ved ett år. I blant var det bra, i blant ikke så bra. Alt avhenger av hvem som skal være sammen med barnet, omgivelsene osv. Det finns mange bra småbarnsavdelinger - og så finnes det helt sikkert også noen som ikke er så bra. Sånn er det med skoler, sfo'er og alle andre slike steder også. Det viktige er, at dere finner et sted som dere føler dere trygge ved, hvor dere har god kommunikasjon med de ansatte og hvor dere ser at barnet deres trives. I blant høres det ut i debatten som om alle småbarnsavdelinger er rene torturanstalter for de små. Det er ekstremt langt fra sannheten. Selv små barn elsker å være sammen med andre barn, og som jeg har opplevd de har de voksne vært ekstra obs på de yngste og vært snar med omsorg og nærvær.

[Anonym bruker]

Det fikk veldig fint da mine toåringer begynte i barnehagen. Ingen problemer i det hele tatt.

 

Selv om tilvenningen hadde tatt lang tid, så er det dermed ikke sagt at det er bedre å starte i barnehagen ved 1-års alder. Mellom der er det nemlig et helt år hjemme sammen med nære omsorgspersoner. Tviler på at en litt vanskelig tilvenning ødelegger effekten av det året. Barnet vil selvfølgelig protestere mer ved en så stor endring i tilværelsen. Det er også ganske typisk for toåringen å vise sin sterke vilje. Det tyder også på sterk og god tilknytning til foreldrene. 😊

 

Anonymous poster hash: 9d580...7bb

[Anonym bruker]

Sant som en over her sier.
Jeg jobber sammen med flere eldre kvinner. Og de sier at jeg er kjempeheldig som kan vente til poden er ett år med å ha ham i barnehage. Flere av disse kvinnene måtte sette bort barnet sitt fra de var 3 måneder fordi det hadde ikke lengre permisjon og skulle de beholde jobben hadde de ikke noe valg. Noen av de valgte bort jobben og ble hjemme, men de hadde også muligheten da mannen kunne forsørge dem. De andre damene kunne ikke. 3 måneder små babyer altså... Det ble folk av dem også. 

MEN! Det er stor forskjell på barnehager, barnehageansatte og barn. Det er også stor forskjell på menneskers økonomi. Noen har mulighet til å bli hjemme noen ekstra måneder på kontantstøtten. Andre er alene eller mannen studerer eller har en lavtlønnet jobb. 

Vi plasserte størstemann i barnehagen når han var 14 måneder. 2 dager i uken. Maks 7 timers dager. Jeg måtte jobb litt for å få økonomien til å gå rundt så jeg tok 50% ubetalt permisjon fra jobben. 
Det var verdt det for oss, men skal innrømme at økonomien tok et hardt slag. 

Anonymous poster hash: e3c6c...7f8

[Stripete genser]

Jeg har 3 barn. Eldste på 12 år startet da han var 2.5 år. Det var et sant mareritt de første 6-7 ukene. Når lillesøster skulke begynne var det helt uproblematisk. Hun var nesten 1 år.

[DramaMama]

Jenta vår begynte i barnehage da hun var 15 mnd.

Uproblematisk oppstart, og mange gode tilbakemeldinger fra de ansatte om at hun er tillitsfull, kontaktsøkende og alltid i godt humør. Hun trives i barnehagen, og det er jeg veldig glad for. Argumentet om at ettåringer er mindre i stand til å vise følelser er ubegripelig for meg - denne vesle frøkna er meget tydelig når noe ikke er helt greit.

[Anonym bruker]

Slet litt med eldste når han startet i bhg. Han var nesten 2. Ble noe helt annet når vi byttet bhg. 

 

Jentene "maste" fra de skjønte at bhg var et morsomt sted å være. De var 11 mnd og 1,5 år når de startet  

 

Så jeg tror alder har mye å si, men også hvordan bhgen er. 

Anonymous poster hash: 64262...dd4

[Plutselig_gravid]

 

Sant som en over her sier.

