Inspirert: Skilsmissebarn!

[Anonym bruker]

Noen her som har vært det selv, som IKKE har følt på den belastningen dib-politiet mener man får?

 

Jeg er skilsmissebarn, og det var ikke det i seg selv som var mitt problem. Husker ikke det å dra til pappa på samvær som noe slitsomt! Jeg følte meg heldig som hadde to hjem, to rom osv. Det har ALDRI vært en slitsom tilværelse for meg, ei heller en belastning. Jeg var tre år da foreldrene mine flyttet hvert til sitt, så er jo mulig jeg bare ikke vet om noe annet. Men jeg blir litt sliten av å lese tråd på tråd om skilsmissebarn hvor noen alltid svarer det samme "tenker dere ikke på barna, hvor belastende det blir for de osv!?"..

 

Anonymous poster hash: d6a87...057

[Anonym bruker]

Jeg var et av de barna som merket belastningen godt. Beklager at det er ikke det du ønsker å høre, emn jeg og mange med meg merket stresset og det slitsomme ved å være skillsmissebarn.

 

Jeg bodde 50/50 fra jeg var 4 år og kan aldri huske at det var en god opplevelse. Følte meg som en gjest i begge hus og etterhvert som mamma og pappa fikk nye familier på hver sin kant ble gjest-følelsen enda større. De kunne alle bo fast i sine hus med sin familie. Jeg måtte flyttes på og følte tidlig atdet var meg det var noe galt med siden ingen orket å ha meg boende mer enn 1 uke i slengen.

Av lojalitet sa jeg aldri noe og jeg troddejeg fortjente å ha det slik. Jeg må ha vært et dårlig barn. Snille og gode barn slapp å flytte.

 

Da jeg var 16 år flyttet jeg på hybel til en tante og omsider fikk jeg ET hjem. Det var som å komme til himmelen. I dag har jeg lite kontakt med foreldrene mine og ja, jeg klandrer dem for at de ikke så hva de gjorde med meg for å tilfresstille egne behov.

 

Dette var ikke det du ville høre, men dette er realiteten og virkeligheten for mange barn.

Anonymous poster hash: 437e7...522

[Anonym bruker]

Noen her som har vært det selv, som IKKE har følt på den belastningen dib-politiet mener man får?

 

Jeg er skilsmissebarn, og det var ikke det i seg selv som var mitt problem. Husker ikke det å dra til pappa på samvær som noe slitsomt! Jeg følte meg heldig som hadde to hjem, to rom osv. Det har ALDRI vært en slitsom tilværelse for meg, ei heller en belastning. Jeg var tre år da foreldrene mine flyttet hvert til sitt, så er jo mulig jeg bare ikke vet om noe annet. Men jeg blir litt sliten av å lese tråd på tråd om skilsmissebarn hvor noen alltid svarer det samme "tenker dere ikke på barna, hvor belastende det blir for de osv!?"..

 

Anonymous poster hash: d6a87...057

Bodde du 50/50 eller hadde dere samvær annenhver helg?

 

Jeg kjenner nemlig flere barn som føler at de lever i en bag fordi de må pakke sammen livet i en bag annenhver uke.

 

Jeg var selv på samvær annenhver helg. Helt topp! Alt det du sier om to rom osv. Så fikk pappa ny kone og etterhvert et barn. Etter det var jeg gjest i eget hjem - og opplevde å miste tilhørigheten..

 

Jeg er selv håpløst forelsket i en annen mann men kommer aldri til å splitte familien. Da lever jeg heller uten lidenskap.

 

 

 

Anonymous poster hash: 145b7...add

[Anonym bruker]

Ja, burde presisert at jeg ikke snakket om 50/50, men "vanlig" samvær. Var hos pappa annenhver helg og en dag i uken. 50/50 er jeg ikke for før barnet/barna spør om det selv.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d6a87...057

[Anonym bruker]

Noen her som har vært det selv, som IKKE har følt på den belastningen dib-politiet mener man får?

