Jeg hater meg selv... :(

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men ønsker gjerne noen råd eller tips.

Jeg misliker meg selv så inderlig. Jeg føler ikke at jeg er verdt noe som helst.. 
Hvorfor?

- Jeg har ingen skolegang etter ungdomskolen
- Jeg har ingen "spennende" arbeidserfaring (Jeg har jobbet siden skoleslutt, men det har gått mest i butikk)
- Jeg er stille og sjenert
- Jeg har dårlig selvtillit
- Jeg har 0 selvsikkerhet
- Jeg fullfører ikke ting
- Jeg har ingen hobbyer
- Jeg har ingen interesser
- Jeg tar ingen sjanser
- Jeg har ingen talenter
- Jeg har ikke spart penger
- Leier
- Er dårlig med egen økonomi (ingen gjeld, men bruker penger jeg kunne spart på tull)
- Jeg er deprimert
- Kronisk skade som er smertefull i hverdagen
- Annen kronisk plage
- Har ingenting jeg brenner for
- Har ikke mange venner, og et lite sosialt liv 

+ mye mer jeg ikke skal gå i detalj på.

Jeg har blitt psykisk nedbrutt etter et turbulent forhold, der alle negativer tanker jeg har om meg selv, har blitt brukt mot meg daglig, og gjort dette 10 x verre enn det var tidligere.. 
Jeg har i det siste hatt en ganske ålreit jobb (midlertidig), men jeg klarer ikke å gjøre mitt beste. Jeg er på et sted som kun består av mennesker på 40-65, (er selv 26) daglige ledere med egne firmaer og en haug med utdannelse. 
Det var et alt for stort steg å gå inn i den jobben etter å ha kommet ut av det forholdet, der jeg satt igjen med null selvsikkerhet.
Jeg sliter med å gjøre ting foran andre, fordi jeg er redd.. På egenhånd tør jeg, for da er det ingen som kan dømme meg, og jeg kan leke og "spille" bedre enn jeg er. 

Nå er det dags for jobbsøk igjen, men jeg vet ikke hvordan dette skal gå.. Jeg vil jo mer enn alt ha en jobb, men jeg sliter såpass om dagen, og med tanke på hvordan jeg var på forrige jobb, så er jeg redd det vil bli slik et nytt sted også. At jeg ikke tør å prestere det jeg faktisk egentlig kan. 

Jeg har tatt et stort steg, og bestilt meg time hos fastlegen, der jeg skrev i kommentarfeltet at jeg ønsket henvisning til psykolog, og en veldig kort forklaring, slik at jeg ikke har mulighet til å ombestemme meg på timen å skylde på en forkjølelse f.eks. Jeg vet at jeg trenger hjelp, og det er en lettelse å ha bestilt den timen, for det har jeg tenkt på i 1 år. Jeg bare bestemte meg da jeg tørket meg etter en dusj, at jeg må bare gjøre det NÅ, ellers vil det ikke skje, så løp jeg til dataen og bestilte time. 

Det er veldig mye annet som har skjedd i det siste som har gjort meg totalt utslitt. Ganske alvorlige saker, uten at jeg vil utdype noe mer.

Jeg vet ikke hvor mye NAV vil mase når det kommer til jobbsøkingen. Jeg har søkt litt allerede, og fører jobblogg. Jeg har planer om å forklare situasjonen til NAV, og håper de har litt forståelse for at jeg ikke klarer å søke på stillinger som jeg ikke føler meg trygg nok på. Ikke fordi jeg er redd for å IKKE få stillingen, men fordi jeg er redd for å få den. 
Jeg er absolutt ikke en latsabb som ikke gidder å jobbe, men jeg føler at jeg må inn et sted med mennesker på mitt eget nivå, slik at jeg ikke føler meg nederst på stigen til enhver tid. Mitt største ønske er å komme inn i en stor bedrift, der jeg kan starte med f.eks kundebehandling (har lang erfaring med kundeservice) eller lignende, deretter ha muligheten til å jobbe meg oppover. Føler at det er min mulighet når jeg ikke har utdanning.
Jeg er i tillegg aleneforsørger uten bil, og det er svært begrenset hvor jeg kan jobbe hvis jeg skal jobbe fullt, for å rekke barnehage. 