Jeg jobber sammen med flere eldre kvinner. Og de sier at jeg er kjempeheldig som kan vente til poden er ett år med å ha ham i barnehage. Flere av disse kvinnene måtte sette bort barnet sitt fra de var 3 måneder fordi det hadde ikke lengre permisjon og skulle de beholde jobben hadde de ikke noe valg. Noen av de valgte bort jobben og ble hjemme, men de hadde også muligheten da mannen kunne forsørge dem. De andre damene kunne ikke. 3 måneder små babyer altså... Det ble folk av dem også. 

 

MEN! Det er stor forskjell på barnehager, barnehageansatte og barn. Det er også stor forskjell på menneskers økonomi. Noen har mulighet til å bli hjemme noen ekstra måneder på kontantstøtten. Andre er alene eller mannen studerer eller har en lavtlønnet jobb. 

 

Vi plasserte størstemann i barnehagen når han var 14 måneder. 2 dager i uken. Maks 7 timers dager. Jeg måtte jobb litt for å få økonomien til å gå rundt så jeg tok 50% ubetalt permisjon fra jobben. 

Det var verdt det for oss, men skal innrømme at økonomien tok et hardt slag. 

 

Anonymous poster hash: e3c6c...7f8

 

Helt enig med denne  

[Anonym bruker]

Jeg og mine 2 søsken måtte alle enten i barnehage eller til dagmamma når vi var 1 år.

Mamma hadde en lederstilling hun ikke kunne være borte fra. Men når hun ikke var på jobb, gav hun oss all den kjærlighet og omsorg vi trengte. (Vi hadde vel og merke aldri lenger enn 6-7 timers dager i b.hage).

Uansett, så har det hvertfall gått utmerket med oss! Alle har gode jobber (pilot, spesialrådgiver og lederstilling), er godt gifte og har flere barn. Altså ingen av oss hadde vondt av det. Min mor mener det har hjulpet oss å bli selvstendige 😉

 

Anonymous poster hash: 4b0ca...1c4

[Anonym bruker]

PERSONLIG mener jeg at forskningen i denne saken er fullstendig irrelevant - dette vil variere totalt avhengig av barnets personlighet, helse, familieforhold og -situasjon, etc - mange faktorer som spiller inn!! Alle barn og familier er unike og behovene og preferansene er vidt forskjellige. Hi - du må finne ut hva du tror er det beste for DITT barn uten å ta hensyn til forskning..

 

Anonymous poster hash: 566ca...bc0

[Anonym bruker]

Jeg og mine 2 søsken måtte alle enten i barnehage eller til dagmamma når vi var 1 år.

Mamma hadde en lederstilling hun ikke kunne være borte fra. Men når hun ikke var på jobb, gav hun oss all den kjærlighet og omsorg vi trengte. (Vi hadde vel og merke aldri lenger enn 6-7 timers dager i b.hage).

Uansett, så har det hvertfall gått utmerket med oss! Alle har gode jobber (pilot, spesialrådgiver og lederstilling), er godt gifte og har flere barn. Altså ingen av oss hadde vondt av det. Min mor mener det har hjulpet oss å bli selvstendige 😉

 

Anonymous poster hash: 4b0ca...1c4

Det at noen er godt gifte, har gode jobber og utdanning, sier vel ikke alt om hvordan et menneske har det. Det som teller er vel hvordan det enkelte mennesket føler seg på innsiden?

 

 

 

Anonymous poster hash: 9d580...7bb

[Anonym bruker]

Når er det folk skal skjønne at de aller fleste ikke velger å sette barnet sitt i bhg når de er 1 år, men de MÅ. For å klare seg økonomisk. Man klager på at kvinner er hjemmeværende med barna sine, men man klager også på at ungene blir satt i bhg. Man kan da for pokker ikke være to steder på en gang. De fleste har da heller ikke råd til å ikke jobbe. Hvor mange arbeidsplasser er det som gir lønnet pemisjon til barna er 2år da? Jeg har ikke hørt om noen.

Anonymous poster hash: 82577...4ba

[Anonym bruker]

 

Sant som en over her sier.