 

Jeg er skilsmissebarn, og det var ikke det i seg selv som var mitt problem. Husker ikke det å dra til pappa på samvær som noe slitsomt! Jeg følte meg heldig som hadde to hjem, to rom osv. Det har ALDRI vært en slitsom tilværelse for meg, ei heller en belastning. Jeg var tre år da foreldrene mine flyttet hvert til sitt, så er jo mulig jeg bare ikke vet om noe annet. Men jeg blir litt sliten av å lese tråd på tråd om skilsmissebarn hvor noen alltid svarer det samme "tenker dere ikke på barna, hvor belastende det blir for de osv!?"..

 

Anonymous poster hash: d6a87...057

Det er ikke akkurat det du spør om, men jeg tror grunnen til at folk sier "tenker dere ikke på barna?" er fordi de som legger ut skilsmissetråder og søker støtte til seg selv ikke ser barnas synspunkt i tillegg til sitt eget. En skilsmisse kan være riktig for alle parter, men barnas opplevelse bør ikke bagatelliseres.

 

Anonymous poster hash: 665d1...228

[Anonym bruker]

Mammaen min døde da jeg var 8, og da jeg vokste opp var det skummelt mange som kom til meg å sa jeg var heldig som 'bare' hadde opplevd det og ikke å få skilte foreldre

 

Anonymous poster hash: a502d...81b

[Anonym bruker]

Min far hadde et yrke som gjorde at han var borte i alt fra dager, uker, måneder i slengen. Når han var hjemme var jeg nesten alltid litt hos ham, så på et vis hadde jeg vel en form for "annenhver helg og en dag i uka". Var han mot normalt hjemme noen uker kunne jeg flytte frem og tilbake alt etter hva som passet han og min mor.

 

Jeg har kjent på alle ulempene, alle bekymringene ved å måtte farte. Og det har preget meg langt mer enn jeg trodde det gjorde den gangen. Den gangen, og faktisk til jeg ble mange og 20 år, hevdet jeg at jeg hadde hatt det supert som skillsmissebarn, at det ikke var forferdelig, ikke var slitsom osv.

Men sannheten var at jeg fortrengte det hele tiden. Jeg følte meg aldri hjemme hos pappa, heller ikke når jeg fikk mitt eget rom da de fikk bedre plass. Jeg sliter fremdeles, som godt voksen, med å greie å pakke ut en koffert eller bag etter en helgetur eller en ferie. Det sitter fremdeles kjempehardt i meg. Jeg har aldri greid å finne et sted jeg føler er hjemme, har aldri greid å slå meg til ro noe sted, for jeg har alltid en forventning i meg om at ikke noe er stabilt, ikke noe kan vare.

Jeg beit i meg alle irrettesettelser jeg fikk på skolenfordi jeg hadde glemt en bok - når sannheten ofte var at jeg hadde husket den, det var bare at ingen av mine foreldre orket å dra tilbake for å hente den, selv ikke når jeg bare hadde fått to minutter til å pakke fordi den andre hadde det travel. Hadde vi satt oss i bilen og startet og jeg kom på at boken ikke var med, da fikk jeg greie meg uten. Så lenge jeg alltid greide meg veldig bra på skolen så de jo ikke noe problem. Om den ene forelderen hadde vasket klær og mine var våte så fikk jeg greie meg uten de plaggene til neste gang jeg kom til den. Og jeg hadde faktisk ikke mye klær...

 

Jeg gikk rundt i en evig fortrengning av hvor vanskelig det var mye av tiden. For ting ble jo bare verre om jeg prøvde å forklare hvordan jeg hadde det. Da var jeg ikke snill, jeg hadde ikke forståelse for hvor vanskelig dette var for mine foreldre, at jeg ikke forstod hvor komplisert livet for voksne var og hvor store byrder voksne har, og at jeg burde være glad for å ha det så godt som jeg hadde det.

 

Utad var jeg et prakteksemplar på hvor utrolig godt et skillsmissebarn kan ha det og hvor lite det kan påvirke barn negativt. Jeg fungerte utad så godt at jeg lurte meg selv til å tro det til jeg var godt voksen...

Inni meg gjemte jeg alle følelsene jeg ikke kunne vise fordi det ville såre mine foreldre...