Jeg vurderer også å høre med legen om jeg kan få en midlertidig sykemelding, dersom NAV blir veldig masete.. Er det helt feil? Jeg føler at min førsteprioritet må være å komme litt a jour med meg selv, uten å ha 1000 ting som forfølger hodet mitt til enhver tid. Jeg har en veldig hyggelig veileder på NAV, så skal ta en samtale med henne i første omgang, og jeg tror hun vil forstå. Vil ha en jobb, men trenger å gjøre ting i mitt eget tempo uten mas... 

Hoppet litt vekk fra overskriften nå, men jeg føler altså at jeg ikke er verdt noe.
Jeg går hele tiden og drømmer om ting. Jeg skulle ønske jeg kunne synge, jeg skulle ønske jeg hadde en hobby, jeg skulle ønske jeg kunne skrive,(For jeg kunne lett skrevet en hel bok om tragedier) jeg skulle ønske jeg var kunstnerisk, jeg skulle ønske jeg brant for noe. Jeg har liksom.... ingenting? 

Jeg har prøvd meg på diverse hobbyer, men det blir gjerne "litt av alt", og jeg gir opp fort når jeg ikke får til ting. 

Er vel egentlig ikke noe konkret å svare på her, men dersom noen har vært i liknende situasjon og ønsker å dele sin fremgang, opptur eller komme med tips og råd, blir jeg kjempeglad


 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

[Turkis Tequila]

Du kan sende en melding til meg, om du vil. Er i samme båt som deg, så er fint å snakke med noen andre som er der litt selv

[Blåfrua]

Det er tak i deg!! Du er fantastisk! Å bestille den legetimen viser at du tar ansvar for ditt eget liv, du har selvinnsikt og med den rette hjelpen nå vil du se at livet ditt er veldig annerledes om et år.

[Anonym bruker]

Det er tak i deg!! Du er fantastisk! Å bestille den legetimen viser at du tar ansvar for ditt eget liv, du har selvinnsikt og med den rette hjelpen nå vil du se at livet ditt er veldig annerledes om et år.

Jeg håper virkelig det.

Og selv opp i alt det negative, så er jeg evig optimist. Og jeg tenker jo at det kun kan gå én vei fremover, og det er oppover! 

Husker, og kommer nok alltid til å huske et sitat fra en norsk film. "Det er først når du har mistet alt, du har noe å leve for" 

Det er jo så som så da, og jeg står ikke akkurat for den, men den setningen glemmer jeg aldri. 

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

[Anonym bruker]

Du kan sende en melding til meg, om du vil. Er i samme båt som deg, så er fint å snakke med noen andre som er der litt selv

Hadde du hatt et par tusen innlegg bak deg, hadde jeg gjort det, men du er helt ny, og da er det litt for risikabelt

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

[Turkis Tequila]

 

Du kan sende en melding til meg, om du vil. Er i samme båt som deg, så er fint å snakke med noen andre som er der litt selv

Hadde du hatt et par tusen innlegg bak deg, hadde jeg gjort det, men du er helt ny, og da er det litt for risikabelt

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

 

Som sagt, så er jeg også en person som liker meg selv ganske lite, og har ikke selvtillit nok til å vise fram med nick med så mye hat som foregår her inne. Men har vært medlem i over 2 år, med av-og-på med å slette kontoer. Men jeg skjønner deg

[Anonym bruker]

 

 

Du kan sende en melding til meg, om du vil. Er i samme båt som deg, så er fint å snakke med noen andre som er der litt selv

Hadde du hatt et par tusen innlegg bak deg, hadde jeg gjort det, men du er helt ny, og da er det litt for risikabelt

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

 

Som sagt, så er jeg også en person som liker meg selv ganske lite, og har ikke selvtillit nok til å vise fram med nick med så mye hat som foregår her inne. Men har vært medlem i over 2 år, med av-og-på med å slette kontoer. Men jeg skjønner deg

 

Gjelder ikke bare skepsis, men jeg er i en meget spesiell situasjon og må tenke på sikkerheten

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

[Anonym bruker]

Dette var som å lese om meg selv, bare at jeg ikke helt har funnet ord, og det har du. Jeg håper du får noen gode råd, så kanskje jeg kan plukke opp noen tips selv. Ønsker deg masse lykke til! 

Anonymous poster hash: 4b99c...84f

[Anonym bruker]

Min umiddelbare tanke er at du trenger utdannelse. Da vil du få mestringsfølelse og bygge selvtillit.

 

Du må også lære deg å være din egen bestevenninne. Ikke si ting til deg selv som en bestevenninne ikke ville sagt. Si de pene tingene. Let etter det som er bra og bygg videre på det.

