Hvordan legge det frem for mannen, og hvordan argumentere?

[Anonym bruker]

Har en del ting jeg ønsker å snakke med mannen om, som går på forholdet oss imellom. Problemet er bare at jeg vet ikke hvordan jeg kan legge det frem uten at han blir sint, og begynner å beskylde meg tilbake. En ting jeg f.eks ønsker å snakke med han om er at han stadig blander seg inn når jeg snakker til barna. Hvis jeg sier at barna skal rydde rommene sine kan han avbryte meg å si det samme, i et kommanderende ordelag til barna. Jeg sier aldri noe, for jeg vet at jeg da kommer til å få diverse beskyldninger tilbake. Problemet er at han kommer med diverse ting som motbeskyldning når jeg tar opp noe med han, og ikke tar det opp på en ordentlig måte. Jeg mener det må gå an å ta opp ting med hverandre uten at det bare blir beskyldninger frem og tilbake...Jeg lar dette passere, men føler nå at det plager meg veldig og at det holder på å slite meg ut.

 

Et eksempel som har skjedd er da det var snakk om at et av hans barn trengte penger, og han hadde lovet han forskudd på julegave. Jeg sa da at vi ikke har mulighet til å gi forskudd da vi kun hadde penger til å handle mat til oss og våre barn til neste lønn kom. Da ble han sint og jeg sa at jeg ikke ønsker å bli tiltalt i den ufine tonen jeg opplevde at han hadde til meg. Da fikk jeg slengt tilbake at alle i familien måtte gå på tå hev på grunn av meg, og at jeg var den i familien som var mest krevende og at alle måtte ta hensyn til meg alltid. Jeg begynte da og gråte, og sa at jeg må få vite hva jeg gjøre feil slik at jeg kan endre meg slik at de slipper å oppleve dette. Fikk aldri svar hos han på dette selv om jeg spurte 2-3 ganger rett etter hverandre. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er perfekt, men jeg synes det må være rett og rimelig å forvente at hvis han opplever noe slik som dette, så må han kunne snakke med meg om det, og ikke vente til det passer at han slenger det i ansiktet mitt sik at det skal ramme meg hardest (oppleves slik ihvertfall),og ikke forklare det noe mer.

 

Eksemplene er mange, og mitt problem er hvordan jeg skal ta opp dette. Jeg synes det er vanskelig å ta dette opp når stemningen er grei. Jeg sier heller ikke noe når det skjer, da barna ofte er tilstede og de skal ikke oppleve at mamma og pappa krangler foran dem. I tillegg slipper jeg veldig fort opp for argumenter selv om jeg vet hva jeg skal og bør si, det er akkurat som om hjernen min jobber saktere og går i lås når jeg skal snakke... Noen gode tips? 

Anonymous poster hash: 43c83...cd7

[Anonym bruker]

Modum bad - kjempeflinke familieterapeuter!! Høres ut som han mannen din trenger et dressurkurs ;-) 

Men seriøst, de er kjempeflinke der til å hjelpe folk med kommunikasjon.

Anonymous poster hash: 59e84...ee8

[Anonym bruker]

Terapi for å lære dere å kommunisere. 

 

 

Anonymous poster hash: 59e03...d96

[Anonym bruker]

Er det ingen som har tips til hvordan jeg kan begynne å gjøre noe med dette nå, uten å ta samlivskurs/parterapi?

 

HI

Anonymous poster hash: 43c83...cd7

[Anonym bruker]

Du må legge det frem saklig, uten å bli hysterisk eller å grine. Si det du vil si, og blir han sur og gretten så gjentar du deg selv mens du spør ham hvorfor han ikke klarer å høre etter, og om han ikke respekterer deg (noe han selvsagt ikke gjør). 

 

Poenget er, nekter han å høre så er det ikke liv laga. Man kan ikke drive et forhold alene, it takes two.

Anonymous poster hash: 59e03...d96

[Anonym bruker]

Hvis jeg forsto deg riktig har han lovet sitt barn noen penger nå som du mener dere ikke kan avse før nærmer jul.