 

Anonymous poster hash: a4a3c...bed

[Anonym bruker]

 

Min far hadde et yrke som gjorde at han var borte i alt fra dager, uker, måneder i slengen. Når han var hjemme var jeg nesten alltid litt hos ham, så på et vis hadde jeg vel en form for "annenhver helg og en dag i uka". Var han mot normalt hjemme noen uker kunne jeg flytte frem og tilbake alt etter hva som passet han og min mor.

 

Jeg har kjent på alle ulempene, alle bekymringene ved å måtte farte. Og det har preget meg langt mer enn jeg trodde det gjorde den gangen. Den gangen, og faktisk til jeg ble mange og 20 år, hevdet jeg at jeg hadde hatt det supert som skillsmissebarn, at det ikke var forferdelig, ikke var slitsom osv.

Men sannheten var at jeg fortrengte det hele tiden. Jeg følte meg aldri hjemme hos pappa, heller ikke når jeg fikk mitt eget rom da de fikk bedre plass. Jeg sliter fremdeles, som godt voksen, med å greie å pakke ut en koffert eller bag etter en helgetur eller en ferie. Det sitter fremdeles kjempehardt i meg. Jeg har aldri greid å finne et sted jeg føler er hjemme, har aldri greid å slå meg til ro noe sted, for jeg har alltid en forventning i meg om at ikke noe er stabilt, ikke noe kan vare.

Jeg beit i meg alle irrettesettelser jeg fikk på skolenfordi jeg hadde glemt en bok - når sannheten ofte var at jeg hadde husket den, det var bare at ingen av mine foreldre orket å dra tilbake for å hente den, selv ikke når jeg bare hadde fått to minutter til å pakke fordi den andre hadde det travel. Hadde vi satt oss i bilen og startet og jeg kom på at boken ikke var med, da fikk jeg greie meg uten. Så lenge jeg alltid greide meg veldig bra på skolen så de jo ikke noe problem. Om den ene forelderen hadde vasket klær og mine var våte så fikk jeg greie meg uten de plaggene til neste gang jeg kom til den. Og jeg hadde faktisk ikke mye klær...

 

Jeg gikk rundt i en evig fortrengning av hvor vanskelig det var mye av tiden. For ting ble jo bare verre om jeg prøvde å forklare hvordan jeg hadde det. Da var jeg ikke snill, jeg hadde ikke forståelse for hvor vanskelig dette var for mine foreldre, at jeg ikke forstod hvor komplisert livet for voksne var og hvor store byrder voksne har, og at jeg burde være glad for å ha det så godt som jeg hadde det.

 

Utad var jeg et prakteksemplar på hvor utrolig godt et skillsmissebarn kan ha det og hvor lite det kan påvirke barn negativt. Jeg fungerte utad så godt at jeg lurte meg selv til å tro det til jeg var godt voksen...

Inni meg gjemte jeg alle følelsene jeg ikke kunne vise fordi det ville såre mine foreldre...

 

 

Anonymous poster hash: a4a3c...bed

 

 

Så rart, akkurat sånn (som det jeg har uthevet) har og hadde jeg det også, helt uten skilte foreldre. Men vi flyttet ofte da jeg var barn. Jeg trodde faktisk ganske lenge at det ikke var lov å bo i samme leilighet mer enn et år.

 

Jeg syntes all flyttingen var litt spennende den gangen, men skjønte ikke hvilken innvirkning det egentlig hadde på meg. Det eneste stedet jeg noen gang har klart å virkelig slappe av og føle meg hjemme er huset til besteforeldrene mine, som har vært det samme hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 15ab5...d8c

[Pobie]

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 12. Syntes det var en lettelse, siden det da ble slutt på all kranglingen.

[*Yuna*]

Jeg tror det er større påkjenning for barn i dag, fordi 50/50 er veldig vanlig.

 

Det er ikke så stor omstilling og dra til samværsforeldren annenhver helg og en dag i uken. Da gjør det ikke så mye at man føler man er på "besøk" fordi man har et hovedhjem. 

[Måbaresi...]

 

Min far hadde et yrke som gjorde at han var borte i alt fra dager, uker, måneder i slengen. Når han var hjemme var jeg nesten alltid litt hos ham, så på et vis hadde jeg vel en form for "annenhver helg og en dag i uka". Var han mot normalt hjemme noen uker kunne jeg flytte frem og tilbake alt etter hva som passet han og min mor.