Jeg jobber sammen med flere eldre kvinner. Og de sier at jeg er kjempeheldig som kan vente til poden er ett år med å ha ham i barnehage. Flere av disse kvinnene måtte sette bort barnet sitt fra de var 3 måneder fordi det hadde ikke lengre permisjon og skulle de beholde jobben hadde de ikke noe valg. Noen av de valgte bort jobben og ble hjemme, men de hadde også muligheten da mannen kunne forsørge dem. De andre damene kunne ikke. 3 måneder små babyer altså... Det ble folk av dem også.

 

MEN! Det er stor forskjell på barnehager, barnehageansatte og barn. Det er også stor forskjell på menneskers økonomi. Noen har mulighet til å bli hjemme noen ekstra måneder på kontantstøtten. Andre er alene eller mannen studerer eller har en lavtlønnet jobb.

 

Vi plasserte størstemann i barnehagen når han var 14 måneder. 2 dager i uken. Maks 7 timers dager. Jeg måtte jobb litt for å få økonomien til å gå rundt så jeg tok 50% ubetalt permisjon fra jobben.

Det var verdt det for oss, men skal innrømme at økonomien tok et hardt slag.

 

Anonymous poster hash: e3c6c...7f8

Når jeg og mine søsken ble født på 80-talle hadde mora vår kun 4 mnd permisjon, og far ingen permisjon. Far hadde kun fri under føselen., fri uten lønn. Mora mi måtte da velge å si opp jobben eller dagmamma fra vi var 4 mnd, det ble dagmamma da de ikke hadde rå til å ha bare en inntekt. Ulønnet permisjon fantes heller ikke, så mora mi måtte ha sagt opp jobben.

 

Klart så er det roligere å være hos dagmamma kontra barnehage, men vi barna klarte oss fint. Begynte i barnehagen rundt 1,5 år og det gikk fint.

 

Sønnen min begynte som 11 mnd i barnehagen og det gikk fint, tilvenningen ble for vår foreldre sin del. Han trivdes fra dag en. Og han sier tydelig l fra om han er misfornøyd med noe. De ansatte sier at han er en solstråle, alltid blid og fornøyd.

 

 

Anonymous poster hash: 85ac5...b08

[Anonym bruker]

Når jeg jobbet i barnehage så var det konstant en av ettåringene som skreik.Å når vi akkurat har klart å roe den ene så kan du jo banne på at da begynner nestemann.

 Min erfaring er at 1 åringene tar det mye verre å måtte være vekke fra foreldrene.

Mens når jeg jobbet på egen gruppe med 2 åringer så fikk jeg virkelig inntrykk av at barna stortrives i barnehagen!

Det var stor gjensynsglede når de så hverandre igjen,å da ble foreldrene fort glemt selv om hun i utgangspunktet ikke ville at mor skulle gå.

Men var kanskje bare veldig bra samhold i denne barnehagen da,for der jeg jobbet hvertfall var det ekstremt sjeldent at noen av 2 åringene gråt eller sa de ville hjem.

Anonymous poster hash: ec6a8...06e

[Anonym bruker]

Når er det folk skal skjønne at de aller fleste ikke velger å sette barnet sitt i bhg når de er 1 år, men de MÅ. For å klare seg økonomisk. Man klager på at kvinner er hjemmeværende med barna sine, men man klager også på at ungene blir satt i bhg. Man kan da for pokker ikke være to steder på en gang. De fleste har da heller ikke råd til å ikke jobbe. Hvor mange arbeidsplasser er det som gir lønnet pemisjon til barna er 2år da? Jeg har ikke hørt om noen. Anonymous poster hash: 82577...4ba

Amen til dette! Eldste min var 19 mnd da hun begynte i barnehagen, yngste 15 mnd. Hadde jeg kunnet være hjemme med dem lenger hadde jeg gjort det , spesielt minsten. Men med lån på både hus og bil pluss at vi gjerne vil ha både strøm i huset, klær på kroppen og mat i magen så lar det seg ikke gjøre å være hjemme ulønnet. Og de som sier det er snakk om prioriteringer: nei, jeg kan ikke velge å betale mindre på lånet eller skru av varmen når vinden uler ute. Vi har ikke vært på annet enn ferie hos familie siden barna ble født, vi arver mye klær og kjøper mye brukt. Så nei, alle kan. Ikke klare seg på bare en lønn.