 

Jeg tror du kunne kommet lengre med å ikke være så direkte avvisende. Mannen har allerede gitt et løfte som han da bør holde. Ved i steden å be om hjelp til å sette opp budsjett og handleliste for å komme dere gjennom problemet kunne det kanskje vært løst på en bedre måte.

 

Anonymous poster hash: 026ed...0eb

[Anonym bruker]

Å gråte er vel ikke det samme som å være hysterisk? 

 

Det er vanskelig å få mer ut av pengene, selv med et budsjett. Det er pga budsjettet vårt jeg var klar over at vi ikke hadde nok penger enn nødvendig , og ikke kunne avse til julegave på forskudd. Heldigvis valgte hans barn å ikke få pengene på forskudd. Må bare legge til at han snakket på telefon med sin sønn, og vår samtale var etter at han hadde lagt på så det kan ikke være derfor sønnen takket nei.

 

Jeg er mest ute etter hvordan jeg kan stoppe han når han f.eks begynner å snakke til barna samtidig som jeg sier noe. Utrolig nok har han ikke klart å gjøre slik at barna har mistet respekt for meg, da det kan være konsekvensen at slik oppførsel. "Pappa må poengtere VELDIG TYDELIG det mamma sier for at dere skal skjønne alvoret!"-type oppførsel.  

 

En annen ting er at han aldri hører etter når jeg snakker. Et typisk eksempel er at han f.eks kan spørre meg "vet du hva syklisten som vant Tour De France i 2013 heter?". Mens jeg svarer gjentar han spørsmålet, slik at han ikke hører svaret mitt. I starten gjentok jeg svaret, men det er jeg sluttet med da jeg synes han bør høre etter første gang. Dette er såpass tydelig at til og med tenåringen vår kommenterer at " mamma svarte jo på det" når han blir sint fordi "jeg ikke svarer han". 

Det største problemet er at jeg ikke sier fra om dette, da jeg ikke ønsker å få beskyldninger tilbake om "alle" mine feil og mangler Jeg er klar over at jeg må begynne med å svare, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre dette tydelig og ikke slik at han oppfatter det som kritikk... Hjelpe meg!!!

 

HI

Anonymous poster hash: 43c83...cd7

[boblulf]

Parterapi er allereie nevnt. Men det som kan vere lurt er å ta opp problemet når de har det greit, og fokusere på deg sjølv: i staden for "du gjer alltid...." eller "det irriterer meg når du...." så start med til dømes "eg opplever at ..." eller " eg blir lei meg når det verker som du ikkje høyrer etter".

[Anonym bruker]

Gro deg noen baller og slutt å være dørmatte!

Anonymous poster hash: 2e51b...ab2

[Anonym bruker]

I en slik situasjon med å betale julegave på forskudd som dere ikke hadde penger til, kan du si... i følge budsjettet har vi bare kr x igjen til dato y. Det betyr at vi ikke har noe til overs utover mat til oss alle. Hvordan tenkte du å løse det med gaven?

Da kaster du det tilbake til ham, tvinger ham til å ta ansvar for det og argumentere for seg - i steden for at du gjør det, for du legger bare frem fakta.

 

Spør han deg om noe og avbryter deg når du skal svare - da må du avbryte ham tilbake. Vil du ha et svar fra meg så må du gi meg muligheten til og svare, og ikke minst må du lytte. Vil du ha svaret, eller vil du ikke?

 

Ber du barna rydde rommet og han blander seg inn, da sier du "nå var det jeg som tok dette, du kan bare slappe av".

 

Du må bli direkte og snakke som om du tar det som en selvfølge at han hører på deg!

 

 

Men for å være helt ærlig - jeg får en følelse av det du skriver at du er blitt kuet av mannen. Du tar på deg skyld og skal unnskylde deg for mye som ikke er din skyld - det virker som om du også prøver å unnskylde deg selv når det er mannen som gjør feil.

Det virker på meg som om mannen manipulerer deg, han lytter ikke til deg, respekterer deg ikke på lik linje som han selv i familien.