 

Jeg har kjent på alle ulempene, alle bekymringene ved å måtte farte. Og det har preget meg langt mer enn jeg trodde det gjorde den gangen. Den gangen, og faktisk til jeg ble mange og 20 år, hevdet jeg at jeg hadde hatt det supert som skillsmissebarn, at det ikke var forferdelig, ikke var slitsom osv.

Men sannheten var at jeg fortrengte det hele tiden. Jeg følte meg aldri hjemme hos pappa, heller ikke når jeg fikk mitt eget rom da de fikk bedre plass. Jeg sliter fremdeles, som godt voksen, med å greie å pakke ut en koffert eller bag etter en helgetur eller en ferie. Det sitter fremdeles kjempehardt i meg. Jeg har aldri greid å finne et sted jeg føler er hjemme, har aldri greid å slå meg til ro noe sted, for jeg har alltid en forventning i meg om at ikke noe er stabilt, ikke noe kan vare.

 

Anonymous poster hash: a4a3c...bed

Samme her. Det var ikke før jeg runda 25 at jeg skjønte hvor sint jeg egentlig var for at de sendte meg frem og tilbake - som om jeg skulle vært en ting - i 10 år.

[Anonym bruker]

 

 

Min far hadde et yrke som gjorde at han var borte i alt fra dager, uker, måneder i slengen. Når han var hjemme var jeg nesten alltid litt hos ham, så på et vis hadde jeg vel en form for "annenhver helg og en dag i uka". Var han mot normalt hjemme noen uker kunne jeg flytte frem og tilbake alt etter hva som passet han og min mor.

 

Jeg har kjent på alle ulempene, alle bekymringene ved å måtte farte. Og det har preget meg langt mer enn jeg trodde det gjorde den gangen. Den gangen, og faktisk til jeg ble mange og 20 år, hevdet jeg at jeg hadde hatt det supert som skillsmissebarn, at det ikke var forferdelig, ikke var slitsom osv.

Men sannheten var at jeg fortrengte det hele tiden. Jeg følte meg aldri hjemme hos pappa, heller ikke når jeg fikk mitt eget rom da de fikk bedre plass. Jeg sliter fremdeles, som godt voksen, med å greie å pakke ut en koffert eller bag etter en helgetur eller en ferie. Det sitter fremdeles kjempehardt i meg. Jeg har aldri greid å finne et sted jeg føler er hjemme, har aldri greid å slå meg til ro noe sted, for jeg har alltid en forventning i meg om at ikke noe er stabilt, ikke noe kan vare.

Jeg beit i meg alle irrettesettelser jeg fikk på skolenfordi jeg hadde glemt en bok - når sannheten ofte var at jeg hadde husket den, det var bare at ingen av mine foreldre orket å dra tilbake for å hente den, selv ikke når jeg bare hadde fått to minutter til å pakke fordi den andre hadde det travel. Hadde vi satt oss i bilen og startet og jeg kom på at boken ikke var med, da fikk jeg greie meg uten. Så lenge jeg alltid greide meg veldig bra på skolen så de jo ikke noe problem. Om den ene forelderen hadde vasket klær og mine var våte så fikk jeg greie meg uten de plaggene til neste gang jeg kom til den. Og jeg hadde faktisk ikke mye klær...

 

Jeg gikk rundt i en evig fortrengning av hvor vanskelig det var mye av tiden. For ting ble jo bare verre om jeg prøvde å forklare hvordan jeg hadde det. Da var jeg ikke snill, jeg hadde ikke forståelse for hvor vanskelig dette var for mine foreldre, at jeg ikke forstod hvor komplisert livet for voksne var og hvor store byrder voksne har, og at jeg burde være glad for å ha det så godt som jeg hadde det.

 

Utad var jeg et prakteksemplar på hvor utrolig godt et skillsmissebarn kan ha det og hvor lite det kan påvirke barn negativt. Jeg fungerte utad så godt at jeg lurte meg selv til å tro det til jeg var godt voksen...

Inni meg gjemte jeg alle følelsene jeg ikke kunne vise fordi det ville såre mine foreldre...