 

Jeg velger å tro at de aller fleste gjør det de mener er best for barna sine, og de som har muligheten til det sender nok ikke barna sine i barnehagen før de mener de er klar for det. Og som foreldre kan vi uansett ikke både være elendige foreldre som jobbet og sender barna for tidlig i barnehagen samtidig som vi snylter på staten og gåt hjemme med dem...

 

Anonymous poster hash: c6e3c...3d1

[Anonym bruker]

Jeg tror nesten ikke det går an å si enten det ene eller det andre her, for om det er skadelig for en 1-åring å starte i barnehagen avhenger av så utrolig mye. Selvfølgelig avhenger det av barnehagen og de ansatte i barnehagen, men også av barnets personlighet, mammaens personlighet, familien rundt barnet ellers osv osv osv.

 

Jeg tror nok at de fleste barn tåler greit å begynne i barnehage som 1-åringer, men jeg er 100% sikkert på at noen få barn overhodet ikke har godt av det. Det avhenger av så mange faktorer, så det du må gjøre er jo å finne ut hva som er best for akkurat ditt barn.

 

Jeg er født i 1974 og mamma hadde vel 3-4 mnd permisjon da hun fikk meg. Jeg er eldste barnet og foreldrene mine var nygift og nyetablert så mamma kunne ikke si opp jobben for å være hjemme med meg, det ble dagmamma/familiebarnehage.

 

For meg har det gått helt fint, jeg har ingen psykiske skader, tilknytningsproblemer eller andre ting. Jeg lever et godt liv på alle plan. Har et godt forhold til min mamma som er en kjærlig og oppmerksom mamma, hun har alltid vært veldig tilstede i livet mitt. Det har pappa også, de har begge prioritert familien høyt og knapt hatt barnevakt til oss annet enn når de var på jobb. De har fungert som fotballtrenere og tillitsvalgte, kjørt og hentet, arrangert og ordnet. Mine foreldre har fulgt veldig godt opp på alle plan, alt fra lekser til fritidsinteresser, alltid laget gode tradisjoner, vært mye sammen med oss, reist på turer osv osv. Vi har alltid følt oss elsket og sett, at vi hadde dagmamma/familiebarnehage/kommunal barnehage fra vi var små har overhodet ikke skadet oss og det tror jeg er mye fordi vi har hatt det så godt ellers.

Anonymous poster hash: a1e76...944

[Anonym bruker]

Jeg har ikke 1 åring i barnehage, skal vente til han er minst 2 år pluss. Min mening er at grunnen til at oppstart i bhg går "bedre" når barnet er 1 år, er fordi de er mindre i stand til å vise følelsene sine rundt dette. Jeg tror vi som samfunn gambler med barns psyiske helse, og det er jo faktisk PÅVIST at 1 åringer i barnehage har likt stressnivå som 40 åringer. Ett skummelt sosialt eksperiment, som er laget for de voksnes beste.  Anonymous poster hash: 80055...a84

Enkelte ettåringer kan sikkert ha det. Kanskje de er like stresset hjemme også? Er det testet? Og kanskje ville de vært like stresset om de begynte senere? Kanskje dette er en person som lett blir stresset? Det betyr ikke at min ettåring som storkoser seg i bhg tar skade av å være der!

 

Personlig merker jeg at ungene blir litt rastløse om vi er hjemme noen dager, det kan rett og slett bli litt kjedelig. Ikke så lett å finne på noe hele tiden når også andre ting skal gjøres. Men vi har en super bhg da, med flinke folk som bruker tid med barna og bryr seg om dem.

 

At en ettåring ikke greier vise følelser er jo bare vås!! Tror heller derimot ett litt eldre barn kan prøve å skjule sine om de har noen negative, for de oppfatter jo at de burde synes det er stas å begynne...