 

 

 

Anonymous poster hash: b8b37...6be

[Anonym bruker]

Min umiddelbare tanke er at du trenger utdannelse. Da vil du få mestringsfølelse og bygge selvtillit.

 

Du må også lære deg å være din egen bestevenninne. Ikke si ting til deg selv som en bestevenninne ikke ville sagt. Si de pene tingene. Let etter det som er bra og bygg videre på det.

 

 

 

Anonymous poster hash: b8b37...6be

Jeg skulle gjerne hatt en utdannelse, men jeg "vet" at jeg vil droppe ut. Jeg er ikke motivert, og da føler jeg ikke at det noe vits i å begynne. Hvis jeg først skal gå inn for det må det være 100%, og det er det ikke.

Jeg har i tillegg gått glipp av mye skolegang pga skader o.l, så føler at jeg ikke vil klare å henge med i ny skolegang...

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

[Anonym bruker]

 

 

Min umiddelbare tanke er at du trenger utdannelse. Da vil du få mestringsfølelse og bygge selvtillit.

 

Du må også lære deg å være din egen bestevenninne. Ikke si ting til deg selv som en bestevenninne ikke ville sagt. Si de pene tingene. Let etter det som er bra og bygg videre på det.

 

 

 

Anonymous poster hash: b8b37...6be

Jeg skulle gjerne hatt en utdannelse, men jeg "vet" at jeg vil droppe ut. Jeg er ikke motivert, og da føler jeg ikke at det noe vits i å begynne. Hvis jeg først skal gå inn for det må det være 100%, og det er det ikke.

Jeg har i tillegg gått glipp av mye skolegang pga skader o.l, så føler at jeg ikke vil klare å henge med i ny skolegang...

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

Dersom du bare går rundt og ønsker ting men ikke gjør noe med det, da ønsker du det ikke sterkt nok. Mulig utdannelse ikke er noe for deg, og at det beste vil være å bygge selvtillit på å gjøre noe praktisk. Gi 100% uansett hva du gjør, så skal du se at selvtilliten stiger.

 

Du må GJØRE ting.

 

Anonymous poster hash: b8b37...6be

[Anonym bruker]

 

 

Min umiddelbare tanke er at du trenger utdannelse. Da vil du få mestringsfølelse og bygge selvtillit.

 

Du må også lære deg å være din egen bestevenninne. Ikke si ting til deg selv som en bestevenninne ikke ville sagt. Si de pene tingene. Let etter det som er bra og bygg videre på det.

 

 

 

Anonymous poster hash: b8b37...6be

Jeg skulle gjerne hatt en utdannelse, men jeg "vet" at jeg vil droppe ut. Jeg er ikke motivert, og da føler jeg ikke at det noe vits i å begynne. Hvis jeg først skal gå inn for det må det være 100%, og det er det ikke.

Jeg har i tillegg gått glipp av mye skolegang pga skader o.l, så føler at jeg ikke vil klare å henge med i ny skolegang...

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d

Dersom du bare går rundt og ønsker ting men ikke gjør noe med det, da ønsker du det ikke sterkt nok. Mulig utdannelse ikke er noe for deg, og at det beste vil være å bygge selvtillit på å gjøre noe praktisk. Gi 100% uansett hva du gjør, så skal du se at selvtilliten stiger.

 

Du må GJØRE ting.

 

Anonymous poster hash: b8b37...6be

 

Er vel det at jeg ønsker at jeg hadde fullført skolen. Men jeg ønsker ikke å starte på nytt.. Så det går vel mest på anger.

Jeg står på, og vet at jeg selv må sette igang tiltak. Ingenting kommer på sølvfat

Men jeg håper jeg kommer i gang med en psykolog, og kan få veiledning og hjelp underveis.

Jeg har alltid vært typen som "Fikser det sjæl", men jeg har innsett det siste halvåret at dette klarer jeg faktisk ikke å fikse selv. Jeg er selvstendig og alltid klart meg på egenhånd uten mye hjelp fra andre, men nå må jeg bare legge meg flat og motta den hjelpen jeg kan få. Det er grenser for hvor mye et menneske skal måtte gå gjennom og takle uten hjelp fra andre. Tok sin tid å innse at jeg er litt utenfor mitt eget skall, og at ting faktisk er ganske ille. "Pytt pytt, det går over, det går så fint så", fungerer ikke lengre 

 

Anonymous poster hash: 8ed4d...84d