 

 

Anonymous poster hash: a4a3c...bed

 

 

Så rart, akkurat sånn (som det jeg har uthevet) har og hadde jeg det også, helt uten skilte foreldre. Men vi flyttet ofte da jeg var barn. Jeg trodde faktisk ganske lenge at det ikke var lov å bo i samme leilighet mer enn et år.

 

Jeg syntes all flyttingen var litt spennende den gangen, men skjønte ikke hvilken innvirkning det egentlig hadde på meg. Det eneste stedet jeg noen gang har klart å virkelig slappe av og føle meg hjemme er huset til besteforeldrene mine, som har vært det samme hele tiden.

 

Anonymous poster hash: 15ab5...d8c

 

 

Ja, jeg tror det viser at barn trenger stabilitet, både følelsesmessig og fysisk/praktisk.

 

Dette er et velkjent problem blant "militær-barn" i USA, de sliter ofte med det samme som voksne. Bodde der borte for mange år siden og hadde et par venninner som allerede den gang var veldig bevisst den biten. De fikk nye venner og gode venner på hvert nye sted de flyttet til, men de holdt alltid litt tilbake i disse vennskapene, for de visste at om ikke lenge skulle de flytte igjen.

Mener det er gjort en del forskning på dette der borte.

 

Jeg kunne også synes (og innbilde meg?) at stadig endring var spennende. Og det var jo det på mange måter, men belastningen med det tror jeg er langt større enn mange tror.

 

Anonymous poster hash: a4a3c...bed

[Anonym bruker]

Samme her. Det var ikke før jeg runda 25 at jeg skjønte hvor sint jeg egentlig var for at de sendte meg frem og tilbake - som om jeg skulle vært en ting - i 10 år.

 

 

Det er tydeligvis ganske mange av oss har jeg etter hvert forstått. Alle jeg kjenner som har opplevd det kan fortelle noe lignende. Graden av hvor mye det har påvirket dem er ofte et mål på hvor godt foreldrene har samarbeidet, men ikke bare det. Jeg vet også om to hvor foreldrene tilsynelatende samarbeidet veldig godt, og de likevel sliter med lignende følelser.

 

Det jeg kanskje var mest sint på min far over da jeg ble voksen, det var at jeg i alle år følte at jeg var andrerangs i hans hjem. Alle andre hadde større rettigheter der enn jeg. Jeg var på besøk, men uten en gjests privilegier, jeg måtte bare være usynlig, for på sett og vis var jeg bare en gjest som ikke helt burde vært der. Det påvirker selvbildet når foreldre (ubevisst?) formidler slike holdninger...

 

Jeg jobbet meg gjennom det meste av det hos psykolog. Men det sitter ting igjen som jeg tror alltid vil påvirke meg i noe grad.  Man må bare finne måter å gjøre dette mindre og mindre viktig i det livet man lever i dag.

 

Anonymous poster hash: a4a3c...bed

[Anonym bruker]

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 12. Syntes det var en lettelse, siden det da ble slutt på all kranglingen.

Men er du aldri sint eller trist eller oppgitt over at de ikke var voksne nok til å tilby deg et harmonisk hjem?

 

Anonymous poster hash: 665d1...228

[Pobie]

 

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 12. Syntes det var en lettelse, siden det da ble slutt på all kranglingen.

Men er du aldri sint eller trist eller oppgitt over at de ikke var voksne nok til å tilby deg et harmonisk hjem?

 

Anonymous poster hash: 665d1...228

 

 

Nei. Er av og til litt oppgitt over hvor lite krefter de la i det å være foreldre, men de var veldig unge og gjorde det beste med den kunnskapen de hadde.

 

Jeg er av den tro at "if you know better, you do better", og alle gjør det beste de kan med den kunnskapen og de ressursene de har tilgjengelige.

 

Foreldrene mine er veldig glad i meg, og jeg tror at hvis de hadde visst bedre, eller hadde tilgang til Google og all den informasjonen vi har nå, og muligens hadde vært litt eldre da de giftet seg og startet familie, hadde de vært mye flinkere som foreldre.