 

Anonymous poster hash: d6e4d...8c3

[Anonym bruker]

Når jeg jobbet i barnehage så var det konstant en av ettåringene som skreik.Å når vi akkurat har klart å roe den ene så kan du jo banne på at da begynner nestemann. Min erfaring er at 1 åringene tar det mye verre å måtte være vekke fra foreldrene.Mens når jeg jobbet på egen gruppe med 2 åringer så fikk jeg virkelig inntrykk av at barna stortrives i barnehagen!Det var stor gjensynsglede når de så hverandre igjen,å da ble foreldrene fort glemt selv om hun i utgangspunktet ikke ville at mor skulle gå.Men var kanskje bare veldig bra samhold i denne barnehagen da,for der jeg jobbet hvertfall var det ekstremt sjeldent at noen av 2 åringene gråt eller sa de ville hjem. Anonymous poster hash: ec6a8...06e

Men disse toåringene hadde vel gjerne gått der en stund, ikke akkurat begynt som ettåringene. Det tar litt tid å venne seg til noe nytt og ettåringer ER mer kosete og survete (needy)..

 

Anonymous poster hash: d6e4d...8c3

[Anonym bruker]

Tenker det er litt uvesentlig da vi ikke hadde noe valg.

 

Anonymous poster hash: 55f38...0a6

[Anonym bruker]

Ser det er flere med ettåringer i bhg som "bruker" argumentet "hører flere strever mer med oppstart når barnet er to år eller større". Hva mener dere med det? Nå har ikke jeg satt meg inn i all forskning, men rent forskningsmessig gambler vi med våre barns psykiske helse ved å sende de i bhg når de er ett år. Dette er ikke min mening, men vi har ingen forskning som viser at bhg-start så tidlig er bra for barnet(?). Jeg har ikke funnet noen... Jeg må innrømme at jeg er litt redd pga dette, og er svært spent på hva som skjer med barna våre. Så mitt spm er, er det noen som kjenner voksne som startet i bhg tidlig? Ingen som ser "konsekvensene" så tidlig, om man tenker psykisk helse.

 

Anonymous poster hash: 1d80b...4c0

Jeg synes det er merkelig at folk snakker snakker om at små barn i barnehage er en ny ting. Det er en veldig unyansert debatt.

 

For det første: Barnehager er ikke like.

 

For det andre: Det er ikke noe nytt at små barn må være hos andre enn foreldrene sine. Da jeg var liten var jeg først hjemme med mamma, så hjemme med pappa, så var jeg hos dagmamma, så gikk jeg i park, så begynte jeg i bhg da jeg var tre år gammel. Dette var ganske vanlig for 20 - 30 år siden. At barn først var hos dagmamma eller i park og så begynte i bhg når de var eldre. Spør du meg virker det som en dårligere ordning. Sønnen min blir knyttet til menneskene han er med og det å flytte dem fra dagmamma til park til barnehage virker høl i hue på meg, når du kan få plass i bhg helt fra starten.

 

For det tredje: Et uregulert dagmammamarked skremmer meg mer enn en god småbarnsavdeling.

 

Så den "barna tar skade av å gå i barnehage"-debatten, den må du lenger ut på landet med. Små barn har vært passet av andre enn sine foreldre i tusen generasjoner allerede. Det er ikke noe nytt.

 

Anonymous poster hash: 9af88...03a

[Anonym bruker]

 

Når er det folk skal skjønne at de aller fleste ikke velger å sette barnet sitt i bhg når de er 1 år, men de MÅ. For å klare seg økonomisk. Man klager på at kvinner er hjemmeværende med barna sine, men man klager også på at ungene blir satt i bhg. Man kan da for pokker ikke være to steder på en gang. De fleste har da heller ikke råd til å ikke jobbe. Hvor mange arbeidsplasser er det som gir lønnet pemisjon til barna er 2år da? Jeg har ikke hørt om noen.

 

Anonymous poster hash: 82577...4ba

Vi kunne fint ventet flere år med barnehage rent økonomisk, men vi liker å jobbe og ønsker å jobbe, og ungen har det bra i Bhg. Sender han dit med go samvittighet neste uke. Hun er da 13 mnd.

 

 

Anonymous poster hash: 5b1f3...91c