 

Jeg er helt enig med deg i at man bør kunne prate sammen uten å krangle og komme med beskyldninger. Men helt ærlig så virker det ikke som om mannen din er i stand til det, han virker mest opptatt av å hevde seg selv og sin egen autoritet i familien.

 

Mannens mønster virker så låste at jeg ville uten tvil ha latt dette bli en sak for familievernkontoret.

Hvis ikke risikerer du at han fortsetter å overkjøre deg, får deg til å unnskylde ting du ikke bør unnskylde, får deg til å føle deg enda mindre...

En slik mann ville jeg hatt en nøytral person sammen med, en fagperson som kan hjelpe dere til å snakke konstruktivt sammen.

 

Hvorfor føler du at fvk eller parterapi er uaktuelt, HI?

Anonymous poster hash: 2723a...071

[Anonym bruker]

Når du skal snakke med ham, beskriv mye av hvordan du opplever det og føler det. Unngå mest mulig beskyldninger. Prøv å tenke at dere skal ha en jevnbyrdig samtale som jevnbyrdige voksne. Unngå å få en samtale der den ene blir barnslig eller i motsattfall belærende eller overbærende (forelder-rolle). Poengter når du begynner at du har behov for å lufte hvordan du har det og at du har behov for å bli hørt. Ikke responder på hans utspill og angrep da dette gjør at dere kommer ut av balanse i samtalen igjen. Går det ikke ville jeg ringt familievernkontor og be om hjelp. Du trenger ikke gå der for terapi , men hjelp til å ta opp vanskelige tema med nøytral tredjeperson tilstede. Husk at du og mannen din er viktige rollemodeller for deres barn. Vil du at de skal lære av dere? Jeg sier dette fordi jeg ser at jeg har lært (for) mye av mammas dårlige måte å håndtere kommunikasjon på. Heldigvis er jeg bevisst på det og jobber kontinuerlig med det. Lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 8aa36...089

[Anonym bruker]

Be ham lese denne tråden.

 

Evt send ham en e-post/skriv et brev, som du vet han kommer til å lese når du ikke er i nærheten. Da kan han lese i ro og mak, og ikke kjefte/mase før du får "snakket ferdig" (før han har lest ferdig).

 

Anonymous poster hash: 105ab...965

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine svar 

 

Jeg har hele livet vært dårlig å formulere meg muntlig, har igjennom skolegangen fått tilbakemelding på at jeg er veldig svak muntlig. Jeg hater å snakke foran store forsamlinger, hater smalltalk - kan det rett og slett ikke. har hele livet hatt en følelse av at hjernen min arbeider saktere enn alle andres i diskusjoner, argumentasjoner etc. Ironisk nok er jeg veldig skoleflink, gikk ut med best karakterer av alle på ungdomsskolen, og fikk topp karakter på bacheloren min... Tror dette er en stor del av grunnen til at vårt kommunikasjonsproblem har gått såpass langt som det har. Det har blitt et slags mønster oss imellom. Jeg er i tillegg en introvert person, som henter energi i enslighet (ikke ensomhet, har aldri vært ensom). 

 

Synes det er fine forslag dere kommer med her, skal prøve å pugge inn noen fraser på de mest vanlige tingene, slik som når han avbryter meg når jeg snakker med barna eller når han ikke hører etter når jeg svarer. Har funnet ut at det er virkningsfullt å ta ting med humor, men det krever veldig mye "planlegging" fra min side for at det skal gå bra. Eks så har han hatt en lengere periode der han "driter i alt" hvis det er noe han ønsker å gjøre, og vi ikke tenner på ideen umiddelbart. Da måtte jeg ta den veldig uformelt, når han var i godt humør å speile dette i forbindelse med en filleting på en humoristisk måte. Det ble oppfattet som morsomt fra hans side, men alvoret gikk inn og disse utbruddene stoppet umiddelbart så det gikk inn på et eller annet vis.

 

Terapi er ikke aktuelt på nåværende tidspunkt, av den enkle grunn at jeg er for feig til å bringe det på bane. 

 

HI 

Anonymous poster hash: 43c83...cd7