[Kremtopp]

Jeg er skilsmissebarn og opplevde ikke skilsmissen som noen belastning, heller en befrielse. Barn er smartere enn man tror og merker fort endringer mellom foreldrene. Mine foreldre kranglet aldri, men jeg husker godt de gradvise emosjonelle endringene. Synes det var deilig at de endelig gikk fra hverandre og syntes det var stas da vi skulle reise for samvær med far. Men man må jo også huske at barn er forskjellig og takler ting ulikt, selve skilsmisseprosessen og årsaken er også en veldig stor faktor og har stor påvirkning på barna.

 

Det jeg husker som mest belastende og ødeleggende var min fars konstante svartmaling av mamma og hans evige misjon til å gjøre hennes liv til et helvete (var hun som ville skilles), dette holder han dessverre på med enda selv om vi barna nå er voksen og det er 12 år siden skilsmissen ble innvilget.

[Anonym bruker]

Mine foreldre ble skilt når jeg var 12-13 år. Har ikke hatt noe som helst problemer. Bodde hos mamma, og reiste til pappa når jeg ønsket det (ca annenhver helg).

 

Anonymous poster hash: f6987...029

[Anonym bruker]

 

Foreldrene mine ble skilt da jeg var 12. Syntes det var en lettelse, siden det da ble slutt på all kranglingen.

Men er du aldri sint eller trist eller oppgitt over at de ikke var voksne nok til å tilby deg et harmonisk hjem?

 

Anonymous poster hash: 665d1...228

Har samme opplevelse som Pobie.

 

Som svar på spørsmålet ditt må jeg si at jeg skulle ønske de hadde skilt seg tidligere, og at noen hadde forhindret min stemor i å bruke meg som sin følelsesmessige søppelbøtte, da det ikke fungerte særlig godt mellom henne og min far, heller.

 

Hadde ikke samværsavtale, da, vi fikk være hos pappa akkurat så lite som vi ønsket. Jeg var 12 år da de skilte seg.

 

I ettertid er jeg ikke sur eller bitter på noen, nettopp fordi jeg tenker at alle nok gjør så godt de kan med de ressursene de har.

 

Anonymous poster hash: 8d5af...8cf

[Anonym bruker]

Mammaen min døde da jeg var 8, og da jeg vokste opp var det skummelt mange som kom til meg å sa jeg var heldig som 'bare' hadde opplevd det og ikke å få skilte foreldre

 

Anonymous poster hash: a502d...81b

Folk er idioter. Jeg er lei for at du mistet mammaen din så altfor tidlig. Klem.

 

Anonymous poster hash: 8d5af...8cf

[Anonym bruker]

Noen her som har vært det selv, som IKKE har følt på den belastningen dib-politiet mener man får?

 

Jeg er skilsmissebarn, og det var ikke det i seg selv som var mitt problem. Husker ikke det å dra til pappa på samvær som noe slitsomt! Jeg følte meg heldig som hadde to hjem, to rom osv. Det har ALDRI vært en slitsom tilværelse for meg, ei heller en belastning. Jeg var tre år da foreldrene mine flyttet hvert til sitt, så er jo mulig jeg bare ikke vet om noe annet. Men jeg blir litt sliten av å lese tråd på tråd om skilsmissebarn hvor noen alltid svarer det samme "tenker dere ikke på barna, hvor belastende det blir for de osv!?"..

 

Anonymous poster hash: d6a87...057

Jeg er lykkelig skilsmissebarn Mine ble skilt da jeg var 10 år og det var det beste som kunne skjedd. Hadde det veldig greit med å ha to hjem og har aldri tatt noe skade av det. Enig i mye av det du sier, debattene her inne er ekstremt ensidige. Det finnes de av oss skilsmissebarn som ikke tok noen skade og som fikk en fin barndom likevel

 

Anonymous poster hash: 80f88...9de

[Anonym bruker]

 

 

Noen her som har vært det selv, som IKKE har følt på den belastningen dib-politiet mener man får?

