adoptere stebarn om man ikke er like glad i det som bioligisk barn?

[Anonym bruker]

Blir det feil å la mannen min adoptere sønnen min om han ikke følesesmessig er lik som vårt felles barn? biologisk far har aldri vert del av livet til gutten.

Anonymous poster hash: d21d8...216

[Anonym bruker]

Vet du at han ikke er like glad i han?

 

Anonymous poster hash: 2dc34...20e

[Anonym bruker]

nei bare usikker på om det er noe jeg skal ta opp... 

Anonymous poster hash: d21d8...216

[Anonym bruker]

Men hvorfor vil du at han skal adoptere da?

 

Selv om biologiske far aldri har vært i bildet har jo barnet krav på bidrag og farsarv derfra, du vil jo vet en adopsjon frata han de rettighetene. 

 

Dere kan sikre ditt særkullsbarn gjennom testamente, også kan han på papiret fremdeles ha sin biologiske far på papiret.

Anonymous poster hash: 8ba42...376

[Anonym bruker]

Adoptivfar får jo en trygghet mht at han har like rettigheter som mor ved samlivsbrudd.

 

Dersom han ønsker å adoptere vil jeg jo tro han er glad i stebarnet sitt...

 

Anonymous poster hash: 2dc34...20e

[Anonym bruker]

Mannen min sier at han føler gutten er sønnen hans, men vi har nå fått felles barn. Biologisk far har aldri hatt kontakt og står ikke som far. han vet om gutten allså! Jeg måtte en periode på sykehus, og det ble veldig vanskelig for stefar som ikke hadde samme rettigheter som meg. Dessuten er det jo bare rett og rimelig at han har samme rettigheter og krav til seg som meg  om vi skulle ende opp med skilsmisse. Mannen har jo langt like mye tid, omsorg og penger i gutten som meg. 

Anonymous poster hash: d21d8...216

[Mandala]

Jeger for stebarnsadopsjon i sånne tilfeller. Min ekssamboer adopterte aldri gutten min siden vi ikke var gift. Men nå etter vi gikk fra hverandre, har han sønnen min på samvær i likhet med vårt felles barn. Verken han eller hans familie gjør forskjell på barna. Det hadde selvsagt vært en ekstra sikkerhet for "far" og barn om det hadde blitt gjort en adopsjon.

[Gjest Dumi]

Jeg har tro på at det finnes mange fantastisk menn der ute!

Og din samboer er en av dem!

Det at han faktisk vurdere å adoptere din sønn sier mye om han.

 

Ja, dere må undersøke litt omkring rettigheter og arv og slike ting.

 

Jeg har en fetter som fikk barn med ei dame ( doh!), men han valgte å ikke å ha noe med denne sønnen å gjøre.

Han var rett og slett en drittsekk!

Heldigvis fant mor en ny mann, og han ønsket å adoptere denne sønnen.

I ettertid har han fått tre søsken, og han omtaler sin adoptivfar som pappa.

Selvsagt, ikke sant?

Det er jo han som har vært der for han under hele oppveksten, han som trøstet han når han slo seg, han som leste eventyr for han.

Han som elsker han.

[Anonym bruker]

Vi er likestilte som foreldre, og sønnen min er like tilknytta begge. Er det bare dumt av meg å tenke om han er like glad i begge barna? Kunne virkelig ikke finne en bedre mann eller far til barna mine:) Papirene og sånt er klart til å sendes inn, så er noe vi har bestemt oss for er riktig. Bare en litt vond tanke, om han ikke er like glad i elstemann..

Anonymous poster hash: d21d8...216

[Anonym bruker]

Jeg skjønner egentlig ikke dette argumentet om å gi stefar like rettigheter til barnet som seg selv. Tviler på at dette er noe fedre hadde vurdert.

 

Etter alle trådene om "åååå nei, mannen min ble plutselig, helt sånn fra det blå, superteit, nå skal vi skilles og han krever hovedomsorg/50-50, hva skal jeg gjøre???", fatter jeg ikke hvorfor man vil oppgi kontrollen over barnet sitt frivillig.

 

Stebarnsadopsjon er bare en formalitet, og har ingen praktisk betydning for relasjonen mellom stebarn og stefar.

 

Jeg skjønner at når stefar har bidratt mye med barnet, så føler man for å anerkjenne dette ved å gi stefar rettigheter, men dette står man jo helt fritt til å gjøre uavhengig av adopsjon.

 

Niks, hadde aldri frivillig gitt noen andre permanente rettigheter på barnet mitt. Som vi har sett en million eksempler på; folk kan forandre seg.

 

Anonymous poster hash: f00d8...7a5

[Anonym bruker]

Hvorfor står ikke guttens biologiske far som far? 

 

Jeg er stebarnsadoptert. Jeg er veldig glad i adoptivfaren min, men mener likevel at adopsjonen var en gal avgjørelse. Jeg har aldri hatt kontakt med min biologiske far, likevel opplever jeg at adopsjonen har tatt ham fra meg. Jeg hadde sannsynligvis ikke hatt kontakt med ham dersom jeg ikke hadde blitt adoptert heller,men i den situasjonen hadde han i det minste fortsatt vært min. Dersom jeg ikke hadde blitt adoptert hadde jeg hatt rettigheter i forhold til biologisk far, nå er han bare en fremmed. Det er sårt.Noen har valgt bort halve familien min,uten at jeg har hatt mulighet til å uttale meg om det valget. Adoptivfaren min hadde jeg hatt uansett, det er han som har vært i livet mitt, som har vært pappan min. Et stykke papir fra eller til ville aldri kunne forandre på det. Dermed opplever jeg at adopsjonen bare har tatt noe fra meg,min biologiske far, uten å gi meg noe tilbake. Min personlige mening er at stebarnsadopsjon ikke burde være tillatt med mindre den forelderen som "erstattes" er død. Også daburde man væreytterst forsiktig med adopsjon, fordi det fortsatt finnes en biologisk familie der, muligens med både besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn. Jeg mener det er dårlig gjort ovenfor barnet å ta fra det rettighetene til halve slekta si, selv når far ikke er inne i bildet. Adopsjonen gjør det vanskeligere å ta kontakt. Forelderen som har adoptert bort kan ikke lenger ta kontakt dersom han/hun skule endre mening, samtidig som barnet mister sine rettigheter til samvær (Ja, samvær er i utgangspunktet barnets rettighet, ikke foreldrenes)

 

 

Om min adoptivfar sulle være mer glad i sitt biologiske barn enn i meg, så er ikke det noe jeg har merket. Hvis det eventuelt skule være en slik forskjell i kjærlighet, ville vel den vært tilstede uansett adopsjon eller ikke. Jeg kan dermed ikke helt se at det skulle ha noe særlig å si i vurderingen av adopsjonsspørsmålet.

 

Anonymous poster hash: 46e5c...1e5