 

Jeg er skilsmissebarn, og det var ikke det i seg selv som var mitt problem. Husker ikke det å dra til pappa på samvær som noe slitsomt! Jeg følte meg heldig som hadde to hjem, to rom osv. Det har ALDRI vært en slitsom tilværelse for meg, ei heller en belastning. Jeg var tre år da foreldrene mine flyttet hvert til sitt, så er jo mulig jeg bare ikke vet om noe annet. Men jeg blir litt sliten av å lese tråd på tråd om skilsmissebarn hvor noen alltid svarer det samme "tenker dere ikke på barna, hvor belastende det blir for de osv!?"..

 

Anonymous poster hash: d6a87...057

Jeg er lykkelig skilsmissebarn Mine ble skilt da jeg var 10 år og det var det beste som kunne skjedd. Hadde det veldig greit med å ha to hjem og har aldri tatt noe skade av det. Enig i mye av det du sier, debattene her inne er ekstremt ensidige. Det finnes de av oss skilsmissebarn som ikke tok noen skade og som fikk en fin barndom likevel

 

Anonymous poster hash: 80f88...9de

Et psykologpar la det fram slik på et kurs jeg var på: "Jeg har alltid tenkt at grunnen til at jeg er så sjenert, er fordi vi flyttet så mye da jeg var liten!" - "Åh, jeg hadde nok ikke blitt så sosial og utadvendt hvis ikke det hadde vært for all flyttingen da jeg var liten!"

 

Altså, det handler kanskje like mye om personlighet?

 

Anonymous poster hash: 8d5af...8cf

[Anonym bruker]

Jeg er skilsmissebarn og opplevde det som en enorm lettelse der og da. Slutt på hyling og skriking og ufred. Hadde heller ikke noe problem med besøkene hos pappa - men det ble aldri noe annet enn besøk. Hans hjem har aldri vært HJEMME for min del. I tillegg var vi mye hos farmor de helgene vi hadde samvær, og vi hadde ikke egne rom hos ham eller engang noe sted å pakke ut klær eller noen leker/ting å holde på med. Det vi hadde med av klær ble liggende i baggen helga igjennom, og det eneste vi hadde å leke med var ting vi eventuelt tok med hjemmefra.

 

Belastningen - ser jeg i ettertid - lå nok mest i at mamma ikke evnet å samarbeide (pappa forsøkte, men mamma er virkelig ei heks og det var en fullstendig umulig oppgave). Hun saboterte, evnet ikke å kjøre oss på toget tidsnok, og lot som regel meg være den som ringte pappa for å fortelle at vi (som vanlig) var et par timer for seint ute.

 

Nå har jeg gjort min datter til skilsmissebarn, men forsøker allikevel etter beste evne å gjøre det så stabilt og trygt som mulig. Det er ikke snakk om en jul her og en der (slik vi vokste opp med - etter noen år med jul her og jul der var hele julemagien ødelagt for min del, det ble aldri noen koselige tradisjoner), jula er hjemme og sånn er det bare. Faren får selvfølgelig komme hit og feire sammen med oss, men på julaften skal frøkna være hjemme. Og det er ingen vits i å forsøke å innbille noen at man kan ha to hjem - for det tror jeg aldri vil fungere. Et hjem er noe man har bare ett av, tror jeg. Og jeg ser for meg at dersom man skal forsøke å innbille en unge at den har to hjem, ender man opp med å "degradere" det ene hjemmet slik at man ender opp med to "nesten-hjem". For meg ligger det litt i begrepet "hjemme" at det er noe man bare har ett av.

 

Hun har hjemme, og så har hun hjemme hos pappa. Og hjemme hos pappa er kjempestas, selv om det ikke er hjemme. Det er jo der pappa og storesøster er Vi forsøker etter beste evne å ta all voksen-dialog utenfor hennes rekkevidde, og vi er gode venner og samarbeider godt. Det vil aldri være tema å la henne være budbringer oss i mellom, og heller ikke å baksnakke den andre så hun hører det (for jada, jeg skal gjerne innrømme at jeg baksnakker ham litt innimellom. En grei måte å slippe ut litt damp uten at jeg trenger å bli uvenner med ham )

Anonymous poster hash: d87f4...443

[Anonym bruker]

 

 

 

Noen her som har vært det selv, som IKKE har følt på den belastningen dib-politiet mener man får?

 

Jeg er skilsmissebarn, og det var ikke det i seg selv som var mitt problem. Husker ikke det å dra til pappa på samvær som noe slitsomt! Jeg følte meg heldig som hadde to hjem, to rom osv. Det har ALDRI vært en slitsom tilværelse for meg, ei heller en belastning. Jeg var tre år da foreldrene mine flyttet hvert til sitt, så er jo mulig jeg bare ikke vet om noe annet. Men jeg blir litt sliten av å lese tråd på tråd om skilsmissebarn hvor noen alltid svarer det samme "tenker dere ikke på barna, hvor belastende det blir for de osv!?"..

 

Anonymous poster hash: d6a87...057

Jeg er lykkelig skilsmissebarn Mine ble skilt da jeg var 10 år og det var det beste som kunne skjedd. Hadde det veldig greit med å ha to hjem og har aldri tatt noe skade av det. Enig i mye av det du sier, debattene her inne er ekstremt ensidige. Det finnes de av oss skilsmissebarn som ikke tok noen skade og som fikk en fin barndom likevel

 

Anonymous poster hash: 80f88...9de

Et psykologpar la det fram slik på et kurs jeg var på: "Jeg har alltid tenkt at grunnen til at jeg er så sjenert, er fordi vi flyttet så mye da jeg var liten!" - "Åh, jeg hadde nok ikke blitt så sosial og utadvendt hvis ikke det hadde vært for all flyttingen da jeg var liten!"

 

Altså, det handler kanskje like mye om personlighet?

 

Anonymous poster hash: 8d5af...8cf

Tror ikke det har så mye med barnas personlighet, men hvordan foreldrene håndterer skilsmissen, hvordan forholdene var før og hvordan de ble etter, føler barna seg prioritert? Legges det fram som en fordel for dem? Klarer foreldrene å ha en ok tone? Osv.

 

 

Anonymous poster hash: 73205...c7e

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Noen her som har vært det selv, som IKKE har følt på den belastningen dib-politiet mener man får?

 

Jeg er skilsmissebarn, og det var ikke det i seg selv som var mitt problem. Husker ikke det å dra til pappa på samvær som noe slitsomt! Jeg følte meg heldig som hadde to hjem, to rom osv. Det har ALDRI vært en slitsom tilværelse for meg, ei heller en belastning. Jeg var tre år da foreldrene mine flyttet hvert til sitt, så er jo mulig jeg bare ikke vet om noe annet. Men jeg blir litt sliten av å lese tråd på tråd om skilsmissebarn hvor noen alltid svarer det samme "tenker dere ikke på barna, hvor belastende det blir for de osv!?"..

 

Anonymous poster hash: d6a87...057

Jeg er lykkelig skilsmissebarn Mine ble skilt da jeg var 10 år og det var det beste som kunne skjedd. Hadde det veldig greit med å ha to hjem og har aldri tatt noe skade av det. Enig i mye av det du sier, debattene her inne er ekstremt ensidige. Det finnes de av oss skilsmissebarn som ikke tok noen skade og som fikk en fin barndom likevel

 

Anonymous poster hash: 80f88...9de

Et psykologpar la det fram slik på et kurs jeg var på: "Jeg har alltid tenkt at grunnen til at jeg er så sjenert, er fordi vi flyttet så mye da jeg var liten!" - "Åh, jeg hadde nok ikke blitt så sosial og utadvendt hvis ikke det hadde vært for all flyttingen da jeg var liten!"

 

Altså, det handler kanskje like mye om personlighet?

 

Anonymous poster hash: 8d5af...8cf

Tror ikke det har så mye med barnas personlighet, men hvordan foreldrene håndterer skilsmissen, hvordan forholdene var før og hvordan de ble etter, føler barna seg prioritert? Legges det fram som en fordel for dem? Klarer foreldrene å ha en ok tone? Osv.

 

 

Anonymous poster hash: 73205...c7e

Så klart! Men begge deler, i så fall. Noen er mer sårbare og vil slite i ettertid nesten uansett hvor riktig foreldrene gjør det, andre er resiliente og klarer seg fint selv om mor og far kjører reprise på den kalde krigen.

 

Anonymous poster hash: 8d5af...8cf